Den unge garde av bolsjevik-leninister – Young Guard of Bolshevik Leninists (YGBL) – en trotskistisk ungdomsorganisasjon i den tidligere Sovjetunionen, feiret 15. oktober 2023 hundreårsdagen for framveksten av Venstreopposisjonen, med et møte som hadde deltakelse av David North, styreleder for Socialist Equality Party (USA) og World Socialist Web Site’s internasjonale redaksjonsråd. Møtet fant sted på dagen 100 år etter at 46 Bolsjeviker av den gamle garde erklærte deres politiske støtte til Leo Trotskij i den interne partikampen, som dermed initierte Venstreopposisjonens kamp mot stalinisme.

Møtet var en kraftfull demonstrasjon av framveksten av trotskisme som en vesentlig politisk og intellektuell kraft blant ungdom og arbeidere internasjonalt. Etter en langtrukken historisk periode, der stalinismens forbrytelser – deriblant det politiske genocidet på generasjoner av sosialister, og attentatet på Leo Trotskij – og pabloismens svik avskar store deler av arbeiderklassen fra det revolusjonære programmet, animerer trotskismens prinsipper den politiske kampen til en ny generasjon revolusjonære i den tidligere Sovjetunionen, som i mange tiår var sentrum for den stalinistiske reaksjonen mot marxistisk internasjonalisme.

David North åpnet møtet med bemerkninger som understreket den historiske betydningen av årsmarkeringen og den mange tiår lange kampen ført av Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI) for trotskismens prinsipper. North sa, der han overbrakte hilsener på vegne av ICFI og organisasjonens amerikanske seksjon, Socialist Equality Party:

Betydningen av dette møtet oppstår fra det faktum at det fastslår, nøyaktig 100 år etter Venstreopposisjonens stiftelse, at trotskismen lever i den tidligere Sovjetunionen. Prinsippene og tradisjonene som ligger til grunn for kampen initiert av Trotskij og hans medtenkere – de mest framskredne og politisk bevisste delene av Bolsjevikpartiet – blir gjenopplivet og kjempet for av en ny generasjon revolusjonære i Russland og Ukraina, og alle de forskjellige komponentene i den tidligere Sovjetunionen.

Trotskij ble en gang beskrevet som en «mann av historie». Den fjerde internasjonale, som oppsto ut fra Venstreopposisjonen, er et parti av historie. Vår bevegelse inneholder og er et konsentrert uttrykk for arbeiderklassens store og ofte tragiske revolusjonære erfaringer gjennom en hel historisk epoke. Vi kan ikke unngå å være bevisste denne store arven når vi møtes her i dag. ...

Jeg må til slutt si, kamerater, som en som har vært aktiv i trotskistbevegelsen i mer enn et halvt århundre, selve det faktum at vi feirer 100 år med trotskisme med våre kamerater i Russland, Ukraina og andre av Sovjetunionens komponenter, er ikke bare en berettigelse av trotskismens kamp, men en kilde til enorm optimisme. Trotskismen lever. Dens innflytelse utvides over hele verden. Den fjerde internasjonale vil i praksis vise seg å være Verdenspartiet for sosialistisk revolusjon.

North understreket at det er en tett relasjon mellom den revolusjonære bevegelsens to vesentlige merkedager denne høsten: Hundreårsdagen for grunnleggelsen av Venstreopposisjonen og 70-årsdagen for utstedelsen av James P. Cannons Åpne brev, som førte til grunnleggelsen av Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI).

Disse merkedagene er tett sammenflettet. De besvarer vår tids to store spørsmål. Det første spørsmålet er: «Var det et alternativ til stalinisme?» Og det besvares av gjennomgangen av Venstreopposisjonens historie.

Men så snart det spørsmålet er bekreftende besvart, når man har fastslått at trotskisme var alternativet til stalinisme, oppstår det annet spørsmål: «Hvem er trotskistene?» Finnes det en bevegelse i dag som legitimt kan hevde å være basert på trotskismens arv? Det spørsmålet besvares ikke mindre avgjørende av grunnleggelsen av Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI).

North la til,

Ett hundre år etter at Venstreopposisjonen ble grunnlagt, hvilket alternativ har dukket opp til trotskismens program? Hvor er andre og bedre svar å finne på vår tids store politiske spørsmål? I skriftene til Gramsci? Mao Zedong? Fidel Castro? Frankfurtskolen? Alle disse variasjonene av borgerlig ideologi, småborgerlig politikk og nasjonalistiske perspektiver er svindel og bedrag. Ingen av disse individene og tendensene har etterlatt seg et program og en arv som svarer på vår tids problemer. Bare Trotskijs verk, slik det er utviklet av Den fjerde internasjonale, har vist seg likeverdig den historiske perioden.

