Økningen av oppslutningen for det høyreekstreme partiet Nasjonal samling (RN) og kollapsen av president Emmanuel Macrons Ensemble i første runde av parlamentsvalgene 30. juni avslører fallitten av pseudo-venstres middelklasseparti Lutte Ouvrière (LO, Arbeiderkamp). LO fungerer som et tannhjul i den politiske maskina den franske styringsklassen har satt opp for å binde arbeidere til Macron, en bankmann som styrer mot folket.
LO støtter valgalliansen Den nye folkefronten (NPF) opprettet av Jean-Luc Mélenchon. NPF er en allianse av partier som inkluderer Mélenchons Ukuelige Frankrike (LFI), big business-Sosialistpartiet (PS), det stalinistiske Franske kommunistpartiet, De grønne og det pabloistiske Nytt antikapitalistisk parti (NPA). I LOs lederartikkel den 1. juli, med tittelen «Det er ingen vei utenom et revolusjonært kommunistisk arbeiderparti», skriver LO-talskvinne Nathalie Arthaud:
Så det er utelukket at en klassebevisst arbeider kan stemme RN. Det er åpenbart uaktuelt å stemme på en kandidat godkjent og støttet av Macron, som har tråkket på arbeiderne. LO-velgere vil kanskje stemme på en kandidat fra alliansen Den nye folkefronten mot RN. Dersom det er tilfelle, kan de gjøre det uten å føle seg opprørt.
Når det gjelder dem som ikke ønsker å gi frikort til venstresidens kandidater, som inkluderer eks-ministre og eks-presidenter, kan de også uten skyldfølelse la være å gå å stemme, og på denne måten uttrykke deres mistillit til hele den politiske kasten av borgerskapet og statsinstitusjonene.
Dette er et kynisk forsøk på å skjule LOs orientering til de reaksjonære i NFP og i siste instans til Macron selv. Man kan ikke oppfordre til opposisjon mot Macron men støtte for NFP. Faktisk slutter NFP valgavtaler med Macrons Ensemble for å danne en koalisjonsregjering med Macron etter søndagens andre valgomgang.
LO nekter å støtte NFP fordi de er klar over at dersom en slik regjering dannes, vil dens politikk provosere fram massiv folkelig opposisjon.
Hva betyr det når Arthaud sier at arbeidere kan «uten å føle seg opprørt» stemme på NFPs «eks-ministre og eks-presidenter», som utgjør «borgerskapets politiske kaste»? NFP-programmet oppfordrer til å sende våpen og franske tropper til Ukraina for krig med Russland, og til å bygge opp det franske militærpolitiet og etterretningstjenestene. Det betyr at LO ikke er «opprørt» over programmet for imperialistkrig i utlandet og klassekrig hjemme fremmet av NFP-reaksjonære som eks-president François Hollande fra PS.
Arthaud feier dette under teppet, der hun peker på faren fra NFPs høyreekstreme rivaler. Hun viser til den massive økningen i den nyfascistiske oppslutningen, med 11 millioner mennesker inkludert svimlende 57 prosent av manuelle arbeidere som stemmer på RN og partiets allierte. Dette er mer enn det dobbelte av stemmene i den første runden av parlamentsvalgene i 2022, da RN fikk 4 millioner stemmer. Hun sier:
I fraværet av et ekte arbeiderklasseparti går det arbeidende folket seg vill i jakten på en frelser fra det høye som ikke eksisterer. De så lenge etter denne frelseren fra det høye på venstresiden. … I dag ser mange arbeidere den i Nasjonal samling. Det er en dødelig vei for arbeiderklassen å følge.
For en knusende selvtiltale! Det har gått et halvt århundre siden LO kom til prominens i presidentkampanjen til Arlette Laguiller i 1974. I flere tiår har de øverste LO-representantene hatt brei tilgang til massemedier og høstet millioner av stemmer. Likevel viste LO seg ute av stand til å bygge noe som helst, og argumenterer nå, mens millioner av rasende og forbitrede arbeidere stemmer på nyfascistene, at et «ekte arbeiderklasseparti» ikke eksisterer. LO er faktisk et parti av middelklassebyråkratier, ikke arbeiderne.
Arthaud spør ikke engang, enn si besvarer, hvorfor manuelle arbeidere nå foretrekker RN framfor partier som PS, PCF og NPA, som LO i flere tiår har samarbeidet med. Men over hele denne perioden var det som gikk for «venstre»-politikk, forbi sosialdemokratiske og stalinistiske partier i kapitalistregjering, småborgerlige renegater fra trotskisme som allierte seg med dem. De førte imperialistkriger og innførte innstrammingspolitikk mens de var ved makten, og kvalte også arbeidernes kamper mot denne politikken.
For å forklare LOs rolle i framveksten av RN er det verdt å sitere fra Laguillers intervju fra 2016 med WSWS. Spurt om hvorfor arbeiderklassens medlemskap i fagforeningene kollapset, svarte Laguiller: «Jeg tror mange kamper ble forrådt. Mange arbeidere er harme over kamper de førte der fagforeningene til slutt presset dem tilbake til arbeid uten å vinne. Så det er alt det raseriet.»
