Kl. 10:30 tirsdag 26. mars vil Storbritannias High Court avsi sin rettskjennelse om Julian Assange kan anke hans utlevering til USA.

World Socialist Web Site publiserer teksten til talen holdt av Socialist Equality Partys nasjonalsekretær Chris Marsden og assisterende nasjonalsekretær Tom Scripps på offentlige møter arrangert den siste uka i Manchester, London, Inverness og Sheffield under headingen «Kampen for å løslate Julian Assange er Kampen mot krig.»

La oss begynne med hvem vi snakker om i dag. Julian Assange er en av de mest betydningsfulle, om ikke den aller mest betydningsfulle journalisten i det 21. århundre.

Mange av dere vil vite det. Men andre vil ikke helt forstå hvorfor det er slik, takket være hans uopphørlige forfølgelse i mer enn et tiår.

Assanges ekstraordinære historikk for gravejournalistikk

Assange grunnla i 2006 organisasjonen WikiLeaks, inspirert av Daniel Ellsbergs utgivelse av Pentagon Papers i 1971, som avslørte Vietnamkrigens realiteter. Gjennom WikiLeaks utførte Assange utgivelsen av noen av historiens mest eksplosive avsløringer av imperialismens krigsforbrytelser og menneskerettighetsbrudd.

På ett år, fra april 2010 og til april 2011, publiserte organisasjonen:

• Den beryktede «Collateral Murder»-videoen som besørger prima facie bevis for en amerikansk krigsforbrytelse i Irak, der et Apache-helikoptermannskap massakrerte 18 sivile, deriblant journalister og førstehjelpere.

• Afghanistan- og Irak-krigsloggene, som detaljerer de systematiske krigsforbrytelsene begått i løpet av imperialistinvasjonene og okkupasjonene i hvert av landene, inkludert drap på titusenvis av sivile, fornektelse og tildekking av disse drapene, og den utbredte bruken av tortur.

• US State Department Diplomatic Cables, som viser Washingtons involvering i militærkupp og støtte for diktaturers menneskerettighetsbrudd over hele kloden; kaster mer lys over deres programmer for droneattentater, overvåking og sabotasje av klimaforhandlingene.

• Guantánamo-filene, som besørger bevis for USAs illegale praksis med overføring [‹rendition›] og tortur, utført ustraffet mot uskyldige mennesker fra hele verden.

Dette var materiale lekket av den heroiske varsleren Chelsea Manning, som betalte med syv år av sitt liv i fengsel for det, fra 2010 til 2017, inkludert i isolasjon, og som drev henne til to selvmordsforsøk. Manning tilbrakte deretter ytterligere ett år i fengsel i 2019, igjen i stor grad i isolasjon, og som førte til et nytt selvmordsforsøk, og ble ilagt ei bot på en kvart million dollar for å ha nektet å vitne mot Assange.

Det skal også bemerkes at Assange og WikiLeaks hjalp varsleren Edward Snowden med å flykte fra USA i 2013, ved å nedlegge en falsk rømningsvei. Snowden avslørte, blant andre ting, massive statlige overvåkingsprogrammer som registrerer alle telefonsamtaler i USA og, som i allianse med Storbritannia, har direkte tilgang til kommunikasjon, e-post, Facebook-meldinger og internetthistorikken til titalls millioner mennesker i Storbritannia og Amerika.

Innvirkningen av WikiLeaks-avsløringene kan ikke overvurderes. De bidro til et oppsving av antikrig og antiimperialistiske sentimenter rundt om i verden, en diskreditering av USAs regjering og dens allierte som var ansvarlige for disse forbrytelsene, og av selskapsmedia som bidro til å dekke over dem.

For mange unge på den tiden var de formende begivenheter i deres politiske utvikling. Og deres innflytelse spilte en betydelig rolle i den dramatiske forflytningen til venstre blant yngre generasjoner i det siste halvannet tiåret, som vi nå ser i en høynet form i den globale protestbevegelsen over Gaza.

