Perspective

UAW kunngjør utsalgskontrakter med Big Three-selskapene ratifisert: Veien videre for bilarbeidere

Bilarbeidere i streik ved Stellantis Sterling Heights Assembly Plant, i Sterling Heights, Michigan, mandag 23. oktober 2023. [AP Photo/Paul Sancya]

Etter flere dagers utsettelse kunngjorde United Auto Workers mandag at deres arbeidsavtaler med General Motors, Ford og Stellantis hadde blitt ratifisert av UAW-medlemmene, og hevdet en margin på 64 prosent i favør på tvers av de tre selskapene. «Medlemmene har talt», sa UAW-president Shawn Fain. «Etter år med nedskjæringer, måneder med vår Stand Up-kampanje og uker på streikevakter, har vi snudd strømmen for den amerikanske bilarbeideren.»

Fain og hans PR-spinnmestere selger eventyrfortellingen at grunnplanets arbeidere er begeistret over avtalene og den falske «stand up»-streikepolitikken som produserte dem. Selv etter UAWs offisielle opptelling stemte 36 500 arbeidere mot avtalene, som UAW, Biden og selskapsmediene hevdet var «historiske» og «livsforandrende», og langt flere ville ha gjort det dersom de hadde følt at de hadde utsikter til å slåss for noe bedre.

På GM-avtalen stemte 47 prosent av produksjonsarbeiderne «nei», og kontrakten ble vedtatt med bare 2 002 stemmer, av de 30 860 avgitte stemmesedlene. Arbeidere ved syv av GMs 11 monteringsfabrikker nedkjempet avtalen, med opp til 69 prosent «nei»-stemmer, og den passerte bare så vidt på tre andre. Arbeidere hos Ford og Stellantis, fra Kentucky Truck Plant og Toledo Assembly Complex – to av landets største bilfabrikker – avviste avtalen bestemt.

Forøvrig, gitt det faktum at det ikke var noe direkte tilsyn fra grunnplanets side med ratifikasjonsprosessen, kan ingenting UAW-byråkratiet sier om avstemmingen tas for pålydende. Så seint som forrige onsdag forutså media GM-avtalens nederlag, før et angivelig stort «ja»-resultat fra fabrikken i Arlington, Texas. Grunnplanarbeidere sirkulerer for tiden begjæringer for å omstøte resultatene fordi UAW-funksjonærer inkluderte stemmene til tusenvis av arbeidere fra Ultium og GM Subsystems som ikke engang var GM-ansatte, blant annet uregelmessigheter.

Fra begynnelsen av gjorde Fain alt for å splitte arbeiderne og slite ned deres motstand. De begrensede streikene involverte aldri mer enn en tredjedel av medlemmene og gjorde mer økonomisk skade på arbeiderne enn på selskapene. Fagforeningen kalte først ut de mest lønnsomme anleggene i streik rett før de kunngjorde avtalene, og den sendte arbeiderne tilbake til arbeid før de fikk se kontraktene, enn si stemme over dem.

Hva angår de «historiske» avtalene veier ikke lønnsøkningene på 25 prosent over fire-og-et-halvt-år opp for den massive nedgangen i reallønninger bilarbeiderne har lidd på grunn av UAW-innrømmelser under bransjeomstruktureringen i 2009, og de siste årenes høyeste inflasjon på flere tiår. Arbeidernes kjernekrav – gjenoppretting av selskapsbetalte pensjonsytelser, slutt på systemet med ansettelsesnivåer og misbruket av temps, for kortere arbeidsuker og store økninger for pensjonister – ble alle droppet av Fain og UAW-apparatet.

Det viktigste er at de nye avtalene åpner døra for et massivt angrep på arbeidsplassene når bilindustrien går over til produksjonen av elektrodrevne kjøretøy. Bildirektører har forsikret deres investorer om at enhver beskjeden økning av lønnskostnadene vil bli mer enn kompensert gjennom nedskjæringen av arbeidsplasser.

Jim Farley, Fords administrerende direktør, som har sagt at industrien krever 40 prosent færre arbeidere for å produsere elbiler, erklærte at selskapet vil «angripe kostnader og overtallighet gjennom hele vår virksomhet». Med ratifiseringen av avtalene framskynder alle bilprodusentene deres «frivillige oppsigelsesplaner» for å eliminere både fastlønnede funksjonærer og timelønnede arbeidere.

Hvilke konklusjoner må trekkes?

For det første, dersom bilarbeidere hadde hatt deres egne uavhengige organisasjoner på fabrikkene, ville dette utsalget blitt beseiret. Konsekvensene av disse avtalene vil føre mange bilarbeidere, inkludert dem som stemte «ja», ut i fornyede kamper. Den offisielt rapporterte opposisjonen på 45 prosent vil vokse til 90 prosent opposisjon. Men disse nye kampene må organiseres gjennom utviklingen av grunnplankomitéer for å avskaffe apparatet og overføre makten til fabrikkgulvet.

