Rentene fastsatt av sentralbankene vil fortsette å holde seg høye lenger enn forventet, fordi inflasjonen ikke faller så raskt som tidligere håpet. Dette er hovedkonklusjonen som framgår av oppdateringen fra Det internasjonale pengefondet (IMF) i dens utsikter for den globale økonomien som ble utgitt tirsdag.

I et intervju med Financial Times om rapporten sa IMFs sjeføkonom Pierre-Olivier Gourinchas at sentralbanktjenestepersoner «burde være beredt for flere humper i veien», der de prøver å presse ned inflasjonsraten.

Han sa at stigende press på tjenestepriser både i USA og Europa var «vedvarende», til tross for at den totale inflasjonen ble redusert.

Der oppsiderisikoer for inflasjon har materialisert seg, sa IMF-oppdateringen at sentralbankene burde «avstå fra å lempe for tidlig og være åpne for ytterligere innstramminger dersom det skulle bli nødvendig».

Men opprettholdelsen av høyere rentenivåer vil få konsekvenser.

«Risikoen for elevert inflasjon har reist utsiktene for høye-enda-lengre rentenivåer, som i sin tur øker eksterne, pengepolitiske og finansielle risikoer.»

Der oppdateringen skisserer noen av disse risikoene advarer den at høyere amerikanske renter, som har en tendens til å presse opp verdien av dollaren, vil føre til globale renteforskjeller. Dette «kan forpurre kapitalstrømmene og hindre planlagte monetære lettelser, som kan påvirke veksten negativt».

Under betingelser der rentene forblir høye er det behov for at regjeringer kutter utgifter.

Som oppdateringen sier det: «Vedvarende høye renter kan øke lånekostnadene ytterligere og påvirke finansiell stabilitet dersom finanspolitiske forbedringer ikke oppveier høyere realrenter samtidig med lavere potensiell vekst.»

Oversatt fra økonomisk sjargong betyr dette at høyere renter løfter renteregningen som statene betaler for deres gjeld, så de må kutte utgifter for at det stadig økende gjeldsfjellet, spesielt i USA, ikke skal føre til økt finansiell turbulens.

For å understreke poenget, med blikket fast rettet mot valget i USA i november, blir det advart om «betydelige svingninger i den økonomiske politikken», som innebærer «risiko for finanspolitisk sløseri» som ville forverre «gjeldsdynamikken».

Disse anliggendene ble kommentert av Gourinchas i en blogg om IMF-oppdateringen. I en oppfordring til å kutte statlige utgifter – ikke på militærutgifter, som IMF erkjenner som urørlige, men på sosiale tjenester – sa han at sterkere «finanspolitiske buffere» er nødvendig for å skaffe ressursene som er nødvendige for å møte uventede sjokk.

«Men», fortsatte han «det blir gjort for lite, noe som forstørrer usikkerheten i den økonomiske politikken. Anslåtte finanspolitiske konsolideringer [kodefrasen for utgiftskutt] er stort sett utilstrekkelige i for mange land. Det er bekymringsfullt at et land som USA, med full sysselsetting, opprettholder en finanspolitisk holdning som presser landets gjeld-til-BNP-relasjon stadig høyere, med risiko for både innenlandsk og global økonomi. USAs økende avhengighet av kortsiktig finansiering er også bekymringsfull.»

Han advarte for at med høyere gjeld, langsommere vekst og større underskudd ville det ikke ta mye for «gjeldsutviklingsforløp å bli langt mindre komfortable mange steder, spesielt dersom markedene sender statsobligasjonsspreads høyere, med risiko for finansiell stabilitet».

IMF sa at global vekst var i tråd med prognosene i World Economic Outlook-rapporten fra april. Det vil si en vekst på 3,2 prosent i 2024 og 3,3 prosent i 2025.

Men den pekte på betydelige endringer i sammensetningen av denne veksten – overraskelser på oppsiden i mange land, sammen med bemerkelsesverdige «nedsideoverraskelser» i USA og Japan.

