Denne rapporten ble levert av Chris Marsden, nasjonalsekretær for Socialist Equality Party i Storbritannia, på et offentlig møte i Sheffield 21. februar 2024. Møtet var det siste i rekka av andre som ble holdt i London, Manchester og Inverness.

Det som nå finner sted i Gaza er en forbrytelse av ufattelig brutalitet. Millioner har mobilisert dag etter dag, uke etter uke siden 7. oktober for å stoppe den.

Likevel er nyhetene i dag fylt med rapporter om den desperate situasjonen til mer enn en million palestinere fanget i Rafah, daglig utsatt for bombardementer og angrep fra Israel Defense Forces (IDF), sultende i hjel der Verdens matvareprogram suspenderer alle hjelpekonvoier pga. et «sammenbrudd av sivil orden» – med det menes desperate mennesker som prøver å få tilgang til mat fra de bare 15 oppdragene som Israel har tillatt av 77 planlagte.

Israel har nå satt en dato for en fullskala bakkeinvasjon, den mest provoserende mulig, begynnelsen av Ramadan den 10. mars.

Men med arbeidende mennesker rundt om i verden som frykter en forbrytelse som vil få selv Israels tidligere uhyrlige forbrytelser til å blekne, og midt i advarsler om at hele Midtøsten kan eksplodere, er alt tilbudt alle motstandere av genocid som en motkraft, forskjellig formulerte resolusjoner i FNs sikkerhetsråd, og her i parlamentet i kveld oppfordringer til Israel om å melde en våpenhvile.

Noen av disse oppfordringene er for en «umiddelbar våpenhvile», som Algeries som i går igjen ble blokkert av USA, og der Storbritannia igjen avsto fra å stemme – for tredje gang!

Biden-administrasjonen har til og med følt seg forpliktet til å formulere sitt eget ansiktsreddende alternativ som det enda ikke er planlagt å stemme over. Det oppfordrer til en «midlertidig våpenhvile» og bare «så snart det er praktisk mulig», knyttet til en høflig appell til Israel om ikke å fortsette med den planlagte Rafah-offensiven av IDF, en militær styrke finansiert og bevæpnet av Washington!

I parlamentet nå, når vi møtes her, har et andre forslag fra Scottish National Party om en umiddelbar våpenhvile, og et truet andre opprør fra Labour-MPer som støtter det, fått Keir Starmer og hans krigsforbryterkolleger til å foreslå et alternativ. Labour sier en «umiddelbar humanitær våpenhvile» for å tillate bistand til Gaza burde finne sted, men betinget av at Hamas går med på å legge ned deres våpen, dvs. overgi seg og avvente fengsel og død, og returnerer gislene de tok 7. oktober, fordi «Israel ikke kan være forventet å slutte å slåss dersom Hamas fortsetter med vold».

Sannheten er at Labours posisjon er i tråd med USAs posisjon for å besørge Israel både en unnskyldning og et veto mot en våpenhvile.

Toryene har respondert med deres egen endring som kunne vært utarbeidet av Netanyahu, der de oppfordrer til «forhandlinger for å bli enige om en umiddelbar humanitær pause» som eksplisitt «støtter Israels rett til selvforsvar» og «fordømmer slaktingen, overgrepene og den kjønnsbaserte volden» den 7. oktober. Støtte til «skritt mot en permanent bærekraftig våpenhvile» er betinget av løslatelsen av alle gisler og fjerningen av Hamas fra makten med «dannelsen av en ny palestinsk regjering».

Under parlamentarisk prosedyre burde Toryene som regjering ha spiddet Labours endringsforslag. Men Underhusets Speaker har bestemt at både SNPs forslag og Labours endringsforslag kan stemmes over i et klart forsøk på å blokkere en klar oppfordring om en umiddelbar våpenhvile, og dermed redde Starmer fra et opprør.

[Disse bemerkningene ble framsatt mens hendelsene utspilte seg og før parlamentet ble kastet ut i kaos over Speaker sir Lindsay Hoyles manøver klekket ut i samråd med Starmer, som endte i kaos, som er detaljert her.]

