80 år siden massemordet i Ozaritsji i Belarus utført av det tyske militæret

En av de verste krigsforbrytelsene begått av Hitlers væpnede styrker (Wehrmacht) under den andre verdenskrigen fant sted for 80 år siden, i mars 1944: Det bevisste massemordet av tusenvis av kvinner, gamle og barn i dødsleiren Ozaritsji i Belarus.

Under sin retrett etter det store nederlaget ved Stalingrad i februar 1943 etterlot den tyske hæren et spor av død og ødeleggelse i Sovjetunionen. Den ødela den lokale økonomien, sykehus, jernbanelinjer og transportveier, brente ned landsbyer, rekrutterte arbeidsdyktige innbyggere til tvangsarbeid og utførte massakrer mot sivilbefolkningen.

Maria Rytstajankova med hennes tre barn etter frigjøringen av Ozaritjsi-leiren, 19. mars 1944. To av barna døde. [Foto: Alperin]

Begivenhetene i Ozaritsji i mars 1944 er samlet regnet som «en av de alvorligste forbrytelsene som Wehrmacht noen gang begikk mot sivile», skriver Dieter Pohl, historiker ved München-instituttet for samtidshistorie. [1] Pohl understreker at «sikkerhetspolitiet kun var perifert involvert» i denne forbrytelsen. [2] Han imøtegår dermed alle løgnene om en «rein Wehrmacht», som var vanlig propaganda fram til Hamburg Wehrmacht-utstillingene i 1995 og 2001, og som fortsatt opprettholdes av høyreorienterte kretser i dag.

Wehrmacht-enheter fra den 9. armé samlet fra 12. mars 1944 så mange som 50 000 mennesker på et myrområde, inngjerdet med piggtråd, utenfor den hviterussiske landsbyen Ozaritsji, hvor de hadde satt opp tre leirer uten innkvartering eller sanitæranlegg. Ofrene var hovedsakelig kvinner med små barn, eldre og syke som var stuet sammen i friluft uten mat eller vann – utsatt for kulde, sult, epidemier og vaktenes terror.

De ble forbudt å tenne bål for å holde varmen, og forsøk på å rømme ble møtt med granatkasterild, forklarer Christoph Rass, professor i moderne historie og historisk migrasjonsforskning ved Universitetet i Osnabrück. [3]

Rass har forsket på hendelsene i mars 1944 i mange år, sammen med Aliaksandr Dalhouski fra Det belarussiske historieverksted i Minsk, og produserte i 2006 filmen Ozaritsji 1944 sammen med studenter.

Innen 19. mars, på bare syv dager, hadde minst 9 000 sivile allerede dødd – «ubrukelige munner», som den 9. arméens overkommando erklærte. Under deportasjonen, som fant sted i overfylte storfevogner og ofte til fots, ble minst 500 mennesker, deriblant barn, myrdet fordi de ikke lenger maktet å gå. Selv etter interneringen skøyt vaktene fra 35. infanteridivisjon «ofte av den minste grunn eller uten grunn i det hele tatt, selv på barn ..., selv ved forsøk fra de internerte på å drikke myrvannet.»

Tre-år-gamle Tanya ved siden av hennes døde mor, 18. mars 1944 [Foto: Podzhivalov]

Ytterligere tusener døde etter at de ble frigjort av Den røde armé, deriblant av tyfus og feber, som også infiserte sovjetiske soldater. Ifølge en sovjetisk undersøkelseskommisjon ble det innen 31. mars rapportert om 1 526 tilfeller av tyfus blant de overlevende. Mange måtte amputere hender og bein. Belarussiske kilder anslår at totalt døde opptil 20 000 mennesker.

«Det var bare bakken og piggtråden rundt oss,» mintes Larisa Stasjkevitsj, den gangen seks-år-gammel, som hun år seinere fortalte avisa Esslinger Zeitung. Fangene fikk verken mat eller vann, og det var heller ikke tepper, selv om temperaturen om natta falt til minus 15 grader. «For å beskytte oss mot de kraftige stormene, la vi oss bak likene,» forklarte Larisa, som fikk hennes beretning publisert på den akademiske bloggen til Universitetet i Osnabrück i 2014, for 70-årsmarkeringen av massakren.

