De følgende bemerkningene ble levert av Peter Schwarz, sekretær for Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI), på et møte organisert av Den unge garde av bolsjevik-leninister (YGBL), en trotskistisk ungdomsorganisasjon i den tidligere Sovjetunionen.
Det er meg en stor ære å delta på dette møtet til Den unge garde av bolsjevik-leninister på 100-årsdagen for Lenins død.
Selve det faktum at dette møtet finner sted i den tidligere Sovjetunionen beviser at stalinistenes hundre år med bestrebelser for å gjøre Lenin til et harmløst ikon, for å mumifisere og forfalske ham, så vel som bestrebelsene til antikommunistene (inkludert Putin) for å demonisere ham, har mislyktes. Lenin er høyst relevant i dag.
Selv dens mest heftige forsvarere kan ikke lenger benekte at den globale kapitalismen er i dyp krise.
Det sosiale skillet mellom kapital og proletariatet har antatt dimensjoner som selv Marx ville ha funnet det vanskelig å forestille seg. Begrepet oligark, myntet på 1990-tallet for plyndrerne av sovjetisk statseiendom, har for lengst blitt et globalt fenomen. De fem rikeste menneskene i verden eier en formue på $ 869 milliarder. De har mer enn doblet deres formue siden 2020, mens flertallet av verdens befolkning har blitt fattigere.
Det borgerlige demokratiet går i oppløsing under presset av økende klassespenninger. Autoritære og fascistiske styreformer er overalt på frammarsj. Dette er mest åpenbart i USA, der presidentvalget til høsten – om det i det hele tatt finner sted – sannsynligvis vil bli utkjempet mellom en 82-år-gammel krigshisser og en 78-år-gammel fascist.
Den tredje verdenskrig har allerede begynt. Ledende representanter for imperialistmaktene insisterer på å eskalere krigen mot Russland i Ukraina inntil Russland er militært beseiret, selv om det skulle bety atomkrig.
Genocidet mot palestinerne i Gaza sprer seg raskt til en regional brannstorm som blir systematisk næret av USA og deres europeiske allierte. Samtidig presser de på med forberedelser til krig mot Kina, med landets ytterligere økonomiske vekst de for enhver pris vil forhindre.
Lenins bok om Imperialisme er i dag en av de mest aktuelle skriftene. Lenin demonstrerte at imperialisme ikke bare er en spesifikk borgerlig politikk, men representerer et nytt, det høyeste stadiet av kapitalismen – et stadium karakterisert av forfall, parasittisme og reaksjon langs hele linja; der monopoler har fortrengt fri konkurranse og finanskapital dominerer over industriell kapital; der verden er fullstendig delt mellom imperialistmaktene og må omfordeles med makt.
Konklusjonen Lenin trakk fra denne analysen var like framsynt som den var dristig. Han avviste sentristenes forlangender om fred uten annekteringer og tok i stedet til orde for transformasjonen av krigen til borgerkrig. Kapitalismen, konkluderte Lenin, kunne ikke reformeres, den måtte omveltes. Moralske appeller og press på imperialistene om å vedta en mer fredelig politikk kunne bare generere illusjoner og dempe massenes revolusjonære energi.
Lenin forsto at de samme objektive prosessene som hadde ført til verdenskrig også skapte betingelser for proletarisk revolusjon. Hele hans perspektiv var basert på konklusjonen at krigen og imperialismens motsetninger ville drive massene til revolusjon.
Men mens intensiveringen av klassekampen var en objektiv, spontan prosess, var dens utfall – dvs. spørsmålet om revolusjonens seier eller nederlag – betinget av eksistensen av et bevisst, proletarisk lederskap.
Ingen forsto dette spørsmålet så skarpt som Lenin; heri ligger hans unike historiske rolle og hans geni som en marxist. Han viet de første tretti årene av sitt politiske liv til den teoretiske og politiske bevæpningen av proletariatet. I en utrettelig polemikk mot borgerlige og småborgerlige tendenser kjempet han for arbeiderklassens ideologiske, politiske og organisatoriske uavhengighet.
Allerede i hans første skrifter mot Narodnikiene la han sentral vekt på forsvaret av den filosofiske materialismen. Han kjempet mot opportunismen i sosialistbevegelsen med en strenghet og konsistens som ikke engang Trotskij og Rosa Luxemburg til å begynne med forsto, da han i 1903 brøyt med Mensjevikene. Lenin forsto at opportunisme ikke bare var en feilaktig politikk, men legemliggjorde innflytelsen på proletariatet fra fiendtlige klassekrefter.
