Statsminister Rishi Sunaks Conservative-regjering har erklært krig mot den britiske arbeiderklassen og alle motstandere av Israels genocidale angrep på palestinerne i Gaza.

I en ekstraordinær uttalelse avlevert utenfor No 10 Downing Street fredag kveld, sa Sunak om fredelige protester for en våpenhvile som har mobilisert godt over en million mennesker: «I de siste ukene og månedene har vi sett en sjokkerende økning i ekstremistiske forstyrrelser og kriminalitet. Det som startet som protester på våre gater, har gått over til intimideringer, trusler og planlagte voldshandlinger.»

Den diktatoriske betydningen av hans ord ble tydeliggjort da Sunak fortsatte med å beskrive George Galloways valgskredseier til parlamentet bare timer før, på en plattform for motstand mot krigen i Gaza, som «hinsides alarmerende».

Galloway vant med et flertall på 5 600 stemmer i mellomvalget i Rochdale – og veltet Labour Partys nesten 10 000 flertall – og mottok flere stemmer enn hans utfordrere fra Conservative Party, Labour party og Liberal Democratic Party til sammen. At den ikke-valgte britiske statsministeren skulle fortelle nasjonen at valget av Galloway var illegitimt og del av en trussel mot «vårt demokrati» var så nakent fiendtlig innstilt til den demokratiske prosessen at kommentaren ble – latterlig nok gitt at hans oppildnende uttalelse ble kringkastet på fjernsyn – nesten umiddelbart «redigert» fra den offisielle utskriften av hans uttalelse publisert på nettstedet til Downing Street.

Sunaks tale redegjorde for hans intensjon om å kriminalisere opposisjon mot britisk imperialisme, framfor alt dens støtte til Gaza-genocidet, og gjennomføre et politi-statlig tilslag mot demonstranter.

Mens statsministeren hevdet å tale mot «islamistiske ekstremister og det ytre høyre», var hele talen hans rettet mot masseprotestene mot krigen og besto av gjentatte fordømmelser av posisjoner holdt av arbeidere og venstreorienterte motstandere av imperialisme, som er anatema for det ytre høyre.

Sunak kunngjorde en slutt på den tekniske separasjonen mellom politiets og regjeringens beslutninger, og truet: «Jeg respekterer at politiet har en tøff jobb med å politibehandle protestene vi har sett, og at de er operasjonelt uavhengige. Men vi må trekke ei linje.»

Å trekke linja betyr å undertrykke folkelig protest. «Ja», fortsatte Sunak, «dere kan marsjere og protestere med lidenskap. Dere kan kreve beskyttelse av det sivile liv. Men nei, dere kan ikke oppfordre til voldelig jihad.»

Han ga eksemplet med å «projisere antisemittiske troper på Big Ben midt under en avstemming om Israel/Gaza». Ordene som ble projisert var «Fra elva til havet, Palestina vil bli fritt», «Slutt å bombe Gaza», «Våpenhvile nå» og «Stopp krigen nå». Disse sentimentene er nå forbudt, stemplet som del av en «hatefull ideologisk agenda», som nok en gang sidestiller antisionisme med antisemittisme og «islamismens ekstremistiske politiske ideologi».

Forbudt er «oppfordringen til utryddelsen av en stat», der det menes opposisjon mot en religiøst eksklusivistisk, israelsk apartheidstat som okkuperer palestinske land, igjen beskrevet av Sunak som antisemittisme.

De som slåss for disse synspunktene vil bli arrestert, deportert og utvist fra jobber, skoler og universiteter.

Han fordømte en påstått trussel fra «små grupper ... fiendtlige til våre verdier [som] har ingen respekt for våre demokratiske tradisjoner», for deres såing av «tvil» om «vårt lands historie og oppnåelser» og for å hevde at «vårt land, og vesten mer generelt er eneansvarlig for verdens onder og at vi, sammen med våre allierte, er problemet.»

Områder av spesiell bekymring var skoler, der målskivene for Sunaks heksejakt «forteller barn at systemet er rigget mot dem eller at Storbritannia er et rasistisk land» for å «vende følsomme sinn mot deres eget samfunn».

Hans regjering ville «fordoble vår støtte til Prevent-programmet», grunnlagt av Tony Blairs Labour-regjering etter den illegale invasjonen av Irak for å overvåke offentlige institusjoner og demonisere muslimer.

Sunak fortsatte: «Vi vil forlange at universiteter stopper ekstremistisk aktivitet på campus ... Innenriksministeren har instruert at dersom de som er her på visa velger å spy ut hat på protester eller forsøker å intimidere folk, da vil vi fjerne deres rett til å være her.»

Ministre har i ukevis forlangt mer aggressiv handling mot protestene. Studenter har blitt arrestert og suspendert fra deres universiteter, og medlemmer av politiske venstretendenser har blitt arrestert under demonstrasjoner. Men regjeringen har blitt stadig mer frustrert over mangelen på en reell offensiv mot demonstrasjonene, inkludert forbud mot marsjer, mer voldelighet fra politiet og et langt større antall arrestasjoner.