Da WSWS spurte om disse utsalgene hadde sammenheng med LOs rolle i fagforeningsbyråkratiene og det faktum at disse byråkratiene for det meste finansieres av staten og arbeidsgiverne, svarte hun: «Det er normalt når man er revolusjonær kommunist i hvert fall å drive fagforeningsarbeid. … jeg tror ikke problemet er finansieringen. Selvfølgelig ville det vært sunnere om partene, at fagforeningene, at alle ble finansiert med bidrag fra medlemmene. Selvfølgelig er det også sant. Men her er vi.»
Organisasjoner som er kjøpte-og-betalte-for, som LO, har ustanselig arbeidet for å blokkere arbeiderklassens kamper mot framveksten av det ytre høyre. Dette framkom flagrant under valgkrisa i 2002. På det tidspunktet, på grunn av kollapsen av oppslutningen for PS-kandidaten Lionel Jospin, ble det en andre valgrunde mellom nyfascisten Jean-Marie Le Pen og den høyreorienterte kandidaten Jacques Chirac.
Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI), lederskapet av den trotskistiske verdensbevegelsen, intervenerte avgjørende. ICFI utstedte et åpent brev, der den oppfordret alle organisasjoner som hevdet å forsvare arbeiderklassen til å avvise det uredelige valget mellom to reaksjonære forsvarere av kapitalismen, og oppfordret til en aktiv boikott av andre valgrunde. Den forklarte at en kampanje i arbeiderklassen for en boikott, som avviste løgna at arbeidere kunne stole på Chirac for å forsvare demokratiet mot Le Pen, best ville forberede arbeiderne for kampene mot den kandidaten som vant.
Selv om de samlet hadde oppnådd mer enn 3 millioner stemmer i 2002-valgene, nektet LO og pabloistene en slik politikk. Initielt stilte de begge på rekke direkte bak den offisielle Chirac-kampanjen.
Etter publiseringen av ICFIs åpne brev endte LO opp med å innta standpunktet å oppfordre velgerne til å gå til valgurnene og stemme blankt eller ugyldig. LO ønsket ikke å føre en offentlig kampanje for å bygge en bevegelse i arbeiderklassen og blant ungdommen, og mobilisere dens massive stemmegrunnlag. Partiet fryktet tydeligvis at dette ville undergrave statens og arbeidsgivernes finansiering av dets posisjoner i fagforeningsapparatet, og LOs tilknytning til PS.
LOs avslag av å reise noen betydelig motstand mot kampanjen for et Chirac-valg, avleverte effektivt sett den politiske kappa for opposisjonen mot den eksisterende orden til det ytre høyre. Dette er politikken partiet fortsetter å anvende i dag, der det søker å binde arbeidere til Mélenchon mens han i sin tur prøver å knytte arbeiderne til Macron.
Det nyfascistiske RN har utnyttet vakuumet skapt av det resulterende fraværet av enhver utfordring av kapitalismen til kynisk å stille seg som forsvarere av det franske folket. Partiet arbeider for å avlede sosial misnøye langs høyreorienterte, antiimmigrant og nasjonalistiske kanaler. Til tross for partiets kyniske populistiske posering, utgjør det en farlig fascistisk trussel. Det har allerede signalisert at det vil regjere som et reaksjonært parti for krig og fascistisk politistatsrepresjon, og oppfordrer til å finansiere krigsøkonomien samtidig som det truer med å forby streiker.
Arthaud avslutter hennes nåværende artikkel med å argumentere for at ikke alt vil gå tapt, uansett utfallet av valget. Arbeiderklassen, hevder hun i en pedantisk og useriøs påkalling av marxisme, må eksistere fordi kapitalistklassen ikke kan oppnå dens profitter uten å utnytte dens arbeidskraft. Arbeiderne, skriver hun,
er ved hjertet av produksjonen, i transport, handel, banker, og offentlige tjenester. Bossene trenger oss, og det gir oss virkemidler til å slåss og få dem til å respektere oss. … Arbeiderklassen har tidligere gjennomført store kamper. Det er basert på denne rike historien at vi må bygge et ekte kommunistisk arbeiderparti, revolusjonært og internasjonalt!
Dette er en kriminelt lettsinnet tilnærming til de enorme farene som den nåværende krisa utgjør. Macron truer med å påberope seg Artikkel 16 i den franske konstitusjonen, som vil tillate ham å suspendere parlamentet og regjeringen og styre som en diktator. RN og NPF støtter Macrons tiltak for en krigsøkonomi for å eskalere krigen mot Russland, og forsvarer Gaza-genocidet.
Arbeiderklassen er uunnværlig for kapitalistene for å oppnå profitter, men det betyr ikke at arbeidere kan være likegyldige til truslene fra Macron og Le Pen om å innføre fascistisk politistatsstyre eller trusselen om atomkrig med Russland. LOs oppfordring om ikke å bli «opprørt» i denne sammenhengen er en monumental selvtilfredshet. Arbeiderklassen må mobiliseres i en politisk kamp mot imperialistkrig, fascisme og kapitalismen.
En politisk kamp for trotskisme mot småborgerlige partier som LO er avgjørende for å bygge en slik bevegelse. Det å forsvare demokratiske rettigheter og motarbeide krig krever mobiliseringen av arbeidere på grunnplanet, uavhengig av fagforeningsbyråkratiene knyttet til LO. Grunnlaget for en slik kamp er forsvaret av trotskisme mot pseudo-venstre, ført av ICFI og dens franske seksjon, Parti de l’égalité socialiste (PES).