Med utvelgelsen av en jury starter straffesaken mot tidligere president Donald Trump i New York City for alvor. Åpningsuttalelser kan komme så snart som mandag.

Trump er siktet for overtredelse av føderale og delstatlige lover i forbindelse med hans påståtte betaling av pornoskuespillerinna Stormy Daniels for å forhindre henne fra offentlig å berette om et seksuelt stevnemøte mellom de to. Rettssaken involverer svært reelle brudd på føderale valglover og delstatslover begått av daværende republikanske presidentkandidat bare uker før 2016-valget.

Av de mange straffesakene mot Trump er hysjpengesaken den eneste som har kommet for retten. Sammenlignet med den føderale saken relatert til kuppforsøket 6. januar 2021, delstatssaken angående Trumps forsøk på å omvelte valgresultatet i Georgia, og til og med straffesaken om Trumps illegale feilhåndtering av graderte dokumenter, er New Yorks hysjpengesak analog med rettsforfølgelsen av Al Capone for skatteunndragelser.

Den kommer etter fire år med en ryggesløs respons fra Det demokratiske partiet og Biden på en massiv statskonspirasjon for å omvelte Konstitusjonen. Og den følger bare fire dager etter indikasjonene fra høyreflertallet i Høyesterett om at domstolen forbereder seg på å kaste ut mange av tiltalene mot dem som deltok i det voldelige angrepet på US Capitol.

Biden-administrasjonen og Det demokratiske partiet har ingen interesse av å holde Trump kriminelt ansvarlig for hans forbrytelser mot demokratiske rettigheter, fordi å gjøre det ville avsløre den breie – og fortsatte – støtten for kuppforsøket innen betydelige deler av styringsklassen og statsapparatet, som ytterligere ville undergrave det politiske to-parti-monopolet i USA.

Alt dette reduserer imidlertid ikke den vidtrekkende betydningen av det faktum at en tidligere president, for første gang i amerikansk historie, blir straffeforfulgt.

Åpningen av rettssaken markerer et nytt stadium i ei intens krise på de høyeste nivåene i den amerikanske staten, som har bygd seg opp over 50 år.

August i år vil markere at det er 50 år siden Richard Nixons fratredelse i 1974, som et resultat av krisa som stammet fra hans kampanjes innbrudd i Watergate-hovedkvarteret til Den demokratiske nasjonalkomitéen.

Nixons forbrytelser mot demokratiske prosedyrer og hans avslag på å etterleve det konstitusjonelle rammeverket skulle etablere et mønster som vedvarte i de påfølgende tiårene, og var knyttet til dype splittelser innen styringsklassen over utenrikspolitikk. På den tiden opponerte en fraksjon innen Det demokratiske partiet mot en fortsettelse av den massivt upopulære imperialistkrigen i Vietnam og forlangte en forhandlingsløsning.

Likevel gikk styringsklassen til ekstreme tiltak for å forhindre Nixons straffeforfølgelse. Gerald Fords benådning av Nixon undergravde Fords eget bud på gjenvalg i 1976.

Fords etterfølger, Jimmy Carter, endte opp som en én-periode-president under betingelser av et massivt oppsving av klassekamp, inkludert den rekordlange 177-dagers nasjonale kullgruvearbeiderstreiken. Det som forseglet Carters bortgang var den iranske revolusjonen i 1979 og tilfangetakningen av amerikanske gisler.

Ronald Reagans andre periode ble undergravd av utbruddet av Iran-Contras-krisa. Nok en gang innebar forfølgelsen av en kontrarevolusjonær og kriminell utenrikspolitikk – i dette tilfellet den skitne CIA-Contras-krigen mot Nicaragua – brudd på amerikanske lover i form av en hemmelig operasjon operert fra kjelleren i Det hvite hus. Iran-Contras kunne ha felt Reagan-administrasjonen, men demokratene bestemte seg for å nedtone skandalen og beholde Reagan ved makten.

Innen valget av Bill Clinton i 1992 var det stadig mer fascistiske Republikanske partiet mindre og mindre villig til å akseptere tapet av et valg. Riksrettstiltalen av Clinton på slutten av 1998 var et forsøk på å bruke en samtykkende seksuell relasjon for å fjerne en to-ganger-valgt president fra embetet.

To år seinere stanset Høyesterett opptellingen av stemmer i Florida for å stjele valget for George W. Bush, taperen av folkets avstemming. Demokraten Al Gore og hans parti gjorde ingenting for å bestride tyveriet av valget, i frykt for konsekvensene av en utfordring for topartisystemets stabilitet.

