London så igjen en massiv solidaritetsmarsj i opposisjon til Israels genocid mot palestinerne i Gaza.

Lørdagens marsj var 76-årsmarkeringen av Nakba, den brutale etniske rensingen av tre kvart million palestinere av den nyetablerte staten Israel. En pamflett utstedt av Socialist Equality Party (SEP), «En slutt på den andre Nakba betyr å mobilisere arbeidere mot Toryer og Labour!» forklarte:

«Masseutvisningen ble oppnådd gjennom systematisk terror som involverte minst 31 massakrer. Palestinerne som ble drevet ut, sammen med deres etterkommere, ble forbudt fra å returnere til Israel, og deres hjem og eiendom ble beslaglagt.»

«I dag utføres en andre Nakba av Israel, med enda mer destruktive våpen for massemord og terror – innrettet for den etniske rensingen av Gaza, for å etterfølges av Vestbredden. Og grusomhetene har blitt enormt mangedoblet, med 800 000 fanget i Rafah og en halv million tvunget til å flykte tilbake til det ødelagte området de så nylig forlot. Tapstall på mer enn 35 000 drepte og 80 000 sårede stiger for hver dag.»

I fronten av demonstrasjonen var palestinere som holdt nøkler som et symbol på intensjon om å vende tilbake til deres stjålne land. Protesten inkluderte en stor kontingent studenter involvert i noen av de 25 campus-okkupasjonene som finner sted nasjonalt. Ved Piccadilly Circus var det en konfrontasjon med ei gruppe sionister, som viftet med israelske flagg og forsøkte å blokkere marsjens rute, der demonstranter rope «Skam», inkludert fra jøder som marsjerte til forsvar for palestinerne.

Loading Tweet ...

Tweet not loading? See it directly on Twitter

SEPs pamflett fremmet et program der antigenocidprotestene kan nå deres mål. Den forklarte at i USA, Storbritannia og andre imperialistmakter:

«Alle store partier, i regjering eller opposisjon, støtter Israels genocid til skaftet, bevæpner de israelske forsvarsstyrkene, sverter demonstranter som krever våpenhvile som antisemitter, undertrykker brutalt campus- og gateprotester og, som i Storbritannia, forbereder lovgiving som kriminaliserer dem.»

«Etter syv måneder med denne skrekken er det høy tid for Gaza-protesten til å slå inn på en ny kurs. Det er ikke nok å fortsette å kreve våpenhvile, som om noen i styringskretsene lytter. Imperialistmaktene anser Gaza-genocidet som én front i en global krig for omfordelingen av verden og dens ressurser, som omfatter NATOs stedfortrederkrig mot Russland i Ukraina, planer om en regional Midtøsten-krig mot Iran og å eskalere spenninger med Kina.»

«Det som kreves er en systematisk politisk vending til å mobilisere hele arbeiderklassen mot disse krigsforbryterne.»

Pamfletten uttalte at millioner av arbeidere og unge som har tatt til gatene for å opponere mot genocidet i Gaza vet at «det er ingen reell forskjell mellom Toyene og Labour på noe som betyr noe» og de «hater Starmer og hans parlamentsmedlemmer for å støtte massemord med henvisning til Israels ‹rett til selvforsvar›, og nekting av engang å kreve en umiddelbar og permanent våpenhvile.»

«Men denne tidevannsbølga av opposisjon blir begrenset til ulike ineffektive protester – framfor alt truer de med å støtte eventuelle pro-våpenhvile-kandidater i generalvalget, i håp om at Starmer vil bli tvunget til å endre kurs av noen Labour-parlamentsmedlemmer som ønsker å redde deres eget skinn. Ingenting vil endre seg på dette grunnlaget.»

«Det må gjøres en vending til fabrikker og arbeidsplasser for å mobilisere arbeiderklassen til å mønstre blokader og organisere arbeidslivshandlinger for å gjøre det umulig for regjeringen å levere våpen og annen bistand til Israel. Dette vil ikke skje uten at grunnplanarbeidere organiserer seg for politisk å utfordre fagforeningslederne, inkludert venstresnakkende ‹venner av Palestina›, som siden oktober ikke har gjort noe for å mobilisere deres medlemmer.»

