Et kvart århundre etter det blodige USA-støttede indonesiske diktaturets fall er eks-general Prabowo Subianto, svigersønn av den tidligere diktatoren Suharto, satt til å ta landets mektige presidentverv. At Prabowo, som er ansvarlig for ei rekke grusomheter, kunne stille under onsdagens valg og ikke er bak lås og slå, er en tiltale av hele det politiske etablissementet og «demokratiet» som ble etablert etter Suhartos fall i 1998.

Selv om de offisielle valgresultatene ikke vil bli kunngjort før 20. mars plasserer ulike valgbyråers «hurtigopptelling» Prabowo på fra 57 til 59 prosent av stemmene, etter over 80 prosent av stemmene telt i de utvalgte valglokalene. Denne «hurtigopptellingen», basert på et utvalg av valglokaler på tvers av Indonesia, har vist seg å være relativt nøyaktig i de fire siste målingene for presidentvervet. For å unngå en andre valgrunde må Prabowo vinne mer enn 50 prosent av stemmene, og oppnå 20 prosent i hver av landets provinser.

De to andre kandidatene er tidligere Jakarta-guvernør Anies Baswedan og tidligere Sentrale Java-guvernør Ganjar Pranowo. De samme uoffisielle resultatene indikerte at Anies fikk rundt 25 prosent av stemmene og Ganjar mindre enn 20 prosent. Mens Prabowo allerede har hevdet hans seier har imidlertid ingen av de to andre kandidatene innrømmet nederlag, blant beskyldninger om valgfusk.

Det antidemokratiske rammeverket for presidentvalget sikrer at maksimalt fire kandidater kan stille til valg og at alle er tilknyttet det politiske etablissementet i Jakarta. Hvert president/visepresident-kandidatpar må vise at de har støtte fra politiske partier som innehar minst 20 prosent av setene i det nasjonale parlamentet, eller 25 prosent av de totalt avgitte stemmene ved forrige valg.

Kun partier som oppnår minst 4 prosent av de nasjonale stemmene er kvalifisert til parlamentsplasser. Alle sosialistiske, kommunistiske eller engang venstreorienterte politiske partier eller kandidater står overfor straffeforfølgelse under Suhartos lov fra 1966, som forbyr kommunisme, som har blitt opprettholdt i lovbøkene av alle påfølgende administrasjoner.

Eks-general Prabowo, nå en velstående forretningsmann, førte en glatt og godt finansiert valgkamp der han absurd framstilte seg i ny innpakning som en kosete bestefar som elsker hunden sin og lover å hjelpe de fattige og styre for hele nasjonen. I realiteten er han en høyreorientert politisk nasjonalist med tilknytning til de islamistiske ekstremistene. Han vil raskt skrote hans valgløfter, beskytte den velstående forretningselitens interesser og ikke nøle med å undertrykke enhver opposisjon.

Prabowo ble født inn i Jakarta-etablissementet. Hans far, Sumitro Djojohadikusimo, tjente som økonomiminister og minister for forskning og teknologi for diktatoren Suharto, som kom til makten i det CIA-støttede militærkuppet i 1965/1966, da opptil en million medlemmer av Det indonesiske kommunistpartiet, arbeidere og småbønder, ble slaktet.

Prabowo ble i 1970 uteksaminert fra Det indonesiske militærakademiet og tjenestegjorde hovedsakelig i de beryktede Kopassus-spesialstyrkene, som var ansvarlige for den blodige undertrykkelsen av politisk motstand mot diktaturet. En av hans første utplasseringer var til Øst-Timor, kort tid etter den indonesiske invasjonen i 1975. Han fikk i oppdrag å fange den første øst-timoresiske statsministeren, Nicolau dos Reis Lobato, som han sporet opp og skøyt dødelig i desember 1978.

Prabowo er kjent for å ha utført ytterligere grusomheter i Øst-Timor på 1980- og 1990-tallet da regimet bestrebet seg for å knuse en væpnet pro-uavhengighetsbevegelse. Han utførte lignende brutale aksjoner i Vest-Papua mot Fritt Papua-bevegelsen.

I mars 1998, da den asiatiske finanskrisa destabiliserte Suharto-diktaturet, ble Prabowo utnevnt til å lede hærens 27 000-sterke Army Strategic Reserve Command (Kostrad). Under nye framvoksende antiSuharto-protester var han ansvarlig for kidnapping og tortur av minst 22 aktivister, hvorav 13 fortsatt er savnet, og antatt døde. Prabowo ble æresløst utskrevet, etter at han hadde steget til rang av generalløytnant, men ble aldri siktet for hans forbrytelser.