Det essensielle faktum er at uansett hvilken vei avstemmingen går i kveld, Israel vil fortsette med det planlagte masseslaktet og den etnisk rensingskampanjen.

Hva betyr alt dette for motstandere av genocidet av palestinerne?

Det har ikke vært noe som kan sammenlignes med det globale utbruddet av raseri og motstand mot Israels genocidale angrep siden den globale motstanden i 2003 mot den planlagte USA-ledede invasjonen [av Irak] og støtten fra Tony Blairs Labour-regjering, som fabrikkerte mange av løgnene den var basert på.

Irak-invasjonen begynte 19. mars og Bagdad falt 22 dager seinere, den 9. april, med Bush som på grotesk måte erklærte slutt på store kampoperasjoner den 1. mai. Den USA-inspirerte blodsutgytelsen fortsatte selvfølgelig. Men masseprotestenes manglende evne til å stoppe en krig som USA baserte på en strategi de beskrev som «sjokk og ærefrykt», eller det Nazi-Tyskland kalte Blitzkrieg, førte til kollapsen av massebevegelsen mot krig som ikke ble tilbudt noe perspektiv for å gå framover.

Palestinernes forsvarere står i dag overfor mange av de essensielt samme problemene. Det har ikke vært noen kollaps av protestene mot Gaza, og det vil det heller ikke bli. Men det haster fortsatt med å adoptere en politikk og at det bygges den type massebevegelse som er nødvendig for å få stoppet genocidet.

Dette betyr seriøst å ta opp de politiske problemene med protestene så langt, framfor alt det politiske perspektivet og de ledende organene som organiserer disse protestene.

Dette er ikke noe folk i utgangspunktet bekymrer seg med. Tusenvis av palestinere ble myrdet og Gaza ble redusert til ruiner. Og lenge etablerte, høyt profilerte organer var i en posisjon til å kalle for demonstrasjoner som masser av mennesker responderte på.

Programmet til Stop the War Coalition

Men selv om de som tok til gatene var animert av dypt følt forargelse, var ansvaret til et selverklært lederskap, spesielt et kalt Stop the War Coalition (STWC), å skulle fremme et program der dette erklærte målet skal realiseres.

Ikke noe slikt perspektiv har noen gang blitt fremmet, verken av Stop the War, organisasjonens allierte som Palestine Solidarity Campaign, eller deres forskjellige internasjonale motstykker.

Det er dette som vil bli diskutert i kveld for å forklare nøkkelanliggendet som reises av tittelen på vårt møte, «Hvordan kan genocidet i Gaza stoppes?»

Det sentrale kravet til protestmarsjene her i Storbritannia og andre steder har vært oppfordringen om en våpenhvile. Dette kravet er rettet til Rishi Sunaks Conservative-regjering, og ingen tror den vil adoptere en slik politikk uten å bli tvunget til det.

Stop the War sa at dette ville bli oppnådd gjennom den reine kraften av et stort antall og ved politisk å sentrere innsatsen på å overtale Labour Party og fagforeningene til i sin tur å overtale den britiske regjeringen til å slutte seg til en verdensomspennende allianse av likesinnede regjeringer som støtter en forhandlet slutt på konflikten. Målet da ville være å isolere Washington og overbevise Biden-administrasjonen om at den gjør det Stop the War beskrev som en «strategisk tabbe» som truer dens egne interesser i dens urokkelige støtte til Israel.

Dette er mitt beste forsøk på å oppsummere de politiske dumhetene tilbudt som virkemiddelet til å få slutt på krigen i Gaza.

De fleste vil se lederen for Stop the War som tidligere Labour-leder Jeremy Corbyn, og han er både organisasjonens galjonsfigur og den levende legemliggjørelsen av alt som er galt med den. Men de viktigste politiske lederne for bevegelsen er forskjellige representanter for pseudo-venstre-gruppa Counterfire, en høyreorientert avsplittelse fra Socialist Workers Party, og Andrew Murray, en public schoolboy og Stalin-beundrer fra Kommunistpartiet i Storbritannia, som også fungerte som en rådgiver for Corbyn da han fortsatt var leder av Labour Party.

