April 2024 er 50-årsmarkeringen for Portugals Nellik-revolusjon. Etter et militærkupp den 25. april 1974, som styrtet Estado Novo-regimet grunnlagt av den fascistiske diktatoren António Salazar, brøyt det ut en massebevegelse av arbeiderklassen, som førte til en tilstand med dual makt og som truet en revolusjon. Arbeidere krevde ikke bare en slutt på fascismen, men en slutt på kapitalisme og en transformasjon til sosialisme.

Hadde revolusjonen lyktes ville den ha tildelt den internasjonale kapitalen et mektig slag og inspirert revolusjonære bevegelser over hele Europa, og verden forøvrig.

Men i stedet ble kapitalismens overlevelse sikret av forræderiet til Sosialdemokratiet (Partido Socialista Português, PS) og stalinismen (Partido Comunista Português, PCP), hjulpet og støttet av forskjellige pseudo-venstre-organisasjoner som fungerte som sekundære agenturer for imperialismen. Mange av disse organisasjonene skulle seinere slå seg sammen til Venstreblokka (Bloco de Esquerda, BE).

Revolusjonen var blant de mest framskredne uttrykkene for de eksplosive internasjonale klassekampene som brøyt ut over en syvårsperiode som begynte med militante studentprotester og en to-uker-lang generalstreik i Frankrike i mai-juni 1968. Fascistregimer i Spania og Hellas ble styrtet og Conservative-regjeringen til Heath ble brakt ned av en gruvearbeiderstreik i Storbritannia. Massemotstand mot Vietnam-krigen, store industrielle kamper og ei voksende politisk krise i USA førte til at president Richard Nixon trakk seg.

Artikkelen presentert nedenfor ble publisert som trettiårsmarkering for Nellik-revolusjonen. Den forklarer hvordan PS og PCP, assistert av pseudo-venstre-grupper som fungerte som vedlegg til de viktigste arbeiderbyråkratiene, var ansvarlige for Nellik-revolusjonens nederlag.

Arbeiderklassen har betalt en bitter pris for å bevare kapitaliststyret i Portugal og internasjonalt, og har lidd tre tiår med angrep på levestandarder og sosiale rettigheter.

Ingen av de grunnleggende problemene knyttet til kapitalistisk utbytting og økende sosial ulikhet har blitt løst. De største grusomhetene i det 20. århundre – verdenskrig, genocid og utsiktene til et nukleært holocaust – oppstår igjen og normaliseres, med NATO-maktene som fører en stedfortrederkrig mot Russland, støtter Israels genocid mot palestinerne, og forbereder både en regional krig mot Iran og å ta på seg Kina.

Fascistiske og autoritære bevegelser er igjen del av det politiske landskapet rundt om på kloden, aktivt promotert av styringselitene. I Portugal ble det populistiske ytre høyre-partiet Chega, dannet for bare fem år siden som den politiske arvingen etter Salazar, det tredje største partiet i landet ved forrige måneds valg.

Det faktum at de viktigste politiske vinningene fra den intensiverende økonomiske krisa og de raskt forverrende levestandardene ansamles av det ytre høyre er produktet av den politiske undertrykkingen av arbeiderklassen av sosialdemokratiet, stalinismen, pseudo-venstre og deres absolutte opposisjon mot arbeiderklassens revolusjonære omvelting av kapitalismen.

Alle disse tendensene har siden 1975 forflyttet seg ubønnhørlig til høyre. Sosialdemokratiet har kuttet alle gjenværende koblinger til reformisme og påtvunget innstramminger. Etter den kontrarevolusjonære restaureringen av kapitalisme i Sovjetunionen har de politiske restene av stalinismen selv blitt åpne forsvarere av kapitalisme. Pseudo-venstre har respondert med å opprette forskjellige «venstrepopulistiske» partier i allianse med stalinistiske og sosialdemokratiske tendenser, som Venstreblokka i Portugal (BE).

Mens de har sprutet ut antikapitalistisk retorikk, både i opposisjon og i regjering, har BE, Syriza i Hellas og Podemos i Spania brutalt håndhevet styringsklassens interesser.

I dag, som under Nellik-revolusjonen, taler ikke pseudo-venstre for arbeiderklassen, men for sjikt av den velstående middelklassen i akademia, profesjonene og fagforeningsbyråkratiet, først og fremst opptatt av å bevare deres egen privilegerte eksistens som forsvarere av profittsystemet.

Det å mobilisere arbeiderklassen mot krig, genocid og ytre høyre-autoritarisme fordrer å bygge et nytt, marxistisk, revolusjonært internasjonalistisk lederskap i arbeiderklassen. Det nødvendiggjør bevæpningen av arbeidere, spesielt den yngre generasjonen, med de essensielle lærdommene som kan trekkes fra arbeiderklassens historiske kamper. Det politiske grunnlaget for en slik kamp er den uavbrutt kontinuiteten i Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonales (ICFI) forsvar av trotskisme.

Denne redigerte versjonen av den tre-delte serien om Nellik-revolusjonen, skrevet av Paul Mitchell og opprinnelig publisert på World Socialist Web Site den 15., 16. og 17. juli 2004, er et vesentlig element i den politiske utdannelsen av den revolusjonære kaderen som har som oppgave endelig å få satt en stopper for imperialistbarbari.

***

I år [2004] er 30-årsmarkeringen for Portugals Nellik-revolusjon. Etter et militærkupp den 25. april 1974 brøyt det ut en massebevegelse av arbeiderklassen. Styringseliten var i stand til å forhindre revolusjon ved å bruke tjenestene til Sosialistpartiet (PS—Partido Socialista Português), Det portugisiske kommunistpartiet (PCP—Partido Comunista Português) og pseudo-venstre-gruppene.