I Nord-Afrika, der WikiLeaks avslørte regjeringers diktatoriske konspirasjoner med Washington mot deres befolkninger, bidro avsløringene til å utløse ei bølge av folkelige protester som nå har gått inn i historien som Den arabiske våren. Begivenheter i Tunisia i januar 2011, som styrtet Ben Ali-regimet, ble på den tiden nervøst omtalt i selskapsmedia som «den første WikiLeaks-revolusjonen».

Den folkelige støtten for Assange var enorm. Han ble i 2010 Time magasinets leseres valg for Årets person, og Le Mondes leseres valg for Årets person.

Assange ble også tildelt prisen Sydney Peace Foundation Gold Medal, prisen Walkley Award (den høyeste utmerkelsen i australsk journalistikk) og Storbritannias Martha Gellhorn-pris for journalistikk i 2011.

Forfølgelsen av Assange

Raskt fram til i dag. Assange er en måned unna å fullføre hans femte år fengslet i Storbritannias høyeste sikkerhetsinstitusjon, His Majesty’s Prison Belmarsh, i London. Han har vært innelåst i hans celle i 23 timer i døgnet, rutinemessig nektet medisinsk behandling og vilkårlig forhindret fra å se besøkende, inkludert hans kone og to barn. Han har lidd av selvmordstanker, et minislag og har eldet langt utover hans 52 år.

Han står overfor, og slåss i retten mot, utlevering til USA for å møte siktelser i henhold til spionasjeloven som har en de facto livstidsdom og kan omformuleres til å innebære dødsstraff. I september 2021 dukket det opp beviser for CIAs planer om å kidnappe eller myrde ham.

En livstidsdom ville være liten nåde. Han ville bli holdt i det dypeste hullet det amerikanske fengselssystemet kan grave, i fasiliteter designet for straffedømte terrorister der amerikansk imperialisme har foredlet praksisen med å ødelegge mennesker psykologisk. Betingelsene er så forferdelige at medisinske eksperter har vitnet i retten for at Assange sannsynligvis ville begå selvmord i stedet for å måtte tåle dem.

Den tidligere CIA-ingeniøren Joshua Schulte, som lekket dokumenter til WikiLeaks om hvordan CIA knekket smarttelefoner, ble i februar idømt en 40 års dom. En lignende dom for Assange ville bety livstid bak murene.

Enhver «rettssak» vil bli holdt under umulige betingelser, med alle tenkelige begrensninger på hans evne til å forberede sitt forsvar, og med en jury valgt blant en befolkning i Langley, Virginia, hovedsakelig bestående av arbeidere i de amerikanske sikkerhetstjenestene, i et rettsdistrikt som aldri har unnlatt å finne skyldig en tiltalt siktet for brudd på nasjonal sikkerhet.

Storbritannias High Court avgjør nå hvorvidt å innvilge ham hans siste mulighet til å anke til britiske domstoler mot utlevering. Dersom de nekter kan han være på et fly til USA i løpet av timer.

Fra helt til paria: karaktermordet av Assange

Historien om hvordan denne transformasjonen fant sted – fra en av de mest kjente og støttede personene på planeten, til en mann som ble forfulgt til døde bak lukkede dører – er en livsviktig en for den antikrig, sosialistiske venstresiden.

Det som ble gjort mot Assange vil bli forsøkt, i ulike former, mot enhver vesentlig figur som tar et standpunkt mot verdensimperialisme. Det å trekke lærdommene fra dette groteske angrepet er avgjørende, ikke bare for å sikre frihet for Julian Assange, men for å slå tilbake mot de imperialistiske kriminelle som støtter genocid i Gaza og driver hele verden ut i krig, og til slutt beseire dem.

Assange møtte en kampanje av desinformasjon, sverting og politisk isolasjon og svik, ført på en global skala.

Dette tok naturlig nok sin mest direkte og nakne form i det indre av Washington og Pentagon, der det var oppfordringer om at han skulle behandles som en fiende av staten og bli bragt til taushet, som tydeliggjorde intensjonene til amerikansk imperialisme og alle dens imperialistallierte.

