Oxfam-rapport: En knusende tiltale av monopolmakt og ulikhet

Der samlingen av de globale elitene starter for det årlige World Economic Forum-møtet i Davos, Sveits, har det internasjonale bistandsagenturet Oxfam publisert en knusende rapport om eskaleringen av ulikhet.

Rapporten viser hvordan den enorme veksten av konsernmakt og rikdom omformer verden, produserer sosial ødeleggelse for milliarder og akkumuleringen av fabelaktig rikdom for en håndfull oligarker.

Ei kvinne holder opp den spanske plakaten «Våre suppekjøkken trenger mat» utenfor departementet for sosial utvikling under en protest som krever mer statlig matbistand til suppekjøkken i Buenos Aires, Argentina, fredag 22. desember 2023. [AP Photo/Rodrigo Abd]

Rapporten innledes med å bemerke at siden 2020 har verdens fem rikeste menn mer enn doblet deres formue, med en rate på $ 14 millioner i timen, fra $ 405 milliarder til $ 869 milliarder, mens nesten 5 milliarder mennesker, over halvparten av verdens befolkning, har blitt gjort fattigere.

Oxfams midlertidige administrerende direktør Amitabh Behar uttalte seg om rapporten, og sa: «Vi er vitne til innledningen av et tiår av splittelse, med milliarder av mennesker som må bære de økonomiske sjokkbølgene av pandemi, inflasjon og krig, mens milliardærers formuer ser en boom.»

«Denne ulikheten», fortsatte han, «er ingen tilfeldighet; milliardærklassen sikrer at selskaper leverer dem mer rikdom på bekostning av alle andre.»

Av betydning er at han også pekte på en trend framhevet i nyårets perspektivuttalelse fra World Socialist Web Site – konsernmaktens og konsentrasjonens rolle, ikke bare veksten av individuell rikdom, i å undergrave alle demokratiske strukturer og bane vei for ekstremt høyreorienterte og fascistregimer.

«Løpsk konsern- og monopolmakt,» sa han, «er ei ulikhetsgenererende maskin: Gjennom å skvise arbeidere, unndra seg beskatning, privatisere staten, og anspore til klimasammenbrudd, sluser konserner uendelig med rikdom til deres ultrarike eiere.»

«Men de sluser også makt, undergraver demokratier og våre rettigheter.»

Rapportens åpningskapittel, med overskriften «En ny gylden tidsalder av splittelse», framhever den enorme veksten i selskapskonsentrasjon og profitt i kontrast til den «brutale verden» for milliarder av mennesker konfrontert med den «kvernende virkeligheten» av de stigende kostnadene for mat og andre nødvendigheter.

Den bemerker at 4,8 milliarder mennesker i dag er dårligere stilt enn de var i 2019, med priser som løper fra lønninger over hele verden, «med hundrevis av millioner mennesker som ser deres lønninger kjøpe mindre hver måned, og deres utsikter til ei bedre framtid forsvinne».

Dette har betydd at de to siste årene har anslagsvis 800 millioner arbeidere tapt $ 1,5 billioner fordi deres lønninger har falt etter inflasjonen, tilsvarende nesten ei månedslønn (25 dager) for hver arbeider. Av de 1 600 største selskapene over hele verden, har bare 0,4 prosent av dem forpliktet seg til å betale deres arbeidere ei lønn til å leve av, og støtte ei lønn til å leve av i deres verdikjeder.

For milliarder av mennesker i lavinntektsland har en ny æra av kolonialisme ankommet. Utbyttingen av massene, som tidligere ble utført ved direkte kontroll, er erstattet av det globale finanssystemets sømløse og enda mer effektive operasjoner.

Med rapportens ord, der regjeringer finner det umulig å holde seg flytende: «Lavinntekts- og lavere-middelinntektsland er satt til daglig å betale nesten en halv milliard amerikanske dollar i renter og gjeldsbetalinger fra nå til 2029, og må foreta alvorlige kutt i utlegg for å betale deres kreditorer.»

Rapporten detaljerer den enorme økningen i selskapsprofitter på toppen, og fant at verdens største selskaper for årene 2021 og 2022 hadde et 89 prosent sprang i profitter sammenlignet med perioden fra 2017 til 2022, der data som dekker de seks første månedene i fjor indikerer at profittene for året er «satt til å knuse alle rekorder, som det mest lønnsomme året hittil for store selskaper».

Noen av tallene: En økning i 2023 på 278 prosent for profittene til 14 olje- og gasselskaper; profittene til to luksusvaremerker opp med 120 prosent fra gjennomsnittet for årene 2018 til 2021; en profittøkning i 2023 på 32 prosent for 22 finansselskaper sammenlignet med gjennomsnittet for årene 2018 til 2021; en profittøkning på 32 prosent for 11 farmasøytiske selskaper i 2022 sammenlignet med årene 2018 til 2021.

Men enda mer betydningsfullt enn selve profittøkningene er konsentrasjonen av konsernmakt i en grad aldri før sett i historien.