En nøkkelrolle i disse begivenhetene ble spilt av Mário Soares, leder for PS under revolusjonen og president i Portugal fra 1986 til 1996. I hans tale tidligere i år [2004] advarte Soares for at Portugal i dag er et land som viser «et sterkt ulikt system av fordeling av rikdom» og står overfor «en atmosfære av åpen protest og til og med sosial og politisk spenning».

Portugal er fortsatt et av de fattigste landene i Europa.

Soares fortsatte: «Nok en gang befinner Portugal seg i ei dyp krise der visse eliter ikke forstår hva som er den rette veien å gå. Det overveldende flertallet av portugisere føler instinktivt ulikheten og tragedien ved økende arbeidsledighet i et samfunn der horisonten blir formørket.»

Konfrontert med oppfordringen fra José Manuel Durao Barroso, statsminister for Det sosialdemokratiske partiet (PSD), at det portugisiske folket skal glemme revolusjonen og feire Portugals «evolusjon», er Soares bekymringer at styringseliten skal huske lærdommene fra 1974. Han advarer for at de aggressive privatiseringene, arbeidsreformene og velferdskuttene (startet under hans eget presidentskap) og gjenhevdelsen av Portugals keiserlige fortid og innflytelse gjennom støtte til krigen mot Irak kan provosere fram en ny sosial eksplosjon.

Revolusjonens røtter

Revolusjonen i 1974 ble i siste instans formet av Portugals forsinkede historiske utvikling innen den internasjonalt utviklende kapitalismen og imperialismen.

Fra det femtende århundre hadde Portugal bygget opp et koloniimperium, som resulterte i en privilegert elite som hadde lite produktiv aktivitet. Med utviklingen av landets imperialistrivaler, spesielt Storbritannia, ble Portugals kolonibesittelser truet. Halvøykrigene (1807-1814), da Napoleon angrep Spania og Portugal og pantsatte Portugal til Storbritannia, hadde svekket den portugisiske kolonialismen ytterligere. Brasil ble uavhengig i 1822 og det var nødvendig med tropper for å beskytte Portugals gjenværende kolonier fra landets rivaler.

Gjennom den «anglo-portugisiske alliansen» kom Storbritannia til å dominere portugisisk handel. Deler av det lille borgerskapet ble ruinert, og industrialiseringen forble langsom. Deres misnøye utløste de store liberale kampene i 1810 til 1836, men hovedresultatet var oppløsingen av noen få store jordeiendommer. Det portugisiske monarkiet ble til slutt avsatt ved revolusjonen i 1910.

Perioden etter den første verdenskrig fra 1914 til 1918 var av ei enorm krise for global kapitalisme. Denne ustabiliteten ble reflektert i Portugal, som så åtte presidenter og 45 regjeringer fra 1910 til 1926 – perioden for Den første republikken.

Ved slutten av krigen arbeidet bare 130 000 av Portugals befolkning på 6 millioner i industrien, hovedsakelig i små verksteder. Som i Russland var arbeiderklassen ekstremt militant, gjennomførte i 1917 en generalstreik og provoserte fram to tilstander av beleiring. Det portugisiske kommunistpartiet (PCP) ble dannet i 1921.

Ustabilitet og trusselen om en revolusjonær bevegelse av arbeiderklassen førte til det høyreorienterte kuppet 28. mai 1926. To år seinere ble António de Oliveira Salazar, en økonomiforeleser, utnevnt til finansminister og deretter til statsminister. Som direkte respons på fortsatte arbeiderklassekamper som toppet seg i en fem dager lang oppstand i 1934, erklærte Salazar hans korporative stat «Estado Novo».

Bare det offisielle fascistpartiet var lovlig – Nasjonalunionen (UN—União Nacional) seinere omdøpt til Det nasjonale folkelige aksjonspartiet (ANP—Acção Nacional Popular).

Uavhengige fagforeninger og streiker var forbudt, og arbeidere ble tvunget inn i statlige selskapsfagforeninger eller sindicatos. Salazar etablerte streng sensur og opprettet et hemmelig politi, PIDE (Polícia Internacional de Defesa do Estado), som arresterte eller drepte opponenter.

Den viktigste funksjonen til Salazars regime for Portugals styringselite var å forhindre enhver kamp fra arbeiderklassen som utkrystalliserte seg hjemme, og opposisjon som utviklet seg i koloniene. Den begrensede nasjonale karakteren av Salazars påbud kunne imidlertid ikke isolere landet fra verdensøkonomien. Mye av landets produksjon var avhengig av verdens etterspørsel, og det måtte importere mange av sine ferdigvarer. Utenlandske investeringer i Portugal, hovedsakelig fra USA, ble i løpet av 1960-tallet tredoblet, men det resulterte i en ekstrem konsentrasjon av rikdom.

Innen 1973 var det rundt 42 000 selskaper i Portugal – en tredjedel av dem sysselsatte færre enn 10 arbeidere – mens rundt 150 selskaper dominerte hele økonomien. De fleste var relatert til utenlandsk kapital, men ledet av noen få svært velstående portugisiske familier (Espirito Santo, de Melo, de Brito, Champalimaud). De Melos monopolselskap Companhia União Fabril (CUF) eide for eksempel store deler av Guinea-Bissau, og produserte 10 prosent av bruttonasjonalproduktet.

Til tross for denne industrialiseringen arbeidet fortsatt en tredjedel av befolkningen som landbruksarbeidere, mange på store landeiendommer eller latifundia. Anslagsvis 150 000 mennesker bodde i brakkebyer konsentrert rundt hovedstaden Lisboa. Matmangel og økonomiske vanskeligheter – lønningene var de laveste i Europa, med $ 10 i uka på 1960-tallet – førte til masseutvandringen av nesten 1 million mennesker til andre europeiske land, Brasil og koloniene.