Men fra første stund ble en nøkkelrolle i Assanges forfølgelse spilt av dem han ville ha ansett for å være i hans forsvareres leir, men som snudde seg mot ham som en flokk hunder.

For det første, de «liberale» avisene som hadde arbeidet sammen med Assange for å publisere den lekkede informasjonen – Guardian, New York Times, Le Monde, El Pais – som gjorde det klart at deres intensjon alltid hadde vært å kontrollere strømmen av skadelig informasjon og deretter sette ham opp for angrep.

Hver eneste en av dem fornektet Assange offentlig, og kastet ham ut av klientjournalistikkens edle brorskap. Påskuddet for å gjøre det var den uredigerte utgivelsen av hundretusener av amerikanske diplomatiske kabler. Men dette ble bare muliggjort ved at Guardian-journalisten David Leigh publiserte passordet som trengtes for å få tilgang til dem i hans økse-jobb av ei bok om WikiLeaks.

Likevel, fra det tidspunktet av var Assange på disse avisenes sider «ikke en journalist», men en «hensynsløs», «uansvarlig» «hacker», beskrevet i begreper som er så korrupte at de har blitt referert gjentatte ganger av den amerikanske påtalemyndigheten for å bevise at Assange er ikke verdig journalistisk beskyttelse.

Det fabrikkerte svenske seksualovergrepet

Et brutalt slag ble tildelt av en statsfabrikkert skandale om seksualovergrep, der den svenske regjeringen fant opp en etterforsking av Assange som kunne tjene som påskudd for hans arrestasjon.

Da denne etterforskningen ble bekjentgjort i 2010, mens Assange var i Storbritannia, forklarte han og de rundt ham frykten for at utlevering til Sverige var et forsøk på å sverte hans navn og et røykteppe for eventuell utlevering til USA.

I 2012 gikk han inn og fikk politisk asyl i den ecuadorianske ambassaden i London. Den ble umiddelbart satt under døgnkontinuerlig overvåking av Metropolitan Police – og veldig snart, vet vi nå, av CIA – som holdt Assange i de facto husarrest i den beste delen av syv år.

Om karakteren av den svenske påtalemyndighetens påstander og gjennomføring av saken, er en detaljert og knusende analyse tilgjengelig fra Nils Melzer, FNs tidligere spesialrapportør om tortur, som seinere skulle vitne om Assanges psykologiske tortur av fengslingen og bakvaskingskampanjen mot ham.

Den er offentlig tilgjengelig; og blant uregelmessighetene han refererer er «misaktelse av konfidensialitet», «misaktelse av fritakende bevis», «proaktiv manipulasjon av bevis», «misaktelse av interessekonflikt» og «misaktelse av kravene av nødvendighet og proporsjonalitet».

Alt dette var en ganske gjennomskuelig fabrikkering, med bruk av to fullstendig konsensuelle seksuelle møter, som enhver i journalistiske kretser naturlig ville anta var et forsøk på å finne en alternativ vei for å utlevere Assange.

Det ble aldri tatt ut noen tiltale, og svenske myndigheter nektet å avhøre Assange i Storbritannia, til tross for at de hadde gjort det i andre saker, fordi de ville slå klørne i ham. Den svenske regjeringen nektet å besørge en garanti for at han ikke ville bli utlevert videre til USA. Og hele etterforskingen ble henlagt da Assange var i britiske hender og USAs utleveringsforespørsel var på plass.

I 2017 ble det avslørt av den utmerkede journalistikken til Stefania Maurizi at UK Crown Prosecution Service (CPS), den gang under ledelse av en viss sir Keir Starmer, i 2011 hadde ødelagt korrespondanse med svenske påtalemyndigheter knyttet til Assange. Ei linje som overlevde var fra en britisk CPS-advokat som rådet svenske etterforskere til ikke å avhøre Assange i Storbritannia.

Maurizi avslørte i 2018 at Sverige i 2013 hadde vurdert å henlegge saken, men ble fortalt av Storbritannia: «Må dere bare ikke få kalde føtter» og at «kostnad ikke er noe problem» i denne saken, som tydelig pekte på konspirasjonen på gang i de høyeste regjeringsnivå.