Krisa i 2000 markerte den første direkte undertrykkingen av stemmer i et presidentvalg. Dommeren Antonin Scalia argumenterte i en samstemmende rettsoppfatning til støtte for fem-til-fire-kjennelsen i Bush vs. Gore, at det amerikanske folket ikke har en konstitusjonell rett til å velge presidenten.

Barack Obama kom til makten på høyden av sub-prime-lån finanskollapsen og presiderte over multi-billioner-dollar-redningspakka for Wall Street. Dette ble etterfulgt av nye kriger og militære intervensjoner i Midtøsten, et program med målrettede attentater, inkludert amerikanske statsborgere, og forberedelsen for krig mot Russland over Ukraina i form av det USA-støttede høyreekstreme Maidan-kuppet i 2014.

Trump tiltrådte embetet i 2016 til tross for at han tapte den folkelige avstemmingen til Hillary Clinton. Helt fra starten av fokuserte demokratene deres opposisjon på Trumps unnlatelse av å støtte forberedelsene til krig mot Russland, og gjorde hans forsinkelse for militærhjelp til Kiev til grunnlaget for Trumps første riksrettstiltale i desember 2019. Den andre riksrettstiltalen, i de umiddelbare etterdønningene av 6. januar, var en halvhjertet affære med sikte på å besørge demokratene posering av å holde den fratredende presidenten til ansvar, selv mens den påtroppende presidenten, Biden, oppfordret til to-parti-enhet og et «sterkt Republikansk parti».

Det mest ekstreme og åpne angrepet på Konstitusjonen var det forsøkte kuppet den 6. januar 2021, der Trump tilkalte en fascistmobb for å blokkere Kongressens sertifisering av Bidens valgseier. Nok en gang krysset dype splittelser over utenrikspolitikken med ei intensiverende intern krise i det politiske systemet.

Nå, i den nåværende rettssaken i New York, prøver fraksjoner av styringsklassen som er innordnet med Det demokratiske partiet å bruke en sexskandale for å gjøre opp regnskap med Trump. De handler ikke som respons på Trumps brudd på demokratiske rettigheter eller hans reaksjonære sosialpolitikk, men fordi de i avgjørende utenrikspolitiske anliggender – NATO-alliansen, krigen mot Russland over Ukraina – ikke anser Trump som en pålitelig forvalter av amerikanske imperialistinteresser.

Det er ikke mulig å forutsi utfallet av rettssaken. Den kan resultere i en frifinnelse av Trump og en politisk fiasko for demokratene. Trump kan bli funnet skyldig, som resulterer i enten at en dømt forbryter stiller som president, eller at Trump erstattes av en annen republikaner. Utfallet vil imidlertid ikke i noe tilfelle redusere intensiteten av den politiske krisa eller eskaleringen av krig i utlandet og politisk reaksjon hjemme.

Juryvalget i rettssalen på Manhattan utspilte seg faktisk samtidig som den demokratiske borgermesteren Eric Adams, med full støtte fra Biden, slapp NYPD løs for å gjennomføre massearrestasjonen av studenter som bare kilometer unna protesterte fredelig på Columbia University mot genocidet i Gaza og mot universitetets medvirkning.

Skulle Trump bli dømt og fjernet som den republikanske kandidaten ville han bli erstattet av en ikke mindre reaksjonær. Arkansas-senator Tom Cotton, som denne uka oppfordret til vigilantevold mot antigenocid-demonstranter, rinner en i hu.

De som hevder at fjerningen av Trump med ethvert virkemiddel er alt som betyr noe, viser et svimlende nivå av politisk kortsynthet. Uansett resultatet av rettssaken, domfellelse eller frifinnelse, vil resultatet bli en ytterligere forflytting av det politiske systemet til høyre.

Som Joseph Kishore, presidentkandidat for Socialist Equality Party, sa i en uttalelse på Twitter/X:

I konflikten mellom demokratene og republikanerne er det ingen progressiv eller demokratisk fraksjon. Arbeiderklassen må ikke bare være en tilskuer i denne krisa. Ikke ved å se til noen som helst fraksjon av staten, men ved å utvikle en uavhengig politisk bevegelse av arbeiderklassen mot hele kapitalistsystemet – på denne måten kan det smis en vei framover.

Trump er en manifestasjon av den politiske reaksjonens triumf i styringsklassen, ikke dens årsak. De intense splittelsene innen styringsklassen åpner for en mulighet for arbeiderklassen til å intervenere mot hele det reaksjonære politiske rammeverket og kapitalistsystemet det opprettholder. Et positivt resultat avhenger framfor alt av arbeiderklassens uavhengige intervensjon på grunnlag av kampen for politisk makt og sosialisme.