Musiker Michael Barenboim, Berlin-professorer forsvarer Gaza-protester på føderal pressekonferanse

Tirsdag i uka som var ble det i Berlin holdt en føderale pressekonferansen (Bundespressekonferenz, BPK), som fokuserte på universitetsprotestene mot krigen i Gaza. Professor Clemens Arzt, som underviser i konstitusjonell og administrativ juss ved Høyskolen for økonomi og juss i Berlin, Hochschule für Wirtschaft und Recht (HWR), tegnet et knusende bilde av hvordan regjeringer og myndigheter ser bort fra grunnleggende demokratiske rettigheter:

Forsamlingsfrihet er retten til dissens, til ulike meninger. Grenser er satt av straffeloven og ikke av Forbundsrepublikken Tysklands raison d’état, dvs. eksistensberettigelse, eller noen restriksjoner på grunn av Tysklands utenrikspolitiske interesser.

Den føderale pressekonferansen (fra venstre): professorene Clemens Arzt, Michael Wildt, Miriam Rürup og Michael Barenboim [Photo by Jung & Naiv / youtube / screenshot]

Sammen med Arzt svarte professor Michael Wildt, den emeriterte historikeren fra Humboldt Universität (HU) Berlin med spesialisering i nasjonalsosialisme; Miriam Rürup, direktør for Moses Mendelssohn-senteret og professor i europeisk-jødiske studier ved Universitetet i Potsdam; og Michael Barenboim, professor i ensemblespill og fiolin på Said-Barenboim Akademiet, på journalisters spørsmål.

De – sammen med mer enn tusen andre forelesere fra Tyskland og utlandet – signerte et åpent brev der de forsvarer studenter som protesterer mot genocidet i Gaza mot de undertrykkende tiltakene som ble truffet av universitetsadministrasjoner og politivold. Som WSWS har rapportert har media og regjeringsrepresentanter reagert på det åpne brevet med hysteriske angrep.

På pressekonferansen ble disse angrepene kategorisk avvist. Wildt og Rürup argumenterte for en «kultur av kontroverser og debatt» på universiteter og for en styrking av deres «selvregulerende fullmakter».

«Studenter har rett til å demonstrere mot Hamas’ terror så vel som mot krigen i Gaza, mot den israelske okkupasjonen og til fordel for den palestinske befolkningens rett til like rettigheter og politisk selvbestemmelse,» sa Wildt. «Hvor, om ikke på universiteter, der kritikk, kontroversielle debatter og en kultur for kontrovers hører hjemme,» skulle denne debatten føres?

I en atmosfære karakterisert av polarisering, høye følelser og generalisering er mange forelesere opptatt av å bevare et åpent debattklima på deres universiteter, fortsatte Wildt. «Denne bekymringen var min motivasjon for å signere erklæringen. Antisemittisme og rasisme har ingen plass på universitetene. Enhver som imidlertid tror at politiet vil bli kvitt antisemittisme tar feil. Kampen mot antisemittisme og rasisme er framfor alt en sosial oppgave. Vi trenger steder på universiteter hvor folk kan diskutere disse anliggendene åpent.»

Rürup beskrev protestleirene som et «tegn på en livlig debattkultur». Hun bønnfalte om å «søke dialog». «Opplysning, debatt, produktiv debatt» er også en form for intervensjon, sa hun.

Arzt plukket fra hverandre begrunnelsene som ble brukt for å bryte opp protestleirer og forby protester, og beviste at disse handlingene blatant bryter gjeldende lover og rettspraksis.

Han siterte fra en pressemelding utgitt av Berlin-politiet som rettferdiggjorde den brutale aksjonen 7. mai mot en protestleir på Freie Universität Berlin (FU). Deltakerne i et «ikke-rapportert stevne» på FU-området «bar palestinske skjerf, holdt opp bannere og ropte propalestinske slagord, blant annet», heter det i pressemeldingen. «Samtidig satte de opp telt og paviljonger på forgården.» Da den ansvarlige for FU leverte en begjæring om utkastelse og en straffeklage, «brøyt politiet opp forsamlingen».

Arzt demonstrerte at politiaksjonen var illegal i alle henseender. «Så det ble ropt slagord, det ble båret palestinske skjerf og bannere ble holdt opp,» sa han. «Dette er en forsamlings karakter innenfor omfanget av beskyttelsen av Artikkel 8 i Grunnloven om forsamlingsfrihet. Det er foreløpig ingen omtale av straffbare forhold, i hvert fall i pressemeldingen.» Verken unnlatelsen av å rapportere forsamlingen eller det faktum at den fant sted på universitetets grunn kunne rettferdiggjøre dens oppløsing etter gjeldende lovgivning.

