I går brøyt det igjen ut protester mot skyhøye levekostnader, korrupsjon og fattigdom i Kampala, Uganda. De ble brutalt undertrykt av det USA-støttede Yoweri Museveni-regimet som har styrt landet med jernhånd siden 1986 da han fikk slutt på en blodig borgerkrig og innførte et brutalt kapitalistregime for å tillate landets rike ressurser å plyndres av hans imperialistsupportere.

Hundrevis av demonstranter mobilisert under emneknaggen #March2Parliament, trosset Museveni, som satte inn politi, antiterrorenheter, militærpoliti, sivilkledde offiserer og hæren rundt om og inne i byen Kampala. Pansrede kjøretøy og politi patruljerte gatene hele dagen, mens hovedveier som fører til parlamentet ble stengt og politibemannede barrikader satt opp. «Det er som en krigssone,» sa Edwin Mugisha, som arbeider i Kampala, til Reuters.

Loading Tweet ...

Tweet not loading? See it directly on Twitter

Over 20 arrestasjoner og bortføringer ble foretatt, inkludert i timene før protesten. Ethvert tegn på en protest ble raskt stengt ned av politiet og dusinvis ble arrestert.

Til tross for dette klarte demonstranter å samles for å marsjere på hovedgata Nasser Road, mens de sang ut mot Parlamentets korrupte speaker «Anita Among må gå», som et ekko av kenyanernes kamprop «Ruto må gå», før de ble arrestert.

Loading Tweet ...

Tweet not loading? See it directly on Twitter

Protestene har satt frykt inn i Museveni-regimet for uroligheter tilsvarende de i nabolandet Kenya. I en fjernsynstale lørdag kveld truet Museveni demonstrantene: «Vi er travelt opptatt med å produsere rikdom... og dere her ønsker å forstyrre oss. Dere leker med ilden, fordi vi ikke kan tillate dere å forstyrre oss.»

«Noen elementer har planlagt illegale demonstrasjoner, opptøyer,» la Museveni til.

Der styringseliten plyndrer statens beholdninger dedikerte til utdanning, helsevesen og infrastruktur, praktiserer landtyveri, mottar selskapers heftige bestikkelser og hensynsløst utbytter arbeiderklassen i produksjonen av verdens sentrale varer, er det de beskriver som «produsering av rikdom» en eufemisme for å sikre deres egen privilegerte livsstil.

Museveini, 79, en av Afrikas lengst sittende diktatorer, har nå forfremmet hans sønn generalløytnant Muhoozi Kainerugaba til general og utnevnt ham til sjef for landets forsvarsstyrker, Uganda Popular Defense Forces (UPDF), for å opprettholde hans dynasti.

Muhoozi er uteksaminert fra Fort Leavenworth, US Army Command and General Staff College, referert til som den amerikanske hærens «Intellektuelle senter». Han er en Washingtons darling.

Tidligere i år holdt Muhoozi et møte med den amerikanske forsvarsattachéen til Uganda, oberstløytnant Chris Noumba. Ifølge en melding fra forsvarssjefens kontor ble det på møtet diskutert «å styrke den tradisjonelt sterke relasjonen mellom UPDF og det amerikanske militæret».

Uganda fungerer som Washingtons proxy på Afrikas Horn og i det ressursrike sentrale Afrika, og utplasserer UPDF for å støtte USA-innordnede regjeringer i Sør-Sudan og Somalia. I Somalia har UPDF sluttet seg til den USA-støttede African Union Mission in Somalia (AMISOM) for å kontre Al Shabaab-militsen. Tidligere besørget Washington utstyr og opplæring for ugandiske styrker for å nedkjempe Herrens motstandshær, Lord’s Resistance Army (LRA), i Nord-Uganda. Amerikanske militærintervensjoner i regionen har blitt avgjørende i bestrebelser for å motvirke kinesiske investeringer i infrastrukturprosjekter innrettet på å lette utvinningen av afrikansk olje- og mineralrikdom.

