Perspective

Trump truer med diktatur, men «Genocide Joe» er ikke noe alternativ

Tidligere president Donald Trump, der han taler på et valgkampmøte lørdag 11. november 2023, i Claremont, New Hampshire. [AP Photo/Reba Saldanha]

Ekspresident Donald Trump erklærte tirsdag offentlig at han ville opptre som en «diktator» om han gjenvinner Det hvite hus ved neste års presidentvalg.

Trump talte for et håndplukket publikum av hans støttespillere på et «town hall»-møtet, kringkastet av Fox News, og ble invitert av hans programvert, Sean Hannity, til å avkrefte påstandene, mye publisert i selskapsmedia denne uka, om at han ville styre med diktatoriske maktmetoder dersom han kom tilbake til makten.

«Du lover i kveld Amerika, at du aldri ville misbruke makten som gjengjeldelse mot noen?» spurte Hannity. Trump sa han ikke ville opptre som en diktator «unntatt på dag én», ved å stenge grensa mellom USA og Mexico, og avslutte alle restriksjoner på fossilbrenselsindustrien.

Denne bemerkningen inneholder en alvorlig trussel. Trump er klar over at dersom han kommer tilbake til makten vil det være fordi han har betydelig støtte innen kapitaliststaten, spesielt militæret og agenturer som Border Patrol, for å utøve et personlig diktatur som vil gjennomføre hensynsløs undertrykkelse av masseopposisjonen til hans administrasjon som uunngåelig vil eksplodere.

Biden-kampanjen grep til Trumps kommentarer om diktatur, og sendte ut pengeinnsamlings-e-poster og tekstmeldinger i løpet av minutter etter Fox News’ town hall-møte, en av dem med tittelen «Donald Trump: Dag-én diktator». Som en overskrift i The Hill formulerte det, «Trumps ‹diktator›-bemerkning setter 2024-valgkampen akkurat der Biden vil ha den.»

Biden selv fortalte en pengeinnsamlingsmiddag i Boston at han «stiller mot en valg-benekter-sjef», som er «fast bestemt på å ødelegge det amerikanske demokratiet». Sammen med kommentarer fra hans støttespillere i selskapsmedia er Bidens uttalelser målrettet for å avlede offentlig opposisjon mot Trump tilbake til Det demokratiske partiets kanaler.

Slike appeller har ingenting med forsvaret av demokratiske rettigheter å gjøre. Dette er åpenbart i heksejakta mot studentprotester som opponerer mot Gaza-genocidet, hetset som «antisemittisme» av kongressdemokrater og Det hvite hus. Den konstitusjonelle retten til fredelig protest skal avskaffes når disse protestene er rettet mot israelske krigsforbrytelser støttet og muliggjort av den amerikanske regjeringen.

Hvordan er det mulig at en ekspresident som 6. januar 2021 i strid med Konstitusjonen forsøkte å forbli ved makten med vold, etter å ha tapt 2020-valget med syv millioner stemmer, nå leder mot Biden i meningsmålingene?

Det er fordi Det demokratiske partiet har hjulpet og bidratt til gjenopplivingen av Det republikanske partiet, og Trump spesielt, ved å ignorere arbeidende menneskers sosiale problemer som rådde da Biden tiltrådte. Disse problemene har i stedet blitt forverret under innvirkningene av inflasjon, vedvarende massedød av Covid-19 (de aller fleste pandemiofre har dødd under Biden, ikke Trump), og selskapers ødeleggelse av arbeidsplasser, lønninger og arbeidsvilkår.

Biden forlot hans valgkampløfter om å opprettholde økonomisk støtte til pandemiofrene, føre tilsyn med hevingen av arbeideres levestandarder, dempe politivolden mot arbeidende mennesker og lette den stadig mer tyngende gjeldsbyrden for collegestudenter og nyutdannede.

I stedet for å hanskes med disse sosiale nødvendighetene har Biden-administrasjonen forfulgt et målrettet fokus på krig og militarisme, provosert fram og deretter intervenert i krigen i Ukraina mot Russland, og nå sanksjonert og muliggjort det israelske genocidet i Gaza. I mellomtiden er det en jevn militær oppbygging i regionen Asia-Stillehavet som forberedelser til en enda mer forferdelig krig, denne gangen mot Kina, som i likhet med Russland er en atomvåpenmakt.

Hans kalde likegyldighet til arbeidende menneskers behov har ført til kollapsen av Bidens politiske støtte, selv i den passive formen registrert av meningsmålingene. Bidens godkjenningsvurdering er nå under 40 prosent, og han henger etter Trump med betydelige marginer i alle de kritiske «slagmarks»-delstatene som Demokratene knepent vant i 2020.

