I årene fra 1981 til 1983 opplevde Vest-Tyskland de største massedemonstrasjonene i landets historie. Millioner protesterte mot utplasseringen av amerikanske nukleære mellomdistansemissiler av typen Pershing II. I den tidens tyske hovedstad Bonn, deltok den 10. oktober 1981 300 000 mennesker i en fredsdemonstrasjon og den 10. juni 1982 en halv million. Det var også hundrevis av andre store demonstrasjoner og sitt-inn-blokader. Den 22. oktober 1983 gikk 1,3 millioner mennesker ut i gatene over hele Tyskland.

Utplasseringen av Pershing II-missilet var del av en eskalering av den kalde krigen mot Sovjetunionen under USAs daværende president Ronald Reagan, som ble støttet av den tyske sosialdemokratiske (SPD) kansleren Helmut Schmidt. Demonstrasjonene ble næret av pasifistiske forestillinger og frykten for en nukleær katastrofe. Deltakerne var klar over at utplasseringen av atomvåpnene, som kunne nå Moskva på mindre enn 10 minutter, økte risikoen for krig og gjorde Tyskland til hovedmålet for et sovjetisk atomangrep.

På Forbundsdagens sesjon den 21. november 1983, som ga det endelige grønne lys for utplasseringen, snakket Otto Schily, som seinere ble SPD-innenriksminister og på den tiden fortsatt var medlem av miljøpartiet De grønne, om en «handling av underkastelse til den nåværende amerikanske administrasjonens stadig mer aggressive militærstrategi, en kapitulasjon av fornuft, en fiasko for fred i Europa.»

Schily fordømte den «latterlige overdrevne maktpolitikken som har materialisert seg i de nukleære arsenalene og som den tyske regjeringen også har forpliktet seg til». Han beskrev «konseptet med krigsforebygging gjennom avskrekking», anvendt for å rettferdiggjøre utplasseringen, som «et risikabelt spill med Europas undergang, med verdens undergang».

Masseprotestene mislyktes. De kunne ikke forhindre utplasseringen av Pershing II-missilene. De grønne, stalinister fra DKP (Det tyske kommunistpartiet) og kirkerepresentanter, som dominerte protestene politisk, var nøye med å forsikre at de forble begrenset til impotente appeller til regjeringen og ikke stilte spørsmål ved kapitaliststyret.

Kansler Helmut Schmidt, som forsøkte å tvinge igjennom utplasseringen mot deler av hans eget parti, måtte prematurt forlate embetsvervet. Liberal-demokratene (FDP), som i 13 år hadde regjert i allianse med SPD, vekslet side, og hjalp Kristelig-demokratenes (CDU) styreleder Helmut Kohl til makten, som utførte utplasseringen og i 16 år forble Tysklands kansler.

Etter 1987 ble Pershing-missilene endelig demontert igjen, fordi det stalinistiske regimet i Sovjetunionen under Mikhail Gorbatsjov tok flukt og frivillig ga imperialistmaktene det de hadde ønsket å erobre med makt. Det knuste de sosialiserte eiendomsrelasjonene skapt av Oktoberrevolusjonen, gjeninnførte kapitalismen og oppløste Warszawapakten og Sovjetunionen.

Langt farligere enn Pershing II

Mer enn 30 år seinere har den tyske regjeringen tatt en beslutning med farer og politiske konsekvenser som er langt mer alvorlige enn de med utplasseringen av Pershing II-missilene.

Under NATO-toppmøtet i Washington i begynnelsen av juli signerte den tyske og den amerikanske regjeringen en avtale om å utplassere Tomahawk-kryssermissiler, SM-6 styrte missiler og Dark Eagle hypersoniske missiler i Tyskland innen 2026. De er ment å bygge bru over gapet fram til Tyskland i samarbeid med andre europeiske land har utviklet deres egne presisjonsvåpen med rekkevidde av flere tusen kilometer.

