Følgende foredrag ble holdt av Clara Weiss, medlem av Socialist Equality Party (USA) og nasjonalsekretær i USA for partiets student og ungdomsbevegelse International Youth and Students for Social Equality (IYSSE), og Johannes Stern, redaktør for den tyskspråklige utgaven av World Socialist Web Site, på SEP (USA) International Summer School, arrangert fra 30. juli til 4. august 2023.

Åpningsrapporten til sommerskolen, levert av David North, styreleder WSWS’ internasjonale redaksjonsråd, «Leo Trotskij og kampen for sosialisme i epoken av imperialistkrig og sosialistisk revolusjon», ble publisert på norsk mandag 14. august. WSWS vil de kommende ukene publisere alle sommerskolens forelesninger, med norske oversettelser noe tidsforskøvet på grunn av omfanget.

Introduksjon

Dette foredragets oppgave er å skissere de historiske erfaringene trotskistbevegelsen oppsto fra, som den eneste videreføringen av marxisme, og å introdusere trotskismens grunnleggende politiske oppfatninger som fra 1953 og framover ble forsvart av Den internasjonale komitéen, i kampen mot pabloisme.

Vi understreker ofte at vi er et parti basert på historie. Men det er viktig å forstå hvilken tilnærming til historie som ligger til grunn for vårt arbeid. Vi tilnærmer oss ikke historien subjektivt. Det vil si, vi tilnærmer oss ikke historien fra standpunktet å fatte moralske vurderinger over enkeltindividers «gode» eller «slette» handlinger eller motiver. Marxisters oppgave er, med Engels’ berømte ord, å «avdekke motivene bak motivene»: Det å etablere de objektive sosiale drivkreftene bak tendensers og individers politiske tenkning og handlinger.

Men denne objektive tilnærmingen til historien betyr ikke en passiv tilnærming. Vi tilnærmer oss historien fra standpunktet av revolusjonær kamp. Vi forstår den sosialistiske revolusjonen som en lovstyrt, men også som en dynamisk prosess, essensielt formet av den revolusjonære klassens og dens partis program, beslutninger og handlinger.

Denne tilnærmingen til historie er uløselig tilknyttet vår oppfatning av imperialismens epoke og det revolusjonære lederskapets rolle i den sosialistiske revolusjonen. I kjølvannet av stalinismens oppløsing av Sovjetunionen i 1991 ble det utviklet tre forskjellige oppfatninger av det 20. århundre. Den første, Francis Fukuyamas nå beryktede forkynnelse av «historiens slutt», trenger ikke å tilbakevises i noe utstrekning. Han opptrådte nylig på en plattform på Stanford University, sammen med medlemmer av nynazistbataljonen Azov.

Den andre historieoppfatningen ble utviklet av den britiske stalinisten og historikeren Eric Hobsbawm. Han hevdet det hadde vært et «kort tjuende århundre» fordi opphøret av Sovjetunionen (USSR), etter hans oppfatning, markerte den russiske revolusjonens «død», og med det århundrets «slutt».^[1]

Den tredje histrieoppfatningen var den utviklet av Den internasjonale komitéen: «Det uferdige tjuende århundre». Denne oppfatningen hevder essensielt sett at alle de fundamentale historiske motsetningene i det kapitalistiske verdenssystemet, som var opphav til to verdenskriger og fascismen, men også til Oktoberrevolusjonen, forblir uløste.

På spill i oppfatningen om «det uferdige tjuende århundre» var, for det første, den marxistiske forståelsen av vår epoke som epoken med imperialistkriger og sosialistisk verdensrevolusjon, og for det andre, det marxistiske lederskapets rolle og kontinuitet i denne revolusjonen. Som respons på et essay av Hobsbawm, som avviste enhver vurdering av Venstreopposisjonens kamp mot stalinismen som «spekulativ», forklarte David North at den subjektive faktorens rolle i den sosialistiske revolusjonen – rollen til partier, programmer og selve den politiske kampens prosess – ikke kan subtraheres fra den «objektive» historiske prosessen. Hobsbawms eget essay demonstrerte faktisk at å ignorere eller bagatellisere den «subjektive» faktoren bare kan resultere i en forvrengning av den historiske dokumentasjonen: Ved å avfeie Venstreopposisjonens kamp som «kontrafaktisk» tilbød Hobsbawm, i all hovedsak, en unnskyldning for stalinismen.