Framfor alt, brosjyren ble avsluttet med en appell til arbeidere og unge mennesker om å bygge deres eget parti, SEP, som vil stille kandidater i det kommende generalvalget «dedikert til utviklingen av en uavhengig politisk massebevegelse av arbeidere og unge mennesker mot genocid i Gaza, krigen i Ukraina og planene for krig mot Iran og Kina.»

SEP snakket med flere demonstranter ved partiets bod ved slutten av demonstrasjonen.

Arun hadde deltatt i demonstrasjoner i Storbritannia og India. Han understreket at imperialistmaktene, «ledet av USA bare ønsker dominans og hegemoni i Midtøsten ... Israel er som et bolverk for imperialistmaktene for å sikre deres interesser. Jeg tror ikke noen imperialistnasjon vil stoppe det.»

«I India har vi kamper på grunn av Narendra Modi-regjeringen og hinduistisk fascisme, vi ser likheter. Den indiske styringsklassen støtter den israelske styringsklassen, våpeneksporten øker... Det er mange regionale krigsteatre, Ukraina, Palestina, Iran og muligens Taiwan, og en fare for en tredje verdenskrig.»

«Hva oppnådde protestene mot Irak-krigen i 2003, da millioner demonstrerte rundt om i verden? Det humanitære anliggendet reiser de politiske spørsmålene. Om det blir en politisk bevissthet og et lederskap kan vi mobilisere arbeiderklasseaksjoner for å stenge ned våpentransporten til Israel. Dersom studentene går til en militant kamp, dersom den demokratiske bevegelsen konvergerer med arbeiderklassens bevisste politiske bevegelse, da er det et enormt potensial.»

Ethan fra USA sa: «På mitt universitetscampus i Colorado har det vært virkelig store protester, og det hele har blitt sjokkerende voldelig av politiet. For menneskene ved makten – Netanyahu, Biden, Sunak – på grunn av det militære og industrielle komplekset, har krig blitt en ting som må skje, enten det er Ukraina eller Gaza eller hvor som helst, og på grunn av det vil de la dårlige aktører som Netanyahu gjøre unevnelige handlinger. I stedet for å lytte til hva folk etterlyser, henter de bare inn politiet for brutalt å undertrykke alt som ligner en demokratisk bevegelse.»

«Arbeiderklassen er ikke på linje med dem. De er fullt klar over dette, og det er et forsøk på å skremme arbeiderklassen til ikke å organisere seg. For det meste er demokratene og republikanerne for politiets undertrykking ... Biden vil si: ‹Ja, vi stopper en våpenforsendelse til Israel›, men et par uker seinere, ‹Ja, vi skal gi dere en milliard dollar til›. Systemet er ikke for oss, og det er derfor ting må endres.»

Rania, en student, sa: «Jeg mener Storbritannia har begått grusomme forbrytelser, det samme med USA. Til tross for at så mange mennesker åpenbart er imot det den israelske regjeringen har gjort de siste seks, syv månedene, har ingenting faktisk endret seg.»

«Jeg vil ikke at pengene vi studenter betaler i avgifter går til å finansiere dette genocidet. Studentprotestene rundt om i verden er fantastiske.»

«Vi har blitt fortalt fra ung alder at Vesten angivelig er det eneste demokratiet i verden. Vi vet at det ikke er sant. Men vi har blitt opplært til å slåss for ytringsfrihet hele livet. Og jeg tror det bare er oss som bruker det vi har blitt opplært til.»

«Det er frustrerende at ingenting skjer. Vi har makten til å gjøre noe med det, og til å prøve å få til en endring.»

Fra plattformen ble det ikke fremmet noe perspektiv for å føre en politisk offensiv mot pro-imperialistpartiene for genocid og krig. Det inkluderte flere palestinske og muslimske talere, så vel som en representant for Den jødiske blokka, Emilie Stevenson fra den britiske antisionistgruppa Na’amod.

