Begrepet «rettferdig overgang» til produksjonen av elektrodrevne kjøretøy fulle av elektroniske styringskretser, har de siste årene har blitt et trylleformular i selskapseliten og UAW-byråkratiet.

Et G7-kommuniké fra 20. mai (den mellomstatlige organisasjonen som representerer verdens syv mektigste økonomier) svermer gjentatte ganger om «en rettferdig overgang … som oppnår bærekraftig vekst og arbeidsplasser av høy kvalitet». Det hvite hus erklærer at Biden-administrasjonen «fremmer en rettferdig overgang … jobber hånd i hånd med internasjonale ledere, det sivile samfunn, næringslivet». Den europeiske union (EU) har en hel «Rettferdig overgang mekanisme» med målsetting om å anvende € 55 milliarder for å «sikre at ingen blir etterlatt».

Begrepet «rettferdig overgang» er en eufemistisk referanse til det faktum at hundrevis av millioner arbeidere er posisjonert til å lide under overgangen til fornybar energi. Dette er ikke fordi fornybar energi er ille, eller fordi global oppvarming er en bløff, som ulike fascistpratemakere fra høyresiden gjerne forkynner. Tvert imot, det er fordi «energiovergangen», slik den nå står, er en overgang operert av og for de store selskapene – det er en kapitalistisk overgang.

Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO) definerer en «rettferdig overgang» som «en mer grønn økonomi, på en måte som er så rettferdig og inkluderende som mulig for alle berørte parter, og som skaper anstendige arbeidsmuligheter, og ikke etterlate noen.»

Reint abstrakt er dette en tiltalende idé. Men realiteten er at «rettferdig» bare slutter seg til de mange andre fyndordene – likhetsbasert, inkluderende, mangfoldig, anstendig – som alle tilslører hva som faktisk finner sted.

Energiomstillingen, der den nå står, har lite å gjøre med å stoppe global oppvarming og beskytte miljøet. Den har langt mer å gjøre med kontrollen over verdens ressurser, forsyningskjeder og den framskredne eksporthandelen.

Forøvrig vil den «rettferdige overgangen» forfektet av Biden-administrasjonen og dens lakeier i UAW-apparatet – til tross for alle påstander om det motsatte – intensivere arbeiderklassens press, slit og utbytting. Perioden framfor oss, med en kapitalistisk energiomstilling, truer å bli volatil, med stigende kostnader over hele linja, som ytterligere vil grave inn i arbeidernes og sliternes liv.

Med i alt dette er det ett sentralt anliggende som er overhengende: Både USA og EU bruker kappa av en «rettferdig» energiomstilling for å forberede for en krig mot Kina. Krigsplanleggerne i Pentagon og de amerikanske etterretningsbyråene, som ikke er tilfredse med uhyrlighetene de utløste i Irak og Afghanistan, ser det å beseire Kina militært og økonomisk som det 21. århundres definerende strategiske spørsmål.

Denne artikkelen kler av tre hovedløgner rundt den «rettferdige» energiovergangen.

1. Den «rettferdige overgangen» har lite å gjøre med å stoppe global oppvarming, det handler om politisk kontroll og forberedelser til krig med Kina.

Rundt om i hele verden lyver regjeringer så det renner av dem, om deres planer for å stoppe en global oppvarming. FNs neste globale klimakonferanse skal av alle steder arrangeres i De forente arabiske emirater (UAE), et land styrt av en oljedirektør.

Mens prosjekter for fornybar energi er i framvekst, bleikner imidlertid disse stigningene i sammenligning med det helhetlig omfattende arbeidet som er nødvendig for faktisk å stoppe klimagassutslippene. For eksempel stod sol og vind i 2022 bare for 5 prosent av det globale primære energiforbruket. Fossile brensler utgjorde imidlertid mer enn 66 prosent, og biomasse (trevirke, m.m.) ytterligere 6 prosent av energiforbruket.

