Den følgende talen ble holdt av Keith Jones, nasjonalsekretær for Socialist Equality Party (Canada), på Det internasjonale maidag-nettstevnet 2024, avholdt lørdag 4. mai.

Det er hendelser som plutselig avslører grunnleggende sannheter om et komplekst sosialt fenomen som hittil har vært tildekket av styringsklassens mystifisering og løgner. En slik hendelse fant sted 22. september i fjor, da Canadas parlament og forsamlede dignitærer, inkludert den ukrainske presidenten Zelenskyj og de diplomatiske representantene for Canadas G-7-allierte, unisont reiste seg for å gi stående applaus til den 98-år-gamle ukrainske Waffen SS-veteranen Yaroslav Hunka.

Konfrontert med et internasjonalt ramaskrik hevdet Canadas fagforeningsstøttede Liberal-regjering og opposisjonspartiene seinere at deres hylling av nazisten Hunka som en «ukrainsk» og «canadisk helt» var en uheldig feiltakelse.

For en foraktelig svindel!

Mobiliseringen av de politiske etterkommerne av de ukrainske fascistene, som kollaborerte med nazistene i Holocaust og deres utslettelseskrig mot Sovjetunionen, har vært sentralt for de vestlige imperialistmaktenes bestrebelser for å omringe og underlegge seg Russland.

Det ukrainske ytre høyre stod i spissen for kuppet i februar 2014 som Washington og Berlin orkestrerte, med Ottawas støtte, for å styrte landets demokratisk valgte prorussiske president. Nå fullt integrert inn i det ukrainske militæret, med bistand fra Canadas væpnede styrkers trenere, er Azov-bataljonen og andre fascistmilitser Ukrainas sjokktropper i NATOs krig mot Russland. Partisaner fra nazikollaboratøren Stepan Bandera og hans fascistiske Organisasjon av ukrainske nasjonalister (OUN) innehar ledende stillinger i Zelenskyj-regimet og Ukrainas militære sikkerhetsapparat. De er Washingtons og Ottawas trofaste støttespillere for å føre krig mot Russland til den siste ukrainer.

NATO-maktenes promotering av de ukrainske fascistene oppstår fra rovdyr-målene og interessene de forfølger gjennom krigen mot Russland. Som de gjorde i de to verdenskrigene i forrige århundre, fører imperialistmaktene krig for å erobre ressurser, markeder og strategiske territorier – og prøver, vampyraktig, å tilføre seg ny energi gjennom en orgie av død og ødeleggelse.

Det canadiske parlamentets foræring av nazikrigsforbryteren Hunka taler også om den overdimensjonerte rollen som canadisk imperialisme har spilt i politisk og ideologisk forberedelse, oppstart og forfølgelse av USA-NATO-krigen med Russland.

Som World Socialist Web Site omfattende har dokumentert har canadisk imperialisme en mer enn trekvart-århundre-lang allianse med det ukrainske ytre høyre. På slutten av den andre verdenskrig besørget Canada tilflukt for titusenvis av ukrainske nazikollaboratører – Waffen-SS-veteraner som Hunka, så vel som tilhengere av den fascistiske Organisasjonen av ukrainske nasjonalister (OUN) og dens Ukrainske opprørshær (UPA).

For å fremme Canadas utenrikspolitikk under den kalde krigen mot Sovjetunionen og bekjempe kraftfulle venstreorienterte sympatier blant landets omfattende ukrainske immigrantbefolkning, bisto Ottawa de ukrainske fascistene med å hvitvaske deres forbrytelser og til å forplante en virulent antibolsjevikisk og antirussisk ukrainsk nasjonalisme. For å bruke ordene til den mest kjente canadisk-ukrainske historikeren, satte den regjeringsstiftede og finansierte Ukrainsk-canadiske kongressen (UCC) «forherligelsen» av fascisten Bandera og hans supportere «i sentrum for det ukrainske nasjonale identitetsprosjektet».

Blant de involverte i eksporten av denne ytre høyre, vestlige imperialist-innordnede nasjonalismen tilbake til Ukraina etter det stalinistiske byråkratiets oppløsing av Sovjetunionen, var Chrystia Freeland. Freeland, selv barnebarnet til en ledende ukrainsk nazi-kollaboratør, er i dag Canadas visestatsminister og den ledende ukrainske krigshauken i Trudeaus Liberal-regjering.

Hendelsene de syv siste månedene har besørget en forferdelig bekreftelse på det som i mikrokosmos ble avslørt i Hunka-affæren, om den rovgriske karakteren og det voldelige, barbariske utviklingsforløpet av Canadas og verdens imperialisme.

