Sozialistische Gleichheitspartei (SGP), Tysklands Socialist Equality Party, fordømmer på det sterkeste forbudet mot Palästina Solidarität Duisburg (PSDU) av delstatsinnenriksminister Herbert Reul i Nordrhein-Westfalen den 16. mai 2024. Det ekstremt vidtrekkende forbudet kriminaliserer enhver kritikk av det israelske genocidet i Gaza og den tyske regjeringens politikk for krig. Det er planen for en politistat og knytter an til Kaiser-imperiets repressive metoder og nazidiktaturet.
Forbudet støttes av en brei koalisjon: Mens Reul tilhører Kristelig-demokratene (CDU) er den føderale innenriksministeren Nancy Faeser fra Det sosialdemokratiske partiet (SPD) like hensynsløs i hennes tilslag mot dissens. Og SPDs parlamentariske gruppetalsperson for innenrikspolitikk i delstatsparlamentet i Düsseldorf, Christina Kampmann, har i høyeste grad berømmet forbudet.
Palästina Solidariät Duisburg har blitt forbudt til tross for at organisasjonen ikke er beskyldt for noen straffbar handling. Den ble kriminalisert fordi den ikke ville underordne seg tysk statspolitikk i dens holdning til Israel, og protesterte – fredelig og verbalt – mot drapet av palestinere på Gazastripa.
Nordrhein-Westfalens innenriksdepartement refererer til og med standpunkter som deles av flertallet av FN-medlemmene og Den internasjonale domstolen (ICJ) som grunnlag for et forbud, selv om Tyskland offisielt anerkjenner den høyeste FN-domstolens jurisdiksjon. Innenriksdepartementet kunne ikke vist tydeligere at forbudet er en handling av vilkårlige statshandlinger, sensur og represjon.
Da Verfassungsschutz (Tysklands innenlandske etterretningstjeneste) inkluderte Sozialistische Gleichheitspartei i sin årsrapport for 2019 som et angivelig «venstreekstremistisk» parti, som åpnet partiet for statlig overvåking, advarte SGP for at dette ville berede grunnen for å kriminalisere «med et pennestrøk bokhandlere som distribuerer marxistisk litteratur, arbeidere som streiker for høyere lønn eller fredsaktivister.» Dette bekreftes nå av forbudet mot Palästina Solidariät Duisburg.
Den falske beskyldningen om antisemittisme
Delstatens innenriksdepartements forbud er basert på International Holocaust Remembrance Alliance (IHRA) sin definisjon av antisemittisme, som kategoriserer kritikk av den israelske staten og dens ideologiske grunnlag, sionisme, som antisemittisme. Kjennelsen sier: «Begrepet ‹sionist› kan her forstås som et chiffer for ‹jødene.›» Den «respektløse og fiendtlige bruken av begrepet ‹sionisme/sionist› av PSDU og dens funksjonærer» utgjør «et antisemittisk narrativ». «Narrativet» som «ensidig tilskriver ansvaret for Midtøsten-konflikten til staten Israel» er også antisemittisk.
IHRA-definisjonen avvises av ei rekke eksperter og akademikere. I 2021 foreslo 200 kjente Holocaust-forskere fra Israel, USA og Europa en annen definisjon i en «Jerusalem-erklæring», som eksplisitt utelukker kritikk av sionisme og oppfordringer til en boikott av Israel fra beskyldningen om antisemittisme. I desember i fjor kritiserte 14 prominente tyske advokater IHRA-definisjonen i en uttalelse til Forbundsdagen (det føderale parlamentet Bundestag) fordi den ville føre til «vidtrekkende konstitusjonelle forvrengninger», «helt uforutsigbare» konsekvenser for myndighetenes praksis og forutsigbare brudd på retten til ytringsfrihet.
Delstatsinnenriksminister Reul er imidlertid ikke imponert over slike vitenskapelig og juridisk forsvarlige ekspertuttalelser. Forbudsordren vrimler av uholdbare og noen ganger absurde beskyldninger. Den hevder for eksempel at å kalle Israel en «apartheidstat» setter landet «på nivå» med «historisk beviste urettferdige stater/regimer der individuelle befolkningsgrupper har blitt undertrykt og fratatt deres rettigheter». Dette var en «ubegrunnet og generalisert påstand», som også oppfyller IHRAs definisjon av antisemittisme.
I mellomtiden, i et juridisk funn, har ICJ uttrykkelig bekreftet at Israel illegalt okkuperer de palestinske territoriene og der forfølger en apartheidpolitikk. Ifølge domstolens funn bryter Israel ikke bare palestinernes rett til selvbestemmelse, men også forbudet mot vold og Artikkel 3 i Rasediskrimineringskonvensjonen, som forbyr rasebasert segregering og apartheid.
Nå er imidlertid apartheid også den juridiske normen innen Israel selv. Nasjon-stat loven vedtatt i 2018, som statsminister Benjamin Netanyahu anser som et «nøkkelmoment i sionismens og staten Israels historie», degraderer arabiske israelere til annenrangs borgere og nedfeller menneskerettighetsbrudd i konstitusjonell lov. Israel er «det jødiske folkets nasjonstat», heter det i den første av elleve artikler. Retten til nasjonal selvbestemmelse er forbeholdt personer av den jødiske tro.