En annen sentral støttespiller er fransk imperialisme. Seinest i forrige uke berømmet Thomas Tayebwa, visespeaker i parlamentet, samarbeidet mellom Uganda og Frankrike, i forventning av Ugandas korrupte elites fordeler fra noen smuler kastet til dem av franske selskapers profitter innen sektorerene landbruk, agribusiness, mineraler, olje og gass, og turisme og reiseliv.

«Vi ser fram til å øke handelsvolumene mellom våre to land og Den europeiske union generelt. […] Uganda er klar til å fortsette å forbedre investeringsmiljøet for å tiltrekke seg strategiske investorer og vil sikre god avkastning på deres investeringer. Franske selskaper i Uganda, som teller over 40, er i dag kjent for å sysselsette rundt 3 000 ugandere og bidrar sterkt til landets inntekter gjennom beskatning,» sa Tayebwa.

Frankrikes ambassadør Xavier Sticker hyllet Ugandas tropper for å hjelpe fransk imperialismes bestrebelser for å kontrollere Afrikas ressurser, nødvendige for krigen mot Russland og forberedelsene for krig mot Kina. «Dette illustreres spesielt av samarbeidet mellom UPDF og de franske styrkene stasjonert i Djibouti, til støtte for fredsoperasjoner i Somalia og Den demokratiske republikken Kongo,» sa Sticker.

Museveni var en av middelklassestudentene ved University of Dar es Salaam i Tanzania, som på slutten av 1960-tallet ble tiltrukket av maoismen, under det borgerlige nasjonalistregimet til Julius Nyerere, som regjerte fra 1961 til 1985. Museveni gikk hen til å vinne en fem-år-lang geriljakrig i Uganda mot regimet til Milton Obote, under et banner om antitribalism, jordfordeling og et «demokrati uten partier». I hans innsettingstale, «Fundamental endring», holdt 29. januar 1986 sa Museveni:

«ingen skal tro at det som skjer i dag bare er et ganske enkelt vaktskifte: Det er en fundamental endring i vårt lands politikk. I Afrika har vi sett så mange endringer at endring, som sådan, er intet mindre enn ganske enkelt uroligheter. Vi har hatt ei gruppe som blir kvitt ei annen ei, bare for at den skulle vise seg å bli verre enn gruppa den fordrev. Vær så snill, ikke tell oss inn i den gruppa av mennesker.»

I løpet av de påfølgende tiårene innførte Museveni-regimet masseprivatiseringer og solgte Ugandas eiendeler til internasjonale finansfolk, der han selv og hans kohorter trakk fordeler av korrupte avtaler. Dette engrosranet og plyndringen av ressurser har hatt en katastrofal effekt på arbeiderklassen og massene på landsbygda.

Den nasjonale fattigdomsraten er på 41 prosent. Fra 2013 til 2017 økte antallet mennesker som lever i fattigdom i Uganda fra 6,7 millioner til 10 millioner, ifølge veldedighetsorganisasjonen Oxfam. De rikeste 10 prosentene av befolkningen mottar 35,7 prosent av nasjonalinntekten; de fattigste 10 prosent tjener skarve 2,5 prosent, og de fattigste 20 prosent bare 5,8 prosent.

Museveni-regimet har bare i løpet av de siste årene drept og lemlestet ei rekke demonstranter, mens hundrevis sitter fegslet som politiske fanger uten rettssak. I 2020 skøyt ugandiske sikkerhetsstyrker ned demonstranter, drepte 54 og skadet dusinvis, og arresterte over 2 000. I løpet av de siste tiårene kan hans ofre telles i titusener.

Museveni har gjentatte ganger målrettet opposisjonen National Unity Platform (NUP), ledet av Robert Kyagulanyi, rapperen-som-ble-politiker, populært kjent som Bobi Wine. Wine, som vokste opp i et av Ugandas fattigste nabolag i hovedstaden Kampala, har fått brei støtte for hans musikk, som snakker ut mot fattigdom og Museveni. I 2021-valget oppnådde Wine, til tross for at han konfronterte masseundertrykking, 34,83 prosent av stemmene (3,5 millioner stemmer) under en vesentlig lav valgdeltakelse.