Den canadiske styringsklassen står fullt og helt bak Israels genocidale angrep på palestinerne i Gaza. Masseslaktingen av sivile med 2000-pund-bomber, den systematiske ødeleggelsen av sivil infrastruktur, utjevningen av hele nabolag, utsultingen av Gazas befolkning – alt er rettferdiggjort i navn av Israels «rett til å forsvare seg».

I mellomtiden integreres Ottawa stadig mer inn i amerikansk imperialismes globale krig mot Russland og Kina, og for den uhemmede dominansen over Midtøsten. Tidligere denne måneden la Trudeau-regjeringen fram en forsvarspolitisk oppdatering som annonserte titalls milliarder i ekstra militærutlegg i løpet av det neste tiåret. Canada, ble det hevdet, må ha militære evner til å føre krig på alle kontinenter og hav for å opprettholde «global stabilitet» og den vestlig pålagte «internasjonale orden».

Det samme politiske etablissementet som hyllet nazi-SS-veteranen Hunka og som anser de ukrainske fascistene som verdifulle allierte, sverter de pågående masseprotestene mot genocidet i Gaza og mot Canadas medvirkning til slaktingen, som antisemittiske. Med tiltakende frekkhet forflytter det seg til å kriminalisere og undertrykke dem.

Dette er en fortsettelse av deres tidligere bestrebelser for å forpurre og forhindre alle møter som opponerer mot den USA-NATO-initierte Ukraina-krigen. IYSSE og SEP holdt i juni i fjor det første offentlige møtet mot Ukraina-krigen i Canadas mest folkerike by, Toronto, og trosset en samlet kampanje anført av Ontarios arbeidsminster og den regjeringsstøttede høyreekstreme Ukrainsk-canadiske kongressens (UCC) forsøk på å sensurere det.

Den canadiske styringsklassens største frykt, i likhet med dens imperialistpartnere og rivaler, er at det voksende oppsvinget av arbeiderklassen skal bli tilført et genuint antikrig, det vil si, sosialistisk og internasjonalistisk perspektiv.

Arbeidere fra alle sektorer av økonomien, inkludert mer enn en halv million ansatte i offentlig sektor i Quebec, havnearbeidere på vestkysten, supermarkedsarbeidere, føderale regjeringsansatte og National Steel Car-arbeidere, har de 12 siste månedene lagt ned arbeidet for å opponere mot regjeringsstøttede, inflasjonsdrevne reallønnsnedskjæringer og for å reversere tiår med innrømmelser. Bare i fjor var det flere streiker enn de seks foregående årene til sammen.

Denne bevegelsen – som attestert av de mange avviste fagforeningsgodkjente tentative avtalene og den stadig mer prominente rollen spilt av grunnplankomitéer tilknyttet Den internasjonale arbeideralliansen av grunnplankomitéer – International Workers Alliance of Rank-and-File Committees, IWA-RFC – er i utvikling, og kan bare videreutvikles som et opprør mot de korporatistiske fagforeningene og for den uavhengige politiske mobiliseringen av arbeiderklassen, i kampen for arbeidernes makt.

Rollen til de statsstøttede fagforeningsapparatene for systematisk å undertrykke klassekampen er illustrert av alliansen av fagforeningene-NDP-Liberal-regjeringen, i deres oppbakking av Trudeau-regjeringen der den fører en tofrontskrig, besørger milliarder i våpen til Ukraina og støtter genocidet i Gaza, samtidig som arbeiderutbyttingen øker hjemme, gjennom innstramminger og lønnsnedskjæringer.

Da krigsskyene samlet seg i 1934 ga Trotskij råd om at vår oppgave er å følge kartet over klassekampen, ikke krigskartet. Seks år seinere, ved begynnelsen av den andre verdenskrig – en krig som ble gjort uunngåelig av det stalinistiske byråkratiets kvelning av arbeiderklassens revolusjonære bestrebelser i Spania, Frankrike og andre steder – erklærte han: «Det revolusjonære partiet bygger helheten av sin politikk på arbeidernes klassebevissthet, der Komintern ikke er opptatt av annet enn å forurense og forgifte denne klassebevisstheten.»

Der den kriserammede globale kapitalismen kaster menneskeheten ut i avgrunnen tvinger den arbeidere og unge mennesker over hele verden til å gjøre motstand. Dersom arbeiderklassen skal seire må denne motstanden heves av en forståelse av at den objektive logikken i arbeidernes motstand mot krig, reaksjon og sosial ulikhet er en sosialistisk verdensrevolusjon. Og den må bli bevæpnet med et revolusjonært lederskap og en strategi basert på historiens lærdommer. Det er ingen bedre måte å markere maidagen 2024 på enn å ta på seg denne oppgaven og bli med i ICFI.