Selv mens Washington og Israel setter hele Midtøsten i brann utnytter Biden-Harris-administrasjonen søndagens presidentvalg i Venezuela for å iverksette et kupp mot president Nicolás Maduro, hvis regjering opprettholder nære bånd med Kina, Russland og Iran.
Over hele verden ledes amerikansk imperialisme av det samme imperativet for å hevde sitt hegemoni over planetens regioner som produserer energi og strategiske mineraler, framfor alt for å nekte deres ressurser til dens antatte viktigste geopolitiske rival, Kina.
Basert på foreløpige resultater erklærte Venezuelas nasjonale valgkomité, Consejo Nacional Electoral (CNE), at Maduro og hans parti Det forente sosialistpartiet, Partido Socialista Unido de Venezuela (PSUV), har en «irreversibel» ledelse på 51 prosent mot 44 prosent for Edmundo González, en tidligere ukjent diplomat som stilte som stedfortreder for den fascistiske partilederen María Corina Machado av det USA-finansierte partiet Forent plattform, Plataforma Unitaria (PU).
Machado og González har insistert på at deres koalisjon vant, og oppfordret til demonstrasjoner for å forsvare deres angivelige seier. Ingen av sidene har imidlertid enda framlagt tilstrekkelig bevis for å bevise deres påstander.
Maduro har utstedt en anmodning om at landets Høyesterett, Tribunal Supremo de Justicia (TSJ), skal avgjøre valgstriden og har lovet å presentere alle valgdata i nær framtid.
Ikke fornøyd med å vente på bekreftede resultater eller rettsavgjørelser, utstedte Washington torsdag sin egen domsavgjørelse.
«Gitt de overveldende bevisene er det klart for USA og, viktigst av alt, for det venezuelanske folket at Edmundo González Urrutia vant de fleste stemmene i Venezuelas presidentvalg den 28. juli,» sa USAs utenriksminister Antony Blinken i en uttalelse.
I fjernsynskringkastede taler har Maduro erklærte at han står overfor et «fasistkupp» orkestrert av USA og oppfordret militæret til å «forbli beredt og klar for alt».
Foreløpig har forsvarsminister Vladimir Padrino, sjef for de væpnede styrkene, bekreftet «absolutt lojalitet og ubetinget støtte» til Maduro.
Siden dagen for valgene har helheten av Washingtons politiske etablissement samlet seg i forsøk på å skape betingelsene for et USA-støttet kupp.
USAs visepresident Kamala Harris skrev tirsdag på X der hun forlangte umiddelbar utgivelse av valgdata. Hun preket deretter: «Vold, trakassering, og trusler mot fredelige demonstranter og politiske aktører er uakseptabelt. USA står med det venezuelanske folket, og folkets vilje må respekteres.»
Hva snakker hun om?
Opposisjonen har oppildnet ei bølge av opptøyer, plyndring, påtenning av PSUV-kontorer, regjeringsbygninger, skoler og helsetjenestefasilitieter. Machados eksplisitte mål har vært å provosere fram splittelser i de væpnede styrkene, med sikte på et kupp, borgerkrig og en potensiell utenlandsk militær intervensjon.
Dette er ikke noe nytt. I mer enn to tiår har Washington og dets betalte agenter gjentatte ganger henfalt til lignende hensynsløse og lovløse metoder i Venezuela.
Imperialismen har forsøkt å kidnappe og likvidere det venezuelanske lederskapet og pålagt et brutalt sanksjonsregime som har ruinert økonomien, drevet millioner ut i fattigdom og eksil, og krevd utallige liv – tidligere FN-spesialrapportør Alfred de Zayas estimerte over 100 000 overtallige døde per 2020, som resultat av avskjæring av livsviktige forsyninger av mat og medisiner.
Washington sponset i 2002 et mislykket militærkupp som ei kort stund avsatte den avdøde presidenten Hugo Chavez. Washington har brukt millioner av dollar på å dyrke ekstreme høyreorienterte krefter som Machado, og for å organisere voldelige kampanjer for å destabilisere regjeringen. I 2019 erklærte Washington Juan Guaidó som «midlertidig president», som ikke hadde noen folkelig støtte, og overleverte hans lakeier milliarder i statseiendeler, deriblant gass-selskapet CITGO. Og i 2020 organiserte operatører av tidligere amerikanske militære spesialstyrker og militærkontraktører en fiasko av en invasjon, som hadde som mål å styrte regjeringen og likvidere dens ledere.