«I USA, etter en vedvarende periode med sterk meravkastning, reflekterte en kraftigere enn forventet nedgang i veksten et modererende forbruk og et negativt bidrag fra handel,» sa den.

Vekstanslaget for 2024 ble nedjustert med 0,1 prosentpoeng til 2,6 prosent, med vekst for 2025 forventet å komme inn på 1,9 prosent, der «arbeidsmarkedet avkjøles og forbruket modereres, med finanspolitikken som gradvis begynner å strammes inn».

Vekstraten for Japan ble revidert ned med 0,2 prosentpoeng på grunn av forsyningsforstyrrelser og svake private investeringer i første kvartal.

IMF sa at det var «skudd av økonomisk gjenvinning i Europa», men disse virker i det minste noe svake fordi, som oppdateringen rapporterer, «fortsatte svakheter i produksjonen tyder på en mer treg gjenvinning i land som Tyskland [Europas største økonomi]».

Under betingelser der verdens første, tredje og fjerde største økonomier – henholdsvis USA, Tyskland og Japan – bremser opp, opprettholdes verdensøkonomien som helhet av vekst i Kina, India og såkalte framvoksende og utviklende økonomier.

IMF reviderte veksten for Kina opp til 5 prosent for 2024, men indikerte at dette ikke ville vedvare med veksten som avtar til 4,5 prosent i 2025 og fortsetter å avta over den midlere perioden, og faller til 3,3 prosent i 2029.

Som alltid er tilfelle i rapporter fra sentralbanker og globale finansinstitusjoner, var det i IMF-oppdateringen fokus på lønninger i den såkalte kampen mot inflasjon.

I hans blogginnlegg sa Gourinchas at «tjenestepriser og lønnsinflasjon er de to hovedområdene av bekymring når det kommer til desinflasjonsforløpet», og hevdet at «reallønningene er nå i mange land nær pre-pandeminivåer».

Denne påstanden er direkte i konflikt med den levde erfaringen til hundrevis av millioner av arbeidere rundt om i verden, som har blitt rammet av stigende kostnader for essensielle varer og kutt i deres disponible inntekter, på grunn av økningen i nedbetaling av boliglån som følge av rentehevinger.

Det er et ubestridelig faktum at inflasjonsstigningen, som begynte i 2021, ikke hadde noe med lønnskrav å gjøre, men var resultatet av forsyningskjedekrisa utløst av pandemien, effektene av den USA-NATO provoserte krigen i Ukraina og profittutskvising fra globale mat- og energigiganter.

Men finanskapitalen og dens representanter som IMF forlanger at arbeiderklassen skal måtte betale, ved å undertrykke lønnskravene via sub-inflasjonære lønnsavtaler, pålagt av fagforeningsbyråkratiene, og med økningen av arbeidsledighet, eufemistisk omtalt som «avkjøling» av økonomien.

IMF advarer også for at «eskaleringen av handelsspenninger kan øke risikoen for inflasjon ytterligere på kort sikt ved å øke kostnadene for importerte varer langs forsyningskjeden.»

I hans bloggkommentarer utdypet Gourinchas dette anliggendet, og bemerket at «den gradvise demonteringen av vårt multilaterale handelssystem er en annen viktig bekymring».

«Flere land går nå deres egne veier og innfører ensidige tollsatser eller industripolitiske tiltak, der overholdelsen av regler fra Verdens handelsorganisasjon i beste fall er tvilsom.»

Disse tiltakene truet med å «forvrenge handel og ressursallokering, stimulere til gjengjeldelse, svekke vekst, redusere levestandarder og gjøre det vanskeligere å koordinere politikk som adresserer globale utfordringer, som klimaomstillingen».

Oppdateringen selv konkluderer med ei svak bønn til alle land om å «skalere ned på bruken av handelsvridende tiltak og i stedet forsøke å styrke det multilaterale handelssystemet».

Men selv om IMF ikke kan erkjenne det offentlig, vet de godt at dette ikke kommer til å finne sted, ettersom den økonomiske ordenen etter krigen synlig går i oppløsing under betingelser av økende økonomisk og geostrategisk rivalisering og nedstigningen til krig.