På mandag ble veier som fører til NUPs hovedkvarter i Kampala sperret av sikkerhetsstyrker. Wine sa i innlegg på X/Twitter at militæret hadde omringet hovedkvarteret, og forhindret alle og enhver fra å komme inn eller ut. Wine la til: «Jeg organiserte ikke denne protesten, men både partiet og jeg støtter den.» Flere partiledere og seniormedlemmer av NUP ble arrestert.

Wines pro-kapitalistplattform er ikke noe alternativ til Museveni. Bortsett fra retorikk angående korrupsjon og arbeidsledighet, og «frihet», tilbyr NUP lite mer enn utskifting blant plyndrerne som styrer den ugandiske staten. Wine er en millionær, estimert til $ 12 millioner, og eier et herskapshus i Kampala, en flåte av luksusbiler inkludert en skuddsikker Toyota Land Cruiser V8, har ei kilometer-lang privat strand på One Love Beach ved Victoriasjøen, og har forretningsinteresser i eiendomsutvikling, fritidsaktiviteter, jordbruk og detaljhandel.

Til tross for NUPs folkelige støtte blant arbeiderklassen og ungdommen, artikulerer partiet interessene til den øvre middelklassen, som ser dens ambisjoner om å drive næringsvirksomheter og kapitaliststaten blokkerte av dominansen av Museveni og hans politiske kumpaner knyttet til imperialismen.

Med ord fra Wine: «Jeg var en veldig smart og talentfull ung mann. Jeg lyktes langt tidligere. Faktisk, hvis vi alle var godt regjert, da ville jeg vært langt mer vellykket», med henvisning til den amerikanske rapperen Jay Z, med ei nettoformue på $ 1,3 milliarder.

NUPs program, A New Uganda, er et pro-kapitalistisk manifest med følgende siktemål: «For å gjenopprette tillit og tiltro til vår økonomi skal vi stabilisere vårt forretningsmiljø og gjøre det mer forutsigbart ved hjelp av godt styresett som styrker privat sektors mulighet til å skape arbeidsplasser og stimulere vekst.»

Wine har også promotert illusjoner om imperialistmaktene, spesielt Storbritannia og USA. Forrige måned takket Wine USAs innføring av sanksjoner mot parlamentarisk speaker Anita Annet Among og fire andre tjenestepersoner for deres involvering i korrupsjon og menneskerettighetsbrudd. «Vi håper flere individer og organisasjoner ansvarlige for vårt folks lidelser får møte sanksjoner,» sa han. Wine avslørte at han hadde bedrevet lobbyarbeid for Storbritannias april-sanksjon mot Among.

NATO-maktene er ingen allierte av de ugandiske massene. De forsvarer ikke menneskerettighetene, men posisjonerer seg i tilfelle de trenger å flytte deres støtte vekk fra den forhatte Museveni og hans sønn. De støtter for tiden et genocid mot palestinere i Gaza, knyttet til planer for en ny militær oppdeling av verden og dens ressurser, sentrert rundt framskredne forberedelser til krig med Russland, Iran og Kina. I Øst-Europa bevæpner de det høyreekstreme Kiev-regimet i Ukraina mot Russland, som kan resultere i en nukleær katastrofe.

Uganda og Kenya blir trukket inn i de skjerpende geopolitiske konfliktene mellom USA og Kina. Styringselitene i Uganda, enten det er Museveni eller Wine, er ikke i stand til å ta opp noen av de grunnleggende sosiale og demokratiske problemene som arbeiderklassen og de fattige på landsbygda konfronterer.

Bare en uavhengig politisk bevegelse av den ugandiske arbeiderklassen, som samler landsbygdas slitere, for å styrte borgerlig styre og etablere en regjering av arbeidere og landsbygdas masser forpliktet til sosialistisk politikk, kan løse brennende sosiale problemer. Dette er en uatskillelig del av den breiere kampen for sosialisme på tvers av Afrika og internasjonalt, og byggingen av en ugandisk seksjon av Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale.