Tysklands forbundskansler Olaf Scholz (Det sosialdemokratiske partiet, SPD) har de siste dagene uttalt seg to ganger om hans politikk. Den 11. mai svarte han på spørsmål fra moderatorene og publikum i 75 minutter i samtaleserien «RND vor Ort» (RND på bakken), og den 13. mai publiserte nyhetsmagasinet Stern et langt intervju med kansleren.

Scholz gjorde spesielt to ting klart: Til tross for den vokende opposisjonen mot krigene i Gaza og Ukraina, står han fast på å støtte disse krigene med alle tilgjengelige midler. Og han er fast bestemt på å pålegge den yrkesaktive befolkningen de eksploderende kostnadene av den militære galskapen gjennom nedskjæringer av sosiale utlegg, fallende reallønninger og masseoppsigelser.

I programmet RND-samtaler svarte han klart og tydelig «nei» på spørsmålet om det var ei rød linje for Tyskland vis-à-vis Israel. Han unngikk et direkte svar, men gjentok stereotypeformelen: «Israel har rett til å forsvare seg og bekjempe Hamas», som den tyske regjeringen så langt har brukt for å rettferdiggjøre alle Netanyahu-regimets krigsforbrytelser.

Scholz støttet også den voldelige undertrykkingen av pro-palestinske protester i Tyskland. «Vi har veldig klare lover angående samlinger, vi har også mange ting som er forbudt, sikkerhetsmyndighetene må gå til handling mot det,» svarte han på relaterte spørsmål.

Hva angår krigen med Russland skrøyt kansleren av at Tyskland var Ukrainas største støttespiller i hele Europa, og den nest-største i verden etter USA. Den militære bistanden som er besørget og lovet så langt aleine, utgjør € 28 milliarder. I Stern-intervjuet beskyldte han andre europeiske land for ikke å holde tritt. Tyskland har levert «Patriot-luftforsvarssystemer, hovedstridsvogner, multiple rakettutskytere, annet tungt utstyr», sa han. «Dessverre er det enda ikke nok imitatorer.»

Etter å ha vært taus om spørsmålet i flere uker forpliktet Scholz seg også fullt ut i Stern-intervjuet til å overholde budsjettgjeldsbremsa for det kommende året.

Bitre beskyldninger mellom departementene har rast i ukevis fordi finansminister Christian Lindner (Det fri-demokratiske partiet, FDP) har insistert på å kompensere for de allerede eksisterende budsjettmanglene, de eksploderende kostnadene av krig og gjenopprusting så vel som alle andre ekstrautgifter ved å spare inn andre steder, for ikke å overskride den nye gjeldsgrensa på 0,35 prosent av BNP som kreves av Grunnloven.

Lindner avviser på det sterkeste en økning av inntektene, for eksempel gjennom en skatt på eiendelene til de nå 226 tyske milliardærene, eller på spekulative profitter fra aksjer og eiendom. Tvert imot vil han redusere skattene ytterligere. Noen representanter fra Det sosialdemokratiske partiet (SPD) og De grønne har derfor foreslått å suspendere gjeldsbremsa nok en gang, som i 2023, eller til å endre de tilsvarende forordningene i konstitusjonen, som FDP kategorisk avviser. Tiden renner derfor ut da regjeringen har til hensikt å vedta 2025-budsjettet den 3. juli.

Kansleren har nå gitt Lindner hans støtte og styrket hans hånd. Det finansielle rammeverket for det føderale budsjettet bestemmes av skatteinntekter og av Grunnloven, sa han til Stern. Grensene som finansministeren hadde oppgitt, ble avtalt med ham.

Massive nedskjæringer i sosiale utlegg

Hva dette betyr kan lett forutses: Enorme kutt i utlegg til sosiale programmer, miljøvern, infrastruktur og andre områder som tjener samfunnets interesser, og ikke berikelsen av de få.

Hullene i det føderale budsjettet er enorme og blir større for hver dag. Det er allerede et gap på € 30 milliarder sammenlignet med den treårige finansplanen som ble vedtatt i 2023. Torsdag økte det med ytterligere € 11 milliarder. Det nye skatteanslaget viste at på grunn av den svake økonomien er skatteinntektene langt lavere enn antatt for et halvt år siden. Innen 2028 vil den føderale regjeringen, delstatene og kommunene mangle mer enn € 80 milliarder sammenlignet med sist novembers estimat. Nesten halvparten av dette kan tilskrives den føderale regjeringen.

I en kommentar til skatteanslaget sa finansminister Lindner: «Vi må si farvel til urealistiske ønsker og presse på med konsolideringen av budsjettet. Dette krever disiplin og viljestyrke.»

Mange utgifter kan ikke reduseres. I inneværende år betaler den føderale regjeringen på grunn av økte rentenivåer bare for gjeldsbetjening, for eksempel, nesten € 37 milliarder, like mye som for utdanning, forskning og helsetjenester til sammen. I 2022 var beløpet € 15 milliarder. Og de enorme kostnadene for krig og gjenopprusting river enda et dypt hull i det føderale budsjettet. Alle partiene i koalisjonen SPD/De grønne/FDP er enige om at NATOs 2 prosent mål må nås, og at støtten til Ukraina og Israel må fortsette.

Scholz gjorde det klart i Stern-intervjuet at dette betyr ytterligere nedskjæringer andre steder: «Alle føler de finansielle konsekvensene av Ukraina-krigen, kostnadene for flyktninger, våpenleveranser og gjenoppbyggingsbistand. Den som sier at dette knapt er merkbart i budsjettet tar feil.»

Resten av intervjuet tjente hovedsakelig til å kaste sand i lesernes øyne. For eksempel hevdet Scholz at «vi verken vil synde mot sosial samhørighet eller avstå fra å stimulere til vekst». Han hevdet også at han ikke ville gå med på en ytterligere heving av pensjonsalderen.

Scholz vet at dette er løgner. Det å oppfylle disse løftene vil tilsvare å gjøre sirkelen til et kvadrat. Det er åpenbart at de planlagte innsparingene i budsjettet kun kan oppnås ved hjelp av massive sosiale nedskjæringer.

SPD gjemmer seg bak FDP på en velkjent måte for å forberede sosiale angrep som partiet selv har planlagt. Regjeringene til Willy Brandt og Helmut Schmidt anvendte allerede denne metoden på 1970-tallet. FDP og partiets boss Lindner, som for to år siden feiret et tredagers luksusbryllup på øya Sylt, legemliggjør et sjikt av sosiale klatrere som ikke kan få mettet deres grådighet der de krever at de fattige stadig strammer inn deres belter.

De siste ukene presenterte FDP først et 12-punkts dokument og deretter et 5-punkts dokument som oppfordret til skattekutt, et kutt i borgerpengene, et moratorium for sosialtjenester, avskaffelsen av pensjon ved 63 år etter 45 år i arbeidslivet, kutt i pensjoner og ytterligere sosiale nedskjæringer. SPD-politikere som arbeidsminister Hubertus Heil har erklært hans offentlige forargelse over disse kravene – for seinere å implementere dem.

Det er ingen andre partier i Tyskland som er ansvarlige for så drastiske sosiale nedskjæringer som SPD. Den SPD-ledede regjeringen til Gerhard Schröder opprettet i 2003 en enorm lavltønnssektor med programmet Agenda 2010. Som resultat tjener 8,4 millioner mennesker i Tyskland i dag mindre enn € 14 i timen. I 2006 satte SPD-arbeidsminister Franz Müntefering i gang den gradvise hevingen av pensjonsalderen fra 65 til 67.

Sosialnedskjæringene er bare én front i krigen mot arbeiderklassen. Reallønningene har falt massivt de siste årene fordi fagforeningene har kvalt alle kollektivforhandlingene og gått med på avtaler langt under inflasjonsraten. Den ene oppsigelsesbølga følger etter den andre i bilindustrien, blant bildelleverandørene, i den kjemiske industrien og andre produksjonsbansjer, og i detaljhandelen og andre økonomiske sektorer.

Krig og klassekrig

Krigene i Ukraina og Midtøsten, forberedelsene til krig mot Kina og klassekrigen mot arbeiderklassen henger uløselig sammen. De er to sider av en og samme mynt. Som tilfellet var før den første og den andre verdenskrigen står den globale kapitalismen fast i ei blindgate som styringsklassen ikke finner noen vei ut fra – annet enn krig både innenlands og i utlandet.