Ingenting av dette stoppet Guardian og New York Times fra å publisere en strøm av skitne angrepsartikler mot Assange, som ikke så mye utgjør et karakterdrap som en brannbombing. Det ble stadig referert til at Assange ble «siktet», som aldri var tilfellet, og til at han var en voldtektsmann, raring, freak eller annen fornærmelse som kom dem i tankene. Og til alle som stilte spørsmål ved dette narrativet, eller engang insisterte på antagelsen om uskyld, ble trusselen om å unnlate å «tro på kvinner» brukt for å forlange taushet.

Pseudo-venstres rolle

Politisk var det viktigste aspektet ved alt dette støtten det fikk fra tendenser i Storbritannia som Socialist Workers Party (SWP) og Socialist Party (SP).

SWP skrev i 2012 at «Julian Assange må møte voldtektsanklager» (det var ingen anklager) og påsto at hans supportere hadde «nektet å ta voldtektsanklagene på alvor». Socialist Party kom med den samme beskyldningen: «Det er viktig for sosialister å avvise enhver tanke om at noen voldtekter ikke trenger å bli tatt på alvor.»

Det dette utgjorde var en insistering på at Assange skulle si fra seg enhver juridisk og politisk beskyttelse han hadde mot den amerikanske regjeringen, som ikke la skjul på at den forfulgte ham og WikiLeaks, og stille seg fullstendig til tjeneste for den svenske staten som spilte som en front for amerikansk imperialisme.

SWP og SP, og pseudo-venstre-tendenser over hele verden, kastet faktisk overbord alle sosialistiske eller antiimperialistiske pretensjoner for å opprettholde deres forbindelser med deler av den velstående middelklassen, sinte på Assange for å forstyrre verdenspolitikkens bekvemmelige status quo, og veldig tilfredse med å kunne utøve deres fiendtlighet under slagordet «det å tro på kvinner».

Selv så seint som i april 2019, da disse påstandene ble grundig diskreditert, insisterte fortsatt SWP: «Det kan ikke ignoreres at han har møtt anklager om seksualovergrep og voldtekt i Sverige... Assange gikk først inn i den ecuadorianske ambassaden for å unngå utlevering til Sverige på disse anklagene … [ikke sant: det var for å unngå videre utlevering til USA] Assange burde stå for retten [husk, selv på dette stadiet er det fortsatt ingen siktelser] i Sverige.»

Det demokratiske partiet og påstanden om russisk agent

Det skal også bemerkes at Guardian og New York Times i 2016 høyrøstet påsto at Assange var en Trump-støttende russisk lakei. Utløseren for dette var WikiLeaks’ utgivelse av interne e-poster fra Det demokratiske partiet som avslørte de elendige finansielle handelene til et av amerikansk kapitalismes tvillingpartier, og spesielt av partiets presidentkandidat Hillary Clinton.

Assanges reelle holdning til Clinton og Trump blir tydeliggjort i hans beskrivelse av en valgkamp mellom de to som et valg mellom «kolera eller gonoré», en beskrivelse som jeg tror alle i dette rommet er hjertelig enige i.

Clinton er en så ondsinnet kjeltring at hennes kallenavn er «Killary». Hun er kjent for hennes filmede CBS-nyhetsuttalelse om attentatet på oberst Gaddafi, «Vi kom, vi så, han døde,» laget der hun lo som en hyene. Spurt om Assange da WikiLeaks-utgivelsene først kom ut, skal hun ha svart: «Kan vi ikke bare drone denne fyren?»

Men for de liberale og pseudo-venstre-tendensene som kretser rundt Det demokratiske partiet som fluer og framstiller Pentagons og Wall Streets parti som et parti for framskritt, var kritikk av Clinton en utilgivelig forbrytelse som mange aldri har tilgitt Assange for.

For å bevise Assanges angivelige forbindelse med den russiske staten, gikk Guardians Luke Harding så langt som til å publisere direkte løgner, som ble bevist å være løgner, og som aldri ble trukket tilbake verken av ham eller avisa.