1960-tallet så også framveksten av frigjøringsbevegelser i de portugisiske afrikanske koloniene, i Angola, Mosambik og Guinea-Bissau. Det å slåss mot tre geriljabevegelser i mer enn et tiår tappet den portugisiske økonomien og arbeidsstyrken. Nesten halvparten av budsjettet ble brukt til å opprettholde mer enn 150 000 soldater i Afrika. Obligatorisk militærtjeneste på fire år, kombinert med dårlig militær lønn og betingelser, la grunnlaget for misnøye og utviklingen av opposisjonelle bevegelser blant troppene. Disse vernepliktige ble grunnlaget for framveksten av en undergrunnsbevegelse kjent som «Kapteinenes bevegelse».

Den fortsatte økonomiske tappingen forårsaket av de militære kampanjene i Afrika ble forverret av den økonomiske verdenskrisa som utviklet seg på slutten av 1960-tallet.

Gjennom Bretton Woods-avtalen fra 1944 hadde amerikansk imperialisme blitt tvunget til å redde sine europeiske og japanske rivaler fra kollaps av frykt for at det skulle føre til en sosial revolusjon.

Under amerikansk regi og støttet av amerikansk økonomisk og militær makt, ble det opprettet ei rekke agenturer som eksempelvis Det internasjonale pengefondet (IMF), der økonomiene ble pumpet opp til bærekraftighet av massive tilførsler av kapital i form av lån.

Hjørnesteinen i det monetære systemet som representerte denne internasjonale ordenen var det faktum at dollaren ble fastsatt til en garantert kurs på US $ 35 til en unse gull. Men på lang sikt kunne ikke USA opprettholde rollen med å finansiere verdensøkonomien. Det amerikanske betalingsbalanseunderskuddet økte, forverret av Vietnam-krigen, mens gullreservene falt. Ute av stand til å opprettholde konvertibiliteten til gull, trakk president Richard Nixon dollaren fra gullstandarden den 15. august 1971. Sammenbruddet av Bretton Woods-avtalen produserte en spiral av inflasjon etterfulgt av den mest alvorlige resesjonen, fra 1973 til 1975, som verden hadde sett siden 1930-tallet, så vel som en enorm utvikling av klassekampen i land etter land.

Revolusjonen i Portugal burde ha utviklet seg som del av en generell europeisk og verdens kamp for sosialisme av arbeiderklassen. Men i stedet ble kapitalismens overlevelse sikret av sosialdemokratiets og stalinismens forræderi, hjulpet og støttet av det småborgerlige pseudo-venstre.

Forberedelser for et kupp

Konfrontert med oppstander i koloniene og ei bølge av streiker i Portugal forflyttet militærsjefene seg for å sikre kapitalismen og stoppe offensiven av arbeiderklassen og småbøndene.

General António de Spínola, hærens nestkommanderende og direktør for to av Portugals ledende monopoler, inkludert CUF, publiserte i februar 1974 Portugal og framtiden. Boka kritiserte den afrikanske politikken til Salazars etterfølger, Marcello Caetano, og oppfordret til dyrkingen av en moderat svart elite som kunne splittes vekk fra nasjonalistene. Caetano forbød boka og avskjediget Spínola og sjefen for hæren, general Costa Gomes, som hadde autorisert utgivelsen.

Samme måned fant det sted et mislykket opprør ved Caldas da Rainha i nord. Et manifest fra Kapteinenes bevegelse datert 18. mars gratulerte Spínola og Gomes og uttrykte full støtte til troppene ved Caldas da Rainha, og sa: «Deres sak er vår sak.»

Lederne av Kapteinenes bevegelse diskuterte manifestet med Spínola og Gomes og planla et kupp for den 25. april 1974.

Den dagen kunngjorde De væpnede styrkenes bevegelse (MFA—Movimento das Forças Armadas), som Kapteinenes bevegelse nå ble kjent som, at de hadde bestemt seg for å «tolke folkets ønsker» og styrte Caetano. Caetano ba faktisk selv Spínola om å forhindre at landet «falt i hendene på mobben». Resultatet var dannelsen av Det nasjonale redningsrådet (JSN—Junta da Salvação Nacional), utelukkende sammensatt av høytstående militære offiserer, med Spínola som president.

Spínola hadde til hensikt å begrense kuppet til en enkel renovação (renovering), men kuppet brakte umiddelbart massene ut på gatene med krav om ytterligere forandring. Rasende folkemengder krevde saneamento (avregning) med tjenestemenn og tilhengere av det gamle regimet, og flere medlemmer av PIDE ble drept. Arbeidere begynte å overta fabrikker, kontorer og butikker, og bønder okkuperte jordbruksland. En halv million marsjerte gjennom Lisboa ei uke seinere, den 1. mai. Den revolusjonære atmosfæren spredte seg gjennom de væpnede styrkene, med soldater og sjømenn som marsjerte sammen med arbeiderne og bar bannere som oppfordret til sosialisme.

Tidligere forbudte partier dukket opp fra undergrunnen eller eksil, deriblant PCP ledet av Álvaro Cunhal og PS ledet av Mário Soares. De mer framsynte medlemmene av styringseliten visste hvilken viktig rolle disse partiene ville bli pålagt å spille for å forhindre utviklingen av revolusjon.

Ett av revolusjonens viktigste spørsmål gjaldt karakteren av MFA og dens «væpnede intervensjons»-enhet, Den kontinentale operasjonskommandoen (COPCON—Comando Operacional do Continente), sammensatt av 5 000 elitetropper, med Otelo Saraiva de Carvalho som dens kommandant.