North understreket i hans håndtering av Hobsbawms oppfatninger på et mer fundamentalt teoretisk nivå, at Oktoberrevolusjonen ikke var å forstå, som Hobsbawm hevdet, som noe i likhet med en naturkatastrofe, et jordskjelv eller en flom, som vil kunne forutses av forskere, men ikke kan kvalitativt påvirkes av menneskers handlinger. Den sosialistiske revolusjonen utvikler seg på en måte som er kvalitativt forskjellig fra de borgerlige revolusjonenes prosesser. David North forklarte:

Med marxismens framkomst gjennomgikk menneskehetens relasjon til sin egen historie en dyp transformasjon. Mennesket tilegnet seg kapasiteten bevisst å kunne tolke sine tanker og handlinger med sosioøkonomiske begreper, og kunne dermed presist lokalisere sin egen aktivitet innenfor en kjede av historisk kausalitet. … politiske organisasjoners analyser, perspektiver, strategier og programmer inntok en tidligere fullt og helt usett rolle i den historiske prosessen. Historien opphørte rett og slett bare å finne sted. Den ble forutsett, forberedt for, og i en grad inntil da umulig, bevisst styrt.^[2]

Den revolusjonære klassens innordning av sosial tenkning og praksis med den objektive virkeligheten oppnådde sin hittil uovertrufne kulminering i arbeiderklassens maktovertakelse i Russland i oktober 1917. Trotskistbevegelsen oppsto historisk samtidig med en nedgang etter den revolusjonære bølga som hadde tvunget fram den første verdenskrigens slutt og gitt opphav til 1917-revolusjonen.

På en måte var dette én av historiens mest tragiske, om ikke dens aller mest tragiske periode. De 30 årene som forløp fra Oktoberrevolusjonen og fram slutten av den andre verdenskrigen så enorme revolusjonære kampers nederlag over hele Asia og Europa, framveksten av nazismen i Tyskland, den andre verdenskrig med dens 60 millioner døde, Holocaust og stalinismens utsletting av generasjoner av marxister og sosialister.

Men det var ikke bare en periode med tragiske nederlag, reaksjon og kapitalismens barbari. Det var også en periode med målrettet og heroisk kamp for bevaringen og utviklingen av marxismens kontinuitet, og smiingen av en internasjonal revolusjonær kader som kunne lede arbeiderklassen i kamp. Trotskij oppsummerte denne periodens mest kritisk viktige lærdom i den første setningen i Den fjerde internasjonales grunnlagsdokument «Overgangsprogrammet»: «Den verdenspolitiske situasjonen som helhet er hovedsakelig preget av den historiske krisa for proletariatets lederskap.»^[3]

Vår forelesning er dedikert til en oppsummering av den internasjonale arbeiderklassens strategiske erfaringer, som lå til grunn for denne vurderingen og forblir fundamental for kampen for sosialisme i dag.

Del 1: Oktoberrevolusjonen og Venstreopposisjonens framvekst

Eric Hobsbawms påstander at Oktoberrevolusjonen var «død» innen 1991, og at stalinismen var uunngåelig, hvilte på to sammenhengende argumenter: For det første, revolusjonen var en stort sett ukontrollerbar, automatisk prosess; og for det andre, den var framfor alt var en nasjonal begivenhet, og var dømt til å forbli isolert. Hobsbawm avfeide oppfatningen at en revolusjon i Tyskland var «i kortene»: «En tysk Oktoberrevolusjon», skrev han, «var det ikke på alvor noen utsikter for, og den måtte derfor heller ikke forrådes.»^[4]

Disse påstandene er falske. Oktoberrevolusjonen falt ikke fra himmelen. Den hadde objektive og subjektive forutsetninger, og begge av disse var fundamentalt sett av en internasjonal karakter. Hva angår Oktoberrevolusjonens sosioøkonomiske grunnlag oppsto den fra de samme motsetningene i det imperialistiske verdenssystemet som hadde gitt opphav til den første verdenskrigen. Men, selv om disse objektive motsetningene forklarer framveksten av revolusjonære kamper i Russland, de forklarer ikke arbeiderklassens vellykkede makterobring.

Nivået av politisk bevissthet oppnådd av arbeiderklassen i Russland i 1917 var produktet av en bevisst, «langtrukken historisk kamp for marxisme i den europeiske og russiske arbeiderklassen, som hadde strukket seg over de foregående 70 årene».^[5] Denne kampen nådde sitt teoretiske og politiske høydepunkt med Lenins og Trotskijs arbeid, revolusjonens to viktigste ledere. Den inkluderte to nøkkelelementer: Det første var kampen ført av Lenins Bolsjeviker for et arbeiderklassens uavhengige revolusjonære parti, i en kamp mot nasjonal opportunisme.

