Scholz’ «Tysklandspakt»: En krigsallianse mot befolkningen

«Jeg kjenner ikke lenger noen partier, jeg kjenner bare tyskere», erklærte Kaiser Wilhelm i hans beryktede tale 4. august 1914 til der Reichstag, i dag der Bundestag, eller Forbundsdagen som vi sier på norsk, den gang Tyskland startet den første verdenskrig, og der Sosialdemokratene (SPD) stemte med på Kaiser Wilhelms krigskreditter. Dagens tyske kansler Olaf Scholz (SPD) står med hans nåværende forlangende om «ein Deutschlandpakt», en «Tysklandspakt», i denne mørke tradisjonen. For å påtvinge hans innstrammings- og krigspolitikk mot den voksende opposisjonen, lukker styringsklassen rekkene.

Den tyske forbundskansleren Olaf Scholz taler på andre dagen av debatten om 2024-budsjettet i det tyske parlamentet, Forbundsdagen, i Berlin, Tyskland, onsdag 6. september 2023. [AP Photo/Markus Schreiber]

«Vi trenger en nasjonal kraftanstengelse. La oss slå alle våre krefter sammen!» erklærte Scholz i hans tale i Forbundsdagen (det føderale parlamentet, Bundestag) på onsdag. «Jeg vil derfor foreslå en pakt, la oss si: en Tysklandspakt – en Tysklandspakt som gjør landet vårt raskere, mer moderne og tryggere. Tempo i stedet for stagnasjon, handling i stedet for å sitte på sidelinja, samarbeid i stedet for krangling.» Dette er «timens bud».

Hans forslag var følgelig ikke bare «eksplisitt» adressert til Den kristelig-demokratiske union/Den kristelig-sosiale union (CDU/CSU), den største opposisjonsfraksjonen i Forbundsdagen, men til alle partier og organisasjoner – «den føderale regjeringen, alle Bundesländer [delstater], by- og kommuneadministrasjoner, næringsvirksomheter og lokalmyndigheter, foreninger og fagforbund.» Bare sammen vil vi få «ristet av oss muggen fra byråkratiet, risikoaversjonen og motløsheten som i løpet av år og tiår har lagt seg over vårt land», ropte Scholz ut.

Det er åpenbart hva kansleren har på hjertet. Budsjettet, som nå diskuteres i Forbundsdagen, er en krigserklæring mot den arbeidende tyske befolkningen. Det han har fore er massive nedskjæringer med målsettingen å iverksette den største opprustingsoffensiven siden slutten av den andre verdenskrig. I henhold til planene trafikklys-regjeringen har lagt, sammensatt av Sosialdemokratene (SPD)/De grønne (Die Grünen)/Fri-demokratene (FDP) [og slik benevnt på bakgrunn av partifargene], skal det neste år strømme € 85,5 milliarder inn i militæret. Dette representerer en økning med en faktor på tre sammenlignet med det estimerte totaltallet for 2023, på € 65 milliarder.

Det nye budsjettforslaget for 2024 viser bare en økning av militærbudsjettet på € 1,7 milliarder, opp til € 51,8 milliarder (en økning på 1,68 prosent). Men i tillegg kommer € 19,17 milliarder trukket fra das Sondervermögen, «Spesialfondet for [den tyske hæren] Bundeswehr» på € 100 milliarder, som regjeringen i fjor fikk vedtatt med opposisjonspartienes støtte. Og mange andre militærutlegg er forøvrig skjult i andre budsjettposter. Bare for Kiev-regimet har die Ampel – «trafikklyset» –

 foreslått en årlig militærbistand på € 5 milliarder [NOK 57,11 milliarder].

Scholz gjorde det klart i hans tale at gjenopprustingsorgien bare vil intensiveres de kommende årene og tiårene. «Vi anvender nå de € 100 milliardene slik at Bundeswehr fra neste år av har NATO-kvoten på 2 prosent (av BNP) tilgjengelig.» Han fortsatte med å si at «det allerede i dag er klart at vi seinest innen 2028 må finansiere Bundeswehr med ytterligere € 25 milliarder, kanskje nesten opp til € 30 milliarder, direkte fra det føderale budsjettet.»

Scholz rettferdiggjorde denne permanente militariseringen av statsbudsjettet med velkjent propaganda. Den «russiske aggresjonskrigen» representerer et «vendepunkt» [‹Zeitenwende›] og en «trussel» mot «sikkerhetsarkitekturen i Europa» og vil beskjeftige Tyskland «ikke bare i denne, men mange, mange legislative perioder som kommer». De ledende NATO-maktene provoserte faktisk fram Putins reaksjonære invasjon av Ukraina, og eskalerer nå krigen stadig mer. Tysk imperialisme, som to ganger på 1900-tallet invaderte Ukraina og forsøkte å få underlagt seg Russland, forfølger dermed igjen målet om å gjøre seg til Europas dominerende militærmakt.

For å finansiere denne tyske krigsoffensiven organiserer styringsklassen historisk uforlignelige nedskjæringer av sosiale utgifter. Scholz formante: «Situasjonens alvor er ikke tjent med retorikk og populisme, ... det vi bidrar med, i alt vi nå gjør, er at vi vil sikre at vi er i stand til å heve dette budsjettet for det kommende året.»

Det framlagte budsjettforslaget inneholder allerede de dypeste kuttene i etterkrigsperioden. Bare helsebudsjettet er skåret ned med 33,7 prosent, fra € 24,48 milliarder til € 16,22 milliarder, etter at det allerede ble kuttet med nesten € 40 milliarder året før. Det blir også langt mindre tilgjengelige midler til utdanning og mange andre sosiale ytelser. Eksempelvis reduseres utgiftene til nyslåtte mødres rekonvaliseringssentre og familieferielokaliseringer hver med 93 prosent, til ungdomsskolering og ungdommers møteplasser med 77 prosent, til ikke-øremerket ungdomsvelferd med 19 prosent, til den tyske studiestøtten BAföG med 24 prosent, og til bostøtte med 16 prosent.