Dette er hvordan Stop the War’s innkaller Lindsey German fra Counterfire argumenterte for organisasjonens linje helt i begynnelsen, den 16. oktober. Hun innrømmet:

«Massebevegelsen i solidaritet med palestinerne har aldri vært mer breit basert, men aldri har den vært så forlatt av politiske figurer, spesielt venstreorienterte Labour-MPer ...»

Hun insisterte på at hovedoppgaven til antiGaza-demonstrasjonene var å injisere stål inn i ryggraden til disse skapningene, fordi deres kapitulasjon overfor Starmer «gjør det vanskeligere for de unge studentene å demonstrere, vanskeligere for dem som vil at deres stemmer skal bli hørt. ...» Med daværende innenriksminister Suella Braverman som ønsket å kriminalisere Gaza-demonstrasjonene, la German til: «Det er langt vanskeligere å stå imot disse truslene ... uten dem i folkevalgte posisjoner som uttaler seg.»

German appellerte deretter til deres egeninteresse, og argumenterte: «Dette fraværet av Labour-MPer er sannsynligvis også kontraproduktivt valgmessig, siden det er vanskelig å se hvorfor de som politiseres over Palestina-spørsmålet skulle se til Labour, gitt partiets tilnærming til spørsmålet som ikke er til å skilles fra en høyreorientert Tory-regjering.»

Den 23. oktober innrømmet German også at «fagforeningsblokka var ganske liten» og at «ingen fra de store generelle fagforeningene» deltok i demonstrasjonene. «Denne motviljen skyldes uten tvil delvis deres nærhet til Labour-lederskapet og det kommende valget, men også delvis en fortsettelse av tilbaketrekkinger på utenrikspolitikk som vi har sett på nylige TUC [Trades Union Congress] kongresser.»

German argumenterte at kropper på gatene og massepress til slutt ville tvinge Labour, fagforeningene og alle makthaverne til å endre kurs, og skrev 30. oktober at «Labour-MPer er nå bekymret for at de muslimske stemmene som Labour tok for gitt, ikke lenger vil gå til dem, men til andre partier eller at velgerne vil være avholdende … Demonstrasjonene har til og med fått noen få Labour-MPer til å tale på demonstrasjoner, og bevegelsen har fått økt støtte for våpenhvile fra politikere.»

German ga hennes artikkel tittelen: «Den voksende masseopposisjonen mot Israel er avgjørende for å tvinge fram endring.» Endring for henne betyr at noen få kapitalistpolitikere ombestemmer seg.

Dette var hva Stop the War tilbød de 800 000 som marsjerte i London den 11. november, med krav om en våpenhvile, i den største protesten i Storbritannia siden 2003-marsjen mot Irak-krigen – til folk som hatet krigshisseren Starmer og «NATO-partiet» og sionisme.

Den 15. november ble Stop the Wars perspektiv endelig satt på prøve da den første avstemmingen i Storbritannia ble holdt om Israels genocidale angrep, over Scottish National Party’s (SNP) våpenhviletillegg til Kongens tale.

Starmer rikket seg ikke en tomme, brukte partipisken på hans MPer for å få dem til å opponere, og forslaget møtte et rungende Nei. Nær tre fjerdedeler (142) av Labour-MPene fulgte Starmers ordre om å avstå og bare 56 stemte for våpenhvile. I kjølvannet av avstemmingen fratrådte åtte medlemmer av Labours frontbenk. Som vi bemerket: «Enda mer frastøtende var nektingen av en eneste nominelt ‹venstre›-MP til å bryte med partiet, etter uker med nesten generell nekting av engang å kritisere Starmer ved navn, for hans kriminelle samspill med genocid.»

Dette inkluderer Corbyn, som bare med ett enkelt unntak jeg har funnet, de siste månedene aldri har nevnt Starmer ved navn og ikke spesifikt har kritisert Labour Party’s linje. Han oppfører seg i stedet som en form for pasifistisk misjonær, som prøver å overtale Sunak og Starmer, og gjennom dem Biden og Netanyahu, til å hamre deres sverd om til plogskjær.

