Krisa som har brutt ut i Det demokratiske partiet i kjølvannet av spesialetterforskerens rapport om president Joe Bidens håndtering av hemmeligstemplede dokumenter er en manifestasjon av ei langt dypere krise i hele det amerikanske politiske systemet.
Presidenten, hans medhjelpere i Det hvite hus, visepresident Kamala Harris og ledende kongressdemokrater har alle skutt tilbake mot spesialetterforsker Robert Hur, og fordømt hans påstand at han ikke anbefalte rettsforfølgelse av Biden fordi ingen jury ville dømme en «sympatisk, velmenende, eldre mann med dårlig hukommelse».
Demokratene har angrepet Hurs rapport som politisk motivert og produktet av en partisk republikaner, selv om Hur ble utnevnt av Bidens egen justisminister, Merrick Garland. Slike påstander er imidlertid helt ved siden av poenget. Hur-rapporten har, i første omgang, hatt en ødeleggende innvirkning fordi beskrivelsen av Biden er så åpenbart sann.
Den amerikanske presidenten er en mann som ser ut hver dag av hans alder. Han går stivt, gestikulerer haltende, er ofte distrahert og ikke på ballen i hans tale, og han gjør verbale glipp og feiltak som ikke kan avvises som etterlatenskaper av stammingen han måtte overvinne som en ungdom. Han har vært involvert i intensiv politisk aktivitet på det høyeste nivå i kapitaliststaten i mer enn 50 år, siden han først ble valgt inn i Senatet i 1972, og slitasjen er der for alle å se.
Hur-rapporten har ikke skapt krisa i Det demokratiske partiet, bare brakt den til overflata.
De underliggende årsakene inkluderer Biden-Harris-administrasjonens massive upopularitet. Dette skyldes framfor alt dens urokkelige forpliktelse for imperialistkrig i Ukraina og på Gazastripa, så vel som den fortsatte forverringen av livsvilkårene for arbeidende mennesker, og spesielt den yngre generasjonen: Synkende reallønninger, eksploderende gjeld for collegeutdanning, utbredt politivold og angrep på demokratiske rettigheter.
Betydelige deler av den amerikanske styringseliten frykter nå at 2024-valget, på det nåværende utviklingsforløpet, sannsynligvis vil ende med at Trump kommer tilbake til Det hvite hus. Deres bekymring er ikke over Trump som en trussel mot demokratiet – finansaristokratiet har god erfaring med å bruke diktatoriske regimer over hele verden – men over de utenrikspolitiske implikasjonene, der ekspresidenten blir ansett som ustabil og impulsiv.
Trump utløste enda mer angst på dette punktet med hans kommentarer på et valgkampmøte i South Carolina lørdag kveld, der han fordømte NATO-land som brukte for lite penger på militæret og antydet at han ville oppmuntre Russlands president Vladimir Putins styrker til å gjøre «hva faen de vil» med dem. Trumps innflytelse i Det republikanske partiet har allerede skapt en tilsynelatende fastlåst situasjon over Bidens foreslåtte $ 60 milliarder i ekstra militærbistand til Ukraina, som er vedtatt i Senatet men så langt er blokkert i det republikanerkontrollerte Representantenes hus. Ekspresidenten og fascisten er selvfølgelig ingen pasifist, men fokuserer mer på Kina og en reint økonomisk tilnærming til handel og utenrikspolitikk.
Dette skjærer på tvers av det sentrale fokuset til Biden-administrasjonen, Det demokratiske partiet, Wall Street og militær-etterretningsapparatet, som er å få til et avgjørende nederlag for Russland i USA-NATO-stedfortrederkrigen i Ukraina. Det ukrainske regimet, brakt til makten av et USA-støttet kupp i 2014, med nynaziststyrker i spissen, står nå overfor en fiasko. Regimets «våroffensiv» i 2023, som trakk ut til høsten, oppnådde lite bortsett fra slaktingen av mer enn 100 000 ukrainske tropper. Den politiske krisa i regimet eksploderte forrige uke til overflata, med president Volodymyr Zelenskyj som skøyv ut den øverste militærkommandanten, general Valerii Zaluzhnyi.
Noen redaksjonelle kommentarer i big business-pressa har uttrykt håpet at Biden trekker seg, og kunngjøre at han trekker seg som kandidat i 2024-valget. Det har vært noen sammenligninger med 1968, da en annen dypt upopulær demokratisk president, Lyndon Johnson, 31. mars samme valgår kunngjorde at han ikke ville stille til gjenvalg, men i stedet ville bruke resten av hans tid i embetet til å føre tilsyn med krigen i Vietnam.
Denne parallellen er på mange måter treffende, siden den antyder de dypere årsakene til USAs politiske krise, utover dens noen ganger bisarre og tilfeldige aspekter. I likhet med Johnson er Bidens politiske fall en dypt upopulær krig. Det som tok knekken på Johnson var Tet-offensiven, som begynte i slutten av januar 1968, som skar gjennom løgnene fra Det hvite hus, Pentagon og selskapsmedia om jevn framgang i den kontrarevolusjonære krigen mot det vietnamesiske folket.
Det som har forvirret Biden-administrasjonen, så vel som styringsklassen som helhet, er den militær/politiske fiaskoen i Ukraina og den verdensomspennende folkelige avskyen mot det USA-støttede israelske genocidet i Gaza. Masseprotestene i USA, spesielt av unge mennesker, har synliggjort kløfta mellom politikken til styringseliten i USA og det store flertallet av det amerikanske folkets demokratiske og humanitære sentimenter.
Det er andre implikasjoner av denne krisa antydet av analogien til 1968. Johnsons tilbaketrekking var bare begynnelsen av en enorm politisk omvelting i Amerika, som fortsatte gjennom to attentater – Martin Luther King jr. og Robert F. Kennedy – en sommer med urbane opprør, kaoset ved Den demokratiske nasjonalkonvensjonen i Chicago, med politiets medfølgende massevold, som til slutt førte til republikaneren Richard Nixons seier, en mye hatet politisk figur som allerede hadde blitt beseiret i en tidligere presidentkampanje.
Det er ikke mulig å fastslå det eksakte forløpet av konvulsjonene i vente. Men det er klart at det amerikanske politiske systemet er i terminal krise. De to presumptive kandidatene til Det demokratiske og Det republikanske partiet, Biden og Trump, er dypt upopulære. Valget de tilbyr, en tredje verdenskrig med demokratene, og fascistdiktatur med republikanerne (selv om disse ikke gjensidig utelukker hverandre) er ikke noe valg i det hele tatt. Demokratens skrøpelighet og desorientering og republikanerens rasende demens er i seg selv et symbol på den sklerotiske karakteren til kapitalistsystemet de begge representerer og forsvarer.
Men som Trotskij advarte for et århundre siden, det er for kapitalismen ingen endelig krise, i betydningen at styringsklassen av seg selv ganske enkelt forlater historiens scene, fordi den er fullstendig bankerott, økonomisk, politisk og moralsk. Arbeiderklassen må besørge et alternativ. Dette betyr kampen for en uavhengig politisk kurs for arbeidende mennesker i 2024-valget, og i klassekampen mer generelt, gjennom byggingen av arbeiderklassens revolusjonære parti, Socialist Equality Party.