Trikset forsøkt av den nye Labour-regjeringen i onsdagens Kongens tale var å gi et inntrykk av å ivareta Storbritannias stadig dypere sosiale krise, samtidig som å forsikre big business at så godt som ingen statlige penger vil bli brukt.

Dette etterlot statsminister sir Keir Starmer med oppgaven å promotere Labours grandiose påstander om «nasjonal fornyelse» mens han i samme åndedrag insisterte på at det ikke var «noen rask løsning» å tilby for noen av problemene arbeiderklassen står overfor.

Sparepolitikk med innstramminger og kutt var hardt programmert inn i den nye Labour-regjeringens lovgivingsprogram. Det første lovforslaget som ble kunngjort av kong Charles III – monarken leser talen, skrevet av regjeringen – var budsjettansvarlighetsloven. Den skal sikre at «alle betydelige skatte- og utgiftsendringer er gjenstand for en uavhengig vurdering av Kontoret for budsjettansvar».

Gitt at Storbritannias kreditorer ikke vil tillate noen økning av statsgjelda, som det ble gjort klart av markedene som torpederte den tidligere Conservative-statsministeren Liz Truss’ kortvarige premierskap for hennes ikke-finansierte skattekutt, og Labours løfte om ingen ekstra skatter på de rike og selskapene, er ethvert annet utleggsløfte gjort ugyldig.

Mest høyprofilert har vært løftet om å bygge 1,5 millioner nye boliger i dette Parlamentets periode, eller 300 000 i året – mot de rundt 235 000 i året bygget av Den konservative regjeringen i de 5 siste. Men det er overhodet ikke bevilget penger til å finansiere selv denne beskjedne økningen. Løftet er helt og holdent basert på et direktiv utstedt til lokale myndigheter om å tromme opp privat utvikling, med en mindre økning i antallet planleggingsansatte og løsnede restriksjoner på planlovgivingen.

Boligene som bygges av privat sektor er i overveldende grad til markedspriser, langt utenfor rekkevidde for de aller fleste. Sosiale boligleverandører som byråd og kommunestyrer og boligbyggerlag har fått deres budsjetter slettet.

Et brev sendt av National Housing Federation (NHF), som representerer 600 boligbyggerlag, og Local Government Association under valgkampen advarte om et svart hull på £ 2,2 milliarder i boligbudsjetter og bønnfalte om ytterligere finansiering, der de advarte: «Nybyggprosjekter er allerede forsinket og kansellert over hele landet på grunn av betydelig finansielt press og usikkerhet.»

Mye av Labours agenda har blitt overtatt uten endringer fra deres Tory-forgjengere. Måltallet med 300 000 boliger i året ble kunngjort i Boris Johnsons valgmanifest i 2019, om enn aldri oppnådd, og ble droppet ved slutten av 2022 under press fra Tory-backbenchers.

Planer om å innvilge leietakere flere rettigheter mot deres utleiere – spesielt å få slutt på vilkårlige utkastelser – ble langsomt marsjert gjennom parlamentet av Michael Gove, men ble stoppet av utleierinteresser blant MP-er. Rishi Sunaks regjering var også i ferd med å vedta det rullerende aldersforbudet mot røyking, nå fremmet av Labour, da han kunngjorde det hastig utlyste nyvalget.

Labours plan for en statsstyrt Great British Railways-organisasjon for å føre tilsyn med togtjenester er nesten identisk med ordningen etablert av daværende Tory-transportminister Grant Shapps – i samarbeid med den prominentet forretningsmannen Keith Williams, som har godkjent den nye regjeringens strategi.

Det ekstra skrittet planlagt av Labour for å tillate de ulike regionale franchisene drevet av private operatører å returnere til offentlig eierskap ved utløpet av deres kontrakter, har blitt akseptert som uunngåelig av alle unntatt de mest skummende Tory-MP-ene for et fritt marked. Private franchiser har vært en katastrofe, med fire nettverk allerede forlatt av deres eiere, og nå drevet av regjeringen.

Starmers plan er, med andre ord, for en mer velfungerende kapitalisme, frigjort for noen av de mest grove overgrepene og parasittiske eksessene utviklet under 14 år med Tory-styre, for bedre å opprettholde den brutale utbyttingen av arbeidere, underfinansiering av offentlige tjenester og et straffende velferdsregime.

Ingenting ble sagt i Kongens tale, for eksempel om den lammende krisa i det nasjonale helsevesenet (NHS) – bare lindrende løfter om å «redusere ventetidene, fokusere på forebygging og forbedrede psykiske helsetilbud». Skyggehelseminister Wes Streeting gjorde det klart at denne reduksjonen i ventetider vil bli basert på opptrappet privatisering og pålegging av lengre arbeidsdager for NHS-ansatte.

