Etter hvert som mer og mer informasjon framkommer som impliserer USA og Ukraina i fredagens terrorangrep på en konsertsal i Moskva, forskanser pro-NATO-media seg på deres propagandanarrativ om angrepet. Ifølge de siste tallene utgitt av russiske myndigheter, når dette skrives, ble 139 mennesker drept i angrepet; 93 er fortsatt sykehusinnlagt, og ni av dem er i kritisk tilstand.

De fire mistenkte terroristene pågrepet av russiske myndigheter er alle immigranter fra Tadsjikistan. De ble tatt til fange på vei mot den ukrainske grensa i regionen Bryansk. Russlands president Vladimir Putin og den russiske hemmelige tjenesten FSB hevder de hadde forbindelser på ukrainsk side og at deres grensepassering var forberedt.

Vladimir Putin erklærte mandag at russiske myndigheter også hadde konkludert med at radikale islamister var involvert i angrepet. Han sa: «Vi vet med hvems hender denne grusomheten mot Russland og dets folk ble begått. Vi er interessert i hvem som beordret den.» Deretter la han til: «Selvfølgelig, det er nødvendig å besvare spørsmålet, hvorfor prøvde terroristene å dra til Ukraina etter å ha begått forbrytelsen? Hvem ventet på dem der?»

Den russiske statlige nyhetskanalen Izvestiia rapporterte mandag at to av terroristene hadde «mottatt instruksjoner» mens de var i Tyrkia, og at alle fire av dem hadde utført angrepet under Ramadan, en hellig måned for muslimer, ikke av religiøs fundamentalisme men for penger. Ifølge russiske myndigheter skulle de fire mennene motta 500 000 rubler hver for angrepet, rundt $ 5 400. Mandag kveld indikerte russiske etterforskere også at de fire mennene hadde tilstått hvem de jobbet for, men de har enda ikke gitt ut informasjonen.

Til tross for de sterke bevisene som antyder at terroristene opptrådte som leiesoldater for en enda ikke identifisert tredjepart, har dette blitt fullstendig ignorert av pro-NATO-media. I stedet har det faktum at den afghansk-baserte islamistiske terroristorganisasjonen ISIS-K på sosialmedier har tatt på seg ansvaret for angrepet i en vag uttalelse, gitt ut noen timer etter at nyheten om angrepet ble kjent, blitt sentralt for propagandanarrativet.

Dermed presenterte New York Times konklusjonen fra den franske regjeringen at «en islamsk stat-enhet planla angrepet og utførte det» som bevis som «syntes å motsi Mr. Putins versjon». Uten å framlegge noe bevis som motbeviste forbindelsen til Ukraina annet enn uttalelser fra amerikanske og ukrainske embetsrepresentanter og uttalelsen fra ISIS-K, fordømte Times russiske medier for å «trappe opp bestrebelser for å legge skylden på Ukraina».

I et spesielt aggressivt artikkel, med tittelen «Putins Ukraina-besettelse har blendet ham for farer hjemme», fordømte Financial Times Putins uttalelser om en tilknytning til Ukraina som bevis på at den russiske presidenten var «fanget i løgner og paranoia». Uten engang et påskudd om objektivitet, uttalte FT: «Russlands påstander om at Kyiv og, i forlengelsen, USA er dukkespillerne bak masseskytingen er rein fantasi.»

Forfatteren, Hanna Notte, er leder av Eurasia-programmet ved James Martin Center for Nonproliferation Studies ved Middlebury College, som er beryktet for sin intime relasjon med CIA og militæret. James Martin-senteret ledes av William Potter, som er professor ved College’s Institute of International Studies som regelmessig er vertskap for CIA-rekrutteringssesjoner, så vel som medlem av US Council of Foreign Relations og tidligere konsulent for RAND Corporation, ei tankesmie med tette bånd til det amerikanske militæret.

Som med all imperialistisk krigspropaganda om krigen i Ukraina, narrativet som blir spydd ut av New York Times og Financial Times er basert på en fullstendig tilsløring og forvrengning av fakta og kontekst. De mest grunnleggende spørsmålene – for eksempel, om tidspunktet for angrepet – blir ikke stilt; og essensielle fakta – som terroristenes mulige forbindelser i Tyrkia – blir ganske enkelt ikke rapportert, og enhver som stiller spørsmål ved den «offisielle linja» blir presentert som intet mindre enn en galning. I mellomtiden er enhver diskusjon om politisk og historisk kontekst så godt som utestengt fra diskusjonen.

I Tyskland har faktisk borgerlige journalister og representanter for tankesmier som er febrisk på linje med NATOs pådriver for krig mot Russland, pekt på bevis som fullstendig undergraver narrativet til New York Times og Financial Times. Tomas Avenarius, en seniorkorrespondent på utenrikspolitikk for den tyske avisa Sueddeutsche Zeitung, reiste spørsmål ved påstanden at Kievs involvering i angrepet var «absurd», ved å bemerke at islamistiske fundamentalister fra Kaukasus i årevis hadde kjempet på Kievs side mot Russland i Ukraina.