MFA dyrket konseptet «alliansen mellom MFA og folket». PS, PCP og pseudo-venstre-gruppene utfordret aldri denne grove løgna. I stedet erklærte PCP at MFA var en «garantist for demokrati» og utviklet nære relasjoner med Carvalho, general Vasco Gonçalves og andre medlemmer av Juntaen.

Bare Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI) og dens portugisiske supportere, Ligaen for byggingen av det revolusjonære partiet, League for the Construction of the Revolutionary Party (LCRP), oppfordret til at PCP og PS skulle bryte med de borgerlige partiene, statsmaskina og MFA. ICFI krevde oppløsing av hæren og opprettelsen av arbeideres, bønders og soldaters sovjeter i opposisjon til MFA og dens forslag om en Konstituerende forsamling.

Den første provisoriske regjeringen

Spínola utnevnte den første provisoriske regjeringen 16. mai 1974, bestående av syv militærministre og to seter hver for PCP, PS og semi-fascistiske Popular Democratic Party (PPD, Partido Popular Democrático). PPD ble grunnlagt kort tid etter revolusjonen og partiets leder Francisco de Sá Carneiro, som hadde vært en viseminister i Caetanos regjering, godtok inkluderingen av PCP i den provisoriske regjeringen vel vitende om den viktige rollen Kommunistpartiet kunne spille i politiovervåkningen av arbeiderklassens opposisjon.

Gjennom hele revolusjonen klamret PCP seg til statsapparatet gjennom MFA, og bandt dermed arbeiderklassen til styringseliten.

For å håndheve arbeidsdisiplin og implementere innstrammingsprogrammet i MFAs «kamp for produksjon», ble PCP-leder Álvaro Cunhal utnevnt til en minister uten portefølje og PCPs Avelino Gonçalves ble arbeidsminister. PCP skulle også innta denne stillingen i påfølgende provisoriske regjeringer, der den formante arbeidere til å «Redde nasjonaløkonomien» og fordømte enhver manifestering av arbeiderklassens uavhengige aktivitet.

PCP var også en del av MFAs styrende råd.

MFA framsto som det viktigste beslutningsorganet i landet. MFAs lederskap lå hos De tyves råd, hvis beslutninger vanligvis krevde ratifisering av de 240 delegatene som utgjorde Generalforsamlingen. De tyves råd inkluderte presidenten og de seks andre medlemmene av JSN, de fem militærministrene (statsministeren, to ministre uten portefølje, og innenriks- og arbeidsministrene) og Otelo Saraiva de Carvalho, kommandanten for COPCON «væpnede intervensjons»-enheter. Gjennom hele revolusjonen lovet lederne av COPCON at de «til slutt» ville bevæpne arbeiderklassen, men deres egentlige rolle var å forhindre utviklingen av folkelige vigilantegrupper eller arbeideres militser.

MFAs politiske program oppfordret til opprettelsen av en provisorisk regjering som skulle organisere valg til en Konstituerende forsamling med oppgave å utarbeide en konstitusjon.

MFAs elevering til prominens kan tilskrives PCP, som promoterte konseptet «alliansen av MFA og folket» og glorifiserte såkalte venstreorienterte militære generaler som Carvalho og Vasco Gonçalves. PCP uttalte: «MFA er drivkraften og garantien for vår revolusjon ... PCP fastholder at alliansen mellom den folkelige bevegelsen og MFA er en nødvendig og avgjørende faktor for etableringen av et demokratisk regime, en hovedgaranti for utviklingen av den revolusjonære prosessen.»

På tidspunktet for aprilkuppet utgjorde PS ikke mer enn 200 mennesker. Innen året etter hadde partiet vokst til 60 000 medlemmer – hovedsakelig administrasjonsfunksjonærer og fagprofesjonelle. Partiets vekst kan hevdes å være resultat av handlingene til PCP og pseudo-venstre-grupper og støtten det mottok fra vestmaktene.

PCP styrket høyrefløyen i Portugal ved å splitte arbeiderklassen med deres samarbeid med MFA, overtakelsen av PS’ avis Republica og fysiske angrep på PS-møter. Ved å fordømme arbeideres streiker, oppfordre til en monolitisk fagforening under partiets kontroll og støtte for MFAs militærdiktatur, tillot PCP PS-lederen Mário Soares å posere som en mer radikal, demokratisk og til og med mer marxist enn PCPs Cunhal.

Vestmaktene ble skremt av at Portugal – et grunnleggende medlem av NATO-pakten – konfronterte en revolusjon. USAs utenriksminister Henry Kissinger fortalte Soares at han konfronterte å bli «Portugals Kerensky [den russiske lederen hvis kortvarige styre gikk forut for Den bolsjevikiske revolusjonen.» Resultatet var en tilstrømming av utenlandsk finansiell støtte til organisasjonen, spesielt fra det britiske Labour Party og det franske Sosialistpartiet. Edward Kennedy deltok i februar 1975 på en rundbordsdiskusjon med PS-lederne.

Den første PS-kongressen i desember 1974 mottok broderlige hilsener fra sosialdemokratiske partier fra hele verden. Gjestetaleren var Santiago Carillo, partilederen for Det spanske kommunistpartiet.

Antistreiklovene

Etter kuppet rammet streiker alle sektorer av økonomien. Arbeidere opprettet komitéer som forlangte ei minstelønn, arrestasjonen av fascistsympatisører, arbeideres kontroll og sosialisme. Den 15. mai 1974 okkuperte 8 400 arbeidere Lisnave-verftene. Timex-arbeidere streiket den 3. juni, og fortsatte kampen som startet i november 1973, og to uker seinere gikk 25 000 CTT-arbeidere ut i streik, og lammet post- og telefontjenestene. Aviser ble overtatt og partienes manifester fylte deres sider.