Alt dette var designet for å isolere Assange fra den folkelige støtten han hadde vunnet, ved å samle den nominelt «liberale» og «venstre» middelklassen for heksejakta, allerede nervøs for implikasjonene av hans avsløring av imperialistregjeringene. Og mens Assange systematisk ble nedverdiget, ble han holdt innestengt, ute av syne og sinnet for arbeiderklassen og unge mennesker, mange av dem som nå ikke vil huske en tid da han var fri og i stand til å snakke offentlig.

En taushetens politiske konspirasjon

Ingen ønsker å snakke om dette mest ubehagelige faktum i dag. Men Assanges isolasjon ble konsolidert av dem som nå hevder å være hans forsvarere.

Dette inkluderer naturligvis pseudo-venstre-grupper som Counterfire. John Rees, fra denne tendensen, ble valgt til å lede den offisielle kampanjen som opponerer mot Assanges utlevering. Men fra 2012 til april 2019 skrev Rees’ Counterfire ingenting om Assange, etter at en stor del av organisasjonens medlemskap krevde at han skulle sendes til Sverige.

Den for Assange mest konsekvenstyngende tausheten var imidlertid den utøvd av Jeremy Corbyn.

Om det var én person i Storbritannia og internasjonalt i posisjon til å kunne endre Assanges situasjon, var det den tidligere Labour Party-lederen. Her var en som tidligere hadde uttrykt støtte for Assange, som hadde en virkelig masseskare av tilhengere, og som ble gitt plattformen for to generalvalg for å argumentere for hans frihet.

I stedet responderte Corbyn på hans valg som Labour-leder ved å trekke et slør av taushet over Assange. Fra juli 2015, to måneder før hans valg som partileder, og til april 2019, kommenterte ikke Corbyn offentlig på WikiLeaks-grunnleggerens situasjon.

I den måneden, da Assanges pågripelse i den ecuadorianske ambassaden av britisk politi den 11. april ble en verdensnyhet, ble Corbyn endelig tvunget til å kommentere. Men det var den politiske ekvivalenten av å trekke tenner.

Da statsminister Theresa May annonserte Assanges arrestasjon til jubel fra Tory- og Labour-parlamentsmedlemmer, var Corbyn taus. Seinere, da Sajid Javid kom med en formell uttalelse om arrestasjonen og anklager, forlot han kammeret, og lot Diane Abbott snakke på partiets vegne. Hun uttalte: «Det er varsling om illegale kriger, massedrap, drap av sivile og korrupsjon i stor skala som har satt Julian Assange i trådkorset for den amerikanske administrasjonen.»

Alt sant. Men så begynte forbeholdene og reverseringene. Hun gjorde i den samme uttalelsen klart Labours håndvask-syn, at saken om utlevering til USA «nå var i hendene på de britiske domstolene», som hun hadde «den største tilliten til». Hun tvitret deretter: «Assange som unndro seg kausjonsbetingelser i Storbritannia, eller enhver voldtektsanklage som kan reises av svenske myndigheter burde ikke ignoreres.»

Corbyn, til slutt presset om Assange av ITV News, gjentok Abbotts «anliggende for domstolene» før han ga et gratispass til kampanjen blant blairistene over den totalt diskrediterte Sverige-saken, og sa: «Åpenbart må han svare på de spørsmålene og forlangendene om beskyldningene mot ham av folk i Sverige. Det kan ikke være noe gjemmested for slike beskyldninger.»

Deretter ignorerte han Assanges situasjon i ytterligere 10 måneder, inkludert hele generalvalget i 2019, til tross for at han ble utfordret med saken minst tre ganger som vi er klar over.

• I juni 2019 lobbyet et team fra Julian Assange Defense Committee hans møte i Constituency Labour Party i Islington North, uten effekt.

• I september 2019 fremmet tidligere Labour-MP Chris Williamson et tidlig dag forslag mot Assanges utlevering, som Corbyn nektet å signere.