Følgelig skapte Lenin Bolsjevik-partiet, som førte det russiske proletariatet til makten i 1917. Bolsjevismen betydde ikke apparatets makt over medlemskapet, slik det gjorde under Stalin, men den uopphørlige kampen for programmatisk klarhet, som ga partiet en uforlignelig slagkraft og handlingsenhet.
Lenin var en internasjonalist tvers igjennom. Han trodde ikke et sekund at sosialisme kunne bygges i ett enkelt land. Med April-tesene i 1917 som det seineste støttet han Leo Trotskijs teori om permanent revolusjon, som hadde talt for etableringen av arbeidernes makt i Tsar-imperiet i ti år og uløselig knyttet dette til den sosialistiske verdensrevolusjonen.
Etter Oktoberrevolusjonens seier konsentrerte Lenin og Trotskij – til tross for borgerkrigen og massive økonomiske vanskeligheter – mye av deres energi på å reorganisere den sosialistiske verdensbevegelsen og bygge Den tredje internasjonale.
Lenins død i en alder av bare 53 år var en tragisk hendelse som hadde en innvirkning på verdenshistorien. Det er mye som tyder på at den hadde vært annerledes om Lenin hadde levd lenger. I 1945, ved slutten av den andre verdenskrigem, ville han ha vært bare 75-år-gammel.
Stalins framvekst og byråkratiet han legemliggjorde var basert på sterke objektive faktorer – Sovjetunionens økonomiske tilbakeståenhet og internasjonale isolasjon. Men gitt at disse vanskelighetene og denne isolasjonen ble forverret og reprodusert av Stalins politikk, kunne Lenins enorme autoritet ha bidratt til å endre kursen.
Etter likvideringen av Sovjetunionen av Stalins arvinger har det blitt umulig å benekte at bare den trotskistiske Venstreopposisjonen og Den fjerde internasjonale forsvarte og utviklet Lenins arv. Til og med Vladimir Putin, den tidligere KGB-agenten og nåværende presidenten for de russiske oligarkene, erkjenner dette når han fordømmer Lenin og Trotskij og hyller Stalin.
Siden 1953 har bare Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale forsvart Lenins arv. Pabloisme og alle de andre revisjonistiske tendensene som brøyt med trotskismen siden 1939 hadde én ting til felles: Deres avvisning av kampen for arbeiderklassens teoretiske og politiske uavhengighet.
De hatet alle Lenins klassiske tekst Hva må gjøres? I dette verket forklarer Lenin at arbeiderklassens spontane bevissthet er borgerlig bevissthet og at det revolusjonære partiet må slåss for sosialistisk bevissthet blant arbeidere.
Revisjonistene avviste dette på det sterkeste. De erstattet kampen for arbeiderklassens uavhengighet med taktiske manøvrer og tilpasning til stalinistiske, reformistiske og borgerlig-nasjonalistiske krefter som dominerte massene under betingelser av etterkrigstidens høykonjunktur. I dag har de alle beveget seg langt til høyre og åpenlyst tilsluttet seg borgerskapets leir. ICFI er den eneste politiske tendensen som ubetinget forsvarer og utvikler Lenins arv.
Kapitalismens forfall og de objektive forutsetningene for den sosialistiske verdensrevolusjonen er langt mer framskredne i dag enn de var på Lenins tid. I store deler av verden som på den tiden fortsatt var økonomisk tilbakestående og agrariske, er det nå et proletariat på hundrevis av millioner. Og amerikansk imperialisme, som ga verdenskapitalismen et midlertidig pusterom etter den andre verdenskrigen basert på stalinismens svik, er nå i sentrum av den globale krisa. At ICFI har en av sine sterkeste seksjoner i USA er i seg selv et uttrykk for organisasjonens styrke.
Arbeiderklassens revolusjonære kamp utvikler seg rundt om i verden som en sammenhengende og forent bevegelse. Siden den egyptiske revolusjonen i 2011 har klassekampen antatt stadig mer intense former. Dette manifesterer seg i en kraftig økning i antallet økonomiske streiker og masseprotester mot sosiale nedskjæringer og krig. Millioner rundt om i verden tar til gatene mot genocidet i Gaza.
ICFI bygges opp som det bevisste politiske lederskapet for denne objektive bevegelsen. Organisasjonen stiller opp i mot den kapitalistiske politikken for imperialistkrig, den klassebaserte strategien for sosialistisk verdensrevolusjon. Dette er aktualiteten og betydningen av Lenins arv.