Det andre elementet var Trotskijs utvikling av konseptet for permanent revolusjon. Basert på en historisk evaluering av hele den foregående utviklingen av den sosiale revolusjonen og verdensøkonomien, erkjente Trotskij at, i vår epoke, selv i et økonomisk tilbakestående land som Russland, var arbeiderklassen den eneste revolusjonære klassen i stand til å lede revolusjonen og fullføre den borgerlig demokratiske revolusjonens oppgaver. Under 1905-revolusjonen skrev han

Kapitalismen har forvandlet hele verden, ved å binde alle land sammen i sin produksjonsmåte og sin handel, om til én enkelt økonomisk og politisk organisme. ... Dette besørger umiddelbart hendelsene som nå utspiller seg en internasjonal karakter, og åpner opp en vid horisont. Russlands politiske frigjøring, ledet av arbeiderklassen, vil heve denne klassen til en høyde enda ikke kjent i historien, vil overføre den kolossal makt og ressurser, og gjøre den til initiativtakeren for avviklingen av verdens kapitalisme, som historien har skapt alt av de objektive betingelsene for.^[6]

Men de iboende motsetningene for arbeiderklassens diktatur, i et land der det store flertallet var fattige småbønder, kunne imidlertid bare løses gjennom en utvidelse av revolusjonen på en verdensskala. Russlands revolusjons skjebne ville først og fremst avgjøres på verdensarenaen.

Dette strategiske konseptet for den sosialistiske revolusjonens dynamikk var grunnlaget for maktovertakelsen i oktober i 1917, og for etableringen av Sovjetunionen i desember 1922. Arbeiderklassen i Europa mislyktes imidlertid i å erobre makten, i motsetning til Bolsjevikenes forventninger, framfor alt som resultat av Sosialdemokratiets svik. Flere revolusjonære bevegelser – spesielt i Tyskland i 1918/1919, i Ungarn i 1919 og i Italia i 1919 – ble druknet i blod.

Den økonomisk ruinerte Sovjetrepublikken fant seg uventet isolert i en kapitalistisk omringing. Sovjetregjeringen ble i 2021 tvunget til å igangsette en betydelig retrett, med den såkalte Nye økonomiske politikken (NEP). Selv om denne politikken under de gitte betingelsene var nødvendig, bidro den til en styrking av det sovjetiske samfunnets borgerlige krefter. Det som ytterligere vanskeliggjorde saken var at Lenin, partiets mest autoritative leder, i 1922 ble alvorlig syk og sengeliggende. Selv om han var istand å igangsette en kamp mot de voksende byråkratiske og nasjonale tendensene i partiet, skulle han dø prematurt, i januar 1924.

En lenge gryende kamp innen partiets lederskap mellom en stadig mer oppmuntret nasjonal-opportunistisk fløy og den marxistiske venstrefløyen, anført av Trotskij og Lenin, brøyt åpent ut i sammenheng med den aborterte tyske revolusjonen i oktober 1923. Trotskij og partiets revolusjonære fløy av internasjonalister initierte nå til en åpen kamp, med det siktemål å reorientere partiets politikk. 46 av De gamle Bolsjeviker utstedte 15. oktober 1923 en felleserklæring, der de uttalte deres politiske støtte til Trotskijs insistering på nødvendigheten av indre partidemokrati, og hans oppfordringer om større vekt på planleggingen og styrkingen av statens industri.

Den tilnærmingen Trotskij inntok til Venstreopposisjonens kamp kan bare forstås basert på oppfatningen han og Lenin hadde utviklet om det marxistiske lederskapets rolle i den sosialistiske revolusjonen. David North forklarte i hans essay Leon Trotsky and the Development of Marxism at erfaringene fra Den andre internasjonales kollaps i 1914 og fra maktovertakelsen i 1917 investerte

konseptet kaderskolering og Internasjonalens rolle ... med et nytt historisk innhold. … Den kommunistiske internasjonale (Komintern) gikk ut fra det grunnleggende premisset at den sosialistiske revolusjonen ikke kunne overlates til den ubønnhørlig pågående utarbeidingen av abstrakt unnfangede objektive økonomiske krefter og sosiale motsetninger. Lederne for de revolusjonære partiene i Komintern … måtte erkjenne at deres subjektive praksis var et avgjørende objektivt ledd i kjeden av historiske hendelser som førte til kapitalismen omvelting^[7]

Denne grunnleggende oppfatningen ble bekreftet, i det negative, av nederlagene arbeiderklassen led i årene fra 1917 til 1923. Hovedårsaken til disse nederlagene var fraværet av et revolusjonært lederskap, sammenlignbart med Bolsjevikenes i 1917. Trotskij konkluderte i 1924:

Det kan ikke tenkes at historien mekanisk skaper forutsetninger for revolusjon, og deretter når som helst presenterer dem på partiets anmodning, servert på et fat: Her er de, signer kvitteringen, vær så snill. Det skjer bare ikke. En klasse må, i løpet av en langvarig kamp, smi en fortropp som vil være i stand til å finne sin vei i en gitt situasjon, som vil gjenkjenne revolusjon når den står ved døra, som i det nødvendige øyeblikk vil være i stand til å fatte problemet oppstand som et problem av kunstferdighet, for å kunne utarbeide en plan, fordele roller og tildele borgerskapet et nådeløst slag.^[8]

Trotskij utviklet denne analysen videre i hans bok Lessons of October [‹Oktobers lærdommer›], basert på en gjennomgang av den politiske kampen innen Bolsjevikpartiet under 1917-revolusjonen. Grigorij Zinoviev, Lev Kamenev og Josef Stalin ledet på den tiden en fraksjon som motsatte seg maktovertakelsen, og hevdet forutsetningene i Russland ikke var tilstrekkelig «modne» for en sosialistisk revolusjon. Trotskij understreket at under betingelser med skarpe endringer i den politiske situasjonen var presset for å tilpasse seg den borgerlige offentlige opinionen og nasjonale tendenser uunngåelig. Et revolusjonært parti er til enhver tid gjenstand for presset fra fiendtlig innstilte klassekrefter. En partiledelses utfordringer er å bekjempe slike press, for å sikre at partiet holder stand for sin klasses historiske oppgaver. Om ikke, advarte Trotskij, «løper partiet risikoen for å bli andre klassers indirekte verktøy».^[9]

Partilederskapet, nå dominert av Stalin, Zinoviev og Kamenev, responderte på publiseringen i oktober 1924 av Lessons of October med en forbitret kampanje mot Trotskij og konseptet permanent revolusjon. Hele Bolsjevikpartiets og 1917-Revolusjonens historie ble i løpet av denne kampanjen gjenstand for en systematisk forfalsking. Stalin utviklet i desember 1924 oppfatningen om at det var mulig i Russland å bygge «sosialisme i ett land», uten arbeiderklassens maktovertakelse i Europa. Denne antimarxistiske og nasjonalistiske teorien skulle danne det politiske grunnlaget for den stalinistiske reaksjonen mot Oktoberrevolusjonen.

Der Trotskij ble stilt overfor spørsmålet hvorfor han i 1923 og 1924 tapte politisk makt, avviste han alltid subjektive forklaringer som reduserte anliggendet til en kamp om «makt», og at det var antagonistiske personligheter som støtte sammen. Underliggende for skiftet i Bolsjevikpartiets lederskaps politiske orientering og partiets degenerering var dyptgripende endringer i den internasjonale balansen av klassekrefter, som hadde en enorm innvirkning på politiske og sosiale relasjoner i Sovjetunionen.

Den internasjonale revolusjonens forsinkelse medførte sentimenter av skuffelse i den tallmessig og økonomisk svekkede sovjetiske arbeiderklassen, som i tiltakende grad ble desillusjonert. Disse nederlagene og den resulterende internasjonale isoleringen befestet samtidig et raskt voksende byråkratis posisjon, med deres sosiale interesser som i stadig økende grad ble artikulert av nasjonalt orienterte krefter innen partilederskapet. Trotskij forklarte seinere de politiske og sosiopsykologiske prosessene som var på gang, som de følgende:

Sentimentet «Ikke alt og alltid for revolusjonen, men noe for en selv også», ble oversatt til «Ned med permanent revolusjon». Opprøret mot marxismens strenge og formanende teoretiske krav, og revolusjonens strenge og formanende politiske krav antok gradvis, i disse menneskenes øyne, form av en kamp mot «trotskisme». Frigjøringen av filisteren i Bolsjeviken gikk fram under dette banneret. Det var på grunn av dette jeg mistet makt, og det var dette som bestemte formen dette tapet antok.^[10]

Framveksten av det sovjetiske byråkratiet lå også til grunn for et dyptgripende skifte i Kominterns orientering, der Sovjetrepublikkens parti spilte den dominerende rollen. Bolsjevikpartiet adopterte offisielt i desember 1925 det nasjonalistiske programmet for byggingen av «sosialisme i ett land». Denne orienteringen ble eksplisitt supplert med oppfatningen av at en «periode med fredelig sameksistens» mellom Sovjetunionen og kapitalistlandene hadde begynt. Fra byråkratiets ståsted ble Kominterns hovedfunksjon i tiltakende grad ikke lenger kampen for å lede arbeiderklassen omveltingen av borgerskapet. Oppgaven ble snarere, som Stalin formulerte den, å «nøytralisere» borgerskapet og forhindre mulige militære angrep på Sovjetunionen (USSR).