• I januar 2020 ble Corbyn direkte utfordret angående Assange under en Stop the War Coalition-demonstrasjon kalt for å opponere mot pådriveren for krig mot Iran, der han skulte stygt og gikk vekk.

Blindgata av den offisielle Don’t Extradite Assange/Free Assange-kampanjen

Det må her understrekes at denne tausheten aldri ble kritisert av dem som ble ledende figurer i Don’t Extradite Assange-kampanjen. Tvert imot, Tariq Ali hevdet på slutten av 2019, på et offentlig møte i London, at en Corbyn-seier var Assanges «eneste håp» om frihet, og at ingenting skulle gjøres for offentlig å utfordre Corbyns taushet som kunne åpne ham for angrep fra høyre, og risikerer nederlag i generalvalget den 12. desember.

Bare så snart Corbyn var på vei ut av Labour Partys lederskap ble Don’t Extradite Assange-kampanjen satt opp, med oppdraget å kanalisere alle pågående protester under vingen til corbynistene og deres pseudo-venstre-apologeter.

Corbyn kom med hans første uttalelse om Assange i februar 2020, bare uker etter at han ble utfordret på Stop the War-stevnet. Dette begynte hans opphøyelse som galjonsfigur for den offisielle kampanjen, der han har forfektet høflige appeller til alle fra Boris Johnson til Joe Biden om å se lyset og la Assange gå.

En reell kampanje for Assanges frihet ville ikke tigge om, men kreve at han ble løslatt av den britiske statsministeren og den amerikanske presidenten – ikke bare for å avsløre dem for arbeiderne og ungdommen, men for å mobilisere en massebevegelse mot dem.

Det samme gjelder alle appeller til og forhåpninger uttrykt i de britiske domstolenes angivelige integritet og rettferdighetssans: «Noen dommere som er beredt til bare å være anstendige», med ordene til Tariq Ali.

Så langt som den offisielle kampanjen har søkt å vinne breiere støtte, har det vært blant deler av det politiske etablissementet, eller kjendisfigurer som en vei til etablissementet. Det de har å vise for dette arbeidet er en liten samling parlamentariske representanter i Storbritannia, Tyskland, Australia og andre steder, som kommer med proforma-erklæringer som ikke forplikter dem til noenting og som de vet vil ha omtrent like stor innvirkning på Biden og Sunak som en FN-resolusjon som oppfordrer til en våpenhvile i Gaza.

Så er det medieorganisasjonene og NGOer, som for det meste er opptatt av å dekke over deres skitne historikk om Assange med uoppriktige uttalelser om motstand mot hans utlevering. Dette inkluderer PEN International og PEN UK, men ikke PEN USA som ikke har sagt noenting. Og National Union of Journalists (NUJ), som ikke nevnte Assange fra 2014 og til utstedelsen av en vassen erklæring på to avsnitt etter hans brutale pågripelse fra den ecuadorianske ambassaden.

Fagforeningsbyråkratiet, skal det sies, har ikke gjort noe som helst.

En modellresolusjon ble utarbeidet i 2020 av NUJ som oppfordret til en kampanje for å løslate ham, bestående av å skrive brev til innenriksministeren, skyggeinnenriksministeren og skyggejustisministeren: henholdsvis Priti Patel, Starmers nære venn Nick Thomas-Symonds, og den nå krigshissende tilretteleggeren for genocidet i Gaza, Starmers nåværende skyggeutenriksminister David Lammy.

Denne «kampanjen» visnet naturligvis på vinranken.

Assange og imperialistkrig

Jeg vil gjerne være tydelig på dette punktet. Vi kommer ikke med denne kritikken for å drive med politisk poengscoring. Det har vi ikke noe behov for. Vi har kjempet kontinuerlig for Assanges frihet, år etter år, der andre forlot ham. Og vi var det eneste politiske partiet som gjorde akkurat det.

Vi bekymrer oss med disse råtne og prinsippløse individene og organisasjonene bare i den grad politikken de forfekter og rollen de spiller har farlige konsekvenser for kampanjen for Assanges frihet og for hele arbeiderklassens skjebne.