I Jacobin den 9. november sentrerte dette seg om hans oppfordring til «en umiddelbar våpenhvile, etterfulgt av en presserende etterforskning av Den internasjonale straffedomstolen (ICC)», et organ verken Israel eller USA anerkjenner. Corbyn antydet til og med at «den britiske regjeringen har autoriteten og ansvaret for å oppfordre til denne etterforskningen».

Hans offentlige kommentar til avstemmingen i parlamentet ble gitt i en artikkel i Jacobin 21. november, hvor han erklærte: «Historien vil dømme dem som hadde muligheten til å stoppe denne massakren, men som i stedet valgte å heie på krig.» Inntil «historien» får sine ting på plass kan ingenting forventes fra Corbyn. Han konkluderte med at det må bli en plan som «begynner med en umiddelbar våpenhvile for å stoppe ytterligere tap av liv. Og den ender med frihet og verdighet for alle palestinere og israelere, som lever i glede, vennskap og fred.»

Amen.

Den 2. desember møttes Stop the War for å diskutere deres kampanjes angivelig enorme suksess. Der responderte Murray på voksende misnøye med det han oppsummerte som «marsjer fra A til B» som ikke oppnår noe, og insisterte på at de faktisk hadde sikret «det største opprøret mot Starmer-lederskapet», som beviste «at vi er på rett vei».

Oppgaven var å fortsette å legge press på Labour Party ved å true med å nekte å stemme på partiets MPer ved det neste generalvalget!

Murray argumenterte i opposisjon til det han hadde identifisert som muligheten for at motstand mot imperialistkrig skulle bli fokus for en revolusjonær bevegelse av arbeiderklassen. I en Morning Star-artikkel fra 17. november insisterte han: «Undervurder aldri folkemakt». Han skrev:

«La oss bringe Lenin inn her. I hans feirede Venstreorientert kommunisme viet han en passasje til å forutse hva som kan utløse en revolusjonær situasjon i Storbritannia, den mektigste kapitaliststaten i verden i 1920. Dette er hva han [Lenin som sitert av Murray] skrev: ‹Det er mulig at bruddet vil bli tvunget, isen brutt, av ei parlamentarisk krise, eller av ei krise som oppstår fra koloniale og imperialistiske motsetninger, som er håpløst forviklet og blir stadig mer smertefulle og akutte.›»

Fra dette konkluderte Murray: «Ethvert slags plausibelt alternativ som er i stand til å fange opp den kokende avskyen med regjeringen-opposisjonens synkroniserte støtte for slakting ville ha en umiddelbar innvirkning.»

Stopp the War understøtter Corbyn og avviser brudd med Labour-byråkratiet

Dette er grunnen til hans oppfordring til en proteststemme, og endeløs smisking til Corbyn og kompani, som et alternativ til å bygge en reell revolusjonær opposisjon til Labour.

Corbyn, da han talte, opprettholdt taushet om Starmers Labour Party. Etter å ha skrytt av de 125 MPene som stemte for en våpenhvile, sa han ganske enkelt at «store antall andre gjorde ikke det».

Spurt om slike politikere noen gang ville bli tvunget til å lytte, svarte Corbyn: «Ja, de vil bli tvunget til å lytte fordi om vi hadde kalt for den avstemmingen ei uke tidligere, da ville vi ikke ha fått de 125 som vi gjorde, som stemte for en permanent våpenhvile. Vi ville fått langt færre.»

Oppmerksomhet ble deretter flyttet til å understøtte FN og organisasjonens institusjoner og oppfordringene fra noen medlemsland om en våpenhvile – i Sikkerhetsrådet, og deretter i generalforsamlingen. Alt som noen gang har resultert av dette fram til i dag var den «operasjonelle pausen» i Gaza den 24. november for å tilrettelegge for en fangeutveksling, nøyaktig beskrevet av WSWS som å besørge Israel tid «til å lade sine våpen på nytt for neste trinn i sin etniske rensing av enklaven».

