Den 4. april markerte NATO-militæralliansens 75-årsjubiléum. NATO ble grunnlagt i 1949 mindre enn fire år etter slutten av den andre verdenskrig, i de første årene av den kalde krigen, som en allianse rettet mot Sovjetunionen. I dag kaster den menneskeheten ut i en tredje verdenskrig.
Jubileet ble markert av et møte av NATOs utenriksministre i Brussel som var viet en vesentlig ny eskalering av krigen mot Russland i Ukraina. Bare noen uker etter at Frankrikes president Emmanuel Macron foreslo å sende bakketropper til Ukraina for å slåss mot russiske styrker, forbereder NATO seg på å overta Ukrainas forsvarskontaktgruppe, som koordinerer bistanden til Ukraina. Ukrainas krig mot Russland framstår som en operasjon kommandert av NATO.
USAs utenriksminister Antony Blinken sa NATO-støtte til Ukraina var «bunnsolid» og lovte at «Ukraina vil bli medlem av NATO». Utenriksministrene i Tyskland, Frankrike og Polen – Annalena Baerbock, Stéphane Séjourné og Radosław Sikorski – uttalte i Politico at NATO-makter har gitt Ukraina over € 200 milliarder. De lovet: «Vår støtte vil fortsette så lenge det tar, og så intensivt som nødvendig.»
NATO-maktene støtter for tiden Israels genocid av palestinerne i Gaza, som har drept over 40 000 mennesker. Dette blir ansett som del av en ekspanderende global krig.
«Vi vet at vår sikkerhet ikke er regional – den er global,» sa NATO-generalsekretær Jens Stoltenberg i hans jubileumskommentarer. «Krigen i Ukraina illustrerer dette tydelig. Russlands venner i Asia er avgjørende for å fortsette landets angrepskrig. Kina støtter opp Russlands krigsøkonomi. Til gjengjeld pantsetter Moskva sin framtid til Beijing. Nord-Korea og Iran leverer betydelige forsyninger av våpen og ammunisjon. Til gjengjeld mottar Pyongyang og Teheran russisk teknologi og forsyninger som hjelper dem å fremme deres evner på feltene missiler og nukleær teknologi.»
Påstanden at NATO tjener Europas «forsvar» og «sikkerhet» har vært ei propagandaløgn siden alliansen ble grunnlagt. Som trotskistbevegelsen alltid insisterte var NATO fra begynnelsen av en krigsallianse av imperialiststormaktene.
Da NATO ble grunnlagt for 75 år siden erklærte magasinet Fourth International, som på den tiden ble utgitt av det amerikanske Socialist Workers Party (SWP) under James P. Cannon: «Den nordatlantiske pakten er ikke bare en annen militær allianse. … Den enorme betydningen av denne hendelsen overskrider langt dens effekt på den ‹kalde krigen› som den er umiddelbart designet for.»
Europas gamle imperialistmakters krise – som med deres «bestrebelser for å ‹pasifisere› opprørsbefolkningene i øst viser seg å være en av de mest kostbare og kolossale fiaskoene i historien»; for hvem «det har blitt nesten umulig å oppnå ‹stabilitet› hjemme bare med egne ressurser»; og som «riktignok er impotente uten hjelp utenfra, enten individuelt eller kollektivt, til å hanskes med Sovjetunionens makt» – hadde «forpliktet amerikansk imperialisme til å bli verdenskapitalismens vaktmester».
«Men den kan bare oppfylle denne rollen effektivt på en global skala,» advarte lederartikkelen i Fourth International. «Av denne grunn har vi gang på gang forutsett at veien til verdensherredømme må bli veien til verdenskrig.»
Disse linjene er igjen i dag av brennende relevans. Syttifem år etter stiftelsen er NATO nærmere å utløse en tredje verdenskrig enn noen gang tidligere.
Ved NATOs stiftelse i 1949, da delingen av Tyskland ble beseglet og revolusjonen seiret i Kina, forfulgte NATO en voldelig, kontrarevolusjonær politikk. USA, Frankrike og andre av NATOs imperialistmakter førte brutale kolonikriger i Indokina, Korea, Algerie og utover. NATO fortsatte med å støtte kupp i Hellas og Tyrkia og mot venstreorienterte, nasjonalistiske regjeringer over hele Afrika og Latin-Amerika, for å dempe Sovjetunionens innflytelse.
I den amerikanske styringseliten brøyt det imidlertid ut en konflikt om hvorvidt man skulle slåss mot Sovjetunionen gjennom «inneslutning» eller gjennom en militær «tilbakerulling», og risikere atomkrig. I den innledende perioden av den kalde krigen fikk de som gikk inn for «inneslutning» overtaket. Amerikansk imperialisme ga imidlertid aldri opp sitt langsiktige mål om å reversere Oktoberrevolusjonens oppnåelser og ødelegge Sovjetunionen.