Etter talen til David North adresserte Clara Weiss møtet på vegne av ICFIs ungdoms- og studentbevegelse – International Youth and Students for Social Equality (IYSSE). Den unge garden av bolsjevik-leninister (YGBL) har siden i fjor høst samarbeidet med IYSSE for å bygge en global bevegelse av ungdom og arbeidere mot krig. Der hun relaterte betydningen av den ett-århundre-lange kampen for trotskisme til genocidet som utspiller seg i Gaza, sa hun:

Vi feirer trotskismens hundreårsdag under betingelser der en av historiens mest monumentale forbrytelser blir begått mot det palestinske folk for hele verdens øyne. Redselen som utspiller seg i Gaza, ikke mindre enn krigen i Ukraina, er et produkt av det uferdige 1900-tallet.

Marxistbevegelsen motsatte seg alltid sionismen fra det sosialistiske venstre. Lenin og Trotskij insisterte at det jødiske folkets skjebne i Det russiske imperiet – som for alle de undertrykte nasjonalitetene – var forbundet med utviklingen av den sosialistiske revolusjonen. Den tidlige Bolsjevik-regjeringen beviste i praksis en sosialistisk løsnings levedyktighet, ved i borgerkrigen etter revolusjonen å sette en stopper for de mest grufulle antijødiske pogromene i historien, før Holocaust. Den tidlige sovjetstaten var på 1920-tallet var det eneste landet i verden som innvilget like rettigheter og en statlig finansiering av jiddiskspråklige – så vel som ukrainskspråklige – publikasjoner og skoler.

Etableringen av staten Israel og sionismens dominans er et produkt, ikke minst, av det stalinistiske sviket av Oktoberrevolusjonens program. Det var stalinismen som kvalte den europeiske revolusjonen på 1930-tallet, og muliggjorde at Hitler kom til makten i Tyskland, og banet vei for genocidet av den europeisk jødedommen i Holocaust. Og det var stalinismen som diskrediterte sosialismen i massenes øyne over hele verden, med Den store terroren og også med gjenopplivingen av antisemittisme, et av de mest perverse resultatene av gjenopplivingen av Den storrussiske sjåvinismen og det nasjonalistiske programmet med «sosialisme i ett land».

Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale forsvarte perspektivet om permanent revolusjon, spesielt for de undertrykte massene, i en 33-år-lang bitter kamp mot pabloismens nystalinistiske tendens, akkurat som ICFI forsvarte den trotskistiske evalueringen av stalinisme som et kontrarevolusjonært agentur for imperialismen. I kampen mot Workers Revolutionary Party i årene fra 1982 til 1986 var begge spørsmål av sentral betydning for forsvaret av trotskismens program.

I dag, i krigen i Ukraina og genocid-angrepet på Gaza, ser vi at denne kampen antar en betydning av liv og død for millioner av arbeidere. … Det har allerede begynt å oppstå en bevegelse av den internasjonale arbeiderklassen mot forbrytelsene begått mot det palestinske folket. De mest framskredne elementene vil ta opp trotskismens program, fordi det er det eneste politiske og historiske programmet som korresponderer med den internasjonale arbeiderklassens objektive bestrebelser og behov.

Møtet ble deretter adressert av tre YGBL-medlemmer. Gruppas medgrunnlegger og styreleder, Ostap Rerikh, gjennomgikk først Venstreopposisjonens utvikling på 1920-tallet og dens kamp mot stalinisme. Han understreket, til tross for den blodige undertrykkingen av den marxistiske opposisjonen mot det sovjetiske byråkratiet, at:

… utvisningen av Trotskij og bolsjevik-leninistene fra partiet, den videre eksileringen, fengslingen og til og med det politiske genocidet, satte ikke en stopper for Venstreopposisjonen. Fordi Venstreopposisjonen ikke var et nasjonalt fenomen, da den ikke var nasjonalt begrenset, og fordi dens støttespillere var over hele verden, var det dem som i september 1938 grunnla Den fjerde internasjonale. Det var dem som videreførte Trotskijs og Venstreopposisjonens arbeid da det politiske genocidet nådde sitt klimaks. Og etter splittelsen i Den fjerde internasjonale 1953, og den ortodokse trotskisten James P. Cannons grunnleggelse av Den internasjonale komitéen, fortsatte Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale – som den fortsetter til i dag – saken Venstreopposisjonen kjempet for mot stalinismen, i en kamp mot stalinismens pabloist-kollaboratører og til forsvar for Trotskijs program.