Og alt dette er bare begynnelsen. En kampanje for enda større innsparinger er allerede på gang innen det politiske etablissementet og i media. En spalte i Der Spiegel, med tittelen «Tilbakerullingen av velferdsstaten har begynt», berømmer den tyske regjeringen for «drastisk å ha avkortet» de opprinnelige ønskene fra Die Grünens Lisa Paus, minister for familieanliggender, «om nye milliarder til trengende barn».

Nå «er det allerede et forlangende om at funksjonsfriske mottakere av borgerstøtte skal bli samfunnsnyttige, og neste mål er sannsynligvis at man tar forfektere for ‹pensjon med 63› i ørene». For styringsklassen er den nåværende budsjettposten på €172 milliarder til arbeids- og sosialdepartementet rett og slett uakseptabel, og den vil måtte bli offer for den røde blyanten i framtiden – med påfølgende ødeleggende konsekvenser for millioner av arbeidere og deres familier.

Den bevisste utarmingen av befolkningen i opprustingens og krigens navn går hånd i hånd med massive angrep på demokratiske rettigheter og antiflyktning-agitasjon i stil med det høyreekstreme partiet Alternative für Deutschland (AfD). Scholz berømmet i hans tale Ampel-regjeringens beslutning om å «klassifisere Georgia og Moldova som trygge opprinnelsesland» og følgelig som «viktige framskritt i kampen mot irregulær migrasjon».

«Jeg er svært takknemlig overfor innenriksminister Nancy Faeser (SPD) for at hun også har kommet med veldig konkrete forslag til Bundesländers forbedringer angående utvidet deportasjonsforvaring relatert hjemsendelser [‹Abschiebehaft›], og på mange andre områder. Også dette «må bli del av Tysklandspakten», sa han.

Arbeidere og ungdommen må forstå «Tysklandspakten» som en krigstrussel. Bak de offisielle frasene «sikkerhet», «digitalisering» og «nedbygging av byråkrati» handler det om opprusting, krig, kutt i sosiale utlegg og etablering av et de facto diktatur mot befolkningen. Alle av styringsklassens partier og organisasjoner arbeider allerede tett og intimt sammen. I åtte Bundesländer regjerer Sosialdemokratene SPD, Die Grünen og Freie Demokratische Partei (FDP), som på føderalt nivå utgjør Ampel-koalisjonen, dvs. «trafikklys»-koalisjonen, sammen med CDU, og i tre andre med Die Linke (Venstrepartiet). På kommunenivå har alle disse regjeringspartiene forlengst åpent inngått i åpen pakt med det høyreekstreme partiet AfD, som også er integrert inn det politiske arbeidet i parlamentariske komitéer både på sentralt statlig nivå og i Bundesländers Landtag-forsamlinger.

Fagbevegelsen er del av denne tverrpartikonspirasjonen. De store fagforbundene Verdi, IG Metall og hele DGB (Deutsche Gewerschftsbund, Tysklands sentrale landsorganisasjon) inngikk allerede i fjor en pakt med regjeringen, den såkalte «Konzertierte Aktion» – «Samordnet handling». De støtter krigspolitikken og spiller en nøkkelrolle i å håndheve sosialangrepene. I alle offentlige tjenester, postvesenet og seinest på jernbanene, har de i tett samarbeid med myndighetene og næringslivsvirksomhetene, håndhevet massive reallønnskutt og en ytterligere forverring av arbeidsvilkårene.

Men motstanden mot alt dette vokser. Dette demonstreres av den massive motstanden på tvers av alle de forskjellige typer arbeidsplasser, og det gjenspeiles i stigende grad i etableringen av uavhengige grunnplankomitéer. Ampel-regjeringen er sterkt foraktet bare halvveis inn i sin embetsperiode. I følge den nåværende Deutschlandstrend-målingen fra allmennkringkasteren ARD er bare 19 prosent av befolkningen tilfreds med regjeringens arbeid. Bak Scholz’ Tysklandspakt skjuler det seg framfor alt frykten for samfunnsstorm under oppseiling. Kanslerens og mange av debattdeltakernes taler i Forbundsdagen påkalte gjentatte ganger «samfunnssamhørigheten».

Arbeiderne trenger deres egne organisasjoner og et klart politisk perspektiv for å forberede seg på den kommende klassekonfrontasjonen, og kunne slå tilbake styringsklassens reaksjonære offensiv. Sozialistische Gleichheitspartei (SGP), Tysklands Socialist Equality Party, støtter opprettelsen av grunnplankomitéer for å organisere kampen mot nedskjæringene av sosialbudsjettet og opprustings- og krigspolitikken uavhengig av alle kapitalistpartiene og fagforeningene, og at grunnplankomitéene forener seg internasjonalt.

«Den eneste sosiale kraften som kan forhindre en ny verdenskrig, er den internasjonale arbeiderklassen – det vil si, det store flertallet av verdens befolkning, som i dag er flere og mer forbundet enn noen gang før,» forklarte SGP i sitt valgmanifest for de kommende Europavalgene. Appellen understreker: «Sammen med sine søsterpartier i Den fjerde internasjonale bygger SGP en verdensomspennende sosialistbevegelse mot krig og dens årsak, kapitalismen.

  • Stopp NATO-krigen i Ukraina! Ingen sanksjoner og våpenleveranser!
  • To verdenskriger er nok! Stopp krigshisserne!
  • € 100 milliarder til barnehager, skoler og sykehus i stedet for opprusting og krig!»
Loading