Vi forklarte: «I munnen på alle, fra president Macron i Frankrike til de despotiske herskerne i forskjellige arabiske regimer, er oppfordringer om en våpenhvile et gjennomskuelig dekke for deres aktive samspill med Israel i landets bestrebelser for etnisk rensing av Gaza, for å bli etterfulgt av Vestbredden og Israel selv.»

Den neste institusjonen fremmet som palestinernes frelser var Den internasjonale domstolen (ICJ) i Haag, med saken tatt ut av Sør-Afrika som beskyldte Israel for genocid, som hadde sin foreløpige høring 11. og 12. januar. Det var en knusende tiltale presentert mot Israel som ble fulgt av millioner. Corbyn satt i rettssalen.

Den 13. januar skrev Corbyn i Jacobin om hvordan «høringen vil gå over i historien som en betydningsfull visning av internasjonal solidaritet fra et folk som vet hvordan det er å holde ut – og avvikle – apartheid ... «Sør-Afrika er fast bestemt på ikke bare å være på den riktige siden av historien, men på å endre dens forløp...»

Alle ble bedt om å vente spent på den foreløpige kjennelsen fra ICJ på Sør-Afrikas anmodning om «foreløpige tiltak» for å beskytte palestinerne, inkludert et krav om våpenhvile. Da denne kom den 26. januar, fant ICJ at noen av handlingene begått av Israel i Gaza «ser ut til å kunne falle inn under bestemmelsene i [genocid] Konvensjonen». Men der domstolen bare oppfordret Israel om å iverksette tiltak for å beskytte sivile mot skade, oppfordret den bare om en rapport om en måneds tid om hvorvidt de hadde gjort det. Det var ingen oppfordring til våpenhvile.

Israel fortsatte med sin morderiske herjing, med fascistsikkerhetsministeren Itamar Ben-Gvir som på X skrev: «Hague-schmague». Dette standpunktet ble støttet, naturlig og forutsigbart, av Washington og London, og etterlot Lindsey German med å tilby håp om at «medskyldighet med Israel» vil «skape enorme problemer for vestlig imperialisme på lengre sikt».

Stop the War og relaterte tendenser reiser aldri nødvendigheten for at arbeidere løsriver seg fra Labour Party og fagforeningsapparatet som partiet er avhengig av. Det å holde fram «corbynisme» som en antikrigtendens spiller den essensielle rollen å opprettholde utsiktene til å kunne tvinge Labour til å gjøre en U-sving på Gaza.

Dette er Corbyns rolle – begeret av tapte håp og profeten for kompromiss og unnvikelse fra konflikt. Han er byråkratiets siste forsvarslinje og en nøkkelfigur i å beskytte britisk imperialisme fra å møte en utfordring nedenfra som ville bryte ut av kvelertaket til Labour Party og fagforeningsbyråkratiet.

Corbyns forsvarere har tatt til å kalle ham den beste statsministeren vi aldri hadde. Unnskyld meg, men han var den mest ineffektive Labour-lederen vi faktisk hadde.

Han ble folkelig valgt til Labour-leder i 2015, hovedsakelig på grunn av hans antikrig og antiimperialisme historikk, spesielt angående Irak-krigen i 2003 og hans forsvar av palestinerne. Men med millioner av arbeidere som støttet ham og hundretusener som sluttet seg til partiet for å beseire en høyreorientert plan om å avsette ham i 2016, presiderte han i stedet over et utstrakt nederlag, som i 2020 endte med hans erstatning av Starmer.

Og av alle de prinsipielle anliggendene han bøyde seg på for høyresiden, var det mest groteske da han, etter å ha blitt Labour-leder og sluttet som leder av STWC, droppet hans motstand mot NATO og nukleær avskrekking, forpliktet seg til NATOs militære utgiftsmål og ga Labour-MPer en fri stemme om britisk militæraksjon mot Syria.

Som vi også har understreket, heksejakta på antisionistiske demonstranter i opposisjon mot genocidet i Gaza som antisemitter ble prefigurert av den ondsinnede kampanjen mot Corbyn og hans supportere i Labour Party. Men det var Corbyn som tilrettela for denne heksejakta, ved å nekte å opponere mot den og der han til og med presiderte over utvisningen av noen av hans nærmeste allierte.