Det var heller ikke engang en forbigående henvisning til de truende konkursene som byråd, skoler og universiteter over hele landet står overfor – et signal om at Labour vil tillate dette å fortsette.

En av få omtaler om utdanning var en referanse til hvordan fjerningen av momsfritaket fra privatskoler ville finansiere 6 500 nye lærere – i en sektor som lider av den verste krisa med utbrenthet og fastholdelser i sin historie, i bygninger som faller fra hverandre på grunn av manglende vedlikehold. Det nye personalet som Labour har lovet vil ikke være nok til å erstatte antallet som forventes å forlate yrket hvert eneste år etter bare 12 måneder i jobben, innen midten av dette parlamentets periode.

Tilsvarende hult er løftet om å etablere Great British Energy, «et offentlig eid kraftselskap for rein energi med hovedkontor i Skottland, som vil bidra til å akselerere investeringer i fornybar energi som vindparker til havs.» Disse målene skal visstnok oppnås, selvfølgelig i allianse med privat sektor, for bare £ 8,3 milliarder over fem år.

Det var ingen seriøs referanse i det hele tatt til fattigdom – som berører omtrent én av fem personer i Storbritannia – eller til Storbritannias velferdssystem. Til tross for støy fra noen Labour-backbenchers, ble det ikke henvist til å avslutte trygdetaket på to barn, som hindrer husholdninger i å kreve universell kreditt eller barneskattefradrag for et tredje eller påfølgende barn.

Flere titalls grusomme restriksjoner og tak kunne bli listet opp for skroting, men den brutale arkitekturen for velferdsytelser etablert av Toryene vil være i trygge hender under arbeids- og pensjonsminister Liz Kendal, en blairist som brukte valgkampen til å utfordre «Tory-påstander om å være tøff på ytelser» og rase mot «liv på trygdeytelser».

Labours foretrukne metode for å håndtere konsekvensene av fattigdom og ulikhet er politirepresjon, der regjeringen lover å «gjøre gatene tryggere» og «gi politiet utvidede fullmakter til å håndtere antisosial atferd». Partiet har til hensikt å ansette ytterligere 3 000 politibetjenter og 4 000 støttepolitibetjenter for lokalsamfunn.

Den mest ondskapsfulle lov-og-orden-retorikken var rettet mot asylsøkere. Kongens tale gjentok Labours forpliktelse til å «styrke» grensa ved å «etablere en ny grensesikkerhetskommando (BSC) og levere styrkede kontraterrorfullmakter».

Tiltak ment å besørge en progressiv vinduspynt for Labours nye regjering var en gjennomskuelig svindel.

Løftet om «å innføre en ny avtale for arbeidende mennesker for å forby utbyttende praksis og styrke ansettelsesrettigheter» refererte til et lovforslag om arbeidsrettigheter som ble lovet i partiets valgmanifest, fullt av smutthull og beskjært daglig. Blant disse er det omskrevne løftet om å avslutte bare «utbyttende» nulltimerskontrakter, i stedet for hele praksisen.

Planer om å skrinlegge lovforslaget om minimumstjenestenivå (for streiker) – men ikke noen av de eldre antistreikelovene – er knyttet til Labours strategi for tettere korporativistisk kollaborering med fagforeningsbyråkratiet for å undertrykke streiker, som allerede har begynt med British Medical Association over juniorlegers aksjon, og med Unite som avblåser streikeaksjoner over nedstengingen av Tata Steel i Port Talbot, Wales.

Det er ingen grunn til å tro at selv den ynkelige agendaen satt av Starmers Labour Party vil bli oppfylt, gitt den kriserammede verdenssituasjonen og regjeringens totale forpliktelse til britisk imperialisme og dens eskalerende, stadig dyrere kriger.

Starmer har for eksempel lovet hans støtte til en modernisering av Storbritannias atomvåpen og å heve militærutleggene til 2,5 prosent av BNP når det er mulig. Kongens tale kunngjorde etableringen av en ny lovfestet stilling som «Forsvarskommissær for å fungere som en sterk uavhengig forkjemper for våre galante væpnede styrker og deres familier», for å holde disse forpliktelsene på spor.

Labour avslutter talen med løftet at «Dets forpliktelse til NATO vil forbli urokkelig. Det vil opprettholde en sterk væpnet styrke, inkludert kjernefysisk avskrekking» for å matche «globale strategiske trusler». Dette inkluderte å fortsette «å gi sin fulle støtte til Ukraina» og å spille «en ledende rolle i å besørge Ukraina en klar vei til NATO-medlemskap», så vel som å forplikte seg til et «sikkert Israel».