Det britiske ukemagasinet The Economist publiserte nylig en lederartikkel som innrømmer dette med bemerkelsesverdig åpenhet. Ved første øyekast ser den globale økonomien betryggende motstandsdyktig ut, heter det der. Men dersom man tar en nærmere titt, kan man se skjørhetene:

I årevis har ordenen som siden den andre verdenskrig har styrt den globale økonomien blitt erodert. I dag er den nært ved å kollapse. Et urovekkende antall utløsere kan igangsette en nedstigning til anarki, der makt går foran rett og stormaktene igjen henfaller til krig.

Artikkelen peker på økningen i antallet sanksjoner og kappløpet om subsidier, fragmenteringen av globale kapitalstrømmer og tapet av autoritet for internasjonale institusjoner som WTO, IMF og Den internasjonale domstolen (ICJ). Den trekker en direkte parallell til de to verdenskrigene:

Så langt har fragmentering og forfall påført den globale økonomien en skjult skatt: merkbar, men bare dersom man vet hvor man skal lete. Beklageligvis viser historien at dypere, mer kaotiske kollapser er mulige – og kan inntreffe plutselig så snart nedgangen setter inn. Den første verdenskrigen tok livet av en gylden alder av globalisering som mange på den tiden antok ville vare evig. … I dag forekommer et lignende brudd alt for tenkelig.

Krisa har allerede nådd et stadium der regjeringsbeslutninger framstår som rein galskap. De eskalerer krigen mot Russland, selv om de risikerer en nukleær katastrofe som ikke vil etterlate noe igjen av Europa. Etter de ødeleggende krigene i Afghanistan, Irak, Libya og Syria har de igjen satt Midtøsten i brann. De forbereder en krig mot den atomvåpenbestykkede makten Kina og en skjerpende handelskrig, selv om dette fører til selvpåførte sår.

Den europeiske union (EU) vurderer å innføre høye straffende tolltariffer på kinesiske produkter, etter mønster av USA. Konsekvensene ville være ødeleggende, ettersom Kina ville respondere med mottiltak og handelskrigen ville fortsette å eskalere.

Framfor alt ville den tyske bilindustrien bli hardt rammet. Ytterligere titusenvis av arbeidsplasser ville være i fare. For eksempel eksporteres annenhver Mercedes av S-klassen som bygges i Tyskland og annenhver BMW i syv-serien til Kina, mens omvendt den elektriske versjonen av flere modeller (BMW X3, Mini, Smart) i vesentlig grad produseres i Kina.

Men krisa har for lengst nådd et stadium hvor makthaverne ikke lenger er i stand til å treffe rasjonelle beslutninger. De er drevet av objektive sosiale motsetninger som de ikke har kontroll over. Kapitalistisk privateiendom og nasjon-staten den er basert på er uforenlig med den globale karakteren av moderne produksjon. For å forsvare deres profitter, formuer og privilegier er de avhengige av omfordelingen av verden gjennom krig, intensivert utbytting og diktatur.

Ulikhetene mellom partiene smelter vekk. Mens SPD pleide å forfekte sosiale reformer og De grønne miljøvern og pasifisme, er de i dag pionerer innen sosiale nedskjæringer, militarisme og statlig gjenopprusting. Det samme gjelder Die Linke (Venstrepartiet) og fagforeningene, som har degenerert til med-direktører og en type korporativ politistyrke.

Arbeiderklassen står overfor kamper den ikke kan unngå. Den må forberede seg på dem. Det er bare én måte den kan forhindre krig, sosial tilbakegang, diktatur og miljøødeleggelser. Den må kombinere sin motstand mot utbytting og fattigdom med den voksende motstanden mot krig. Den må forene seg internasjonalt og slåss for å styrte kapitalismen, og for sosialisme – for et samfunn der massenes nødvendigheter og ikke de rikes profittinteresser er avgjørende.

Dette perspektivet er kjernen i Europa-valgkampen til Sozialistische Gleichheitspartei (SGP), Tysklands Socialist Equality Party.