De tidligere korporative fagforeningene, som PCP hadde overtatt gjennom partiets fagforbund Intersindikal, fordømte streikene som «uansvarlige» og deres krav som «umulige» og organiserte en demonstrasjon mot dem i Lisboa. Hæren ble brukt til å bryte opp streiken ved Timex og beskytte fabrikken og dens maskineri. Kringkastingen av en kulturfestival der teatergruppa Comuna angrep den katolske kirka ble slått av etter ordre fra «høyere myndigheter».

Konføderasjonen av portugisisk industri (CIP, Confederação da Indústria Portuguesa) advarte at arbeiderklasseaksjonene var «farlige for nasjonaløkonomien». CIP oppfordret offentlig til et demokrati av vestlig type, men mange av organisasjonens medlemmene finansierte også fascistpartier og organisasjoner, inkludert det som ble grunnlagt av Salazar selv – Det kristne demokratiske partiet (PDC). De Melo-familiens CUF-monopol finansierte partiet Demokratisk og sosialt senter (CDS—Centro Democrático Social, forløperen til det høyreorienterte Folkepartiet (PP) som er i dagens koalisjonsregjering).

CDS ble grunnlagt av Freitas do Amaral, tidligere rådgiver for Caetano og støttet av det katolske Opus Dei. Disse organisasjonene hadde imidlertid ingen folkelig støtte. Den første CDS-kongressen i januar 1975 måtte forlates på grunn av opptøyer utenfor. Ytterligere kongresser ble avholdt i hemmelighet.

Den 27. august innførte den provisoriske regjeringen en antistreikelov som PCP og PS hjalp til med å utarbeide. Streiker ble bare tillatt dersom de ble ansett å være «i ånden av Programme til MFA». Alle streiker måtte holde forhåndsavstemminger og med en 30 dagers avkjølingsperiode. Ingen streiker var tillatt i de essensielle tjenestene og politiske eller solidariske streiker og okkupasjoner ble forbudt. Dagen etter omringet hærenheter sammen med COPCON lufthavna i Lisboa, som arbeiderne fra det statlige flyselskapet Transportes Aéreos Portugueses (TAP) hadde okkupert. Arbeidere som nektet å adlyde militære ordrer ble arrestert og fortalt at de bare ville bli gjeninnsatt «på betingelse av at de ikke deltok videre i politisk aktivitet».

Ytterligere to kupp

Sosialdemokratenes og stalinistenes handlinger ga reaksjonen ny vind i seilene. Den 10. september 1974 oppfordret Spínola det «tause flertallet ... til å våkne og forsvare seg mot ekstremistisk totalitarisme». Det ble lagt planer for en demonstrasjon to uker seinere. Som respons på troppeforflyttinger og nedstengingen av radio- og fjernsynsstasjoner reiste arbeidere barrikader og forpurret kuppforsøket. Men Spínola ble rett og slett tillatt å trekke seg som president for å bli erstattet av hans gamle sjef general Costa Gomes.

En ny provisorisk regjering ble satt opp, minus Spínola og tre andre medlemmer av JNS, som skulle vare inntil det neste høyreorienterte kuppforsøket i mars 1975.

I januar 1975 ble det dannet en Føderasjon av arbeideres komitéer kalt Inter-Empresas, som koblet sammen Timex, TAP, Lisnave og andre selskaper. En av dens første handlinger var organiseringen av en demonstrasjon mot ankomsten av NATO-skip til Lisboa-kaiene. Den provisoriske regjeringen forbød alle demonstrasjoner og PCP angrep arrangørene. Til tross for disse tiltakene deltok 40 000.

Regjeringen godkjente deretter den økonomiske planen utarbeidet av major Ernesto Augusto Melo Antunes, som var et medlem av «Gruppa av ni» offiserer i MFA, og som var godkjent av MFAs Generalforsamling. Planen utelukket «den sosialdemokratiske kontrollen av kapitalismens forvaltning ... men den utelukker ikke et pluralistisk samfunn ... klassekampen som nå pågår må ta i betraktning den alternative rollen som middelklassen nå kan spille.»

Planen oppfordret til delvise nasjonaliseringer, overtakelsen av noen store og dårlig forvaltede landeiendommer og økte utenlandske investeringer.

Spínola forsøkte et nytt kupp tidlig i mars 1975 sanksjonert av Kissinger og USAs ambassadør Frank Carlucci, men hans tropper gjorde mytteri i siste liten. Spínola flyktet til Spania og deretter til Brasil. Mange forretningsmenn bak kuppforsøket ble arrestert, inkludert syv medlemmer av Espirito Santo-familien som eide en av Portugals største banker, og fra de Melo-familien, men alle ble seinere løslatt.

JNS ble avskaffet og erstattet av Revolusjonens råd. I kjølvannet av arbeiderklassens motstand ble det dannet en fjerde provisorisk regjering som nasjonaliserte forretningsbankene (men ikke tre internasjonale banker). Fordi bankene ofte var holdingselskaper, tok regjeringen kontroll over nesten alle landets aviser, forsikringsselskaper, hoteller, byggeselskaper og mange andre typer næringsvirksomheter – tilsvarende 70 prosent av landets bruttonasjonalprodukt. Minstelønna ble hevet og det ble lovet et program for jordbruksreform.