I en detaljert forskningsrapport med tittelen «Konsentrasjonsleirene nær Ozaritsji» siterer Rass og René Rohrkamp en dagbokoppføring av en tysk militærprest som ble ført til en av de tre leirene, der mer enn 20 000 sivile allerede var internert:

Jeg la merke til at noe hadde endret seg først og fremst på grunn av en merkelig lyd som jeg ikke kunne identifisere før jeg så leiren i det fjerne. En kontinuerlig lav syting av mange stemmer steig opp fra den opp til himmelen. Og da så jeg rett foran meg hvordan de dro den døde kroppen til en gammel mann som om han var et stykke storfe. De hadde knyttet et tau rundt beinet hans. Ei gammel kvinne lå død ved veikanten med et nylig skuddsår i panna. Et medlem av militærpolitiet instruerte meg videre ved å peke på en bunt som lå i skitten: Døde barn som han hadde dekket over med ei pute. Kvinner som ikke lenger kunne bære barna sine, forlot dem i veikanten, hvor de også ble skutt – «eliminert» som alle andre som ikke kunne fortsette på grunn av sykdom, alder eller sykdom. [4]

Formålet med Wehrmacht-operasjonen var å kvitte seg med «syke personer, krøplinger, gamle mennesker, kvinner med mer enn to barn under 10 år og andre personer ute av stand til å arbeide.»

Dette var «kalkulerte mord», som historikeren Christian Gerlach, som underviser ved Universitetet i Bern, skrev i hans doktoravhandling ved Det tekniske universitetet i Berlin (TU Berlin) i 1998. [5]

Den 9. armés overkommando («Army Group Centre») hadde planlagt og utførte massakrene bevisst. Den «ikke arbeidsdyktige» befolkningen skulle fungere som et «menneskelig skjold» for å bremse Den røde armés frammarsj. Overkommandoen hadde til hensikt å gjenta lignende operasjoner langs hele fronten, men var ikke lenger i stand til å gjøre det.

Den 9. armés krigsdagbok fra 8. mars 1944 sier:

Det planlegges å flytte alle av lokalbefolkningen som er arbeidsudyktige vekk fra hærens frontlinjesone til området som skal forlates og etterlate dem der når tilbaketrekning fra fronten finner sted, dette gjelder spesielt de tallrike tyfusrammede som hittil har vært innkvartert i spesielle landsbyer, for så langt som mulig å eliminere enhver helsefare for troppene. Beslutningen om å frigjøre seg fra denne byrden, som også var betydelig med tanke på ernæring, ble tatt av AOK (Ameeoberkommando) etter nøye vurdering og undersøkelse av de resulterende konsekvensene. [6]

Etter at deportasjonen til leirene var fullført, ble inngangene blokkert med miner. Wehrmacht-enhetene trakk seg tilbake og etterlot bare noen få små vaktavdelinger. Den 17. mars 1944 trakk også disse siste gjenværende vaktene seg tilbake til den nye hovedfrontlinja til den 35. infanteridivisjonen, og skøyt mot leirene for å hindre internerte fra å rømme. Da Den røde armé fant leirene den 19. mars og ryddet minene, klarte de ikke å redde mange av de frigjorte.

Den 9. armés kommando bedømte operasjonen for å være en suksess:

Oppsamlingsoperasjonen brakte vesentlig lettelse til hele kampområdet. Boligområder ble betraktelig løsnet opp og frigjort til innkvartering av tropper. Ingen flere rasjoner blir konsumert av ubrukelige munner. Smitteutbrudd ble betydelig redusert ved å deportere dem som var berørt av epidemien.[7]

Gjerningsmennene ble aldri rettsforfulgt

Etter krigens slutt ble Wehrmacht-kommandørene som var hovedansvarlige og sjefen for SS spesialkommandoen som var involvert aldri rettsforfulgt i Tyskland. Bare dem som var blitt tatt til fange av sovjeterne ble straffet, inkludert sjefen for den 35. divisjonen, generalløytnant Johann-Georg Richert, som ble dømt til døden og henrettet i Minsk i 1946.