Ahmed Alnaouq, en journalist og organiserer fra den palestinske NGO-en We Are Not Numbers, sa: «Det er på tide å slutte med Labour Party og De konservative, som er medskyldige i krigsforbrytelsene mot folket i Gaza.» Leanne Mohamad, den uavhengige kandidaten for valgkretsen Ilford North som stiller mot sionistskyggehelseministeren Wes Streeting, fordømte Labour for «å ha gjentatt enhver posisjon til dine amerikanske imperiale overherrer».

Men Andrew Murray, stalinistlederen av Stop the War Coalition, oppfordret ikke til å bygge et politisk alternativ til Labour Party, fordi det ville ha gjort det umulig for de framhevede talerne Jeremy Corbyn og hans tidligere skyggefinansminister John McDonnell.

Den samme tausheten ble opprettholdt av Eddie Dempsey, en ledende stalinist i transportfagforeningen Rail, Maritime and Transport Union (RMT), som også hadde som oppgave å skjule nektingen fra enhver fagforening for å organisere mot Storbritannias samarbeid om genocid.

Han leverte et «personlig budskap» om solidaritet fra «min generalsekretær Mick Lynch», og beskrev studenter «som okkuperer campusene her i London og over hele verden» som «en inspirasjon». Men han foreslo ingenting for RMT-medlemmer å gjøre, før hans retoriske avslutning: «Fortsett å marsjere, fortsett å slåss, krev at deres fagforeninger blir med [!]. Og sammen vil vi stille disse [ikke-navngitte] politikerne til ansvar.»

Fran Heathcote, generalsekretær i fagforeningen for offentlige og kommersielle tjenester (PCS), ønsket å «forklare hvor viktig palestinsk solidaritet er for fagforeningen jeg leder», men kunne bare referere til en donasjon på £ 10 000 til Medical Aid for Palestine. PCS hadde i fjor en årlig inntekt på nesten £ 26 millioner og et overskudd på over £ 2,1 millioner. Heathcote tok i år en lønnsøkning på 10 prosent på forløperens lønn på £ 103 000, mer enn de £ 10 000 som ble donert til medisinsk bistand.

Corbyn sa igjen ingenting om Labour Party, eller Starmer. Hans eneste omtale av den politiske situasjonen i Storbritannia var den ene linja: «Vi vil ikke gi opp å kreve at den britiske regjeringen slutter å levere våpen.»

McDonnell kom med en viktig kunngjøring, om at «på mandag vil [WikiLeaks-grunnlegger] Julian Assange være i retten for den mest avgjørende høringen i hans liv. Dersom han taper denne vil han bli utlevert til USA og risikere en 175 års fengselsdom. Kom og bli med oss mandag morgen kl. 8:30 ved High Court på Strand, for å støtte Julian Assange for arbeidet han har gjort.»

Men han nevnte overhodet ikke Labours støtte til Assanges forfølgelse, enn si nøkkelrollen Starmer spilte som tidligere direktør for Den offentlige påtalemyndigheten (2008 til 2013), da Crown Prosecution Service (CPS) behandlet en utleveringsforespørsel for Assange fra Sverige, basert på oppblåste sexpåstander, hvorfra han ville blitt sendt til USA. Starmer reiste til Washington i 2009, 2011, 2012 og 2013. I 2013 rådet CPS Sverige fra å gå med på å intervjue Assange i London, og insisterte: «Ikke tør å få kalde føtter». McDonnell nevnte heller ikke at han og Corbyn begge holdt kjeft om Assanges sak i nesten fem år, fra 2015 – for ikke å komme i konflikt med Labours høyre – da Corbyn var Labour-partileder og McDonnell hans skyggefinansminister.

Resten av McDonnells tale var en selvtjenende beretning om hans «kampanje» for å tillate barn fra Gaza komme til Storbritannia for medisinsk behandling, uten noen forklaring tilbudt for hans nekting av å føre kampanje mot Labours støtte for Israel.