Ei uke etter at palestinere startet en væpnet oppstand mot Israels blokade av Gaza-stripa bryter det ut protester internasjonalt mot Israels krig mot Gaza.
Benjamin Netanyahus fascistiske regime har beordret 1,1 millioner palestinere til å forlate Gaza by og trekke sørover, langs veier bombet av Israels væpnede styrker (IDF). Israel – som nå har kuttet Gazas tilgang til vann, drivstoff og elektrisitet, og med ledere som kaller palestinerne «menneskelige dyr» – målretter palestinerne for genocid.
Etter hvert som omfanget av forbrytelsene det israelske regimet og dets NATO-allierte har begått og begår blir åpenbare bryter det ut protester rundt om i verden i åpen trossing av medias fordømmelser av palestinere, politiinitimidering og forbud mot protester.
Den mest betydningsfulle demonstrasjonen fredag fant sted i New York City, der tusener samlet seg for å opponere mot angrepet på Palestina, i en klar avvising av den uopphørlige pro-israelske propagandaen fra hele det amerikanske politiske etablissementet og alt av selskapsmedia. I verdensimperialismens sentrum, hjemstavn til den største jødiske befolkningen i noen amerikansk by, uttrykte menneskemassene – blant dem mer enn 1 000 jøder – deres avsky for forbrytelsene som utspiller seg i Gaza.
Andre protester fredag som hver involverte hundrevis av mennesker ble holdt i Pittsburgh, Portland og Washington D.C., med større demonstrasjoner planlagt over hele USA denne weekenden. Til tross for medias og politikeres bestrebelser for å demonisere alle protester mot Israels politikk som «antisemittiske», og for å isolere dem som føler sympati for palestinerne, bygges det opposisjon blant arbeidere og ungdom av alle bakgrunner. En meningsmåling fra 2021 fant at en fjerdedel av amerikanske jøder anser Israel for å være en «apartheidstat» fiendtlig mot palestinerne, et tall som bare vil fortsette å vokse.
Tusener gikk fredag nok en gang ut i gatene også i London, der de trosset lignende propaganda og trusler fra britiske media og det politiske etablissementet.
En serie større demonstrasjoner feide også over Midtøsten, som involverte hundretusener. I Jordan forlangte masseprotester i Amman åpningen av Jordans grense til den Israel-okkuperte Vestbredden. Protesterende folkemengder marsjerte mot grensa til Israel, for der å bli avvist av jordansk politi.
Store protester fant sted i hovedtedene Sanaa og Teheran. I Kairo samlet titusener seg utenfor Al Azhar-moskéen i talekor som lød «Fritt Palestina». Tusener trosset i Tunis et statspålagt forbud mot protestmarsjer til støtte for Gaza. I Irak, et land som etter tiår med USA-ledede sanksjoner, krig og okkupasjon siden Gulfkrigen i 1991 tapte mer enn 1 million liv, marsjerte hundretusener i Bagdad.
De protesterende demonstrantene i Midtøsten motsetter seg effektivt sett deres egne regjeringer, som i flere tiår har forrådt palestinerne, så vel som det israelske regimet. Det arabiske borgerskapets rolle er eksemplifisert av forræderiet som daglig begås av det egyptiske militærdiktaturet. Egypt undertegnet i 1978 en traktat med Israel, og landet har nå stengt sine grenser for palestinere som prøver å flykte fra Gaza.
I Israel selv er det eksplosiv misnøye, til tross for den ultrareaksjonære politiske atmosfæren næret av Netanyahus regjering, som nå har fått tilslutning av landets offisielle opposisjon. Tidligere i år deltok millioner i protester mot Netanyahus bestrebelser for å undergrave rettsvesenets uavhengighet. Angrepet på rettsvesenet, som et åpent brev med tittelen «Elefant i rommet», undertegnet av 3 000 intellektuelle overveiende av jødisk opphav, gjorde klart er nært tilknyttet betingelsene som førte til Hamas-oppstanden:
[Det er en] direkte sammenheng mellom Israels nylige angrep på rettsvesenet og landets illegale okkupasjon av palestinere i Det okkuperte palestinske territoriet. Det palestinske folket mangler så godt som alle grunnleggende rettigheter, inkludert retten til å stemme og protestere. De møter konstant vold: Bare i år har israelske styrker drept mer enn 190 palestinere på Vestbredden og Gaza og revet over 590 bygningsstrukturer. Nybyggere brenner, plyndrer og dreper helt ustraffet. …
Det kan ikke være demokrati for jøder i Israel så lenge palestinere lever under et apartheidregime, som israelske juridiske eksperter har beskrevet det. Det endelige formålet med den rettslige overhalingen er faktisk å stramme til restriksjonene på Gaza, frata palestinere like rettigheter både utenfor og innenfor Den grønne linja, annektere mer land, og etnisk renske alle territorier under Israels styre for deres palestinske befolkning.