Denne nasjonale orienteringen førte til katastrofale nederlag for arbeiderklassen. Stalinismens første vesentlige svik var nederlaget i mai 1926 for Den britiske generalstreiken. Det stalinistiske lederskapet underordnet en kraftfull arbeiderklassebevegelse i et av de viktigste imperialistlandene til fagforeningsbyråkratene og Labour Party-reformister. Det andre store og vesentlige sviket var Den kinesiske revolusjon i årene 1925 til 1927.

Om arbeiderklassens maktovertakelse i 1917 var den positive bekreftelsen for konseptet permanent revolusjon og kampen for arbeiderklassens uavhengige revolusjonære parti, var revolusjonen i Kina en tragisk bekreftelse på dette i det negative.

Kina så i årene 1925 og 1926 framveksten av en gigantisk revolusjonær bevegelse av arbeidere og småbønder. Likevel, i stedet for å forberede den kinesiske arbeiderklassen og dens lederskap på overtakelsen av statsmakten, med støtte fra de fattige bondemassene, adopterte den staliniserte Komintern ei orienteringslinje der Det kinesiske kommunistpartiet (KKP) måtte underordne hele sin virksomhet til det nasjonale borgerskapets parti, og partiet Kuomintangs interesser. KKP ble ikke engang tillatt å kritisere Kuomintang, og fikk heller ikke operere en uavhengig pressevirksomhet.

Denne politiske orienteringslinja for kollaborasjon og klassesamarbeid var basert på en gjenoppliving av den gamle oppfatningen om en revolusjon i «to stadier» forfektet av minoritetsfløyen Mensjevikene, etter partisplittelsen Lenin og Bolsjevikene gikk seirende ut av i 1903. Basert på denne oppfatningen måtte arbeiderklassen i økonomisk tilbakestående land først bidra til å bringe borgerskapet til makten. Først etter en lengre periode med kapitalistisk utvikling kunne arbeiderklassen etterstrebe selv å ta makten. Stalin hevdet, hva Kina angikk, at imperialismens undertrykking ville danne grunnlaget for ei «blokk av fire klasser»: En allianse mellom arbeiderklassen, småbøndene, det urbane småborgerskapet og det nasjonale borgerskapet. Men, som Trotskij forklarte:

Det er et grovt feiltak å tro at imperialismen mekanisk og utenfra sveiser sammen alle Kinas klasser. … Klassekampen mellom borgerskapet og massene av arbeidere og småbønder blir ikke svekket, men tvert imot skjerpet av imperialistisk undertrykking, til det punkt at enhver seriøs konflikt blir til en blodig borgerkrig.^[11]

Kominterns politiske orienteringer fikk katastrofale konsekvenser. Kuomintangs partileder Tsjiang Kai-Sjek gjennomførte i april 1927 et kupp i Shanghai, og slaktet i prosessen ned titusenvis av kinesiske arbeidere og kommunister.

Den internasjonale revolusjonens fornyede tilbakeslag hadde en dyp innvirkning på den sovjetiske arbeiderklassen, og oppmuntret stemninger av konservatisme og demoralisering, samtidig som det forsterket byråkratiets sosiale og politiske posisjon. På Sovjetrepublikkens Kommunistpartis 15. kongress i desember 1927 ble Venstreopposisjonen utvist fra partiet. Trotskij og praktisk talt alle andre av Venstreopposisjonens ledere ble i ukene som fulgte forvist i eksil. Gjennom hele 1928 ble tusenvis av opposisjonelle utvist fra partiet, arrestert og enten forvist i eksil eller fengslet.

Trotskijs hovedrespons på disse hendelsene var en systematisk gjennomgang av de strategiske erfaringene arbeiderklassen nettopp hadde gjennomgått. Det resulterende dokumentet, hans Kritikk av utkastet til program for Kominterns 6. kongress, gjenstår som grunnleggende ikke bare for vårt historiske perspektiv, men for selve tilnærmingen vi inntar til den politiske analysen og utviklingen av ICFI og WSWS.