Alle de tre våpnene kan enkelt nå de største russiske byene, Moskva og St. Petersburg. De er i stand til å ta ut «russiske høyverdimål», f.eks. sentrale elementer av de russiske atomstyrkene. De lanseres fra mobile utskytingssystemer og er vanskelige å forsvare seg imot.

Mens Tomahawk-missilet anvender ekstremt lave høyder for å fly under fiendens radar, oppnår SM-6 og Dark Eagle missilene hastigheter som overvelder selv det mest moderne missilforsvarssystem. SM-6-missilet flyr med fem ganger lydens hastighet, og Dark Eagle-missilet, som fortsatt er i utviklingsstadiet, flyr sågar med 17 ganger lydens hastighet.

Varslingstiden tenderer dermed ned til null; faren for eskalering øker tilsvarende. Det russiske militæret ville praktisk talt bli tvunget til å gjengjelde i løpet av brøkdeler av et minutt bare ved mistanke om et angrep, eller til å igangsette et forebyggende angrep for å unngå ødeleggelsen av deres egne nukleære styrker.

IPG Journal fra pro-SPD stiftelsen Friedrich-Ebert-Stiftung skriver i en av få kritiske artikler om emnet:

Moskva kan eskalere nukleært i tilfelle krig, med tanke på deres egen underlegenhet. Selv forebyggende angrep ville være tenkelige dersom Kreml skulle konkludere at konvensjonelle, men presise duellerende våpensystemer i Europa ville være i stand til å true deres egne kjernefysiske evner.

Utplasseringen av missilene i det tettbefolkede Tyskland setter millioner av menneskers liv i fare.

Dette er en av grunnene til at NATO de siste tiårene bare har utplassert sammenlignbare langtrekkende presisjonsvåpen til havs eller i lufta. Men dette begrenser deres effektivitet betraktelig. Missiler avfyrt fra fly må først skytes ut i lufta, som tar mye lengre tid, og sjøbaserte missiler har for kort rekkevidde og flyr for sakte.

Ifølge en bakgrunnsartikkel fra det regjeringstilknyttede tyske Instituttet for internasjonal sikkerhetsaffærer, Stiftung Wissenschaft und Politik (SWP), forfølger returen til landbaserte mellomdistansemissiler to mål, som «ikke kan oppfylles optimalt av kort- og mellomdistanse luft- og sjøbaserte NATO-missiler tilgjengelige i dag»:

Deres første oppgave er å sette de russiske evnene til dype angrep, som har som formål å holde alliansen på avstand, i trådkorset (hold i fare), og muligens ødelegge dem før de skyter på NATO-territorium. ...

Den andre oppgaven til mellomdistansevåpnene er å kunne ødelegge i det minste noen tidskritiske høyverdimål i Russland. Disse inkluderer mobile kommandosentre eller utskytningsramper for ballistiske missiler og kryssermissiler.

Dette aleine gjør det klart at de nye våpnene ikke er – slik den offisielle propagandaen vil ha oss til å tro – for «forsvar» eller «avskrekking», men for å eskalere NATO-offensiven mot Russland, som har nådd ei blindgate med den ukrainske hærens utblødning og den ukrainske befolkningens økende krigstretthet. NATO og den tyske regjeringen forbereder et ødeleggende militærangrep mot Russland, og risikerer en nukleær katastrofe.

Ingen offentlig diskusjon

Beslutningen om å utplassere de nye amerikanske missilene ble i motsetning til Pershing II tatt uten noen offentlig diskusjon. Den tyske regjeringen tok avgjørelsen i en kappe-og-dolk-operasjon og gjør alt den kan for å undertrykke enhver debatt om den. Den støttes i dette av de synkroniserte offentlige og private media, som knapt nevner beslutningen og bagatelliserer utplasseringen og dens farer.

Den offisielle kunngjøringen av den tysk-amerikanske avtalen besto av fire korte setninger. Verken Forbundsdagen eller de relevante utenriks- og forsvarskomitéene hadde blitt informert på forhånd. Det var først 10 dager etter avtalen at de parlamentariske statssekretærene Siemtje Möller (forsvarsdepartementet) og Tobias Lindner (utenriksdepartementet) sendte de to komitéene en kort orientering.