Arzt var spesielt kritisk til FU-president Günter Ziegler, som i et intervju med Süddeutsche Zeitung 17. mai hadde rettferdiggjort oppløsingen av protestleiren med demonstrantenes manglende vilje til å gå inn i en dialog og diskusjon, blant andre ting.

«Fredelighet i betydningen av Artikkel 8 i Grunnloven kan ikke settes i fare av aggressive slagord eller innholdet i meningsuttalelser, som domstolene, inkludert Den føderale konstitusjonelle domstolen, gjentatte ganger har understreket,» sa Arzt. «Selv den kraftige ropingen av slagord er ikke et brudd på freden hva angår forsamlingsloven eller straffeloven. … Evne og vilje til å delta i dialog er ikke påkrevd i Artikkel 8.»

Han kritiserte også skarpt det vilkårlige forbudet mot visse slagord av innenriksminister Nancy Faeser (Det sosialdemokratiske partiet, SPD): «Dette betyr at den utøvende makten bestemmer, ikke den parlamentariske lovgivende forsamlingen, slik tilfellet for eksempel er med oppfordring til hat. Når det gjelder Holocaust-fornektelse bestemmer innenriksministeren nå hva som fortsatt kan sies her i landet. Og politiet responderer på dette og setter i gang rettsforfølgelse. Jeg finner dette absurd.»

På spørsmål fra en journalist hvorvidt forsamlingsretten ble «utnyttet», svarte juristen: «Du kan ikke utnytte forsamlingsfriheten. Forsamlingsfrihet er forsamlingsfrihet. Forsamlingsfrihet er retten til å ha de mest absurde meninger, uavhengig av om majoriteten av samfunnet støtter dem eller ikke.» Grensa er satt av straffeloven.

Arzt advarte at han så en tendens i Tyskland til at forsamlingsretten og forsamlingsfriheten i tiltakende grad begrenses av den utøvende makten.

For noen uker siden stilte politisjefen i Berlin opp for pressen og sa hun ikke skjønte diskusjonen om begrensninger av forsamlingsfriheten. Bare 17 av 35 demonstrasjoner hadde blitt forbudt. «Denne uttalelsen rystet meg til kjernen, må jeg innrømme, som ekspert på forsamlingsretten,» sa Arzt. «Etter min vurdering, vi har forbudt mindre enn 17 forsamlinger de fem siste årene. ... Trenden beveger seg i tiltakende grad i retning en restriktiv tolkning av forsamlingsfriheten, som fullstendig strider mot frihetene vi utviklet siden Brokdorf-kjennelsen av Den føderale konstitusjonelle domstolen på midten av 1980-tallet fram til nylig.»

Michael Barenboim var den eneste personen på podiet som åpent støttet demonstrantenes bekymringer. Innledningsforedraget hans kulminerte i setningen: «For meg er én ting sikkert: Studentene har ikke bare retten til å protestere, de har rett i å protestere.»

Musikeren har lenge aksjonert for palestinernes rettigheter. Han har i 24 år vært medlem i West-Eastern Divan Orchestra, grunnlagt av hans far, dirigenten og pianisten Daniel Barenboim, der jøder, palestinere og musikere fra hele Midtøsten spiller.

Barenboim tok direkte opp årsaken til studentprotestene – «nemlig den ødeleggende volden i Gaza. Over 35 000 døde, nesten 80 000 skadde og over 10 000 flere er antatt savnet under ruinene. Ødelagte sykehus, skoler, universiteter, moskéer og kirker. En sultende befolkning, hvorav mange har blitt fordrevet flere ganger, prøver på en eller annen måte å overleve under umenneskelige betingelser.» Flere barn har blitt drept i Gaza de fire første månedene i år enn i konflikter over hele verden de fire siste årene.

Barenboim påpekte at Israel hadde blitt anklaget for genocid av Den internasjonale domstolen (ICJ) og at denne anklagen ble ansett å være plausibel. Dommerne hadde stemt med et overveldende flertall av 15 mot 2 for å ta opp saken. Han nevnte fordømmelsen av palestinerne av forsvarsminister Galant som «menneskelige dyr», og statsminister Netanyahus påkallelse av «Amalek» der han siterte det relevante bibelske avsnittet: «Ikke spar dem, men drep menn, kvinner, barn og spedbarn, storfe og sauer, kameler og esler.»