Prabowos evne til å unndra seg rettssak og komme med flere bud på presidentskapet berodde på de forskjellige borgerlige partienes og politikernes tvetydighetheter og bedragerier, som høylytt forkynte deres forpliktelse til demokratiske reformer, men etterlot statsapparatet, inkludert militæret, stort sett intakt.

Det indonesiske demokratiske kamppartiet (PDIP) ledet av Megawati Sukarnoputri, datter av Indonesias første president Sukarno, spilte den sentrale rollen i Prabowos politiske gjenopplivning. Han stilte som hennes visepresidentkandidat i de nasjonale valgene i 2009, men paret tapte mot en annen tidligere general fra Suharto-æraen, Susilo Bambang Yudhoyono.

Prabowo stilte mot den nåværende presidenten, Joko Widodo, den offisielle PDIP-kandidaten, i valgene i 2014 og 2019, men tapte i andre valgrunde ved begge anledninger. I 2019 hevdet Prabowo at han hadde vunnet, beskyldte Widodo for valgfusk og pisket opp voldelige høyreorienterte demonstrasjoner som truet å destabilisere landet. Han aksepterte til slutt resultatet, og ble av Widodo belønnet med utnevnelsen til den mektige stillingen som forsvarsminister.

Forøvrig var Widodos støtte til Prabowo i det nåværende valget medvirkende til å bygge opp under hans popularitet. Tidlig i valgkampen lå Prabowo på meningsmålingene bak den offisielle PDIP-kandidaten, Ganjar Pranowo, inntil kunngjøringen om at Widodos eldste sønn, Gibran Rakabuming Raka, ville stille som Prabowos visepresidentkandidat.

Gibran, bare 36-år-gammel, var ikke kvalifisert til å bli visepresident, da konstitusjonen setter en minimumsalder på 40. Men forfatningsdomstolen gjorde et unntak i Gibrans tilfelle, med Widodos svoger som avgjorde med den avgjørende stemmen. Widodo feide vekk beskyldninger om nepotisme og aksjonerte så godt som åpent for Prabowo, og ignorerte konstitusjonelle restriksjoner for presidentens involvering i valg.

Widodos støtte til Prabowo, i tillegg til hans stilltiende aksept fra store deler av landets styringselite, stammer fra de voksende bekymringene innen styringskretser for potensiell ustabilitet og nødvendigheten for en sterk mann for å knuse opposisjon. Som respons på voksende global økonomisk usikkerhet gikk Widodo besluttsomt til verks til forsvar av storselskapers og finanselitens interesser på bekostning av arbeidende menneskers demokratiske rettigheter og sosiale posisjon.

I likhet med dens motstykker internasjonalt reddet Widodo-administrasjonen selskaper og banker under Covid-19-pandemien, og lot deretter viruset rase gjennom landet ved å oppheve grunnleggende helsetiltak på bekostning av minst 160 000 dødsfall. Regjeringen provoserte også fram utbredt motstand blant arbeidere ved å vedta sin Omnibus-lov, angivelig for å skape jobber, men i realiteten for å kutte lønninger og arbeidsvilkår, inkludert jobb-beskyttelse. Prabowo har lovet å videreføre Widodos politikk.

Under USAs aggressive konfrontasjon med Kina vil Prabowo sannsynligvis styrke relasjonene til Washington. Han har lovet å øke Indonesias militærutlegg og har vært kritisk til at Kina gjør hevd på farvann nært Indonesias Natuna-øyer. Prabowo hadde i årevis forbud mot å komme inn i USA, som resultat av hans historikk for grusomheter. Trump-administrasjonen ignorerte imidlertid forbudet, inviterte ham til Washington og ga ham et visum – en politikk Biden-administrasjonen nesten sikkert vil følge der den søker å konsolidere antiKina-allianser i Indo-Stillehavet.

Selv om «hurtigopptellingen» ser ut til å gi Prabowo en seier i første runde, er valgresultatet på ingen måte sikkert. Indonesiske valg er beryktet for rigging, stemmekjøp og annen korrupt praksis, som reiser spørsmålstegn ikke bare ved «hurtigopptellingen» men også det endelige offisielle resultatet. Under betingelser med økende sosiale spenninger kan eks-generalens «seier» godt bli utfordret ikke bare av de andre presidentkandidatene, men også av folkelige protester.