For å oppsummere, Corbyn, som legemliggjør den politiske fiaskoen til Labour-«venstre» og til nasjonal reformisme, blir fortsatt holdt fram som en leder slik at Stop the War og andre kan hevde at et levedyktig venstrereformistisk og pasifistisk alternativ fortsatt kan oppstå fra Labour Party under innvirkningen av «People Power». Dette insisterer de er «hva arbeidere vil ha», eller er det meste de ville akseptere.

Counterfire, Socialist Workers Party, Socialist Party, og resten av dem, søker ikke noen taktiske midler for å propagandere for «ekte sosialisme» ved å rekke ut til dem som har illusjoner om Corbyn. De opptrer som motstandere av sosialisme. Understøttelse av Corbyn er en mekanisme for å motarbeide veksten av revolusjonær politikk i arbeiderklassen.

Pseudo-venstres pro-kapitalistiske og antirevolusjonære «utenrikspolitikk»

Lindsey German ga et avslørende 2. februar-intervju til New Left Review om hva hun ser vokse fram av den globale motstanden mot genocidet i Gaza. Og det er ikke et brudd med Labour og en vending til sosialisme.

Hun blir spurt om masseprotestene kan «åpne opp rommet for en valgutfordring for Starmer’s Labour?» Hun svarer at det vil bli protestkampanjer, men at «det fortsatt ser ut til at Labour vil vinne et klart flertall».

«Ett av de store problemene», hevder hun, «er at de store fagforeningene forblir knyttet til Labour». Og «til tross for streikebølga som har funnet sted de to siste årene, har ikke fagforeningene oppnådd noen betydelige gevinster når det gjelder medlemskap eller innflytelse. De er fortsatt relativt svake formasjoner. Så de vil være opptatt av å inngå avtaler med Starmer når han kommer til makten, og være motvillige til å støtte autonome politiske initiativ.»

Dette er ei løgn. Fagforeningene har ikke gjort framskritt «til tross for streikebølga», men fordi de forrådte den. Ikke desto mindre konkluderer hun med at dette betyr at «de større fagforeningene vil gjøre alt de kan for å prøve å bevare en Labour-regjering, selv om dens politiske orienteringer – på alt fra innstramminger til Midtøsten – bare er et ekko av Toryene.»

Ikke en eneste gang antyder German at arbeidere enten kan eller må motsette seg dette byråkratiet og bryte fra det. Hun ønsker ikke at det skal oppstå en bevegelse som truer Counterfires opportunistiske relasjoner med Labour-venstre og fagforeningsbyråkratiet og den komfortable livsstilen som følger med det. Budskapet er: «Klag og protester alt dere vil, men bare for å presse byråkratiet til forhåpentligvis å tøyle inn britisk og amerikansk imperialisme.»

Dette er de sosiale og politiske betraktningene som dikterer det som kan beskrives som pseudo-venstres utenrikspolitikk, som både er kapitalistisk i sin kjerne og basert på en eksplisitt avvising av muligheten for dens revolusjonære omvelting. Det Stop the War ønsker er at britisk imperialisme skal ta sin avstand fra amerikansk imperialisme og derfor være mindre militaristisk og mindre nasjonalistisk. Dens perspektiv for å realisere dette målet er å oppfordre til allianser med angivelig tilsvarende mindre militaristiske globale makter, framfor alt med Kina og «Det globale sør».

Det var Counterfire’s John Rees som 6. februar beskrev krigen mot Gaza som «en strategisk tabbe for å framskynde USAs tilbakegang». Han skriver at Israels «utplassering av et toppmoderne militær mot en stort sett ubevæpnet, i beste fall dårlig bevæpnet, befolkning» betyr at «militært nederlag i noen konvensjonell forstand aldri var et sannsynlig utfall for Israel».

Han tilbyr imidlertid som en trøst: «Militært nederlag og politisk seier definerer mange frigjøringskamper.» Som bevis refererer han til det faktum at «vietnameserne mistet tre millioner sjeler sammenlignet med 55 000 amerikanske krigsofre før krigen tok slutt.»