Fains seierserklæring vil vise seg å være en pyrrhosseier. Hans banking gjennom av kontraktene har faktisk avslørt hans pretensjoner om å «reformere» apparatet og få slutt på korrupsjonen. UAW-apparatet, nå med tillegg av Fains støttespillere fra Democratic Socialists of America (DSA) og andre pseudo-venstre-organisasjoner, er kontrollert av en hær av høyt betalte funksjonærer som med deres inntekter og livsstil i den øvre middelklassen er avhengige av deres samspill i ødeleggelsen av arbeidernes arbeidsplasser, levestandarder og fabrikkvilkår, som de feilaktig hevder å representere.

Dette har blitt demonstrert ikke bare ved Big Three-selskapene, men også ved Mack Trucks, der Fain og lokale UAW-byråkrater fortalte de streikende arbeiderne at de ville bli sparket og erstattet av streikebrytere dersom de stemte for å avvise den UAW-støttede kontrakten de hadde avvist med tre-til-én margin bare en måned tidligere.

Motstanden mot kontrakten ved Mack ble ledet av grunnplankomitéen Mack Trucks Workers Rank-and-File Committee. En ledende rolle ble spilt av Will Lehman, en Mack Trucks-arbeider som stilte mot Fain som sosialistisk kandidat for UAW-president, på et program for å avskaffe UAW-apparatet. Lehman vant nesten 5 000 stemmer og ville ha fått mange ganger flere om ikke UAW-byråkratiet bevisst frarøvet hundretusener av UAW-medlemmer deres valgdeltakelse.

Bilarbeidernes nettverk av grunnplankomitéer, Autoworkers Rank-and-File Committees Network, som inkluderte grupper av arbeidere fra GM-fabrikkene i Flint og Lansing, fra Stellantis’ fabrikkene Warren Truck og Toledo Assembly Complex, Rouge Complex i Dearborn, Michigan, og fra Mack Trucks – var den eneste grunnplanorganisasjon som fortalte arbeiderne sannheten, avslørte Fains løgner og organiserte motstand mot utsalgsavtalen. Et viktig fundament er lagt, men disse komitéene må bygges, og utvides i hver en fabrikk.

Kampen mot Big Three-selskapene og Mack Trucks viser også at arbeiderne ikke bare slåss mot selskapene og UAW-byråkratiet, men mot hele styringsklassen og dens stat. Fain var i konstant kontakt med Biden og embetsfunksjonærer i Det hvite hus.

Bidens politiske orientering er korporatisme – det vil si for integreringen av fagforeningsapparatet inn i selskapsledelsen og staten, på grunnlag av et forsvar av styringselitens interesser. I bytte mot UAWs samspill i elbil-massakren av arbeidsplasser presset Biden-administrasjonen bilprodusentene til å gi fagforeningsbyråkratiet tilgang til de nye fabrikkene for produksjon av elbilbatterier, slik at UAW-kontingenter skal kunne trekkes fra arbeidernes magre lønnsslipper.

Overgangen til elbiler er del av amerikansk imperialismes kamp mot Kina for kontroll over livsviktige ressurser, forsyningskjeder og markeder. Både Biden og Fain har gjentatte ganger referert til UAWs rolle i å konvertere fabrikker til krigstidsproduksjon – og usagt, håndhevingen av løfter om ingen streiker – under den andre verdenskrig.

Fain er åpenbart på audition for å spille en sentral rolle på vegne av amerikansk imperialisme, og bekrefter det den store revolusjonæren Leo Trotskij sa i 1938: «I tid med krig eller revolusjon, når borgerskapet blir kastet ut i eksepsjonelle vanskeligheter, blir fagforeningsledere vanligvis borgerlige ministre.» Fain og UAW feiret og trakterte Biden på et arrangement i Illinois denne måneden for å hylle UAW-utsalgsavtalene, mens millioner i USA og rundt om i verden samtidig fordømte «Genocide Joe» for å støtte den israelske massakren av palestinere i Gaza.

Bilarbeidernes motstand mot utsalgskontraktene er del av en voksende bevegelse av arbeidere over hele verden. I USA har i år mer enn en halv million arbeidere vært engasjert i streiker, og arbeiderklassens skuespillere slåss for tiden mot deres fagforening SAG-AFTRAs utsalg av deres kamp. Det finner sted en global gjenoppblomstring av klassekamper, fra bilarbeideres kamper i Europa, Tyrkia og Kina mot restruktureringen av den globale bilindustrien, til massekampene fra arbeidere og unge mennesker mot genocidet i Gaza og mot kapitalistregjeringers bestrebelser overalt for å få arbeidere til å bære kostnadene av imperialistkrig.

Bilarbeidere og stadig breiere deler av arbeiderklassen vil fortsette å bli kastet ut i kamp. Kampen mot ulikhet må smeltes sammen med kampen mot imperialistkrig. Den internasjonale arbeideralliansen av grunnplankomitéer – International Workers Alliance of Rank-and-File Committees (IWA-RFC) – lansert i 2021 av Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale er den organisatoriske måten arbeiderne kan forene deres kamper og koordinere dem på tvers av landegrensene.

Loading