USAs president Joe Bidens tale torsdag kveld kringkastet nasjonalt i beste sendetid var et forlangende om store nye militærutlegg for å utvide USA-NATOs pågående stedfortrederkrig mot Russland i Ukraina, og for å øse ytterligere milliarder inn i israelsk aggresjon mot Gaza og Netanyahu-regimets undertrykking av det palestinske folket.

Bidens tale var ikke et seriøst forsøk på å overbevise noen, eller for rasjonelt å forklare USAs utenrikspolitikk. Den besto av en serie non sequiturs [meningsløsheter uten sammenheng] den ene etter den andre, uten et koherent argument som forbandt dem. Biden trakk en parallell mellom Hamas og Russlands president Vladimir Putin som, objektivt sett, ikke ga den minste mening.

Men i løpet av talen ble det klart at dens hovedmål var å «bruke krigen i Gaza» til å få gjennomslag for en «forespørsel om ei massiv utleggspakke for krigen i Ukraina» for å støtte opp Zelenskyj-regjeringen etter dens mislykkede sommeroffensiv.

New York Times har faktisk rapportert at $ 60 milliarder av forespørselen på $ 100 milliarder Biden kom med i talen vil gå til å utkjempe krigen mot Russland i Ukraina. Denne summen er mer enn det dobbelte av Bidens første forespørsel i august, som var på $ 24 milliarder. Rundt $ 14 milliarder vil gå til Israel.

Til tross for talens virrende og usammenhengende karakter var hovedinnholdet helt klart: Amerika haster i retning global krig, og USAs president, den såkalte «commander-in-chief», forlanger $ 100 milliarder i ekstra midler, på toppen av de $ 1 billion [NOK 10 620 milliarder] som allerede er i det foreslåtte militærbudsjettet, for å finansiere denne eksplosjonen av militær aggresjon.

Ikke nevnt i talen, men breit rapportert i forkant av fredagens formelle forespørsel til Kongressen, er det faktum at Biden også vil søke milliarder mer i amerikansk militærbistand til Taiwan – et forsøk på å provosere fram ytterligere konflikt med Kina – og for å militarisere USA-Mexico-grensa og intensivere amerikansk intervensjon over hele Latin-Amerika.

Biden, vel inneforstått med den stadig dypere opposisjonen mot den amerikanske krigen i Ukraina som nå avrunder sin 18. måned, som tilsynelatende er nedsunket i ei endeløs, kostbar og blodig hengemyr, betrebet seg for å løfte Israel-konflikten etter skolissene for å berettige ytterligere utlegg i Ukraina, som vil få brorparten av den militærbistandspakka Kongressen til slutt vil komme med.

Der Biden erklærte at verden er ved et vendepunkt er ikke det fordi krig er noe nytt for USA. Tvert imot, Amerika har vært i krig i mer enn 30 år, og landene de har invadert, okkupert eller bombet utgjør en betydelig del av verdens befolkning – Irak, Afghanistan, Libya, Syria, Jemen, Pakistan, mesteparten av Nord-Afrika, Bosnia, Kosovo, Serbia, Sudan.

Det som er nytt er transformasjonen av disse krigene til en mer generell konflikt, eller som Leo Trotskij beskrev prosessen kort før den andre verdenskrig, der «atskilte sammenstøt og blodige lokale forstyrrelser ... uunngåelig må smelte sammen til en brannstorm av verdensdimensjoner».

Konturene av denne nye verdenskrigen kan utledes fra Bidens forespørsel om ytterligere $ 100 milliarder. Dette har som mål å utvide krigen mot Russland, bruke konflikten mellom Israel og palestinerne til å utløse en ny krig mot Iran, og forberedelser for en nært forestående krig mot Kina. Den amerikanske administrasjonen former slagmarka for det som utgjør én kontinuerlig front i en global konflikt, der målet er USAs dominans av den eurasiske landmassen, fra Øst-Europa, gjennom Midtøsten, Sentral-Asia og til slutt Kina.

Dette er kombinert med bestrebelser for å beskytte Washingtons «bakgård» på den vestlige halvkula, ved å militarisere grensa mellom USA og Mexico og kvitte seg med politiske ubekvemmeligheter og potensielle hindringer, som Venezuela, Nicaragua og Cuba.

Om dette framstår som et megalomant program for global erobring, er ikke dét relevant for megalomanene på Wall Street og i Pentagon, som Biden taler for når han leverer hans hyllest om Amerikas evne til å få til «hva som helst», bare landet mobiliserer sine fulle ressurser.