Vi har sagt at kampen for å løslate Assange er kampen mot krig. Hva mener vi med det?

Assanges forfølgelse har ikke vært motivert ganske enkelt av de slette intensjonene til noen få mektige individer. Den er diktert av de grunnleggende interessene til imperialistmakter som er drevet til å engasjere seg i krig etter upopulær krig, kupp etter kupp for å sikre deres posisjoner i verdens hakkeorden, styrt av regjeringer som er breit foraktet og som ser på deres befolkning med frykt og avsky.

Vi lever i en verden der NATO-maktene de to siste årene har bevæpnet den ukrainske regjeringen mot en russisk invasjon de både provoserte fram og ønsket. Målet var å sende ukrainske arbeidere til å dø i kamp i et forsøk på å svekke, presse og avsette en Putin-administrasjon som blir ansett som en hindring for deres egen gudgitte rett til å utbytte Russlands enorme naturressurser, og for å fremme deres krigsplaner mot Iran og Kina.

For å fremme denne nye imperialistiske oppstykkingen gjøres Europa om til en bevæpnet leir, med planer for verneplikt, nasjonal tjeneste og en dobling og tredobling av forsvarsutgiftene.

Dette er en krig som truer en direkte konflikt mellom atomvåpenbestykkede makter, der ledende talsmenn for Washington, London og Paris erklærer at de er beredt til å spille russisk nukleær rulett med Putin, selv i møte med trusselen om utslettelse.

Styringsklassens villighet til å ofre menneskeliv i jakta på deres interesser har allerede blitt bekreftet på en skarp og brutal måte i Gaza, der imperialistmaktene materielt støtter genocidet på palestinerne, og tar notater fra Israels forsvarsstyrker om urban krigføring, og søker en anledning til å mobilisere en nøye kultivert antiIran-akse mot Teheran og landets allierte i Libanon og Syria.

Under slike betingelser kan ikke journalistikk som målbevisst avslører deres kriminelle aktiviteter tolereres. Fordi det truer med å gi næring til og utløse opposisjonelle bevegelser nedenfra, i arbeiderklassen og blant unge mennesker.

Som vi skrev i 2020, etter Assanges hovedhøring om utlevering i Storbritannia: «Imperialistmaktene har til hensikt å gjøre sannheten til det første offeret for nye og enda blodigere kriger og regimer i vente.»

Dette har de to siste årene blitt blodig bekreftet. I en nylig perspektivartikkel om Assange, forklarte World Socialist Web Site:

«Forsøket på brutalt å bringe journalister til taushet, som begynte med Assange, har nå ført til en politikk for massemord. Over 100 mediearbeidere og mange av deres familiemedlemmer har bare i løpet av fire måneder blitt drept av de israelske forsvarsstyrkene, i en åpenbar kampanje av målrettede attentater for å stoppe sannheten om genocidet fra å bli rapportert.

«I Israel, Storbritannia, USA, Europa og over hele verden blir drakonisk lovgivning brukt for å kriminalisere antigenocidprotester, med tusener arrestert.»

Perspektivartikkelen bemerket Assanges erklæring i 2011: «Dersom kriger kan startes med løgner... da kan fred startes av sannhet.» Og den listet opp noen av krigene siden den gang, og løgnene som ble brukt for å rettferdiggjøre dem.

Disse inkluderer Ukraina, der NATO-maktene hevder å forsvare «suverenitet» og «demokrati» ved å samarbeide med fasciststyrker for å dra befolkningen inn i en kamp til siste ukrainer i et forsøk på å drepe så mange russere som mulig.

Og Gaza, der den kvalmende påkallelsen av Israels angivelige «rett til selvforsvar» sanksjonerer samspill i massemord og etnisk rensing av palestinerne.

Hele spekteret av imperialistpolitikk er involvert i denne katastrofen som utspiller seg. Det er ingen fraksjon av den politiske kapitalisteliten som legger fram en politikk for å avslutte krig og forsvare demokratiske rettigheter som pressefriheten og ytringsfriheten.

Akkurat som med krigene i Gaza og Ukraina, ligger veien til Assanges frihet et annet sted.