Ifølge Det internasjonale energibyrået (IEA) forventes ikke etterspørselen etter olje – den største enkeltkilden til karbonutslipp – å avta i noen betydelig grad på flere tiår, til tross for betydelige bestrebelser for å promotere bruken av elbiler rundt om i verden. Det er fordi (1) veitransport står bare for 40 prosent av oljeetterspørselen; (2) petrokjemikalier, containerskip, fly og trailere er langt vanskeligere å koble fra oljen; (3) fornybar energi må ikke bare erstatte gamle former for energi, men også besørge den globale etterspørselsveksten etter energi, spesielt siden alle ting blir stadig mer beroende på elektrisitet.

Den raske promoteringen av elektrodrevne kjøretøy (EV-er) i den amerikanske og europeiske bilindustrien handler i denne konteksten ikke om en genuin bestrebelse for å gjøre økonomien «mer grønn». Det er snarere knyttet til USAs og Europas imperiale kontroll over verdens ressurser, og deres planer om å konfrontere Kina militært.

Det er to punkter her som er sentrale for å forstå bildet:

(A) Selv om regjeringer i USA og Europa kan bekjenne faktisk å bry seg om klimaendringer, er deres større bekymring den stadig strammere leveransen av verdens olje- og gassressurser.

OPEC holder nå mer enn 80 prosent av verdens gjenværende forsyninger av olje og gass. Fracking- boomen – bonanzaen for utvinning av gass og petroleum fra skiferforekomster, gjennom prosessen kalt hydraulisk frakturering – besørget amerikansk imperialisme et kort pusterom fra det underliggende ressurspresset som lå til grunn for dens beslutninger om å invadere Irak, bombe Libya og omringe Russland, Venezuela og Iran. Men nå advarer klikker som redaksjonen i Wall Street Journal om «Slutt for USAs Shale Boom» da ressursene tømmes og operasjonen blir dyrere.

I årene framover forventes kontrollen utøvd av USA og Europas stormakter over de gjenværende billige forsyningene av olje og gass å svekkes betydelig. Forøvrig, volatiliteten og prissjokkene som i 2021 og 2022 rystet verdensøkonomien og kuttet inn i arbeidernes lønninger, vil fortsette.

EV-adopsjonen er, i den forstand, et redskap oljeimporterende land anvender for å besørge en liten grad av lettelse fra den tiltakende volatiliteten og tilstrammingen i markedene for hydrokarboner. Den har også dobbelfunksjonen av å være et «grønt dekke». Det vil si, den er et virkemiddel for å avverge kollapsen i folkelig støtte til Det demokratiske partiet, og partiets internasjonale kolleger, gjennom å posere med aktive tiltak i handlingen mot klimaendringene.

Millioner av mennesker foretrekker elbiler fordi de ikke trenger å kjøpe bensin, og ikke å forglemme deres eget ønske om å bekjempe global oppvarming. Men elbilenes anvendelse under kapitalismen utgjør ikke noen meningsfull måte å kunne bekjempe klimaendringene som helhet.

(B) Kina dominerer fullstendig produksjonen av elbiler og de viktige sjeldne jordmineralene som er nødvendige for å produsere dem – litium, nikkel, kobolt, mangan og grafitt.

Kina besluttet på begynnelsen av 2000-tallet å satse aggressivt på EV-teknologi, fordi de forsto deres egen begrensede evne og kapasitet til å kunne kontrollere den globale oljeproduksjonen. Den kinesiske regjeringen subsidierte framveksten av en industri for produksjon av elbiler og, i en noe mindre grad, produksjonen av viktige jordmineraler.

Nå kontrollerer Kina tre fjerdedeler av verdens elbil-batteriproduksjon – der batteriet står for rundt 40 prosent av et elektrodrevet kjøretøys kostnader.

Salget av elbiler har siden 2018 globalt blitt femdoblet, og Kina har ledet an i denne utvidelsen.

Kina eksporterte i 2016 globalt mindre enn en-halv-million biler – langt bak slike rivaler som Japan og Tyskland, som hver eksporterte mer enn 4 millioner i året. Kinas bileksporter har imidlertid siden begynnelsen av 2021 økt betraktelig. En rapport fra Financial Standards antyder at Kina vil erstatte Japan som den fremste bileksportøren innen utgangen av 2023.