Amnesty International og Oxfam beskylder åpent Israel for apartheid. Vil Reul og Faeser derfor også forby disse menneskerettighetsorganisasjonene i nær framtid?
Israels rett til å eksistere som et anliggende av tysk statspolitikk
Den tyske regjeringen erklærte forsvaret av Israels «rett til å eksistere» seinest i 2008 til å være et «anliggende av tysk statspolitikk». Den forstår dette som å bety forsvaret av staten Israel i dens nåværende form, som en militærbastion bevæpnet til tennene, som intimiderer sine naboer, undertrykker og – slik tilfellet har vært i Gaza siden den 7. oktober – forsøker å utrydde palestinerne. Enhver som motsetter seg denne posisjonen og står opp for en mer demokratisk, sekulær og fredelig stat i Palestina, deriblant mange jøder, blir ærekrenket som en «antisemitt».
Denne holdningen har ingenting å gjøre med beskyttelsen av jødisk liv og oppreisning for Holocaust. I likhet med USA og andre europeiske stater bruker Tyskland Israel som et brohode for sine egne imperialistinteresser i Midtøsten, som de bruker for å true og intimidere hele regionen. Dette er grunnen til at Washington og Berlin finansierer Israel med milliarder, bevæpner landet og støtter genocidet på palestinerne. Dersom Berlin skulle finne en mer pålitelig alliert i regionen ville «statspolitikken» bli glemt over natta.
Denne holdningen gjenspeiles også i forbudskjennelsen. Innenriksdepartementet har summarisk stemplet Palästina Solidariät Duisburg for å ha forfektet en stat som «gir like rettigheter til alle borgere uavhengig av religion, etnisitet, osv.» som «ikke særlig troverdig». Snarere er én-statsløsningen under «slagordet ‹Fra elva til havet› bevis på organisasjonens antiisraelske holdning.»
Det «ubeviste genocidet»
Det er bemerkelsesverdig hvor frekt innenriksdepartementet lyver. Forbudsordren snakker om «ubevist genocid», selv om den israelske hæren siden har ødelagt store deler av Gazastripa og har, ifølge et estimat fra det medisinske tidsskriftet The Lancet, drept 186 000 mennesker.
ICJ anser Sør-Afrikas klage som beskylder Israel for genocid for å være «plausibel», og sjefaktoren for Den internasjonale straffedomstolen (ICC) har bedt om en arrestordre for krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten mot statsminister Benjamin Netanyahu og hans forsvarsminister Yoav Gallant. Men i Tyskland fører bare ytringen av disse anklagene til forbud og konfiskering av eiendeler.
Palestina-konfliktens historie blir også fullstendig ignorert av sensorene i Nordrhein-Westfalens innenriksdepartement. Den begynte ikke den 7. oktober 2023, men med den voldelige utvisningen av over 700 000 palestinere i anledning grunnleggelsen av staten Israel i 1948. Siden den gang har Israel vært i direkte eller indirekte krig med den arabiske befolkningen og landets nabostater.
Det ble klart i løpet av få dager at Israel ville bruke angrepet fra Hamas den 7. oktober, som det bevisst lot finne sted ved å trekke tilbake alle sikkerhetsstyrker, til å begå genocid.
Etter bare tre uker trakk sjefen for New York-kontoret til FNs høykommissær for menneskerettigheter, Craig Mokhiber, seg fra hans stilling i protest mot FNs «totale svikt» i å beskytte den palestinske sivilbefolkningen. I et åpent brev til FN skrev han: «Dette er en læreboksak om genocid.» Dette har siden blitt bekreftet uke etter uke, måned etter måned.
Den palestinske motstanden
Forbudet sidestiller protest mot Israels og dets hærs forbrytelser og stemplingen av palestinsk motstand mot dem som «legitimt», med støtte for Hamas og derfor med støtte for terrorisme.
Følgende sitat viser hvor langt innenriksdepartementet går i denne forbindelse: «Den 19. oktober 2023 publiserte foreningen et innlegg på sin Facebook-side... I den beskrives den palestinske motstanden som ‹legitim›. På grunn av den tidsmessige nærheten til Hamas’ terroristangrep mot staten Israel, refererer dette spesielt til voldelig motstand.»
Likestillingen framsatt av forfatterne av forbudet er enkel: Enhver som motsetter seg israelsk – og imperialistisk – vold generelt, engasjerer seg i terroristisk motstand. Enhver som beskriver motstanden til de undertrykte som «legitim» er en tilhenger av terrorisme.
«Fornærmelse mot ideen om internasjonal forståelse»
Der innenriksdepartementet åpenbart er klar over det svake faktagrunnlaget for forbudet anvender det også det påståtte «bruddet på ideen om internasjonal forståelse» fra PSDUs side. I Artikkel 9 i den tyske grunnloven, som forkynner retten til å danne foreninger og samfunn, er dette tillagt som grunn til å oppheve denne retten.