Krig, demokratiske rettigheter og arbeiderklassen

Som vi skrev i en påfølgende perspektivartikkel: «Styrkene som er stilt opp mot Assange av den britiske og den amerikanske staten er mektige. Men det er en annen, enda mer formidabel kraft som enda ikke har sagt sitt – den britiske, amerikanske og internasjonale arbeiderklassen.»

Oppgaven vi står overfor er denne: Vi, og jeg inkluderer alle her i kveld, må vie våre krefter til å overbevise arbeiderklassen om Assange-sakens brennende relevans for dens egne interesser, og om behovet for at den tar opp denne kampen på hans vegne.

Dette betyr å skjære gjennom berget av løgner og bakvaskelser og bryte ut av de trange rammene som den offisielle kampanjen for Assanges frihet har vært begrenset av. Det betyr å gå til arbeiderne, til den yngre generasjonen arbeidere og studentene spesielt, slåss for å avklare de essensielle politiske spørsmålene som er reist og skissere en strategi for å slåss imot.

Det faktum at USA forfølger Assange under spionasjeloven er historisk avslørende. Som vi skrev for fire år siden:

«Presedensene for Assanges rettssak under spionasjeloven er masseoppsamlingen av sosialister og anarkistgrupper som ble utført i årene etter at loven først ble opprettet i 1917. Den amerikanske regjeringen fryktet de revolusjonære bevegelsene som svulmet opp over hele verden, og forbød politisk motstand mot den første verdenskrigen og agitasjon for arbeiderstreiker og protester.

«Assanges sak er forberedelsen til et lignende angrep på arbeiderklassen.»

Dette spilles nå ut. Sunaks regjering søker å gjøre det å stå opp for sannheten om det som skjer i Gaza til en forbrytelse, for å prøve å knuse den voksende antikrigbevegelsen. Hans ekstremismedefinisjon er del av et mønster av regjeringer som forbereder seg på krig, ikke bare med deres motstandere i utlandet, men med det de anser som hovedfienden – arbeiderklassen hjemme. Den tilslutter seg til lover som angriper retten til å streike, protestere og varsle om statsforbrytelser.

Styringsklassen forbereder seg på et sammenstøt de vet kommer, fordi deres politikk, framfor alt deres krigspolitikk, ikke kan føres annet enn gjennom et ytterligere angrep på allerede sløyede levestandarder og statsbesørgning. Assanges sak har vært kanarifuglen i kullgruva for disse forberedelsene.

Det å motsette seg krig og forsvare demokratiske rettigheter er de viktige spørsmålene den internasjonale arbeiderklassen står overfor i dag, og den kampen må ha Assanges frihet innskrevet på banneret. Den må lære av hans sak for å forberede seg på kampene som venter.

Avslutningsvis skal jeg si med reine ord: Vi har tapt mye tid. Dette er virkelig den 12. timen for Julian Assange og for alt hans sak representerer. Vi kan ikke ta utgangspunkt i en posisjon av pessimisme om vår evne til å bygge en massebevegelse. Det jeg håper denne talen har demonstrert er potensialet for en slik bevegelse, og hvordan det har blitt forhindret, ikke først og fremst av angrepene fra Assanges fiender, men av det råtne perspektivet til dem som skulle forsvare ham.

Et brudd med dette perspektivet vil berede veien for en brei kampanje som omfavner de mest energiske og prinsipielle forfekterne på deres arbeidsplasser, i nabolag og på universiteter.

Socialist Equality Party har de siste årene samarbeidet med arbeidere som har inkludert bussjåfører, postarbeidere, lærere og teplantasjearbeidere, og med studenter i Storbritannia, Australia, USA, Tyskland og på Sri Lanka, for å danne grunnplankomitéer som alle har vedtatt resolusjoner til Assanges forsvar. Vi har holdt proteststevner i alle disse landene.

Til dere her i dag sier vi: Bli med oss i denne kampanjen og i kampen for sosialisme, mot diktatur og krig. Og meld dere inn i Socialist Equality Party.