Det tok bare noen timer med samtaler tirsdag for Labour Party og dets tilknyttede fagforeninger å inngå en avtale om å arbeide som regjeringspartnere, etter partiets forventede seier i et generalvalg seinere i år.

Møtet om innholdet i Labours «Den nye avtalen for arbeidende mennesker», som vil utgjøre en del av partiets valgmanifest, ble av media omtalt som et «oppgjør», et «showdown», mellom fagforeningsledere og Labours lederskap. Det var snarere et møte der byråkratiet i fagforeningene og Labour Party, i fellesskap forberedte for et showdown med arbeiderklassen.

Møtet ble organisert via TULO (Trade Union and Labour Party Liaison Organisation), opprettet av Tony Blair da han overtok Labour-lederskapet i 1994. TULO inkluderer lederne for de 11 fagforeningene tilknyttet Labour, inkludert de to største fagforbundene, Unite og Unison. Blant fagorganisasjonslederne som deltok var Sharon Graham, generalsekretær for Unite, Matt Wrack, generalsekretær for Fire Brigades Union (FBU), og Dave Ward, leder for Communication Workers Union (CWU).

Labours team inkluderte partileder sir Keir Starmer, skyggefinansminister Rachel Reeves, partinestleder Angela Rayner, partistyreleder og skyggebusinessminister Jonathan Reynolds, og skyggeførstefinansminister Darren Jones.

Møtet ble avsluttet med en fellesuttalelse som forkynte samarbeid, ikke konflikt: «Labour og de tilsluttede fagforeningene hadde en konstruktiv diskusjon i dag. Sammen har vi gjentatt Labours fulle forpliktelse til ‹Den nye avtalen for arbeidende mennesker› som ble avtalt i juli. Vi vil fortsette å arbeide sammen raskt for hvordan en Labour-regjering vil implementere den i lovgiving.»

Et videre møte for å bli enige om avtalens endelige ordlyd er planlagt om tre uker.

Hovedmålsettingen til fagforeningslederne er å foregripe opposisjon mot Labours høyreorienterte pro-business agenda ved feilaktig å presentere dem selv som forkjempere for stridbare arbeidere i kamp med Sunak-regjeringen, som nå vil vende seg til å stille Labour til ansvar i embetsvervet.

Mange arbeidere er allerede frastøtt av Starmers høyreorienterte agenda, framfor alt hans solide støtte til Israels genocid mot palestinerne som provoserte fram en stor protestavstemming i de nylige lokalvalgene, spesielt i valgkretser med stor muslimsk befolkning og av studenter. Og det å presentere Labour som et pro-arbeider-alternativ til Toryene ble enda vanskeligere av Starmers ensidige avvising av de angivelige forpliktelsene til arbeideres rettigheter som de ble enige om i fjor sommer.

Tiltak som hadde blitt foreslått av Rayner inkluderte å avslutte nulltimerskontrakter, få slutt på at selskaper kunne utføre «oppsigelse og gjeninnsettings»-operasjoner, kalt «fire and rehire», og oppheving av noe av antistreikelovgivningen gjort til statutter av Toryene siden 2016. Men på 1. mai, ikke mindre, gjorde en rapport i Financial Times det klart at ministre var i diskusjoner med businessledere om å «vanne ut» alt de fant uakseptabelt.

FT bemerket at siden 2021 «har skyggeministre i kulissene diskutert hvordan de skal tone ned noen av løftene, for å lette arbeidsgiveres bekymringer der partiet prøver å underbygge sine pro-business legitimeringer ... En businessleder sa etter flere møter med partiet at de nå var ‹ganske avslappet› om partiets planer.»

FT refererte til at forbudet mot nulltimerskontrakter, fire-and-rehire, og at arbeidere skulle nyte full ansettelsesbeskyttelse fra «dag én» i en ny jobb, skulle ha blitt forlatt, der Labour bare lovet å starte en «lovgivingsprosess» innen 100 dager etter embetstiltredelse, basert på det som ble beskrevet som «utkast til lovforslag» som enda ikke er publisert.

Ethvert forbud mot fire-and-rehire-kontrakter må tillate selskaper å «omstrukturere for å forbli levedyktige, og bevare deres arbeidsstyrke når det virkelig ikke er noe alternativ».

Graham, der hun talte på vegne av et politisk eksponert byråkrati, preiket om ei «rød linje» som ikke måtte krysses. «Det å velge 1. mai for å gi beskjed om å vanne ned deres løfter om å overhale en av de verste settene med arbeidsrettigheter i Europa, er hinsides ironi,» hevdet hun.