En avslørende lederartikkel publisert av Washington Post umiddelbar i etterkant av valget konkluderte: «USA og andre demokratier har investert tungt i en fredelig demokratisk overgang for Venezuela. Sånn sett blir dette valget også stjålet fra dem.» Med andre ord, alle pengene pøst inn av CIA og USAID for å underbygge en høyreorientert opposisjon og oppildne til vold og regimeskifte må gi de ønskede resultatene.
Onsdag fulgte John Kirby, den fingerviftende talsmannen for det nasjonale sikkerhetsrådet, opp der han erklærte: «Vår tålmodighet, og det internasjonale samfunnets tålmodighet, tar slutt, tar slutt. Jeg venter på at Venezuelas valg [-myndighet] står fram og frigir alle detaljerte data om dette valget.»
Hva gir den amerikanske regjeringen retten til å diktere gjennomføringen av Venezuelas valg? Dominert av to partier kjøpt og betalt av et styrende oligarki av milliardærer undertrykker den systematisk demokratiske rettigheter som forberedelse til kriger som det meste av befolkningen opponerer imot.
Mens amerikanske tjenestepersoner snakker om at deres «tålmodighet tar slutt» og forsvarer «folkets vilje», bestemmes ikke amerikanske valg engang av folkets avstemming, men av et udemokratisk Kollegium av valgdelegater, Electoral College. I 2000 tok det USAs Høyesterett over en måned å utstede en rettsavgjørelse som overleverte valgseieren til den tapende parten i valget, mens delstatene i 2020 ikke løste utfordringer på flere uker da Det republikanske partiet forsøkte å omgjøre sitt klare nederlag ved valgurnene.
I forkant av presidentvalget i november bruker Det demokratiske partiet millioner av dollar for å føre det partiet selv beskriver som en fullt ut «krig» mot bestrebelser fra tredjepartier, og spesielt Socialist Equality Party, for å overvinne allerede ekstreme hindringer for å oppnå tilgang til stemmeseddelen.
Internasjonalt fører Washington og de NATO-allierte en stedfortrederkrig med Russland ved å pøse milliarder inn i å bevæpne og støtte opp et regime i Ukraina som har utsatt valg på ubestemt tid, styrer med krigsrett med hjelp av regelrette fascister, og fengsler venstreorienterte og antikrig-motstandere under fabrikkerte anklager, deriblant den prominente trotskisten Bogdan Syrotiuk.
I Midtøsten forfølger amerikansk imperialisme sine geostrategiske interesser ved å besørge ubegrensede milliarder i bistand og våpen til apartheidregimet i Israel slik at det kan forfølge sin genocidale krig med siktemål å oppnå en «endelig løsning» på det palestinske problemet ved å myrde, utsulte og fortrenge millioner av uskyldige sivile.
Slik er legitimasjonen til apostlene for «demokrati» og «menneskerettigheter» som holder deres prekener mot Venezuela.
Mens den hevder å forsvare demokrati har Washingtons politikk overfor regionen vært og fortsetter å være animert av Monroe Doktrinen, som hevder amerikansk imperialismes ubehindrede hegemoni over dens «egen bakgård». Hitler, Ribbentrop, Carl Schmitt og andre naziledere refererte denne beryktede doktrinen som inspirasjon for deres syn på Det tredje rikes genocidale krig for «Lebensraum» i Øst-Europa og den tidligere Sovjetunionen. Doktrinen har fått ny relevans for Pentagon der forvarsdepartementet søker å bruke Latin-Amerika som ei startrampe for verdenskrig, som vist av et nylig forum i Washington med tittelen «Overser vi Monroe? Beskyttelse av vår halvkule og vårt hjemland». General Laura Richardson, sjef for US Southern Command, ble presentert som hovedmedlem i panelet, som overvåker Pentagon-operasjoner i Sør- og Mellom-Amerika.
General Richardson hevdet at Doktrinen ikke kunne ligge på hylla lenger. «Våre strategiske konkurrenter prøver å erstatte oss på vår halvkule,» sa hun, og det er på tide å «sette foten på gasspedalen» for å stoppe den voksende innflytelsen fra Kina og Russland.