Rass og Rohrkamps «Konsentrasjonsleirene ved Ozaritsji» rapporterer:

De fleste av mennene direkte ansvarlige for planleggingen og gjennomføringen av Ozaritsji-deportasjonene, først og fremst Helmuth Looss, kommanderende offiser for Sonderkommando 7a, Josef Harpe, øverstkommanderende for den 9. armé, og Friedrich Hoßbach, sjef for LVI Corps, og Werner Bodenstein, overkvartermester i 9. armé, ble imidlertid aldri stilt til ansvar for deres forbrytelser.

Etter forbrytelsene i Ozaritsji overtok Harpe, øverstkommanderende for den 9. armé, overkommandoen for den beryktede 4. panserarmé i Nord-Ukraina, som allerede hadde utført oppfordringer til drap på jøder under invasjonen av Sovjetunionen i 1941. [8] Han ble i midten av april 1945 tatt som krigsfange av USA, ble i 1948 løslatt etter tre år og levde seinere upåvirket i Vest-Tyskland, hvor han døde 80-år-gammel i Nürnberg i 1968.

Friedrich Hoßbach, kommanderende general for infanterikorpset LVI, døde i Göttingen i 1980. Han var lenge æret i den tyske hæren etter krigen (Bundeswehr) og av Fordrevne personers foreninger for hans «meritter» i forsvaret mot Den røde armé. Han var en «strategisk enestående begavet general» som, i kraft av å ha vært midlertidig sjef for den 4. armé, «for en tid tok det røde soldatåket av noen tusen øst- og vestprøyssere» og forble av mange «ikke glemt», ifølge en tekst fra 1992 av den høyreorienterte Kulturstiftelsen for fordrevne personer.

Helmut Looß gikk i skjul i Bremen i 1945 under hans mors navn, Gessert, ble barneskolelærer og stilte som kandidat for Det fri-demokratiske partiet (FDP) i valget til Forbundsdagen i 1961. Først på slutten av 1960-tallet ble han avhørt om hendelsene på Østfronten og ble permittert som lærer. Bremen tingrett suspenderte deretter hans rettsforfølgelse på grunn av foreldelsesfristen. Han døde i 1988 uten at det noen gang ble reist anklager mot ham.

Werner Bodenstein, en oberst i generalstaben, ble til og med utnevnt til en ledende stilling i reorganiseringen av Bundeswehr etter 1945. Fra 1958, som «1. tyske fullmektige NORD» (Deutscher Bevollmächtigter NORD), var han sjef for en av de seks militære divisjonene (Wehrbereiche) som ble opprettet i 1956. I 1960 ble han forfremmet til brigadegeneral og i 1964 mottok han Det føderale korset for meritter. Han døde i 1983 i Hirschberg, Rheinland-Pfalz, høyt dekorert og ble aldri stilt for retten for hans involvering i massemordet av tusenvis av sivile i Ozaritsji.

To minnearrangementer

På 80-årsmarkeringen minnet to begivenheter de grusomme massakrene – 15. mars i rådhuset i Osnabrück og 19. mars i Berlin-Karlshorst-museet, kjent som «Overgivelsesmuseet» fordi det var der Wehrmachts ubetingede overgivelse ble undertegnet 8. til 9. mai 1945. Universitetet i Osnabrücks Rass og Aliaksandr Dalhouski fra Det belarussiske historieverkstedet Minsk, som arbeider sammen med IBB (International Education and Meeting Centre) Dortmund, talte på begge arrangementene.

Men selv om de to minnebegivenhetene ble annonsert i mange medier og programmagasiner, seinest på dagen for Berlin-arrangementet, 19. mars, i en detaljert kalenderartikkel av Deutschlandfunk, fulgte det bemerkelsesverdig ingen presserapporter!

Det faktum at minnet om Ozaritsji ble ignorert i media er bemerkelsesverdig. Under betingelser der den tyske styringsklassen igjen fokuserer på konfrontasjon med Russland etter starten på Ukraina-krigen i 2022, skal Wehrmachts forbrytelser ignoreres.

