Der verden i økende grad blir hjemsøkt av krig – resultatet av de stadig utvidende frontlinjene for amerikansk imperialismes pådriver for å opprettholde sin posisjon av global dominans – er det klare indikasjoner på en tiltakende økonomisk resesjon.

Denne utviklingen vil intensivere de geopolitiske spenningene, og føre til økt militarisme, der kapitalistregjeringer over hele verden øker deres utlegg til våpen, samtidig som de intensiverer angrepene på arbeiderklassen for å betale for det.

De forverrende globale økonomiske utsiktene ble framhevet i forrige uke av data som viste at både Storbritannia og Japan i andre halvdel av 2023 hadde opplevd to kvartaler på rad med negativ vekst.

Denne trenden ble understreket av EU-kommisjonens beslutning om å nedjustere prognosen for Den europeiske unionens økonomiske vekst i år etter at 11 av de 27 EU-landene i 2023 ble rammet av resesjon, der tysk økonomis nedgang på 0,3 prosent for året var den vesentligste.

Sammentrekning i den japanske økonomien – et 0,3 prosent fall i produksjonsvolum i siste kvartal etter en krymping på 3,3 prosent i det tredje – kom som litt av et sjokk fordi økonomers «konsensus»-prognose i stedet var en ekspansjon på 1,1 prosent.

De britiske dataene viste at økonomien trakk seg sammen med 0,3 prosent i siste kvartal etter en sammentrekning på 0,1 prosent i det tredje. Men under disse relativt små tallene, i det minste på dette stadiet, er det en dypere trend som gjør seg gjeldende.

Tatt i betraktning veksten av den britiske befolkningen falt produksjonen per capita i 2023 med 0,7 prosent, og har falt hvert kvartal etter uteblitt vekst siden starten av 2022. Sett bort fra effektene av Covid i 2020, har Storbritannia opplevd den første sammentrekningen i pr. capita produksjonsvolum siden den globale finanskrisa i 2008 og 2009. Produksjonsvolum per hode er fortsatt 1,5 prosent under pre-pandeminivået i siste kvartal i 2019.

Siden finanskrisa i 2008 har verdens økonomiske vekst i betydelig grad blitt opprettholdt av den kinesiske økonomiens ekspansjon. Ikke nå lenger.

Kina registrerte i 2023 en vekst på 5,2 prosent – det laveste nivået på tre tiår, og vekstmålet for dette året, som regjeringen snart skal kunngjøre – vil sannsynligvis ikke bli noe høyere. Det er faktisk vesentlig tvil om den engang kan oppnå 5 prosent.

Den kinesiske økonomien er plaget av ei rekke problemer, inkludert starten av en deflasjonær ond sirkel der prisene faller med deres raskeste rate på 15 år. Aksjemarkedet fortsetter å falle, til tross for innsatser fra regulerende myndigheter for å støtte det opp, og et stigende antall internasjonale investorer har besluttet at landet «ikke er investerbart».

Krisa i bolig- og eiendomsmarkedet, som har ført til at to av de største selskapene for eiendomsutvikling har gått konkurs, blir ikke bedre. I årene etter 2008 vokste bolig- og eiendomsutvikling til å utgjøre rundt 25 prosent av økonomien. Regjeringen har vært ekstremt motvillig til å besørge en stimulans, av frykt for at det bare ville forverre allerede betydelige gjeldsproblemer.

Men dens bestrebelser for å utvikle en annen vekstbane basert på framskritt innen høyteknologi har buttet hodestups inn i forbudene og restriksjonene pålagt av USA, del av deres program for stadig voksende økonomisk krigføring mot det de anser å være deres viktigste økonomiske rival.

Det eneste relative unntaket fra de forverrende globale økonomiske utsiktene ser ut til å være USA, der vekstraten steg over 3 prosent for siste kvartal 2023.

Men nærmere undersøkelse avslører at de samme grunnleggende trendene er på gang, selv om deres umiddelbare framtoning er noe annerledes.

Et av nøkkelaspektene ved USAs vekst er at den direkte nærer seg på døden og ødeleggelsene dens voksende krigsfront har skapt.

Som en nylig artikkel i Wall Street Journal bemerket insisterer forfektere for økte militærutlegg til krigen i Ukraina at de er «bra for økonomien».

Med ordene til Lael Brainard, direktør for Det hvite hus’ nasjonale økonomiråd, i et nylig intervju til støtte for Biden-administrasjonens nye militærpakke: «Dette er en av tingene som blir misforstått ... hvor viktig denne finansieringen er for sysselsetting og produksjon rundt om i landet.»

Ifølge data samlet av [sentralbanken] Federal Reserve har produksjonen i den amerikanske forsvars- og romsektoren økt med 17,5 prosent siden starten av Ukraina-krigen. Utenriksdepartementet har rapportert at USA hentet inn mer enn $ 80 milliarder i store våpenavtaler i året fram til september i fjor, der rundt $ 50 milliarder var med Europa, mer enn fem ganger den historiske normen.

Og det har vært andre «fordeler». Kuttingen av Russlands gassforsyninger til Europa som et resultat av Ukraina-krigen, og eskaleringen av prisene, har vist seg å være en bonanza for USA, slik at de i fjor ble verdens største eksportør av flytende naturgass, og eksporten er satt til å dobles innen 2030.

Den amerikanske økonomien er imidlertid ikke immun mot de utviklende resesjonstrendene. Der den globale kampen om markeder og profitter intensiveres sløyer store amerikanske selskaper arbeidsplasser, innen bilindustrien og andre bransjer. Ifølge en rapport i Financial Times har bare tech-selskaper så langt i år slettet 34 000 jobber, som del av skiftet til bruk av kunstig intelligens.

Og over dette henger den alltid tilstedeværende trusselen om ei ny finanskrise, der høyere rentenivåer, initiert av Fed for å undertrykke arbeideres lønnskrav, truer å kollapse det finansielle korthuset bygget på det tidligere lavrenteregimet.

Den tyske finansministeren Christian Lindner leverte i en nylig kommentarartikkel en advarsel til arbeiderklassen i hele verden. Han sa at fortidens «fredsutbytte» hadde blitt brukt til å utvide velferdsstaten. Nå måtte det en retningsendring til.

I andre nylige kommentarer, også med internasjonale implikasjoner, sa han at den tyske økonomien ikke var i den beste formen fordi dens «strukturelle underskudd» hadde blitt dekket av lave renter, etterspørsel fra verdensmarkedet og lavere energikostnader, og at den nå måtte fokusere på «strukturelle problemer».

Alle store kapitalistregjeringer konfronterer «strukturelle problemer» i en eller annen form. Mens de streber etter å øke militærutleggene, gjør de det under betingelser med rekordhøy statsgjeld samtidig med en verdensøkonomisk oppbremsing. Det betyr å intensivere angrepene på arbeiderklassen.

De politiske implikasjonene er klare. Det er en uadskillelig sammenheng mellom kampen mot krig og forsvaret av arbeidsplasser, lønninger og levestandarder.

I den endelige analysen er ikke imperialistkrig et politisk «valg» som på en eller annen måte kan reverseres dersom bare tilstrekkelig press blir pålagt. Det er forankret i de objektive motsetningene i det kapitalistiske profittsystemet selv, akkurat som resesjon, arbeidsledighet, inflasjon og finanskriser også er.

Derfor er det eneste levedyktige og realistiske perspektivet for å løse den stadig dypere krisa et som er rettet mot dens kilde. Det er programmet for internasjonal sosialistisk revolusjon for å styrte kapitalismen, kjempet for av Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale og dens seksjoner.