PCP erklærte pliktoppfyllende at næringsvirksomhet var blitt «nasjonalisert i folkets tjeneste», men den kapitalistiske nasjonaliseringen som ble foreslått skilte seg bare i omfang fra den som ble utført i de fleste vestlige land etter den andre verdenskrig. Økonomisk makt og statsmakt lå fortsatt i borgerskapets hender, om så bare delvis, gjennom deres skygge i de sosialdemokratiske og stalinistiske partiene. Nasjonalisering hadde som målsetting å besørge en mer stabil infrastruktur og mer stabile omgivelser for privat næringsvirksomhet og å begrense makten til arbeiderkomitéene ved å gjøre utnevnelsen av direktører til en statsfunksjon.

Den konstituerende forsamlingen

Det ble avholdt valg 25. april 1975 for Den konstituerende forsamlingen som skulle utarbeide en konstitusjon. PS vant nesten 38 prosent av stemmene, PPD fikk 26,4 prosent og PCP 13 prosent.

Etter valgene og uten tegn til de lovede jordbruksreformene, sluttet bevegelser på landsbygda seg til oppstandssituasjonen i byene. Jordløse landbruksarbeidere i sør tok beslag i de store jordbrukseiendommene de arbeidet på og begynte å utvikle dem kollektivt gjennom organisasjoner som Den røde komitéen i Alentejo. PCP kalte okkupasjonene «anarkistiske» og foreslo at alle framtidige okkupasjoner måtte kontrolleres av fagforeningene (som de i sin tur kontrollerte).

Fra juni til august 1975, etter at PS og PPD gikk ut av den fjerde provisoriske regjeringen over Republica-affæren, ble PCP og partiets allierte stående med regelrett kontroll over staten og departementene. «Gonçalvistene», som den militære fløyen til PCP ble kjent som, dominerte MFAs Rådet for revolusjonen.

MFA og PCP innkalte til en Front for revolusjonær enhet (FUR, Frente de Unidade Revolucionária) for å «institusjonalisere» «pakten» mellom MFA og folket. Dette innebar dannelsen av lokale forsamlinger, kommunale forsamlinger og en Nasjonal folkeforsamling, som skulle erstatte den provisoriske regjeringen. Målet med MFA-forslaget var å konsolidere borgerlige militæroffiserers kontroll, ødelegge den uavhengige karakteren til arbeidernes komitéer som hadde oppstått, og forhindre forflyttinger i retning dual makt og sovjeter/arbeideres råd. Forsamlingene kunne bare starte deres arbeid etter «en evaluering av MFA» og skulle være underlagt militær kontroll på alle nivåer for å bevare deres «uavhengighet fra alle partier». Ingen politiske organisasjoner skulle tillates i de væpnede styrkene bortsett fra MFA selv.

Middelklassens pseudo-venstre-grupper

FUR var en folkefront satt opp for å forråde revolusjonen på det mest kritiske tidspunktet, og den skulle motta støtte fra de fleste pseudo-venstre-gruppene. Disse gruppene hevdet at forslagene fra MFA (De væpnede styrkers bevegelse—Movimento das Forças Armadas) / COPCON (Kontinental operasjonskommando—Comando Operacional do Continente) var et «gyldig grunnlag for arbeidet for utarbeidelsen av et revolusjonært politisk program» og at forsamlingene referert til som «autonome organer for folkemakt» utgjorde «en vei videre for den revolusjonære prosessen».

Blant partiene som signerte en «Enhetsavtale» og tilsluttet seg FUR, var seksjoner av internasjonale organisasjoner som hevdet å være trotskister.

Organisasjonen Internasjonale sosialister (IS) (dagens Socialist Workers Party i Storbritannia) var representert av Proletariatets revolusjonære parti (PRP—Partido Revolucionário do Proletariado). Grunnleggerne av Internasjonale sosialister hadde brutt med Den fjerde internasjonale på 1940-tallet og hevdet at det stalinistiske byråkratiet i Sovjetunionen og dets satellitter var en ny klasse i et nytt sosialt system (statskapitalisme). Dette ga ikke bare det stalinistiske byråkratiet en legitim økonomisk og politisk rolle som benektet dets i hovedsak parasittiske karakter, men uttrykte en kollaps før etterkrigstidens stabilisering av imperialismen. IS’ radikale fraseologi, organisasjonens glorifisering av fagforeningssyndikalisme kombinert med en semi-anarkistisk holdning, tjente bare til å skjule deres nekting av å utfordre arbeiderklassens politiske dominans av sosialdemokratiske og stalinistiske byråkratier.

PRP ga ubetinget støtte til MFA og COPCON. Partiet hilste «MFA-forslaget om forbindelsen mellom MFA og folket» som en «stor seier for de som har kjempet i flere måneder for å bygge revolusjonære råd». MFA-forslaget om en «militær regjering uten partier» falt pent sammen med deres eget slagord om «en revolusjonær regjering uten partier».

Det forente sekretariatet av Den fjerde internasjonale, the United Secretariat of the Fourth International (USec), hadde to organisasjoner i Portugal – det offisielle International Communist League (LCI—Liga Comunista Internacionalista) og en «sympatiserende» seksjon – Arbeideres revolusjonære parti (PRT—Partido Revolucionário dos Trabalhadores). [1]

USec oppsto fra en splittelse i Den fjerde internasjonale (FI) i 1953. Ledet av Michel Pablo konkluderte mye av FI-ledelsen med at stalinismen hadde vist seg i stand til å styrte kapitalistmakt. Det fulgte at de deformerte arbeiderstatene som byråkratiet hadde satt opp i Øst-Europa var framtidens mønster. Press på byråkratiet – til og med en tredje verdenskrig mellom Sovjetunionen og USA – ville tvinge det til ytterligere politiske kamper, for å ta statsmakten og innføre «århundrer med deformerte arbeiderstater».