Sentralt i Trotskijs tilbakevising av stalinismens nasjonalistiske revisjon av marxismen var hans insistering på den strategiske definisjonen av vår epoke som epoken for imperialistkrig og sosialistisk revolusjon. I denne epoken, karakterisert av verdensøkonomiens og finanskapitalens dominans, så vel som av brå og skarpe endringer i den objektive situasjonen, skulle det revolusjonære lederskapets rolle få eksepsjonell betydning. Derfor var spørsmålet om dette lederskapets korrekte strategisk og programmatisk orientering av avgjørende betydning. Trotskij oppsummerte de grunnleggende internasjonalt orienterte prinsippene som måtte ligge til grunn for Internasjonalens politiske orientering som følger:

Det internasjonale programmet må gå direkte ut fra en analyse av verdensøkonomiens og det verdenspolitiske systemets betingelser og tendenser, betraktet som helhet. ... I den nåværende epoken, i langt større grad enn tidligere, må og kan proletariatets nasjonale orientering kun utgå fra en verdensorientering, og ikke omvendt. Her ligger den grunnleggende og primære forskjellen mellom kommunistisk internasjonalisme og alle varianter av nasjonal sosialisme.^[12]

Ved et reint uhell fikk James P. Cannon, som sommeren 1928 deltok på Komintern-kongressen i Moskva som delegat for Det amerikanske kommunistpartiet, tilgang til en kopi av dette dokumentet, studerte det og smuglet det ut av Sovjetunionen (USSR). Dette markerte framveksten av den amerikanske trotskistbevegelsen og begynnelsen for Den internasjonale venstreopposisjonens påfølgende systematiske arbeid.

Til tross for stalinismens flere svik og det stadig mer voldelige angrepet på Venstreopposisjonen, insisterte Trotskij gjennom hele denne perioden på at opposisjonen måtte orientere seg mot en reform av Sovjetrepublikkens parti og Komintern. Denne kursen ble bare endret som respons på en av det 20. århundres aller største politiske katastrofer: Hitlers maktovertagelse i Tyskland.

Del 2: 1933 og kampen mot fascismen og Folkefront-politikkens forræderi i Frankrike og Spania

Den fatalt katastrofale rollen KPD [Det tyske kommunistpartiet] og hele Komintern spilte i «den tyske katastrofen» gjorde det nødvendig å starte byggingen en ny, Fjerde internasjonale. Denne reorienteringen var ikke en subjektiv reaksjon på de dramatiske hendelsene, men var basert på en objektiv analyse av den historiske utviklingen og av stalinismens rolle.

Det var KPDs nekting av å slåss for en forent frontpolitikk som kunne forene arbeiderklassen under KPDs ledelse i kampen om makten som førte til den tyske katastrofen.

Selvfølgelig skulle Hobsbawm komme til å fordømme dette som «spekulasjoner», men det er ingen tvil om at Hitler kunne blitt stoppet. Tyskland hadde, med 6 millioner sosialistiske og kommunistiske arbeidere, verdens største organiserte arbeiderbevegelse, som hadde bevist sin vilje til å slåss mer enn én gang, og den tyske arbeiderbevegelsen hadde en rik marxistisk historie. Arbeiderne var beredt til å motsette seg Hitler. De to store arbeiderklassepartiene, Det tyske sosialdemokratiske partiet (SPD) og Det tyske kommunistpartiet (KPD), fikk til sammen 37,3 prosent av stemmene i det siste relativt frie valget, i november 1932, langt flere enn Hitlers parti NSDAP (33,1 prosent). Og de offisielle valgene var bare en blass gjenspeiling av den virkelige maktbalansen.

Men i stedet for å forene arbeiderklassen på grunnlag av et revolusjonært perspektiv mot fascismen, adopterte KPD ei ultravenstrelinje, som likestilte sosialdemokrati med fascisme, og dermed splittet og forvirret arbeiderklassen og overleverte store deler av småborgerskapet til Hitlers fascistiske demagogi. KPD avviste i prosessen ikke bare ethvert samarbeid med SPD mot fascistfaren, i noen tilfeller gjorde partiet sågar felles sak med nazistene – kanskje mest beryktet da KPD støttet «det «røde referendum» i 1931 initiert av NSDAP, for å få fjernet den SPD-ledede delstatsregjeringen i Tysklands Bundesland Preussen.