I dag, med «Israel og USA som blør global støtte», som han sier er «et faktum utkrystallisert av Den internasjonale domstolens (ICJ) nå pågående etterforskning av Israel på anklager om genocid», så «kan palestinerne endelig være på kanten til rettferdighet».

Isolasjonen av USA og deres allierte Storbritannia er «del av en trend der makten har ebbet ut fra USA ... Landets militære er det best utstyrte i verden. Dets kapasitet til maktprojisering er uovertruffen. Men dets militære overlegenhet er ikke lenger ledsaget av en overveldende økonomisk overvekt, slik den var i det meste av det 20. århundre. Økonomien kan fortsatt være den største, men den står overfor en vedvarende utfordring fra Kina og er satt til å falle bak sin rival ved midten av det 21. århundre. Økonomier i Asia, spesielt India, og i Latin-Amerika er nå uavhengige sentre for kapitalakkumulering som ikke er så direkte avhengige av forbindelser med USA ...»

«I mellomtiden vokser den virkelige utfordreren til USAs globale makt, Kina, nå raskere militært enn det gjør økonomisk.»

Der har du det. Millioner kan dø i årevis framover for hendene til det «best utstyrte militæret i verden», men en gang ved midten av det 21. århundre, om 25 år eller så fra nå, vil Kina og andre «nå uavhengige sentre for kapitalakkumulering» erstatte USA som global hegemon. I mellomtiden må det mønstres protester for å gi USA en tenkepause, og opponeres mot det Stop the War beskriver på sin X/Twitter-konto som «Storbritannias avhengighet av utenlandske kriger», for å sikre «en utenrikspolitikk basert på fred» som forhåpentligvis vil hindre verden fra å bli sprengt i biter.

Som vi forklarte, «Hovedproblemet med alle slike scenarioer er at de antar at USA vil svare på en slik utfordring for sitt globale hegemoni ved å rulle over og akseptere sin naturlige degradering. Virkeligheten beviser det motsatte ... USAs respons på en økonomisk utfordring fra Kina som de ikke kan overvinne med økonomiske midler aleine driver landets dreining til en militær løsning.

«Biden-administrasjonens plan er at genocidet i Gaza skal etterfølges av militær aksjon mot Iran og landets allierte, i det Israels forsvarsminister Yoav Gallant har beskrevet som en ‹flerfrontskrig› på tvers av ‹sju teatre: Gaza, Libanon, Syria, Judea og Samaria [Vestbredden], Irak, Jemen og Iran›. USA står bak denne pådriveren, som det kalkulerer vil konsolidere dets grepet over den oljerike Midtøsten og styrke dets hånd i en pågående konflikt med både Kina og Russland.»

For en revolusjonær sosialistisk antikrigbevegelse

Alt hva Stop the War gjør tjener til politisk å avvæpne arbeiderklassen for de politiske realitetene de står overfor. Disse er:

1. USA og Storbritannia har grepet til Israels angrep på Gaza for å iverksette lenge forberedte militære mål rettet mot Syria, Libanon og mest av alt Iran, innrettet mot total imperialistdominans over Midtøstens ressurser. De har tatt de første skrittene i å lansere en slik kampanje med bombingen av Jemen, Irak og Syria, mens Israel retter seg mot Hizbollah i Libanon, der de fortsetter å ansamle en massiv tilstedeværelse av marine- og militærstyrker i Middelhavet.

2. Krigen mot Gaza er ett teater av en ekspanderende global konflikt der NATO fører en stedfortrederkrig mot Russland i Ukraina, mens militæralliansen AUKUS går i spissen for en militæroppbygging mot Kina. Det er Washingtons reelle respons på det truede tapet av sin globale dominans.

3. Det er ikke noe grunnlag for å motsette seg genocidet i Gaza annet enn en politisk kamp mot regjeringene og de nominelle opposisjonspartiene som Labour, som støtter Israel, og mot fagforeningsbyråkratiene som ikke har gjort noe for å forsvare palestinerne. Verken Tory-regjeringen eller Labour vil endre kurs over anliggender som påvirker britisk imperialismes fundamentale interesse.