Biden brukte til og med Wall Streets språk for å argumentere for den neste enorme utbetalingen til Pentagon og den amerikanske våpenindustrien: «Dette er en smart investering som kommer til å betale utbytter for amerikansk sikkerhet i generasjoner.» Amerikanske arbeidere vil betale med deres levestandarder og sosiale rettigheter, og deres sønners og døtres liv. Men krig vil så visst lønne seg for Raytheon, Boeing og Lockheed Martin, og for de store bankene og hedgefondene som kontrollerer dem.

Fornedrede og diskrediterte media vil utvilsomt hylle Bidens tale som et politisk mestergrep, som de allerede gjorde om hans rabiate pro-israelske tale i forrige uke og hans hjertelige omfavnelse av Netanyahu og Israels fascistiske regjeringen under hans besøk i Jerusalem onsdag. Men uansett hvordan de bestreber seg for å glorifisere denne halvsenile representanten for en senil og kriminell imperialisme, USA er ute av stand til å erobre verden, og kan bare ødelegge den med sitt atomvåpenarsenal.

Biden har allerede gjort seg til medforfatter av krigsforbrytelser i Gaza, gjennom hans besøk i Jerusalem og omfavnelse av Netanyahu. Minst 4 000 palestinere er allerede drept, men antallet dødsofre vil sannsynligvis stige til fem eller sågar seks sifre, når en bakkeinvasjon utspiller seg.

I én avslørende referanse mot slutten av hans tale påkalte Biden den avdøde utenriksministeren Madeleine Albright, som beskrev USA som «den uunnværlige nasjonen». Han henviste ikke til Albrights mest notoriske uttalelse, da hun i 1996 ble intervjuet av «60 Minutes». Hun ble spurt om den katastrofale konsekvensen av amerikanske sanksjoner mot Irak, som førte til en halv million irakiske barns død på grunn av mangel på medisiner og sentrale næringsstoffer. «Jeg mener, dette er et veldig vanskelig valg», svarte Albright, «men prisen, vi mener, prisen er verdt det».

Det er et nyere eksempel på katastrofen i vente for folket i Gaza, med en israelsk invasjon. Da Biden i 2016 var visepresident i Obama-administrasjonen lanserte det amerikanske militæret en operasjon mot ISIS, som hadde erobret byen Mosul nord i Irak, hjemstavn til 2,5 millioner mennesker – rundt det tilsvarende på Gaza-stripa. Mosul var et tettbefolket bymiljø med et nettverk av tunneler utgravd for beskyttelse mot amerikansk bombardement. Da amerikanske styrker omringet byen og nærmet seg ødela de vannsystemet og annen infrastruktur, og nesten en million mennesker flyktet for deres liv. Pentagon kalte dette «historiens mest presise luftkrig».

Bidens tale vil ikke overbevise de millioner av unge mennesker og arbeidere, i Amerika og rundt om i verden, som allerede har deltatt i masseprotester mot Israels genocid i Gaza. Den vil bare forarge dem enda mer.

Disse protestene har brutt ut, ikke bare av sympati med to millioner palestinere avskåret fra mat, vann og elektrisitet under beleiringen av Gaza. Verdens befolkning vil komme til å erkjenne Bidens forlangende om enda flere milliarder til krig, som en dødelig trussel mot dem selv.

Den massive verdensomspennende opposisjonen er ytterligere oppildnet av den israelske regjeringens nye forbrytelser, som bombingen av Al-Ahli-sykehuset, der så mange som 500 palestinere ble drept, og sist bombingen av et gresk ortodokst kirkekompleks i Gaza, en av de største kristne strukturene i verden, der det så langt er bekreftet 8 drepte.

Biden har støttet den groteske løgna at Al-Ahli-sykehuset ble rasert av en palestinsk rakett, ikke et israelsk våpen. Men hans støtte til Netanyahu forsterker bare motstanden mot krigen. Samtidig som han holdt hans nasjonalt kringkastede tale ble Det hvite hus omringet av demonstranter, mange jødiske amerikanere blant dem, som sang ut deres opposisjon mot amerikansk-israelske uhyrligheter.

En massebevegelse er allerede på gang over hele verden mot Israels genocid mot palestinerne. Denne bevegelsen må slåss for å mobilisere masseopposisjonen blant ungdommen og arbeidere på en global skala, for å forlange en slutt på den israelske blokaden, forhindre den forestående invasjonen og den fornyede okkupasjonen av Gaza, og stoppe tilførselen av våpen, ammunisjon og annet utstyr fra imperialistmaktene, framfor alt USA, til sionistregimet. Denne bevegelsen må ta opp kampen ikke bare mot USAs krig i Midtøsten, men også mot Russland og Kina.

Men den sentrale oppgaven i kampen mot krig er arbeiderklassens intervensjon som en bevisst politisk kraft. Den internasjonale streikebevegelsen som nå er på gang må forenes med bevegelsen mot krig, på grunnlag av et sosialistisk politisk program.