Hver dag slår koalisjonsregjeringen i Berlin på trommene for en gjenkomst av tysk militarisme, for Bundeswehrs «krigsberedskap» og for ferske våpenleveranser for Ukrainas krig mot Russland. Det er åpenbart at den tyske staten vender tilbake til Wehrmachts tradisjoner, som Osnabrück-dekretet av forsvarsminister Boris Pistorius gjør klart.

Berlin-Karlshorst-museet, som i fjor ga fra seg navnet «Det tysk-russiske museum», er det eneste museet i Tyskland som minnes utslettelseskrigen mot Sovjetunionen. Museets sponsorforening ble dannet etter den tyske gjenforeningen i 1990 på grunnlag av en avtale mellom Russland og Tyskland som er bindende i henhold til folkeretten og som også involverer Belarus og Ukraina. Målet med museet, formulert i katalogen for dets permanente utstilling, understreker at det skal være «et museum mot krig, et museum som fremmer fred på stedet for overgivelsen».

Dette passer imidlertid ikke lenger den tyske eliten i dag. Regjeringsrepresentanter, spesielt den tyske kulturministeren Claudia Roth (De grønne) og FDPs forsvarstalsperson Marie-Agnes Strack-Zimmermann krever stadig mer høylytt en slutt på alt samarbeid med Russland og Belarus. Dersom de får deres vilje igjennom vil det bety slutten for museet.

Minner om massemordet i Ozaritsji passer ikke lenger inn i det nåværende konseptet til den krigshissende overklassen og skal gjemmes vekk. Men fakta er stabeinte. Morderne fra Ozaritsji, som fortsatte deres karrierer etter 1945 som om ingenting hadde skjedd, tilbakeviser alt snakk om en «null time» etter den andre verdenskrigen og en angivelig ny begynnelse for Tyskland. De tydeliggjør de forferdelige tradisjonene knyttet til gjenkomsten av tysk militarisme.

Bildene fra Gaza av døende kvinner, barn og eldre, som er skremmende like bildene fra Ozaritsji, får også den politiske eliten og de offisielle mediene til å avstå fra å offentliggjøre den tyske hærens krigsforbrytelser. Den tyske koalisjonsregjeringen er tross alt direkte involvert i dagens genocid, og forsyner det høyreekstreme israelske regimet med finanser, våpen og propagandaløgner!

Dette gjør det desto viktigere for arbeidere og unge mennesker å studere og reflektere over det som fant sted i Ozaritsji for 80 år siden.

[1] Dieter Pohl: Die Herrschaft der Wehrmacht. Deutsche Militärbesatzung und einheimische Bevölkerung in der Sowjetunion 1941–1944. Oldenbourg, München 2008, S. 328.

[2] Dieter Pohl: Die Kooperation zwischen Heer, SS und Polizei in den besetzten sowjetischen Gebieten. In: Christian Hartmann, Johannes Hürter, Ulrike Jureit: Verbrechen der Wehrmacht. Bilanz einer Debatt. München 2005

[3] Christoph Rass, «Menschenmaterial»: Deutsche Soldaten an der Ostfront. Innenansichten einer Infanteriedivision 1939–1945, Paderborn 2003, s. 386–402

[4] Christoph Rass og René Rohrkamp, «Die Konzentrationslager bei Ozarichi», Universität Osnabrück, Interdisziplinäre Arbeitsgruppe Konfliktlandschaften

[5] Christian Gerlach: Kalkulierte Morde: Die deutsche Wirtschafts- und Vernichtungspolitik in Weißrußland 1941 bis 1944, s. 1088 ff.

[6] Bundesarchiv-Militärarchiv BA-MA Freiburg, zitiert nach Hans Heinrich Nolte: Osarici 1944. In: Gerd R. Ueberschär (Hrsg.): Orte des Grauens. Verbrechen im Zweiten Weltkrieg. Darmstadt 2003, s. 186-194.

[7] ibid.

[8] Christian Hartmann: Wehrmacht im Ostkrieg. Front und militärisches Hinterland 1941/42. München: Oldenbourg 2009, s. 666 f.

Loading