Ved slutten av pressekonferansen understreket Barenboim nok en gang at undertrykkingen av palestinerne var årsaken til konflikten. Det var tre kategorier palestinere: I Gaza, der de har levd i et «friluftsfengsel» i mange år, på Vestbredden under en «voldelig, illegal okkupasjon», og i Israel, hvor de utgjør 20 prosent av befolkningen, offisielt som «andreklasses borgere» – siden vedtaket av den beryktede Nasjon-stat loven fra 2018.

Det var ikke mulig å stå ved Israel som en idé og støtte okkupasjonen samtidig, understreket han. Dette er også i strid med Den tyske grunnloven, som sier: «Menneskeverdet skal være ukrenkelig». Dette gjelder også palestinerne. Holocaust er trolig den verste forbrytelsen i menneskehetens historie. Men den ble begått av tyskerne. «Palestinerne hadde ingenting med den å gjøre. Palestinerne var ikke en del av den.»

En strømming av den bemerkelsesverdige føderale pressekonferansen, gjort tilgjengelig på YouTube av medieplattformen «Jung & Naiv», utløste en storm av entusiasme i chatrommet. I løpet av et døgn kom det rundt 600 kommentarer, som alle ga uttrykk for deres godkjenning og takket professorene som deltok.

«Denne TIMEN er et fyrtårn for demokrati i tider med avtakende lys», sa en bruker, og refererte til tittelen på Eugen Ruges bestselgerroman fra 2011. «En forbløffende diskusjon! Egentlig ville mange ting blitt tatt for gitt for 5 til 10 år siden. Men det faktum at noe slikt er mulig I DAG, jeg hadde tårer i øynene i en time,» sier en annen. «Jeg sitter her med åpen munn og kan ikke tro hvor modig proff Barenboim er – og han presenterer bare fakta. Men disse er hysjet opp i Tyskland.»

Diskusjonen fortsetter i samme sporet: «Endelig noen normale mennesker» – «Vi trenger flere stemmer av slike store personligheter i landet» — «Kan de ikke bare styre Tyskland?» – «Wow, veldig gode synspunkter. Hvorfor har ikke disse menneskene rådgivende stillinger i regjeringen?» – «Balsam for sjelen» – «Jeg har ikke hørt så mye sunn fornuft fra Tyskland på lenge», osv.

Det er betydelig offentlig bekymring om den nåværende krigspropagandaen og antisemittismen som brukes til å rettferdiggjøre våpenforsyninger og økonomisk støtte til det israelske ytre høyre-regimet. «Jeg er veldig kritisk til den israelske regjeringen og også til Tysklands våpenleveranser til Israel. Men jeg er alt annet enn en antisemitt. Det var så vondt å måtte høre dette hele tiden», skrev en deltaker. «Politikere svikter over hele linja når det gjelder dette anliggendet og utenrikspolitikken! Det er nettopp politikkens ensidighet som gir næring til antisemittisme,» bemerket en annen.

Mange klaget på desinformasjonskampanjen fra offentlige medier, store aviser og politikere. «Denne pressekonferansen burde vært på tysk fjernsyn hele dagen lang,» heter det i en kommentar. Andre kritiserte også det faktum at strømmingen av pressekonferansen ikke ble vist på allmennkringkastere.

En chat-deltaker kommenterte: «Det var den desidert beste pressekonferansen jeg noen gang har hørt i Tyskland. Med alt det andre søppelet som deles ut på pressekonferanser, jeg fikk i økende grad inntrykk av at Tyskland umulig kan være nasjonen av poeter og tenkere.»

Minner om Tysklands mørke historie oppsto også. En deltaker uttrykte dette, og skrev: «En slik dialog og slike stemmer er det som kan forløse Tyskland fra landets mørke fortid (og for øyeblikket også en mørk framtid).»

Diskusjonen avslører den økende offentlige avskyen med den rådende politikken for krig og represjon. Jo mer voldelig staten og politiet tar grep mot unge demonstranter som utøver deres demokratiske rettigheter og demonstrerer mot en genocidal krig, jo breiere er løgnene og forvrengningene i media, som fører til en voksende erkjennelse fra mange arbeidere og unge mennesker om at tiden for motstand nærmer seg.

«Vi har ikke bare rett til å protestere, vi har som mennesker en plikt til å protestere!!!» skrev en kommenterer.

Loading