Trotskij forklarte de politiske målsettingene og betydningen av en politikk for en enhetsfront, der han i mai 1933 skrev:

Ingen politisk orientering fra Kommunistpartiets side kunne selvsagt ha forvandlet Det sosialdemokratiske partiet til et revolusjonens parti. Men det var heller ikke formålet. Det var nødvendig å utnytte til det ytterste motsetningen mellom reformisme og fascisme – for å svekke fascismen, og samtidig å svekke troen på reformisme ved å avsløre for arbeiderne det sosialdemokratiske lederskapets impotens. Disse to oppgavene smeltet naturlig sammen til én. Komintern-byråkratiets politiske orientering førte til det motsatte resultat: Reformistenes kapitulering tjente fascismens og ikke kommunismens interesser; de sosialdemokratiske arbeiderne forble tro deres egne ledere; de kommunistiske arbeiderne mistet troen på seg selv og på deres lederskap.^[13]

Komintern implementerte ikke bare politikk som banet Hitlers vei til makten, men forbød også enhver kritisk diskusjon om hendelsene. Dette betydde at Den tredje internasjonale var historisk ferdig som en arbeiderklassens revolusjonære organisasjon. Trotskij understreket at stalinismen, i likhet med sosialdemokratiet i 1914, nå hadde tatt det endelige skrittet over i den borgerlige kontrarevolusjonens leir.

Det måtte trekkes de nødvendige politiske konklusjoner. Fra nå av hadde perspektivet om å søke en reform av kommunistpartiene og Den kommunistiske internasjonale ikke lenger noen gyldighet. Som David North bemerker i hans bok Leon Trotskij and the Development of Marxism, hadde den «kvantitative akkumuleringen av politiske svik produsert en kvalitativ transformasjon av selve stalinismen. Den hadde gått over fra byråkratisk sentrisme til bevisst kontrarevolusjon.»^[14]

Trotskij skrev om «orienteringsendringen» i hans viktige programmatiske artikkel «To build communist parties and an International anew» [‹Å bygge kommunistpartier og en Internasjonal på nytt›]:

Det farligste i politikken er å bli fanget av sin egen formel om at gårsdagens politikk var relevant, men den er fratatt alt innhold i dag. [...] En organisasjon som ikke ble vekket av fascismens torden, og som føyelig underkaster seg slike opprørende handlinger fra byråkratiets side, viser dermed at den er død og at ingenting noen gang kan gjenopplive den. Det å si dette åpent og offentlig er vår direkte plikt overfor proletariatet og dets framtid. I alt vårt påfølgende arbeid er det nødvendig å ta utgangspunkt i Den offisielle kommunistiske internasjonales historiske sammenbrudd.^[15]

I sentrum for Trotskijs arbeid var klargjøringen av den politiske og historiske situasjonen, og oppgavene som fulgte av dette arbeidet. Bare på dette grunnlaget kunne utviklingen av Venstreopposisjonen som arbeiderklassens nye politiske lederskap føres videre. Utviklingen av en kader er «ikke bare et organisatorisk problem, det er et politisk anliggende: Kadre dannes på grunnlag av et bestemt perspektiv», forklarte han i artikkelen «KPDs kollaps».'

Nok en gang å varme opp parolen om partireform betyr bevisst å sette opp et utopisk mål og dermed skyve vår egen kader mot nye og stadig skarpere skuffelser. Venstreopposisjonen vil med en slik kurs bare bli et vedheng til et forvitrende parti og sammen med det forsvinne fra scenen.^[16]

Mens det stalinistiske byråkratiet i Sovjetunionen og det staliniserte Komintern nå stadig mer åpent opptrådte som revolusjonens motstandere, var Trotskijs politikk orientert mot utviklingen av den internasjonale klassekampen og sosialistisk verdensrevolusjon. Trotskij var opptatt av å utarbeide ei korrekt politisk linje for å heve arbeiderklassens bevissthet, og få brakt den på linje med den historiske situasjonens nødvendighet.

Hele den historiske erfaringen viser at fascisme bare kan bekjempes gjennom den uavhengige mobiliseringen av arbeiderklassen mot kapitalisme. Fascisme er ikke ganske enkelt en feilslått eller slett politikk, men styringsklassens respons på kapitalistsystemets krise. Som Trotskij skrev i januar 1932, i artikkelen «Hva neste?»: «I det øyeblikket det borgerlige diktaturets ‹normale› politi- og militærressurser, i tillegg til de parlamentariske skjermbrettene, ikke lenger er tilstrekkelige til å holde samfunnet i en tilstand av likevekt – kommer fascistregimets tur.»^[17]

Alle Tysklands borgerlige partier stemte 24. mars 1933, uten unntak, for Hitlers Bemyndigelseslov, og la dermed det «legale» grunnlaget for etableringen av nazidiktaturet. Med dette forfulgte den tyske kapitalistklassen to innbyrdes relaterte mål: For det første, å få knust arbeiderbevegelsen; og for det andre, å kunne forberede for en ny imperialistkrig, etter den første verdenskrigens katastrofe.