«Denne regionen er veldig rik på ressurser,» la hun til, og listet opp litium, gull, kobber, soyabønner, sukker, kjøtt, mais, lett havråolje og «tung råolje i Venezuela».
I over et århundre har metodene anvendt av Washington for å dominere regionen bestått av grenseløs aggresjon, inkludert utallige militære invasjoner, militærkupp, og installeringen av fascistdiktaturer. Dette har fortsatt uavbrutt, fra CIA-styrtingen av den valgte regjeringen til Jacobo Arbenz i Guatemala i 1954, gjennom opprettelsen av fascistmilitærdiktaturer i Brasil, Chile, Argentina og det meste av halvkula på 1960- og 1970-tallet, støtte for dødsskvadronregimer i Mellom-Amerika på 1980-tallet og den nyligere støtten til høyreorienterte kupp i Honduras i 2009, i Bolivia i 2019 og Peru i 2022.
Washingtons operasjon i Venezuela i dag er rett ut av spilleboka til tidligere utenriksminister Henry Kissinger, som i en telefonsamtale med Richard Nixon forklarte nødvendigheten av å skape et «kuppklima» for å styrte den valgte chilenske presidenten Salvador Allende. I det umiddelbare oppløpet til kuppet kommenterte Kissinger så beryktet: «Jeg ser ikke hvorfor vi skal lene oss tilbake og la et land bli kommunistisk på grunn av dets eget folks uansvarlighet.»
Gitt denne lange og blodige historien, den kriminelle rollen amerikansk imperialisme har spilt i dens pådriver mot en tredje verdenskrig og den blatante utryddingen av enhver demokratisk institusjon i USA, oppstår det åpenbare spørsmålet: Hvem i helvete er Washington til å forkynne «demokrati» til venezuelanerne, eller for den saks skyld, noen andre?
Krisa i Venezuela, mye av den resultatet av amerikansk imperialistaggresjon, kan bare løses av den venezuelanske arbeiderklassen i en felles kamp med arbeiderne i Latin-Amerika, USA og internasjonalt.
Valget sist søndag bød ikke på noe reelt alternativ. Det var illegitimt fra starten av, ikke et resultat av noen etterspørsel fra det venezuelanske folket, men av samtaler bak lukkede dører mellom Caracas og Washingtons lakeier på Barbados, som ble organisert som et virkemiddel for amerikansk imperialisme til å fremme sin agenda for å hevde kontroll over det søramerikanske landets oljereserver, de største på planeten.
Maduro-regjeringen søker å levere Venezuela tilbake til oljekonglomeratene under dens egne premisser, for å gagne dens fraksjon av borgerskapet og sikre sitt regime. Seinest i forrige uke rapporterte Wall Street Journal at Maduro i all hemmelighet lover oljedirektører «generøse avkastninger og operasjonell kontroll over joint ventures» og «kontrakter uten anbud og miljøtilsyn», så vel som «framtidige oljeinntekter og direkte forhandlinger om en restrukturering av gjeld på rundt $ 60 milliarder» til utenlandske obligasjonseiere.
Programmet til både Maduro og hans motstander Machado, som vestlige medier godkjennende har beskrevet som «den venezuelanske Margaret Thatcher», ville like mye kreve massiv politistatsundertrykking. Den eneste vesentlige forskjellen er at den høyreekstreme opposisjonen lover å avvikle russiske og kinesiske interesser, som er av strategisk og presserende betydning for amerikansk imperialisme.
Bare trotskistbevegelsen, i dag ledet av Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI), har trukket den sentrale lærdommen fra de tragiske erfaringene fra de forrådte revolusjonene og krigene i det 20. århundre: Arbeidere og de undertrykte massene vil rette deres styrker i sin helhet og vellykket for å ødelegge fascisme, imperialistundertrykking og krig bare dersom det betyr å slåss for bedre eksistensbetingelser og kontroll over fabrikkene, ressurser og teknologi for å sikre dem, dvs. i kampen for en arbeidernes regjering og den sosialistiske transformasjonen av samfunnet.
Dette betyr at den presserende oppgaven i dag i Venezuela, i USA og internasjonalt, er å bygge en internasjonal bevegelse av arbeiderklassen, i opposisjon mot alle borgerlige og nasjonalistiske krefter, for å omvelte kapitalismen og dens nasjon-stat-system, og etablere et globalt system basert på genuin sosial likhet.