Det nyligste stupet i Bidens politiske posisjon er det direkte resultatet av hans omfavnelse av genocidet i Gaza, som har fremmedgjort unge mennesker og studenter; et av de sosiale sjiktene som er mest fiendtlige til Trump. Biden-administrasjonen har nektet å komme med den minste innrømmelse til masseprotestene som har mobilisert hundretusener mot krigsforbrytelsene som blir begått av staten Israel, ved bruk av bomber, missiler og krigsfly levert av USA.

Biden er ute av stand til å komme med en genuin appell til arbeiderklassen og ungdommen. I stedet appellerer han til privilegerte sjikt av den øvre middelklassen, inkludert fagforeningsbyråkratiet. Han har slått seg sammen med dem for å pålegge arbeidere utsalgskontrakter, og forby streiker, som jernbanearbeidernes streik for ett år siden, der en åpen konflikt med arbeidsgiverne truer med å bryte ut av fagforeningenes kontroll.

Republikanerne tjener på Biden-administrasjonens massefremmedgjøring, men deres program med sjåvinistiske angrep på immigranter, nedskjæring av sosiale rettigheter og opphøyelse av religiøs bigotteri på bekostning av demokratiske rettigheter, er dypt reaksjonært og antiarbeiderklasse.

Trump er den overveldende favoritten for å vinne Det republikanske partiets presidentnominasjon. Dét har i seg selv objektiv betydning, og bekrefter transformasjonen av Det republikanske partiet til et regelrett instrument for autoritært styre, et fascistparti i alt unntatt navnet. Dette er en manifestering av det kapitalistiske politiske systemets ekstreme svakhet og krise i Amerika.

Selv i dag nekter imidlertid Demokratene å erkjenne denne transformasjonen, og Biden og Kongressens demokratledere fortsetter deres flere-år-lange bestrebelser for å konstruere to-parti-avtaler både i innenriks- og utenrikspolitikken. Deres hovedkonflikt med Republikanerne er at Representantenes hus’ Republikanere blokkerer vedtaket av ytterligere amerikanske våpensystemer for $ 60 milliarder for den høyreorienterte regjeringen i Ukraina, med dens sommeroffensiv mot Russland som ble en fiasko.

Trump kan personifisere trusselen om autoritært styre, men det er en dypere prosess som driver kapitalistpolitikk som helhet i retning av fascisme. Demokratene kommer med noen kritikk av Trump, men de er selv innordnet med nynaziststyrker i Ukraina og genocidale sionister i utryddelseskrigen mot palestinerne i Gaza.

Forøvrig er dette en trend som har en internasjonal karakter. I land etter land vender kapitalistklassen seg i retning diktatoriske styreformer og bringer fascistiske partier til makten – Italia, Nederland, Finland, Sverige og Argentina er de nyligste, mens det er en voksende trussel i Tyskland, Frankrike, Spania og i hele Øst-Europa.

Borgerskapet er livredd for oppsvinget av den internasjonale arbeiderklassens streiker, som har skylt over hele bransjer og land, og i politiske masseprotester mot innstramminger og angrep på demokratiske rettigheter. Denne eskaleringen av klassekampen er en respons på de stadig dypere angrepene på levestandarder, arbeidsplasser og sosiale rettigheter. Men styringsklassen har ikke noe svar på denne bevegelsen annet enn undertrykkelse og krig.

I USA vil 2024-valget utspille seg i en atmosfære av voksende sosial og politisk spenning. Biden er ikke det mindre ondet sammenlignet med Trump. Det er politisk meningsløst å forsøke å kalkulere hva som er det største ondet. Både Demokraten og Republikaneren representerer den kapitalistiske styringseliten og forsvarer amerikansk imperialismes globale dominans. Deres forskjeller er reint taktiske: Hvilke metoder man skal bruke på hjemmebane for å undertrykke arbeiderklassen, og hvilke land utenlands man først skal målrette med militær vold.

Arbeiderklassens bevegelse for å slåss for forsvaret av arbeidsplasser, levestandarder og demokratiske og sosiale rettigheter står diametralt i opposisjon til begge kapitalistpartienes politikk. Det er nødvendig å føre en kamp for å bevæpne denne bevegelsen med en politisk forståelse og et program som samsvarer med denne objektive virkeligheten av bitter klassekonflikt. Dette betyr å bringe inn i arbeiderbevegelsen et sosialistisk og revolusjonært perspektiv, og i den kampen bygge Socialist Equality Party.

Loading