Rapporten bemerker at de største 0,001 prosent av selskapene tjener anslagsvis en tredjedel av alle selskapsprofitter.

Kapittelet om monopolmakt blir introdusert med et bilde av hånda til en marionettmester som kontrollerer strengene, for å peke på effekten av konsernkontroll over regjeringer og deres lovgivende agenda, alt fra skattepolitikk til selskapskonsentrasjon, sosiale utlegg og klimaendringer.

«Vi gjennomlever en ny æra av monopolmakt,» ifølge rapporten. «Et lite antall stadig voksende konserner utøver ekstraordinær innflytelse over økonomier og regjeringer med ... stort sett uhemmet makt til å prisskvise forbrukere; undertrykke lønninger og misbruke arbeidere; begrense tilgangen til kritiske varer og tjenester; forhindre innovasjon og entreprenørskap; og privatisere offentlige tjenester og grunnleveranser for privat profitt.»

I hans innledende bemerkninger til rapporten sa Behar at verden ikke har glemt «hvordan farmasimonopoler berøvet millioner av mennesker Covid-vaksiner, der de skapte en rasistisk vaksineapartheid, og det ble preget en ny klubb av milliardærer».

Monopolmakt utspiller seg over hele linja. Ville-være reformatorer av kapitalistsystemet, inkludert Oxfam selv, peker ofte på økt beskatning av selskaper og de velbeslåtte som et virkemiddel til å forbedre sosial ulikhet, i det minste til en viss grad. Men slike forslag blåses i lufta i møte med den historiske dokumentasjonen, som detaljert i rapporten.

Den sier at siden 1980 har konserner ført en «vedvarende og svært effektiv krig» mot beskatning, med resultatet at den lovpålagte skattesatsen har blitt mer enn halvert, og har falt fra 48 prosent til 23,1 prosent. Men dette er bare en del av bildet, da store selskaper med deres advokater og skatteregnskapsførere kan utnytte smutthullene i lovverket, med avskrivninger og lignende, bevisst satt på plass for å muliggjøre unndragelse, for å ende opp med å betale skatt langt under lovbestemte satser, eller i noen tilfeller ingen skatt i det hele tatt.

På toppen av dette kommer bruken av skatteparadiser. Det anslås at om lag $ 1 billion i profitter, 35 prosent av utenlandske profitter, i 2022 ble flyttet til skatteparadiser.

Et annet reformforslag som ofte fremmes, er oppbrytingen av monopolmakt ved statlig regulering. Men som rapporten selv gjør det klart, den historiske trenden går i motsatt retning, og «langt fra å være tilfeldig, har denne makten blitt levert over til monopolene av våre regjeringer».

Graden av konsentrasjon fanges opp i noen betydnigsfulle data. Ti gigantiske «big pharma»-selskaper har i løpet av de to siste tiårene oppstått fra 60; to globale selskaper kontrollerer over 40 prosent av det globale frømarkedet, sammenlignet med ti for 25 år siden; fire selskaper kontrollerer 62 prosent av verdens markeder for plantevernmidler; tre fjerdedeler av global nettannonsering skjer gjennom Meta (eieren av Facebook) og Alphabet (eieren av Google); og fire selskaper kontrollerer 74 prosent av det globale regnskapsmarkedet.

Hva angår det livsviktige anliggendet global oppvarming, bemerker rapporten at «selskapsmakt er pådriveren for klimasammenbrudd, som i sin tur forårsaker store lidelser og forverrer ulikheter».

«Mange av verdens milliardærer eier, kontrollerer, former og profitterer finansielt på prosesser som slipper ut drivhusgasser, og profitterer når selskaper forsøker å blokkere framskritt for en rask og rettferdig overgang, benekter og spinner sannheten om klimaendringer, og knuser dem som motsetter seg utvinningen av fossilt drivstoff.»

Som med alle Oxfams tidligere rapporter, står konklusjonene den trekker fra faktaene og tallene den framlegger, så vel som de uttalte trendene og prosessene den detaljerer, som går flere tiår tilbake, i sterk kontrast til de fullstendig tomme «løsningene» den fremmer.

I dette tilfellet, hvor fokuset er på veksten av selskapers monopolmakt, fremmer rapporten oppfordringen om å «revitalisere staten».

Dette er basert på en fundamentalt feil oppfatning – forestillingen at staten på en eller annen måte står over sosiale klasser, et slags nøytralt instrument som gjennom press kan fås til å handle i samfunnets interesse.

Den oppfatningen ble tilbakevist for lenge siden av marxistbevegelsens historiske analyse, som går tilbake til Marx’ bemerkning om at enhver kapitalistregjering bare er eksekutivkomitéen for å administrere borgerskapets anliggender.

Den analysen understrekes av Oxfam-rapporten selv. Konklusjonen arbeiderklassen må trekke er at den må bestrebe seg, ikke for å reformere kapitaliststaten eller prøve å presse den – det er umulig – men for å ta den politiske makten over i egne hender og etablere en arbeiderstat, som første skritt for å gjenoppbygge samfunnet på sosialistiske fundamenter.

Loading