Guido Steinberg, en tidligere tysk regjeringsrådgiver, som nå jobber for tankesmia Stiftung Wissenschaft und Politik (SWP), uttalte lørdag i et intervju med Deutschlandfunk: «Ukraina har de siste årene blitt et lite tilfluktssted for islamistiske terrorister. Da ISIS var på randen av nederlag i Irak og Syria, diskuterte i det minste IS-funksjonærer om de skulle sende personell til Ukraina eller ikke, rett og slett fordi situasjonen var så kaotisk og myndighetene var så korrupte. Og det er flere indikasjoner på at Ukraina de siste månedene og årene ble brukt [av ISIS] som transittland.»

Men ingen av dem ville stave ut det uten tvil mest fordømmende og grelle faktum av alle: At ISIS-Ks involvering kanskje er det sterkeste beviset som indikerer USAs direkte involvering i angrepet.

ISIS-K, som mange islamistiske terroristorganisasjoner i Midtøsten, er i vesentlig grad produktet av amerikansk imperialisme. Sågar Hamid Karzai, den mangeårige lederen av den tidligere USA-støttede marionettregjeringen i Afghanistan, uttalte i 2018 i et intervju med Voice of America: «Jeg anser Daesh [det arabiske akronymet for ISIS] som et verktøy [for USA]. Jeg skiller ikke i det hele tatt mellom Daesh og Amerika.» Wall Street Journal rapporterte i 2021, kort etter det amerikanske marionettregimet i Afghanistans fall, samtidig med tilbaketrekkingen av amerikanske tropper, at USA-trente kontraopprørsenheter og etterretningspersonell tilsluttet seg ISIS-K for å slåss mot Taliban.

USA har minst siden 1980-tallet systematisk trent og bevæpnet militante islamister, framfor alt i Afghanistan etter Sovjetunionens invasjon. Målet med denne såkalte afghanske strategien, formulert av den avdøde Zbigniew Brzezinski, var å «blø Sovjetunionen hvit» på slagmarka. Samtidig var oppbyggingen av islamistiske fundamentaliststyrker med milliarder av dollar rettet mot å destabilisere Sovjetunionen innenfra, som var hjemsted for en stor muslimsk befolkning, for å framskynde dens oppløsing. Denne strategien hadde spesielt enorme konsekvenser i Tadsjikistan.

Her resulterte den stalinistiske ødeleggelsen av Sovjetunionen og restaureringen av kapitalisme i en brutal borgerkrig der den islamistiske opposisjonen til den Kreml-støttede regjeringen var tilknyttet den afghanske muhajeedin. Borgerkrigen, som varte fra 1992 til 1995, førte til at titusener døde og landet ble ødelagt. Tadsjikistan er den fattigste av alle tidligere sovjetrepublikker. Nesten halvparten av befolkningen mangler tilgang til reint drikkevann, og rundt halvparten av landets BNP kommer utelukkende fra pengeoverføringer fra immigrantarbeidere, rundt 1 million av dem i Russland. Omtrent 7 millioner tadsjiker lever i Afghanistan, sammenlignet med nesten 10 millioner i selve Tadsjikistan, og det er godt etablert at de siste tiårene har folk fra på tvers av de sentralasiatiske tidligere sovjetrepublikkene tilsluttet seg ISIS og andre islamistiske terroristorganisasjoner.

Som WSWS forklarte indikerer de grunnleggende fakta om angrepet, så vel som dets breiere politiske og historiske kontekst, at det var en provokasjon av amerikansk imperialisme og dens stedfortredere i Ukraina. Samtidig med en militær fiasko på slagmarka i Ukraina var angrepet rettet mot å destabilisere Putin-regimet ved å oppmuntre dets opposisjon innen oligarkiet og statsapparatet og underbygge nasjonalistisk og religiøs splid. Mens New York Times gjerne vil at leserne skal glemme erfaringene fra de siste 40 årene med amerikanske kriger og imperialismes underbygging av religiøse og etniske spenninger i Midtøsten, demonstrerer terrorangrepet i Moskva faktisk at den samme strategien som har ødelagt Midtøsten og Sentral-Asia nå blir anvendt for å destabilisere landet med det nest største atomvåpenarsenalet i verden.

Putin-regimet, som selv er et produkt av den stalinistiske reaksjonen mot Oktoberrevolusjonen, er høyst sårbart for disse imperialismens operasjoner og har respondert på terroristangrepet ved å stimulere til antiimmigrantsentimenter og russisk nasjonalisme. Dette understreker at den eneste bærbare veien for å motsette seg den stadig farligere utviklingen av imperialistkrigen for en ny omfordeling av verden, er kampen for internasjonal forening og den uavhengige mobiliseringen av arbeiderklassen.