Spesielt De grønne, som har forvandlet seg fra et parti for nedrustning til et for bevæpning, raser mot alle som engang i en liten grad tviler på avgjørelsen, eller sågar går inn for en deeskalering av krigen i Ukraina.

Utenriksminister Annalena Baerbock beskrev for eksempel kritikk av utplasseringen som naiv og uansvarlig. Putins Russland er «vår største sikkerhetstrussel», sa hun til avisene i Funke Mediengruppe. «Vi må beskytte oss og våre baltiske partnere mot dette, inkludert gjennom økt avskrekking og ytterligere duelleringsvåpen. Noe annet ville ikke bare være uansvarlig, men også naivt i møte med et iskaldt Kreml.»

I magasinet Chrismon fra Den evangeliske kirka i Tyskland (EKD) skjelte foreleseren Frank Sauer fra Bundeswehr-universitetet i München, også ut kritikere av utplasseringen som «desinformasjonsforfektere» som «i mennesker unødvendig inngyter frykt for nukleær død av innenrikspolitiske årsaker.»

Forvandlingen av miljøpartiet De grønne og Den protestantiske kirka, som for fire tiår siden støttet den pasifistiske antiPershing-bevegelsen, til harme krigshissere kaster et skarpt lys over drivkreftene bak styringsklassens krigspolitikk.

I hans banebrytende analyse av imperialisme, som igjen i dag er høyaktuell og som han skrev midt under den første verdenskrig, forklarte Vladimir Lenin sammenhengen mellom imperialistkrig og høyredreiningen av alle dem som forsvarer kapitalismen. Han skrev:

De enorme dimensjonene av finanskapitalen konsentrert i noen få hender, som har skapt et usedvanlig tett og utbredt nettverk av relasjoner og forbindelser som underordner ikke bare de små og mellomstore, men også de svært små kapitalistene og de små mestrene på den ene siden, og på den annen siden den stadig mer intense kampen ført mot andre nasjonale statsgrupper av finansfolk, for oppdelingen av verden og domineringen over andre land, får de besittende klassene til i sin helhet å gå over til imperialismens side. «Generell» entusiasme over imperialismens utsikter, rasende forsvar av den og maling av den i de lyseste farger – dette er tidens tegn.

Vi opplever det samme igjen i dag. Slutten av den kalde krigen og oppløsingen av Sovjetunionen innvarslet ikke en fredsperiode, som den borgerlige propagandaen den gang hevdet. Tvert imot, kampen mellom «nasjon-stat-finansgruppene for oppdelingen av verden og for dominans over andre land» har antatt enorme proporsjoner.

Siden den gang har USA og landets europeiske allierte ført uavbrutt krig og ødelagt hele samfunn i Midtøsten og andre regioner. Ikke tilfredse med oppløsingen av Sovjetunionen ønsker de også å stykke opp Russland for å få tilgang til landets enorme naturressurser. Kina, hvis billige arbeidskraft de i utgangspunktet utbyttet, skal reduseres til status av en semikoloni. Deres støtte for genocidet i Gaza viser at de ikke vil vike unna for noen kriminalitet.

Denne politikken støttes av alle etablissementspartiene. Det høyreekstreme partiet Alternative für Deutschland (AfD) og BSW-avsplittingen fra Die Linke (Venstrepartiet), som kritiserer Tysklands rolle i Ukraina-krigen, støtter også den militære oppbyggingen. De mener imidlertid at tysk imperialisme ikke må alliere seg for tett med USA i kampen for landets globale interesser, men må posisjonere seg mer uavhengig av det.

Det er bare én måte å stoppe faren for en tredje verdenskrig. Det er den uavhengige mobiliseringen og foreningen av den internasjonale arbeiderklassen, på grunnlag av et sosialistisk program som kombinerer kampen mot krig, sosial ulikhet og fascisme med kampen mot deres årsak, kapitalismen. Det er hva Sozialistische Gleichheitspartei, Tysklands Socialist Equality Party, og Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI) står for.