Under lederskapet av James P. Cannon fra det amerikanske Socialist Workers Party (SWP) ble Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale – International Committee of the Fourth International (ICFI) – dannet. ICFI avviste slike impresjonistiske konklusjoner om stalinismens styrke som IS og USec nådde fram til, og forsvarte analysen gjort av Leo Trotskij om at enten ville arbeiderklassen fjerne det parasittiske byråkratiet i en politisk revolusjon ellers ville byråkratiet føre tilsyn med restaureringen av kapitalisme.

USec avviste i sitt internasjonale magasin Intercontinental Press MFAs forslag til Den konstituerende forsamlingen og sa Otelo Saraiva de Carvalho forsøkte å etablere et «militært diktatur uten partier».

Selv om dette formelt var riktig, orienterte USec seg i retning av PS og Den konstituerende forsamlingen, og hyllet den som «det eneste forumet der massenes problemer kunne diskuteres åpent». I stedet for å oppfordre til genuint uavhengige arbeideres komitéer, sa USec at oppfordringer til sovjeter var «antidemokratiske» og «uvirkelige».

I Portugal støttet begge pabloist-organisasjonene MFA og COPCON, og oppfordret til å danne «en reell og solid enhet med bevegelsen til de utbyttede massene». PRT erklærte at partiets tidligere karakterisering av MFA som «en borgerlig bevegelse ... som forsvarer kapitalens grunnleggende interesser» var feil, nå som det innførte «dual makt» og militærkomitéene hadde blitt «et initiativ for sovjetmakt».

USecs manglende evne til å besørge en konsistent analyse av hendelsene i Portugal og i de mest kritiske periodene, ble vist i utgaven av Intercontinental Press publisert 4. august 1975. Én artikkel sa det ikke var noen trussel om et militært putsch, mens en annen sa hendelsene beveget seg i retning av et åpent militærdiktatur. I 8. september-utgaven reverserte en lederartikkel skrevet av USec’s sjefteoretiker Ernest Mandel organisasjonens forrige linje, og fordømte Intercontinental Press for støtten til Den konstituerende forsamlingen og kritiserte LCI for måten partiet samarbeidet med PCP i FUR.

Denne kritikken ble ikke framsatt ut fra det synspunktet at det måtte bli en uforsonlig kamp for å bryte arbeiderklassen fra stalinismens kontrarevolusjonære lederskap, men fordi Mandel mente at portugiserne ikke hadde klart å «gripe anledningen til å lede PCP til å ta en posisjon til gjennomføringen av de essensielle oppgavene nødvendige for revolusjonens framskritt.»

Støtten til MFA og COPCON kom fra de rundt 70 andre pseudo-venstre-partiene.

Bevegelsen av det sosialistiske venstre (MES—Movimento de Esquerda Socialista) [2], som hadde oppstått fra en splittelse i PCP, sa i 1973 at «arbeiderklassens støtte til MFA må gå hånd i hånd med støtte fra MFA for arbeiderklassen.» Den hevdet at det ikke var det rette tidspunktet å danne et parti – derav dens påstand om bare å være en bevegelse – og at PCP var «det eneste partiet som var i stand til å mobilisere massene».

Liga av enhet og revolusjonær handling, League of Unity and Revolutionary Action (LUAR) ble dannet i 1967 som ei direkte aksjonsgruppe som konsentrerte seg om lokale spørsmål under slagordet «sosialisme nedenfra». Denne organisasjonen ga betinget støtte til MFA for dens «progressive tiltak», og hevdet de ville tillate arbeiderne å «skape embryoene til alternative former for sosial organisasjon».

Det var også et antall maoistiske grupper, hvorav den viktigste var Den revolusjonære bevegelsen til det portugisiske proletariatet (MRPP—Movimento Reorganizativo do Partido do Proletariado). MRPP splittet fra PCP i 1970, som den nå kalte «sosial-fascistisk». Gruppa stilte åpent opp med borgerskapet.

I presidentvalgene i juni 1976 oppfordret MRPP deres supportere til å stemme på Ramalho Eanes, den PS-støttede lov-og-orden-kandidaten. MRPP-lederen Arnaldo Matos kalte COPCON «den mest demokratiske politistyrken i verden», bare for å få den til å arrestere over 400 MRPP-militante i Lisboa-området i mai 1975, med bruk av informasjon holdt i gamle hemmelige politimapper.

MRPPs eneste varige «arv» er at José Manuel Durao Barroso, en leder av organisasjonen under revolusjonen, nå er statsminister for den høyreorienterte koalisjonsregjeringen ledet av Det sosialdemokratiske partiet.

Rollen til ICFI

Bare ICFI og dets portugisiske supportere, Liga for byggingen av det revolusjonære partiet (Liga para a Construção do Partido Revolucionário, LCPR), oppfordret til at PCP og PS skulle bryte med høyrepartiene, statsmaskina og MFA. ICFI forlangte oppløsing av hæren og opprettelsen av arbeider-, bonde- og soldatsovjeter i opposisjon til MFA og dens forslag om en falsk Konstituerende forsamling.

ICFI insisterte: «Hæren forblir den borgerlige statens instrument, som må brytes opp av arbeiderklassens intervensjon. Tanken om at hæren som sådan kan spille en revolusjonær rolle er fullstendig reaksjonær.» («Uttalelse fra Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale om Portugal etter 25. november», inkludert i Revisionists & Portugal av Jack Gale, Labor Publications, november 1975)

«Rekka av mytterier i den portugisiske hæren uttrykker symptomene på ei dypt anlagt krise ... Absolutt ingen tillit kan settes til de såkalte venstreorienterte generalene som Gonçalves og Carvalho som selv uttrykker småborgerskapets vakling,» ( ibid).