De fleste av disse bilene er elbiler, anført av de tre vesentlige bilselskapene SAIC, BAIC og BYD. I Kina er rundt 60 prosent av salget av nye biler nå elbiler, en rate som er langt høyere enn i noe annet folkerikt land.

Det er i denne sammenhengen at USA og landets europeiske allierte kappes om å skaffe seg handelsavtaler relatert de viktige sjeldne jordmineralene og å få økt produksjonen av elbiler.

USA har i mange år hatt planer om å forberede og gjennomføre en krig mot Kina. En ring av baser og militærallianser gjør USA i stand til omringe Kina fra alle kanter og vinkler. Én ledende amerikansk general forutså at USA vil være i krig med Kina så tidlig som i 2025.

Kinas dominans over disse nye, vesentlige aspektene ved global produksjon – elbiler, fornybare energikilder og viktige sjeldne jordmineraler – truer USAs evne til å kunne gjennomføre en slik krig. USA må utvikle sine egne forsyningskjeder for disse livsviktige produksjonsprosessene, og samtidig bestrebe seg for å sikre at deres allierte forblir låst inn i USAs økonomiske orden.

Dette er grunnen til at USA nå har etablert «mineralsikkerhetspartnerskap» med Australia, Canada, Finland, Frankrike, Tyskland, India, Italia, Japan, Sør-Korea, Sverige, Storbritannia, og med EU som en helhet.

2. Den «rettferdige overgangen» vil i vesentlig grad intensivere arbeiderklassens utbytting.

En sentral påstand fra Biden-administrasjonen og andre som utbasunerer en «rettferdig overgang» er at det er mulig under kapitalismen å ha en energiomstilling som forbedrer arbeiderklassens stilling.

Dette er imidlertid ei løgn. Under kapitalismen kommer framskritt innen produksjon og automatisering på bekostning av arbeiderne, ikke til deres fordel.

Som World Socialist Web Site forklarte i forrige måned, bilselskapene forbereder et «jobbmassaker» av nedskjæringer knyttet til overgangen til den mindre arbeidsintensive produksjonen av elbiler:

Ifølge en 2021-rapport fra den europeiske deleleverandørindustrien European Association of Automotive Suppliers, kommer 500 000 bilarbeidere til å miste jobben bare i Europa innen 2040, deriblant 121 000 i Tyskland, 74 000 i Italia, 72 000 i Spania og 56 000 i Romania. Ei separat konsulentgruppe, Ifo Institute for Economic Research, forutser tap av 215 000 arbeidsplasser i Tyskland innen 2030, som utgjør 40 prosent av landets bilarbeidere. Analyseselskapet Arthur D. Little Japan forutser at 84 000 arbeidere der i landet får sparken innen 2050, og en topplassert fagforeningsfunksjonær i det sørkoreanske selskapet Hyundai forutser at 70 prosent av alle bilarbeidere i Sør-Korea snart vil miste deres jobb.

Vi skrev at i USA, kan dette tallet gå så høyt som til en-halv-million tapte arbeidsplasser.

Mens Shawn Fain, presidenten for United Auto Workers (UAW), hevder han vil «minske innvirkningen» av dette skiftet, har UAW holdt arbeiderne helt i mørket om denne EV-overgangen.

Framskritt innen teknologi burde ikke føre til tap av arbeidsplasser, men snarere til forbedringer i livskvaliteten, der arbeidere jobber mindre for det samme produktet av deres arbeidskraft. Men under kapitalismen blir bilarbeidere over hele verden presset ut i et nådeløst konkurransekappløp mot bunnen.

Mens elbiler har en mindre arbeidskrevende sammenstillingsprosess, krever utvinningen og raffineringen av mineralene som går inn i produksjonen av dem betydelig mer arbeidskraft.

Millioner av arbeidere internasjonalt er allerede ansatt i den notorisk misbrukende og utbyttende gruveindustrien som overfører råmaterialer til EV-produksjonen.

USA kunngjorde seinest i forrige uke at de var i framskredne samtaler med Saudi-Arabia for å sikre seg gruveforekomster for en verdi av $ 15 milliarder i flere afrikanske land, og spesielt Den demokratiske republikken Kongo (DRC), Guinea og Namibia.