I en pressemelding den 8. mai kastet hun til og med inn hennes rituelle trussel om å trekke Unite’s finansiering til Labour, under betingelser der «vi har £ 29 millioner i vårt politiske fond».

Wrack, dette årets TUC-president, la til: «Dersom det blir noe mer tilbakerulling av den nye avtalen, da kan de forvente en fiendtlig reaksjon.»

Realiteten er at den sentrale bekymringen for Starmer og Reeves har vært å forsikre big business om at de vil være i stand til – i samarbeid om et korporativistisk oppsett med fagforeningene – å stable opp enda mer profitter. FT bemerket i mai i fjor at i hans tre første år som partileder hadde Starmer og Reeves møtt over 1 000 «business-ledere» – rundt regnet tre annenhver arbeidsdag.

Grahams brysking kom naturlig nok til intet. Ved slutten av tirsdagens møte var det bare storstilt ros for Starmer. På X sa hun: «Arbeidernes stemme ble hørt i dag. Min jobb er å forsvare arbeidere. Storbritannias Labour har lyttet.»

Like oppøst var Wrack, et tidligere medlem av det pseudo-venstre Socialist Party. Han sa til Times Radio: «Vi hadde et veldig bra møte i dag ... Vi er i en veldig god posisjon til å presentere noe for velgerne som, tror jeg, vil vinne stemmer for Labour.»

Der FT rapporterte at «én fagforeningsfigur sa Labour-lederskapet hadde blitt ‹tvunget til å trekke seg tilbake› på flere områder» påpektet det britiske næringslivets stemme likevel presist: «Verken Labour eller fagforeningslederne ga ut noen konkrete innrømmelser inngått av partiet på tirsdag.»

Skyggefinansminister Reeves skryter av at Starmer og hun selv vil lede «den mest pro-business regjering i historien». Hun stavet ut den faktiske funksjonen til agendaen for arbeidernes rettigheter som blir forfektet av Trades Union Congress der hun talte på Mais-forelesningen i mars. Hennes foredrag ble holdt på Bayes Business School i hovedstaden, beskrevet «som City of Londons fremste begivenhet for bank- og finansmiljøet».

Der hun talte om hvorfor Labour ønsker å fjerne noe av antistreikelovgivningen som ble brakt inn av Toryene, forklarte hun: «Vi vil reversere endringer siden 2010 som ikke har gjort noe for å forhindre den verste perioden med forstyrrelser siden 1980-tallet, men som i stedet har bidratt til en konfliktbasert, brent-jord-tilnærming som har stått i veien for produktive forhandlinger. Disse retningslinjene eksisterte ikke under Blair og Brown, da det var færre streiker og mindre forstyrrelser. Vi vil samarbeide med næringslivet der vi leverer og implementerer disse retningslinjene.»

Uansett hvilken «avtale» som til slutt annonseres i juni, Labour er satt for en frontal kollisjon med arbeiderklassen der fagforeningene vil fungere som en arbeidslivets politistyrke.

Fagforeningene har allerede gjort dette klart. I løpet av året 2022 til 2023 ble ei streikebølge som feide gjennom de mest kritiske sektorene i økonomien, som involverte to millioner arbeidere – med potensial til å felle Toryene – systematisk stengt ned av fagforeningsbyråkratiet i en serie utsalgsavtaler. Dette sørget for at Starmer, som fordømte streikene og forhindret hans skyggekabinett fra å delta på streikevaktene, er beredt til å tiltre embetet i en situasjon der Storbritannia stort sett er en streikefri sone.

Det er ingen unntak å finne innen byråkratiet, enten det er på det teoretiske «venstre» eller ‹høyre». Fagforeningen Jernbane, Sjøfart og Transport (RMT) er ikke tilknyttet Labour Party og var ikke på denne ukas krisemøte. RMT-lederen Mick Lynch fikk ufortjent et renomé som en motstander av big business og av Starmers mest åpenbare svik, der han forlangte av ham: «Hvem sin side står du på?»

Men i det umiddelbare kjølvannet etter jernbanestreikene som ble solgt ut og der streikebølga avtok, erklærte han: «Jeg støtter å bli kvitt denne regjeringen, og jeg er en realist – den eneste regjeringen vi kommer til å få som et alternativ vil være ledet av Keir Starmer, så det må folk forholde seg til, folk må på noen måter vokse opp litt.»