Alle de store imperialistmaktene står avslørt av deres støtte til Netanyahu og hans krig mot palestinerne. Statslederne i Frankrike, Italia, Tyskland, Storbritannia og USA lovet sist søndag «standhaftig og forent støtte til staten Israel» og en «utvetydig fordømmelse av Hamas». USAs utenriksminister Antony Blinken forskanset seg under en pressekonferanse i Qatar fredag på posisjonen at Israels forbrytelser må tolereres.
Spurt av en reporter om Israel «gjengjelder i harnisk» og hvorvidt USA støtter dette, repliserte Blinken med totalt hykleri og dobbeltsnakk: «Det Israel gjør er ikke gjengjeldelse. Det Israel gjør er å forsvare sitt folks liv. ... Jeg tror ethvert land konfrontert med hva Israel har lidd, sansynligvis ville gjort det samme.»
Hvilken melding er det NATO-maktene sender? De tar sikte på å skape en ny æra av imperialistisk kolonistyre av global skala. De aksepterer ingen motstand mot den israelske statens illegale, 16-år-lange blokade av Gaza, dens benektelse av mat og medisiner til den fattige enklaven, eller dens målrettede attentat på enklavens innbyggere. Skulle denne enhetsfronten av imperialistgangstere oppsummert sin politikk overfor det palestinske folket i én setning, ville den lyde: «Slaver var dere, og slaver forblir dere.»
I en video utgitt fredag, som har gått nesten uten å bli nevnt i vestlige media, oppsummerte den offisielle Hamas-representanten Basim Naim bakgrunnen for israelsk undertrykking, som førte til 7. oktober-opprøret:
Vi snakker om en 75-år-gammel okkupasjon som forsømte og ignorerte alle politiske og juridiske virkemidler for å løse konflikten, der den israelske fienden har fortsatt deres politikk med fornektelse av det palestinske folkets eksistens, og deres nasjonale rettigheter. Vi har gjentatte ganger i løpet av de siste månedene og årene advart for at situasjonen på bakken ikke lenger kunne opprettholdes, og at eksplosjonen bare var et tidsspørsmål.
Vi har gjentatte ganger advart for at dersom israelerne fortsatte krenkelsene og overtrampene av bestemmelsene om Al-Aqsa-moskéen og deres forsøk på å endre status quo, tilsynelatende i en plan for å dele den hellige moskéen romslig og tidsmessig. Vi har også advart for at statsterrorismen implementert av fascistbosettere på tvers av den okkuperte Vestbredden. Vi har advart om utvisningen med makt av vårt folk fra Jerusalem. Vi har også advart om de systematiske forbrytelsene mot våre fengslede, inkludert kvinner og barn, i israelske fengsler.
Og til slutt, vi har advart om den israelske beleiringen av Gaza i mer enn 17 år, som er en krigsforbrytelse som har gjort Gaza til det største friluftsfengselet på jorda, der en hel generasjon har mistet alle slags håp. Men dessverre, det var det ingen som lyttet til disse advarslene, og det internasjonale samfunnet, spesielt de vestlige landene, fortsetter å gi Israel dekning på alle nivåer for å fortsette å begå deres forbrytelser.
Den israelske regjeringens og de vestlige imperialistmaktenes mål for å føre deres krig mot Gaza er å utslette denne historiske bakgrunnen og bedøve befolkningen med heldekkende grusomhetspropaganda, fra vegg til vegg.