Arbeidsbetingelsene for gruvearbeidere i disse landene er imidlertid uhyrlige.

I DRC, kilden til nesten all kobolt som finner veien inn i et elbil-batteri, tjener eksempelvis de fleste gruvearbeiderne mindre enn $ 10 dagen.

En ledende menneskerettighetsorganisasjon, Business and Human Rights Resource Centre, har samlet inn data om overgrep som finner sted i disse gruvene – og forøvrig, andre steder i verden.

Organisasjonen fant i perioden fra 2010 til 2021 hundrevis av påstander om vesentlige brudd på menneskerettighetene i gruveområdene for utvinningen av viktige sjeldne jordmineraler. Disse bruddene inkluderte drap, angrep mot sivilsamfunnsorganisasjoner og lokalsamfunn, vesentlige brudd på sikkerhets- og helseforskrifter, inkludert de som er relaterte pandemien, miljøpåvirkninger, og i tillegg omfattende bevismengder for svindel og bestikkelser.

Mens USA og landets allierte forsøker å presentere sin energiomstilling som mer «rettferdig» enn Kinas, fant Business and Human Rights Resource Center at de ledende kildene til de registrerte overgrepene var selskapene Glencore, Freeport og BHP – sveitsiske, amerikanske og anglo-australske gruveselskaper.

Saudi-Arabia, som nå faktisk samarbeider med USA for å utvikle viktige jordmineraler i denne regionen, overvåker innen egne grenser et diktatorisk regime basert på den jevne tilstrømmingen av millioner av arbeidere utbyttet under slavetilstander, fra Sørøst-Asia og fattigere land i Midtøsten.

Business and Human Rights Resource Center advarer om at vilkårene for arbeidere som utvinner de viktige jordmmineralene sannsynligvis vil bli verre. De skriver i sin rapport: «Gruveselskapers menneskerettighetsvurdering holder ikke tritt med en utvidet ressursleting, som øker risikoen for at [energi]-overgangen besørger næring til ytterligere misbruk i denne allerede dystre sektoren.»

3. Overgangen vil bli volatil og inflasjonsdrivende

Perioden med kapitalistisk energiomstilling som verden har gått inn i truer ikke bare med å slette hundretusenvis av arbeidsplasser i bilindustrien, og forverre gruvearbeidernes elendighet i utviklingsland. Den vil også føre til ytterligere økning av livskostnadene, som vil ramme flere milliarder mennesker på pungen. Kort sagt, overgangen vil ikke bli jevn og gradvis, men kaotisk og kostbar.

Verden inneholder nok ressurser, teknologi og penger til å investere i infrastrukturen som er nødvendig for å senke energikostnadene, og kunne besørge en rask overgang til fornybar energi. Under kapitalismen utføres imidlertid disse investeringene på en kaotisk og ustrukturert og planløs måte, der regjringene bestreber seg for å berike deres eget finansaristokrati.

Den revolusjonære sosialisten Leo Trotskij uttalte en gang: «Det kapitalistiske systemets fundamentale ondskap er ikke de besittende klassenes ekstravaganser, uansett hvor avskyelige de for så vidt måtte være, men det faktum at borgerskapet for å garantere sin rett til ekstravaganser opprettholder sitt private eierskap til produksjonsmidlene, og dermed dømmer det økonomiske systemet til anarki og forfall.» (Den forrådte revolusjon, kap. 1)

Framtiden for kapitalismens energisystem er omstridt, med tusenvis av forskjellige selskaper og alle forskjellige land som satser sitt på forskjellige scenarioer og utfall. I dette markedskreftenes anarki er det ingen prisstabilitet for forbrukerne. Dessuten truer krig med å kaste dette systemet ytterligere ut i uorden.

Dette ble demonstrert etter sanksjonene USA innførte mot Russland etter Russlands invasjon av Ukraina. Gass- og oljeprisene rundt om i verden skøyt i været i 2021 og 2022, hvilket førte til vanskeligheter og masseprotester rundt om i verden. Fordi energi er så grunnleggende for alle av verdensøkonomiens aktiviteter, har prisstigninger for olje og naturgass en gjennomgripende effekt på alle andre varer, og da spesielt matvarer.