Framfor alt betydde dette byggingen av ICFI, den eneste organisasjonen i stand til å lede arbeiderklassen og ta makten.

COPCON smelter vekk

Konfrontert med fortsatt uro under den «varme sommeren» 1975, advarte «Gruppa av ni» offiserer rundt Melo Antunes i Det revolusjonære rådet for at staten «utarter til anarki» og overtalte et flertall av hærens delegater til å fjerne Vasco Gonçalves. Etter å ha mistet hans flertall trakk statsminister Gonçalves seg. Den PCP-dominerte Femte provisoriske regjeringen, stilt overfor en appell til arbeiderklassen om å ta makten, trakk seg ganske enkelt sammen med Gonçalves.

PS og PPD sluttet seg igjen til en Sjette provisorisk regjering – nok en gang med PCP – ledet av admiral José Baptista Pinheiro de Azevedo. Regjeringen sirkulerte umiddelbart en hemmelig plan kjent som «Oberstenes plan» som oppfordret til implementering av Antunes økonomiske plan for å revitalisere den private sektoren og omstrukturere den statlige sektoren. Den oppfordret til lover for å straffe væpnede sivile, dannelsen av Grupper for militær intervensjon for å oppløse COPCON og en utrensking av militære enheter under venstreorientert innflytelse, for å returnere Republica til PS og for å «løse problemet» med Radio Renascenca. Arbeiderne ved Radio Renascenca hadde overtatt stasjonen, som var eid av den katolske kirka, og den var blitt hovedtalerøret for FUR.

Krisa nådde feberhøyde. Den nyopprettede Sjette regjeringen og Revolusjonens råd ble motarbeidet av så mange seksjoner av samfunnet at det eksisterte en situasjon med dual makt.

Statsminister Pinheiro de Azevedo beordret den 29. september militær okkupasjon av alle radiostasjoner. COPCON sverget å «forsvare arbeiderne».

Den 7. november ble senderne ved Radio Renascenca sprengt. Dagen etter, uten å ha lært noenting, appellerte PRP til offiserer i MFA om å lede et væpnet opprør, og sa: «Vel vitende om mange offiserer i hæren og marinens hengivenhet til den revolusjonære prosessen, og også vel vitende om posisjonene de holder på nivået av enhetskommandoer, er det lett å tenke på et opplegg basert på en sortie av disse troppene, i en operasjon av typen 25. april.»

PRP fortsatte: «Som all historie viser, borgerskapet promoterer borgerkrig for å forsvare sine interesser. Heldigvis har ikke høyrefløyen i Portugal en hær. De baserer seg på leiesoldater med baser i Spania, eller på hærene til USA og NATO.»

I løpet av få dager viste høyrefløyen akkurat hvor feil PRP hadde tatt. Oberst António dos Santos Ramalho Eanes erklærte 25. november 1975 unntakstilstand. Hæren og Den forente militære fronten (FMU—Frente Militar Unida), som inkluderte MRPP, Antunes og Ramalho Eanes, rykket inn for å demontere barrikader og avvæpne arbeidere og soldater med knapt et skudd avfyrt. COPCON, sammen med militære «grunnplan»-organisasjoner som Forente soldater vil vinne (SUV—Soldados Unidos Vencerão), som i de foregående ukene hadde mobilisert titusenvis i demonstrasjoner, oppløstes i møte med rundt 200 kommandosoldater.

I januar 1976 økte matvareprisene med 40 prosent, Radio Renascenca ble levert tilbake til kirka og det meste av det hemmelige politiet i PIDE ble løslatt.

En ny konstitusjon ble proklamert 2. april 1976, som forpliktet landet til å realisere sosialisme. Den erklærte nasjonaliseringene og landbeslagene irreversible. Flere uker seinere ble det holdt valg for det nye parlamentet, Republikkens forsamling – som førte til en PS-seier. Nesten umiddelbart henvendte Soares seg til IMF og implementerte et strukturelt tilpasningsprogram.

Gjennom årene har borgerskapet tatt tilbake det de hadde blitt tvunget til å avgi. Den nåværende regjeringen til Durao Barroso fullfører sløyingen av sosiale betingelser med sin politikk for arbeidsfleksibilitet (utbytting), omfordeling av rikdom til de rike og privatisering.

At det portugisiske borgerskapet sto ut revolusjonen er hovedsakelig takket være sviket til PCP og partiets pseudo-venstre-vedheng som bandt arbeiderklassen til de borgerlige partiene, statsmaskina og MFA. Den portugisiske revolusjonens suksess ville ha tildelt den internasjonal kapitalen et mektig slag og ville ha inspirert bevegelsene som utviklet seg over hele verden på 1970-tallet.

[1] I 1978 smeltet LCI og PRT sammen for å danne Det revolusjonære sosialistpartiet (PSR), som deretter i 1999 grunnla Venstreblokka i en fusjon med den maoistiske pro-albanske Demokratisk Union, og ei gruppe eksilanter fra Kommunistpartiet, i Politikk XXI. PSR oppløste seg selv i 2004 inn i en politisk assosiering innenfor Venstreblokka (BE).

[2] MES sluttet i 1981 å være aktiv og ble formelt oppløst i 1997. Mange av figurene som grunnla og var aktive i MES skulle seinere slutte seg til PS og oppnå høye embeter i staten, deriblant Jorge Sampaio (portugisisk president 1996 til 2006) Eduardo Ferro Rodrigues (generalsekretær for PS 2002 til 2004 og president for Republikkens forsamling 2015 til 2022).