4. Det å føre denne kampen krever den systematiske avsløringen av rollen til «venstre»-Labour-MPer og fagforeningspamper. Fordi det er dem som hindrer dannelsen av en genuin antikrigbevegelse gjennom deres undertrykkelse av enhver kamp fra arbeidere mot styringsklassen, som de gjorde gjennom fjorårets streikebølge og vil forsøke å gjøre framover.

I vår polemikk mot Corbyn og Stop the War refererte vi til Trotskij, som i 1927 skrev, om «Kampen for fred og Den anglo-russiske komitéen», hvor han malte et knusende bilde av tjenesten besørget for britisk imperialisme av den offisielle «venstresiden».

Jeg vil referere det igjen her:

«Venstresiden» kritiserer regjeringen innenfor slike grenser som ikke forstyrrer dens rolle som utbytter og plyndrer. «Venstresiden» gir uttrykk for massenes misnøye innenfor disse grensene, for å hindre dem fra revolusjonær handling.

I tilfelle massenes misnøye bryter gjennom til utsiden søker «venstresiden» å dominere bevegelsen for å kvele den. Om ikke «venstresiden» kritiserer, ikke avslører, ikke angriper borgerskapet, da ville den ikke være i stand til å tjene det «på sin egen måte».

Om det innrømmes at «venstresiden» er en ballast, så innrømmes det at den er den nyttige, passende, nødvendige, støttende ballasten foruten hvilken den britiske imperialismens skip for lenge siden ville ha gått ned.

[Trotskijs Skrifter om Storbritannia: bind 2, s. 210, New Park Publications 1974]

Hvordan går vi videre? Ved å basere oss på politiske realiteter, snarere enn illusjoner og løgner.

Det å få slutt på massemord og etnisk rensing i Gaza og motstanden mot den ekspanderende krigen som føres av NATO-imperialistmaktene og deres stedfortredere i Midtøsten og Ukraina, i siste instans rettet mot Kina, krever utviklingen av en global bevegelse av arbeiderklassen mot kapitalistklassen og dens undertrykkende statsapparat.

Forsinkelse styrker bare fienden, ettersom staten er finjustert til å undertrykke politisk og sosial opposisjon mens økonomien blir satt på krigsfot gjennom ødeleggelsen av lønninger, akselerert utbytting og desimeringen av essensielle tjenester.

Ikke noe av dette er enkelt, men vi lever ikke i en tid med enkle løsninger.

Så snart millionene som har deltatt uke etter uke i masseprotester til forsvar for palestinerne vender seg bevisst og systematisk til fabrikkene og arbeidsplassene som er berørt av alle disse angrepene, da kan en mektig styrke bringes inn på kamparenaen med makt til å beseire imperialismen en gang for alle.

Kampen må være for arbeiderklassehandling, inkludert streiker og boikotter av våpenselskaper, havner og flyplasser, og å forhindre forsendelsen av alle slags gjenstander til Israel med militær anvendelse. Kravet må reises om en politisk generalstreik, som knytter kampen mot krig til nedkjempingen av den brutale innstrammingen som blir pålagt av regjeringer internasjonalt for å betale for den, og mot ødeleggelsen av grunnleggende demokratiske rettigheter av en styringsklasse som er fast bestemt på å knuse all motstand mot sine forbrytelser.

Dette er ikke en nasjonal kamp. Arbeiderklassen er en internasjonal klasse, med delt interesse i å konfrontere en felles imperialistfiende. Det er dens internasjonale karakter som gjør arbeiderklassen til den revolusjonære klassen som er i stand til å styrte kapitalismen og oppdelingen av verden i antagonistiske nasjon-stater som er rotårsaken til krig, og til etableringen av sosialisme på verdensbasis.

Utviklingen av en sosialistisk massebevegelse mot krig på disse fundamentene krever nye organisasjoner, et nytt perspektiv og byggingen av et politisk lederskap, Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale, verdenspartiet for sosialistisk revolusjon og dens britiske seksjon, Socialist Equality Party.