For styringsklassen er et slikt angrep nå avgjørende.

Motstanden mot Israels kampanje for massemord og etnisk rensing vokser for hver dag som går, samtidig som hungersnød griper Gaza og livene til titalls tusener om ikke hundretusenvis er satt i fare. En katastrofal regional krig truer, ansporet av NATOs imperialistmakter som klør etter å knuse Iran, selv der de er pådrivere for en eskalering av krigen i Ukraina, inkludert diskusjoner om utplassering av bakketropper som ville bringe dem i direkte konflikt med atomvåpenbestykkede Russland.

Det farligste av alt er at raseriet blant arbeidere og unge mennesker over Gaza er politisk rettet ikke bare mot Netanyahu-regimet, men mot dets blodflekkede medskyldige i Tory- og Labour-partiene.

Som WSWS forklarte angående Galloways valgseier i Rochdale: «Politikken i Storbritannia blir omkalfatret av det imperialiststøttede genocidet i Gaza og radikaliseringen av millioner av mennesker, spesielt unge arbeidere og studenter. En antiimperialistisk, antikrigopposisjon mot Labour- og Tory-partiene bygges og søker en politisk løsning.»

Forfølgelsen av krig i utlandet betyr å føre krig mot arbeiderklassen hjemme. Økonomien og hele samfunnet må settes på krigsfot, som nødvendiggjør den stadig mer brutale utbyttingen av arbeiderklassen og ødeleggelsen av allerede utarmede sosiale tilbud som det nasjonale helsevesenet (NHS) og den offentlige utdanningen.

Dette er uforenlig med bevaringen av de mest elementære demokratiske rettigheter. Diktatur er dagens orden, uansett hvilket parti som styrer Storbritannia.

Statsministerens kommentarer hadde en så fascistisk stank at nesten alle politiske partier prøvde å distansere seg fra deres nakne islamofobi og autoritære fordømmelse av fredelig demokratisk protest. Ikke slik fra Labour Party, der partileder sir Keir Starmer hastet til med å erklære hans støtte.

Sunak hadde «rett i å ta til orde for enhet og til å fordømme den uakseptable og intimiderende oppførselen som vi har sett nylig,» insisterte Starmer. «Borgerne har rett til å drive deres virksomhet uten intimidering, og folkevalgte må kunne gjøre deres jobb og avgi deres stemmer uten frykt eller fordel. Dette er noe det er enighet om på tvers av partiene og som vi alle burde forsvare.»

Det har aldri vært en så åpen identitet mellom Tory-partiet og Labour Party, ikke engang da den avskyelige Blair var statsminister. I millioners øyne er Sunak og Starmer politiske tvillinger, ledere av to antiarbeiderklasse-partier, som begge er antidemokratiske og åpenlyst pro-business, pro-innstramminger, pro-sionisme, pro-imperialisme og pro-krig.

Starmer fungerer som en Tory-statsminister på vent, dersom folkelig fiendtlighet skulle føre til avgangen av Sunaks gjeng av krigsforbrytere. Ingenting ville bli endret av at Labour avsatte Tory-regjeringen i valget forventet i år.

Men arbeiderklassen kan ikke la seg lamme av den forente Tory-Labour-fronten. Og det kan ikke bare avventes til Labour har vist seg like voldelig fiendtlige mot arbeidernes interesser i embetet som partiet har vært i opposisjon. Arbeidere og unge mennesker må gripe initiativet og sparke Sunak ut av vervet før han gjør alvor av hans trusler.

En regjering som organiserer et statlig tilslag for å forsvare en kriminell politikk den forfølger mot det overveldende flertallet av befolkningens ønsker, har ingen legitimitet. Kravet må reises om et umiddelbart generalvalg.

En nasjonal avstemming påtvunget parlamentet på denne måten over dets støtte til genocidet i Gaza ville ikke bare forpurre Sunaks autoritære agenda; det ville skape forutsetningene for den breieste, mest militante og politisk fokuserte utfordringen for Starmers sionistiske «NATO-parti». Det ville besørge et fornyet fokus for den utbredte sosiale og politiske misnøyen som ga opphav til fjorårets streikebølge som ble forrådt av fagforeningsbyråkratiet som nå er ivrig opptatt med å forfekte en Starmer-regjering.

Socialist Equality Party ville i ethvert generalvalg føre kampanje i total opposisjon til alle Labour-MPer og ethvert forslag om å stemme på dem, uansett hvor mange prinsippløse forbehold de knytter til deres medlemskap i et selverklært parti av britisk imperialisme. SEP vil insistere på at den eneste måten å motsette seg krig, slaktingen i Gaza og angrepet på demokratiske rettigheter i Storbritannia er byggingen av en sosialistisk massebevegelse mot krig i den internasjonale arbeiderklassen.