Bare Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale, der den videreførte Trotskijs og Venstreopposisjonens arbeid, erklærte at det stalinistiske byråkratiet ledet USSR mot kapitalistisk restaurering, og ikke til sin egen selvreformering, slik Pablo og Mandel hevdet. ICFI advarte for restaureringen av kapitalisme i USSR og uttalte det da Ted Grant forlangte et arbeidernes demokrati av det stalinistiske byråkratiet og kalte Jeltsins Russland en arbeiderstat. Det var Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale som førte den uopphørlige kampen for historisk sannhet, og vedvarende advarte Sovjetunionens proletariat om konsekvensene som var i vente med kapitalismens restaurering. Vi feirer 100-årsmarkeringen for Venstreopposisjonen samtidig med kapitalistsystemets voksende globale krise, samtidig med massestreiker og det palestinske folkets oppstand mot Netanyahu-regimet, samtidig med den framprovoserte stedfortrederkrigen [i Ukraina], den pågående koronavirusepidemien og trusselen om en tredje imperialistkrig, alt av det generert av kapitalismens motsetninger.

… Den unge garde av bolsjevik-leninister vet at den har valgt den rette veien, og at kursen den har satt for å bygge seksjonen av ICFI, og det i hele den tidligere Sovjetunionen, kan lede verdensproletariatet til kommunismens seier.

Lenge leve vår bevegelses hundreårsdag!

Lenge leve Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale!

Lev Novitskij gjennomgikk deretter den objektive konteksten Venstreopposisjonens kamp utspilte seg innenfor. Han understreket at Venstreopposisjonen og Stalin-fraksjonen representerte forskjellige sosiale krefter i sovjetsamfunnet: «På den ene siden sto de proletariske og halv-proletariske klassene, og på den andre de småborgerlige og byråkratiske sjiktene.» Han konkluderte:

… vi må, til tross for alle feiltakene og nederlagene, gå videre, bære kampens fakkel, som vi arvet fra de tidligere generasjonene av trotskister, til den seirende slutt. I siste instans avhenger verdens og menneskehetens skjebne av dette. Vi har allerede, nå for mer enn tre år siden, gått inn i tiåret for sosialistiske revolusjoner; tiåret nærmer seg allerede midtpunktet, og det avhenger først og fremst av oss om det vil bli et sosialistisk perspektiv eller ikke, om den internasjonale arbeiderklassen vil stoppe en verdens- og atomkrig, eller ikke. Alle disse oppgavene konfronterer oss nå, og vi må møte dem og ta dem på oss. Det er i siste instans den proletariske fortroppen som vil avgjøre den proletariske revolusjonens resultat, og dermed det påfølgende forløpet av den menneskelig utvikling som helhet.

Andrei Ritskij understreket i hans bidrag til møtet at hans dreining til trotskisme og Den internasjonale komitéen var motivert av hans studium av verkene til Vadim Rogovin, der han kom til å forstå at det fantes et alternativ til stalinisme i Bolsjevikpartiet. «Her kan vi se hvordan et stort historisk verk kan påvirke den politiske orienteringen til en organisasjon som vår.»

Ritskij understreket også at avsløringen av pseudo-venstre «bare kan gjøres basert på lærdommene fra trotskistbevegelsen og Den internasjonale komitéen, og på arbeiderklassens dagsaktuelle kamper internasjonalt. Det faktum at vi i dag feirer hundreårsmarkeringen for begynnelsen av denne kampen viser at vår bevegelse har dype historiske røtter, og vi må assimilere alle lærdommene av denne kampen.»

Den siste taleren på møtet var Carla, en trotskistungdom i Kasakhstan. Hun sa,

Kjære kamerater og venner, jeg henvender meg til dere fra byen Alma-Ata, som ligger i Kasakhstan. For nøyaktig 95 år siden ble en av nøkkelfigurene i Oktoberrevolusjonen, grunnleggeren av Den røde armé og en av organisererne av dens seire i borgerkrigen – Lev Davidovitsj Trotskij – forvist til denne byen av Stalins regime. Stalin og hans propagandaapparat framstilte Trotskij, der de forfalsket historien, som en fiende av revolusjonen, selv om det faktisk var Stalin selv som var Oktobers fiende og graver. … Jeg mener det er nødvendig å bygge en seksjon av Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale her i denne byen, slik at sannheten endelig kan seire. Tross alt, historiens hevn er i siste instans sterkere enn den mektigste generalsekretærens hevn.