Mens de israelske siviles død utvilsomt var tragisk, den volden som fant sted utspilte seg i konteksten av et massivt undertrykt folk som gjorde opprør mot en tungt bevæpnet undertrykker. Selv om man skulle akseptere alle beretningene om palestinsk vold, det reiser uansett bare spørsmålet – hva kunne føre til slik vold?
Historien dømmer forskjellig volden begått av en befolkning som reiser seg mot undertrykking, og det kalkulert å henfalle til massemord begått av kapitalistiske statsmaskiner bevæpnet med enorme militære og økonomiske ressurser. Imperialistene har alltid hevdet at de undertryktes motstand mot kolonialisme har berettiget deres gjengjeldelse. Der de ha utøvd denne gjengjeldelsen har de alltid framstilt de undertrykte som villmenn og mordere.
Bokserne gjorde i 1899 opprør mot oppdelingen av Kina i imperialistenes innflytelsessfærer. Med henvisning til boksernes drap av kristne misjonærer og deres beslag av utenlandsk eiendom, sendte åtte forskjellige imperialistmakter deres hærer for å plyndre Beijing og massakrere bokserne. Økende konflikter mellom imperialistmaktene om delingen av krigsbytter i Kina førte til slutt til Japans blodige okkupasjon av Kina på 1930- og 1940-tallet, som kostet nesten 20 millioner kinesere livet, og provoserte fram revolusjonen i 1949, som fikk slutt på kolonistyret over Kina.
Herero-folket reiste seg i 1904 mot tysk kolonistyre i Namibia, der de drepte mer enn 100 tyske settlere. Den tyske hæren responderte med å utføre 1900-tallets første genocid mot hereroene, og tvang dem ut i ørkenen hvor de døde av tørst, eller de fengslet dem og sperret dem inne i dødsleirer som var forløpere for naziregimets utryddingsleirer. Tysklands offisielle representanter erkjente i 2015 formelt genocidet og tilbød en statsunnskyldning.
Netanyahus regime og deres imperialistallierte tyr til lignende metoder mot Gaza. De store kampene mot kolonistyret på 1900-tallet, som brøyt ut etter de russiske revolusjonene i 1905 og i oktober 1917, fant imidlertid ikke sted forgjeves. Blant masser av arbeidere og ungdom internasjonalt, provoserer Netanyahus barbariske metoder fram raseri. Denne opposisjonen vil vokse etter hvert som det monumentale omfanget av forbrytelsene som nå planlegges og snart begås mot Gaza, blir åpenbare for stadig breiere sjikt av arbeidere og ungdommer over hele verden.
NATO-maktenes andre berettigelse for å støtte Netanyahus forbrytelser – at de forsvarer jøder og opponerer mot antisemittisme – kollapser. De støtter i virkeligheten Netanyahus genocid-kampanje mot palestinerne i en nær allianse med politiske etterkommere av styrkene som utførte Holocaust.
De har i nesten to år ført en krig mot Russland i Ukraina, i allianse med nyfascister som Azov-bataljonen, som hyller minnet om nazikollaboratøren og antisemitten Stepan Bandera. NATOs bestrebelser for å benekte dette faktum, eller avfeie det som russisk propaganda, har falt fra hverandre. Hele Canadas parlamentet ga i forrige måned stående applaus til den 98-år-gamle ukrainske nazikrigsforbryteren og tidligere Waffen SS-medlem Yaroslav Hunka.
Samtidig som de kapitalistiske styringselitene kaster seg ut i barbari vokser det fram en massebevegelse i den internasjonale arbeiderklassen. Protester mot imperialisme og sionisme bryter ut samtidig med arbeiderklassens voksende globale kamper. Streiker mot utbytting, innstramminger, inflasjon og politivold har i år rystet alle de store imperialistmaktene, og vil intensiveres i ukene og månedene som kommer.
Palestinas frigjøring er bare mulig i sammenheng med veksten av en kraftfull sosialistbevegelse i den internasjonale arbeiderklassen, inkludert i Israel selv. Dette vil skape forutsetninger for å styrte den sionistiske sjåvinismen, og foreningen av palestinske og israelske arbeidere. Kampen mot krigen i Gaza må få en klar, antiimperialistisk og antikapitalistisk karakter, og må mobilisere arbeiderklassen i en kamp for sosialisme på tvers av Palestina og Midtøsten, og internasjonalt.