Mens den umiddelbare årsaken til den prisøkningen var krigen, som NATO fundamentalt sett provoserte fram gjennom år med ekspansjon, og til slutt et kupp, var det også tilfelle at energisystemet som helhet var uforberedt.

Nesten alle vesentlige energianalytikere forventer ikke bare en videreføring av volatiliteten i energiprisene under energiovergangen, men også dens eskalering.

McKinsey, det ledende globale konsulentforetaket, skriver:

Tidene er turbulente og alle bransjer og industrier blir berørt. Når det er sagt, spesielt energiselskaper møter ei rekke forstyrrelser både fra makroøkonomiske og energispesifikke sjokk, inkludert volatiliteten i råvarepriser, økt press for å redusere karbonutslipp og forstyrrelser i forsyningskjeden. Faktisk er flertallet av dagens energi- og råvarepriser betydelig høyere og langt mer volatile enn de var før Covid-19-pandemien.

Vedvarende høyere råvarepriser og volatilitet vil likeledes utgjøre et ytterligere press nedad på den økonomisk veksten, og oppmuntre de store selskapene til å presse deres arbeidsstyrke enda hardere. Verdensbanken forutså i fjor at «2022-energisjokket kunne tappe av den globale veksten i årevis». Men slike sjokk blir ikke borte.

For en sosialistisk energiomstilling

Den «rettferdige» overgangen som Det demokratiske partiet, fagforeningene og deres allierte rundt om i verden forfekter, vil ikke gjøre noe for fundamentalt å sikre en rask, genuin overgang som forbedrer arbeideres liv.

Tvert imot, energiomstillingen, slik den for tiden utspiller seg, er en front for krig og geopolitiske oppkjøp. Langt fra å forbedre arbeiderklassens betingelser vil en slik overgang innebære en dramatisk eskalering av gruvedriften i noen av verdens mest notorisk misbrukende arbeidsregimer. Imperialistmaktenes febrilske jakt etter å anskaffe seg ressursene nødvendige for produksjonen av elbiler og andre teknologier, vil bare ytterligere stimulere til et ras av misbrukende og utbyttende gruveprosesser. Industrilandenes overgang til elbiler innebærer samtidig der massive nedskjæringer av bilproduksjonens arbeidsstyrker.

Bak alt dette vil den kapitalistisk utviklingens mangelfullt planlagte, anarkiske karakter – og den store faren for krig – ytterligere blåse opp inflasjonens flammer. Den nylige energikrisa i 2022 var ikke en tilfeldighet, men et forvarsel for årene som kommer under en kapitalistisk energiovergang.

Under arbeiderklassens ledelse kan overgangen til en miljøvennlig økonomi bli gjennomført på grunnlag av en massiv forbedring av arbeiderklassens rettigheter og levestandarder. Siden det kreves mindre arbeidskraft for å produsere elbiler kan følgelig arbeidsuka reduseres samtidig med høyere lønninger, slik at arbeiderne får tilstrekkelig med tid og ressurser til å ta vare på deres familier. Dette ville kreve å underordne hva selskapene ønsker til det arbeiderklassen trenger. Dette krever at bilindustrien plasseres under grunnplanets demokratisk kontroll, ikke for å opereres for profitt, men for å imøtekomme menneskelige behov. Dét var programmet til sosialisten og grunnplanarbeideren Will Lehman fra Mack Trucks-fabrikken i Pennsylvania, som stilte til valg som UAW-president i 2022 og vant nesten 5 000 stemmer på dette revolusjonære programmet.

Det å slåss for en bærekraftig, miljøvennlig framtid krever, som selve sitt grunnlag, en kamp mot kapitalistsystemet. Den dystre faren for en tredje verdenskrig mellom Kina og USA understreker at kapitalismen og dens anarkiske nasjon-stat-system er uforenlig med planetens velvære og livene til dem som bebor den. Det er arbeiderklassens oppgave å ta energiovergangen ut av hendene til de store selskapene og kapitalistene som kontrollerer dem, og gjøre det om til et sosialistisk prosjekt for hele menneskehetens fordel.