Denne begrunnelsen hadde allerede tidligere blitt brukt for å forby det kurdiske partiet PKK, og nyligst, Hamas og organisasjonen Samidoun. Hva PSDU angår var ikke innenriksdepartementet i stand til å anta en faktisk tilknytning til Hamas eller noen annen motstandsgruppe stemplet som terroristisk. Forbudet er utelukkende basert på den påståtte «moralske støtten» for Hamas: «Spesielt den moralske støtten for Hamas svekker den fredelige sameksistensen mellom folk».
Innenriksdepartementet er bevisst ikke så presis i formuleringen. Dette er fordi PSDU aldri eksplisitt har forsvart Hamas – og enda mindre terroristangrep – verken i substans eller politikk. Organisasjonen forsvarer «motstand i alle dens former», inkludert den væpnede kampen mot den israelske hæren.
PSDU betraktet seg selv som et «solidaritetsnettverk», bekrefter forbudsordren. Det var imidlertid «irrelevant» om organisasjonen forsto dens handlinger som i strid med internasjonal forståelse eller trodde at den handlet av «høyere juridiske, politiske, religiøse eller moralske beveggrunner». «Slike overbevisninger» fritok ikke, «men er bare et uttrykk for en tankegang som avviker fra de konstitusjonelle kravene».
Til slutt, forbudet er begrunnet med faren for at «ord raskt kan bli til handlinger». Enkeltpersoner kan bruke PSDUs uttalelser som en anledning til å begå voldshandlinger mot «jøder og/eller israelske borgere». «Dette har blitt vist av radikaliseringsbiografiene de siste årene, for eksempel herjingen ved en synagoge i Halle i 2019.»
PSDU, som alltid har inntatt en klar og eksplisitt holdning mot antisemittisme, blir holdt ansvarlig for framtidige voldshandlinger fra høyreorienterte ekstremistiske jødehatere.
Konsekvenser av forbudet
Forbudet mot Palästina Solidarität Duisburg viser nok en gang hvor tynn den demokratiske fasaden er over den autoritære kjernen i det tyske statsapparatet. Forbudet er bare siste ledd i en hel kjede av tiltak for intimidering, represjon og forbud mot alle dem som ikke følger den offisielle tyske statspolitikken.
Pro-palestinske demonstrasjoner er forbudt, trakassert og underlagt kafkaeske sensurregler; kunstnere som uttrykker kritiske synspunkter blir sanksjonert. Selv akademikere må frykte for deres finansiering dersom de uttrykker deres meninger for åpent.
Verfassungsschutz, (bokstavelig talt: forsvar av forfatningen) et statlig byrå uten demokratisk legitimitet, som i åtte år ble ledet av den høyreorienterte ekstremisten Hans-Georg Maaßen og i tiltakende grad ligner Stasi i det tidligere Øst-Tyskland, spionerer på medlemmer av opposisjonen og stiger til nivået av en politisk inkvisisjon.
Ifølge innenriksminister Reul skal Verfassungsschutz ha initiert forbudet mot PSDU, og de berørte mistenker at byrået også formulerte forbudsordren. Bare å bli navngitt i Verfassungsschutz-rapporten er nok til å gjøre det vanskelig for en organisasjon å få tilgang til offentlige rom, supportere eller bankkontoer.
Støtte til Israel og landets genocid i Gaza er bare den overfladiske årsaken til denne økende undertrykkingen. De dypere grunnene er tiår med sosial polarisering, vekst av fattigdom på den ene siden og umåtelig rikdom på den andre, tilbakevendingen til militarisme og krig, og den voksende motstanden mot det.
De ved makten frykter en sosial eksplosjon. Jo mer de mister støtte – Europa-valgene var en katastrofe for alle de tre partiene som utgjør den tyske regjeringen – jo mer åpent baserer de seg på statsundertrykking. SPD, De grønne og Liberal-demokratene (FDP), som pleide å hevde å være forsvarere av demokratiet, har blitt de mest ondskapsfulle agitatorene.
Nå og da forbyr de en høyreorientert ekstremistorganisasjon som magasinet Compact. Men dette vil ikke stoppe de høyreorienterte ekstremistene, snarere tvert imot. Etablissementspartiene har for lengst adoptert den ekstreme høyresidens program når det gjelder flyktningpolitikk, intern opprusting og militarisering. Slike forbud skaper juridiske presedenser for å ta enda tøffere grep mot venstreorienterte organisasjoner.
Høyreforflytningen av borgerlig politikk og overgangen til stadig åpnere former for undertrykking, er et internasjonalt fenomen. Trump i USA, Meloni i Italia, Le Pen i Frankrike er klare uttrykk for dette. Og overalt reagerer alle andre etablissementspartier med selv å bevege seg lenger til høyre.
Årsaken til dette er den framskredne krisa i det kapitalistiske profittsystemet, som styrerne ikke har noe annet svar på enn krig, intensivert utbytting og diktatur. Bare en uavhengig bevegelse av arbeiderklassen og ungdommen, som kombinerer kampen mot sosial ulikhet, krig og diktatur med kampen mot deres årsak, kapitalismen, kan stoppe denne spiralen ned til barbari.