En artikkel publisert 7. mai i Foreign Affairs, et av de mest prominente talerørene til det amerikanske politiske etablissementet om internasjonale relasjoner, beskriver det som utgjør en plan for å eskalere økonomisk krigføring mot Kina, integrert med planleggingen av en militær konflikt.

Som World Socialist Web Site har forklart, USA-NATO-krigen mot Russland, den militære støtten til Israels genocid i Gaza, og angrepene på Iran er ikke isolerte utviklinger. De er komponenter av den stadig utvidende krigsfronten rettet mot å sikre amerikansk imperialismes herredømme over den eurasiske landmassen, der Kina er det sentrale målet.

Artikkelen begynner med å kritisere som utilstrekkelige de omfattende og stadig utvidende sanksjonene mot Kina, spesielt på området høyteknologi med innføring av forbud mot eksporten av databrikker.

Forfatteren Emily Kilcrease er en senior fellow ved Center for New American Security som har vært sentralt involvert i utformingen av tiltak rettet mot Kina. Der hun peker på hvor USAs politikk burde gå sier hun tiltakene for økonomisk krigføring bør sterkt utvides.

«USA har mange kraftfulle sanksjoner til sin disposisjon – inkludert de som kan kaste ut store kinesiske selskaper fra det globale finanssystemet, og gjøre våpen av den amerikanske dollarens sentrale rolle i det.»

Men, fortsetter hun, USA har valgt en mer begrenset tilnærming ved kun å bruke sanksjoner mot teknologi og påleggingen av tolltariffer.

Denne tilnærmingen kan være «farlig» da den kan oppmuntre Kina til å tro de ikke vil møte hardere tiltak dersom det skulle bryte ut konflikt over Taiwan, Sør-Kinahavet eller andre potensielle tennpunkter.

Denne saken blir mer presserende, skriver Kilcrease, der «USA blir stadig mer bekymret over Kinas støtte til Russlands industrielle forsvarsbase», et anliggende som var øverst på utenriksminister Antony Blinkens agenda under hans nylige besøk i Beijing.

Der hun understreker den integrerte karakteren av Ukraina-krigen og offensiven mot Kina, sier hun at Washington må bestemme «om de vil skru opp bruken av sine kraftigste sanksjoner mot Beijing nå, som del av den breiere innsatsen for å støtte Ukraina» eller bevare dem for bruk i en «direkte konfrontasjon mellom USA og Kina».

Det er signifikant at en slik konfrontasjon tas som gitt. Det er ikke et spørsmål om den vil skje, men når og hvordan USA vil være best posisjonert til å gjennomføre den. Tidligere kunne en Foreign Affairs-artikkel godt ha dreid seg om hvordan en slik konfrontasjon burde avverges. De dagene er forlengst over.

Hun skriver at for å styrke sin posisjon må USA sammen med sine partnere «hastig utforme en klarere sanksjonsstrategi» som holder Kina innenfor det globale finanssystemet «for å kunne opprettholde en sentral amerikansk fordel».

Denne bruken av økonomiske og finansielle sanksjoner er imidlertid ikke et alternativ til krig, men en integrert komponent i dens forberedelser, som Kilkrease fortsetter med å gjøre klart.

USA må transformere sin politikk «gjennom en strategisk prosess som er integrert med militær planlegging, og utføres med sentrale internasjonale partnere. Krigsplanlegging må innebygges i de økonomiske agenturene, kritiske forsyningskjeder frakoblet Kina, og denne strategien må også tydelig formidle Washingtons vilje til å innføre seriøse sanksjoner når de er berettiget. USA må også arbeide for å styrke sin økonomiske motstandskraft. I tillegg til den til partnerlandene rundt om i verden, for å motstå de økonomiske sjokkene som vil følge av en militær konflikt med Beijing.»

Slike kommentarer gjenspeiler den blaserte holdningen i amerikanske imperialistkretser til faren for atomkrig. En militær konflikt mellom to atomvåpenmakter vil ikke bare produsere økonomiske sjokk – i et ufattelig omfang, i form av sammenbruddet av den globale økonomien og dens finanssystem – men true selve sivilisasjonens framtid.

Enhver tro på at økonomiske og finansielle sanksjoner representerer et slags alternativ til direkte krig ignorerer historiens lærdommer – krigen i Stillehavet under den andre verdenskrig startet som et resultat av sanksjonene USA innførte mot Japan på 1930-tallet.

Det sentrale forbudet var på olje – livsnerva i økonomisk utvikling på den tiden – slik databrikker og høyteknologi er i dag.

Hva angår forbudet mot databrikker gjør Kilcrease det klart at hun vil ha dem enormt utvidet.

«Etter allerede å ha nektet eksport av varer med direkte militær anvendelse står USA nå overfor den vanskelige oppgaven å bremse veksten av Kinas kommersielle teknologiøkosystemer som kan ha militær anvendelse, uavhengig av om teknologiene er designet spesielt for militære formål.»

For øyeblikket, bemerker hun, er USAs eksportkontrollpolitikk fokusert på å nekte Kina tilgang til «chokepoint-teknologier» der USA og landets allierte er de dominerende produsentene. Men dette er utilstrekkelig.

«Det å fokusere utelukkende på chokepoint-teknologier er imidlertid et for snevert perspektiv, da det ikke eliminerer kinesisk innflytelse til å utøve sitt eget tvangsmessige økonomiske press på USA på andre punkter i forsyningskjeden.»

Kilcrease reiser utsiktene til et forbud på energiforsyninger. Der det erkjennes at mange land ikke ville overholde amerikanske sanksjoner på dette området, «kan mer aggressive tiltak vurderes, for eksempel sekundære sanksjoner som truer tredjepartsland som selger energi til Kina».

Men i siste instans, dersom USA virkelig ønsker å stoppe energiforsyningene, «vil økonomiske redskaper aleine vise seg utilstrekkelige». Med andre ord, krig vil være nødvendig.

Hennes konklusjon er at Washington må «institusjonalisere en strategisk planleggingsprosess for økonomisk statshåndverk, så vel som planlegge for ei rekke potensielle krise- eller konfliktscenarioer med Kina. Slik planlegging ville modne økonomisk statshåndverksstrategi, muliggjøre større integrering av økonomiske redskaper med militære alternativer og tilrettelegge for dypere samtaler med våre internasjonale partnere.»

Nok en gang, der hun underspiller de reelle farene for menneskeheten i den nåværende situasjonen, sier hun: «Krig med Kina ville være en økonomisk katastrofe», men sanksjoner «kan bidra til å unngå det» forutsatt at USA spiller sine kort godt.

Men, som hennes egen artikkel gjør klart, det utvidede sanksjonsregimet som foreslås er ikke et virkemiddel for å unngå krig, men nok et stort skritt i retning av den, hvilket indikerer hva slags krigsplanleggingsdiskusjoner som nå daglig finner sted i amerikansk imperialismes agenturer.