Den kalde krigen tok imidlertid slutt i 1991, da det stalinistiske byråkratiet foretok det siste skrittet i sitt historiske svik og likviderte eiendomsrelasjonene skapt av Oktoberrevolusjonen, gjenopprettet kapitalismen og oppløste Warszawapakten og Sovjetunionen.
NATO, som alltid hadde berettiget sin eksistens med faren Sovjetunionen angivelig utgjorde, oppløste ikke seg selv. Som Fourth International skrev i 1949, grunnleggelsen av NATO «overskrider langt alliansens effekt på den ‹kalde krigen› som den umiddelbart er utformet for», og at «veien til verdensherredømme» er «veien til verdenskrig».
Amerikansk imperialisme så oppløsingen av Sovjetunionen som en mulighet til å reetablere sitt verdensherredømme og reversere nederlagene den hadde lidd i Korea, Vietnam og andre steder. Ikke fornøyd med det faktum at Gorbatsjov, Jeltsin og seinere Putin hadde åpnet Sovjetunionen for utbytting av internasjonal kapital, ønsket de Russlands koloniale underkastelse.
Amerikas europeiske allierte, som forfulgte deres egne imperialistinteresser, fulgte USAs ledelse. NATO er instrumentet de forfølger dette målet med. Siden oppløsingen av Sovjetunionen har NATO eller alliansens medlemmer ført krig praktisk talt uten avbrudd.
USA angrep første gang Irak i 1990. I 1999 bombet NATO Serbia uten FN-mandat – i strid med folkeretten – og tvang fram Kosovos løsrivelse. NATO påberopte seg i 2001 den gjensidige forsvarsklausulen, for første og eneste gang, og okkuperte Afghanistan, og førte en krig som varte i 20 år og endte med landets ødeleggelse og Talibans gjenkomst. Selv om påfølgende kriger mot Irak, Libya og Syria fant sted utenfor de offisielle NATO-strukturene, ble de støttet av de fleste av NATOs medlemsland.
Parallelt med krigene i Midtøsten gikk NATO systematisk fram i retning av Russland og inkorporerte hele Øst-Europa og – med de baltiske statene – deler av den tidligere Sovjetunionen.
Verdens mektigste militærallianse vokste fra 12 til 32 medlemmer. Alliansen brukte i fjor $ 1,3 billioner på forsvar, eller 60 prosent av globale militærutlegg. Bare det amerikanske militærbudsjettet var på $ 905 milliarder, mer enn de neste 15 landene til sammen. Kina derimot brukte bare $ 220 milliarder og Russland $ 109 milliarder på forsvar.
NATO har systematisk siden 2014 forberedt seg på krig med Russland, da USA og Tyskland støttet et kupp for å installere et pro-vestlig marionettregime i Kiev. NATO bevæpnet uopphørlig Ukraina, og provoserte til slutt fram det desperate, reaksjonære angrepet fra Putin-regimet i 2022. NATO har deretter ført en krig mot Russland ved å bruke ukrainere som kanonfôr, på bekostning av hundretusener av ukrainske liv, som truer med å eskalere til en nukleær konflikt.
Galskapen er forankret i det internasjonale kapitalistsystemets uløselige motsetninger. Privat eierskap til produksjonsmidlene og den borgerlige nasjon-staten basert på det, kan ikke forenes med den globale karakteren av moderne produksjon, som forener milliarder av arbeidere i en enkelt sosial prosess. Det eneste svaret imperialismen vet på dette er den voldelige omfordelingen av verden.
For å føre denne krigen må NATOs imperialistmakter bygge fascistiske politistatregimer hjemme, for å undertrykke økende motstand i arbeiderklassen av å måtte bære de enorme kostnadene av militarismen og krigens konsekvenser. Framveksten av Trump, Meloni, det høyreekstreme partiet Alternative für Deutschland (AfD) og andre nyfascister er bare det skarpeste uttrykket for alle borgerlige partiers høyreutvikling.
Men krisa i kapitalistsystemet skaper også betingelsene for sosialistisk revolusjon. Magasinet Fourth International’s lederartikkel fra april 1949 endte med ordene: «Generalstabene har nøye kalkulert alle alternativer og eventualiteter – alle unntatt én. Denne ene er alliansen av verdens folk som framfor alt ønsker fred. Ikke Kremls manøvrer, men klassekampen i Shanghai og Indonesia, i Milano, Ruhr og Detroit vil vise seg å være akilleshælen til denne vanhellige pakten for død, reaksjon og diktatur.»
Disse ordene er like relevante i dag som de var den gang. Bare en internasjonal massebevegelse av arbeiderklassen, som kombinerer kampen mot krig med kampen mot kapitalistisk utbytting, kan stoppe kursen til verdenskrig og nukleær katastrofe.