Trotskij utdypet dette i artikkelen «Hva er nasjonalsosialisme?»:

Den tvungne konsentrasjonen av alle folkets krefter og ressurser i imperialismens interesse – fascistdiktaturets sanne historiske oppdrag – betyr forberedelser til krig; og denne oppgaven aksepterer, i sin tur, ingen indre motstand og fører til en ytterligere mekanisk kraftkonsentrasjon. Fascismen kan ikke reformeres eller kalles tilbake fra tjeneste. Den kan bare omveltes. Regimets politiske utviklingsbane lener seg på alternativet: Krig eller revolusjon.^[18]

Som respons på nazistenes seier i Tyskland vokste arbeiderklassens motstand mot kapitalismen og fascismen enormt over hele Europa. Men arbeiderklassens revolusjonære offensiver i Frankrike og Spania endte også i nederlag. Disse nederlagenes årsak var Kominterns politikk for «Folkefront», dvs. en allianse av de staliniserte Kommunistpartiene, ikke bare med de sosialdemokratiske partiene og fagforeningene, men også de ledende kapitalistpartiene. Denne alliansen ble ideologisk begrunnet av stalinistene med argumentet at det dreide seg om å forsvare demokratiet mot fascisme. Men essensielt sett utgjorde det forsvaret av kapitalistinteresser mot arbeidernes revolusjonære aspirasjoner.

Trotskij førte en kamp mot posisjonen som sa at arbeiderklassen i kampen mot fascismen måtte støtte borgerskapets angivelig demokratiske fløy – eller, som dagens pseudo-venstre-tilhengere ville si, «det mindre ondet». Det gjorde han ut fra standpunktet om å avklare de sentrale politiske spørsmålene og oppgavene arbeiderklassen står overfor.

Trotskij skrev i artikkelen «Lærdommene fra Spania: Den siste advarsel»:

Fascisme … er ikke en føydal, men en borgerlig reaksjon. En vellykket kamp mot den borgerlige reaksjonen kan bare føres med proletariatets revolusjonære krefter og metoder. Mensjevismen, i seg selv ei grein av den borgerlige tenkingen, har ikke og kan ikke ha noen anelse om disse fakta.

Bolsjevik-standpunktet, klart uttrykt bare av den unge seksjonen av Den fjerde internasjonale, tar utgangspunkt i teorien om permanent revolusjon, nemlig at selv reint demokratiske problemer, som likvidering av halvføydalt landeierskap, ikke kan løses uten proletariatets makterobring; men det setter i sin tur den sosialistiske revolusjonen på agendaen.^[19]

Trotskij utviklet det nødvendige revolusjonære perspektivet og arbeiderklassens lederskap i en vedvarende polemikk mot sentristiske politiske tendenser, som bestrebet seg med å finne en mellomvei mellom stalinistpartiene og trotskistbevegelsen, dvs. mellom reformisme og revolusjonær politikk.

I hans artikkel «Sentrisme og Den fjerde internasjonale» forklarte Trotskij de viktigste karaktertrekkene ved sentrisme som en politisk tendens: «Teoretisk er sentrisme amorf og eklektisk; så langt som mulig unngår den teoretiske forpliktelser og er tilbøyelig (i ord) til å foretrekke ‹revolusjonær praksis› framfor teori, uten å forstå at bare marxistisk teori kan besørge revolusjonær retning for praksis.» En sentrist «betrakter med hat det revolusjonære prinsippet: Fastslå det som er», og er tilbøyelig til å «erstatte en prinsipiell politikk med personlig manøvrering og smålig organisatorisk diplomati». Sentristen «dekker gjerne over sin ubesluttsomme hit-og-dit-pendling ved å referere til faren for ‹sekterisme›, som han ikke forstår som abstrakt-propagandistisk passivitet ... men er en aktiv bekymring for prinsippets renhet, klarhet i posisjonen, politiske konsistens, organisatorisk fullstendighet». Og han forstår ikke «at i den nåværende epoken kan et nasjonalt revolusjonært parti bare bygges som del av et internasjonalt parti».^[20]

Sosialistene og stalinistene hadde ikke fått kvalt den spanske arbeiderklassens revolusjonære offensiv uten bistanden fra anarkosyndikalistene og det sentristiske partiet POUM. De dannet Folkefrontens venstrefløy og tilsluttet seg regjeringen i det avgjørende øyeblikket, og banet med det veien for kontrarevolusjon. Trotskij konkluderte i 1937 i hans artikkel, «Lærdommene fra Spania: Den siste advarsel»: «Stikk i strid med sine egne intensjoner viste POUM seg i siste instans å være hovedhindringen på veien mot opprettelsen av en revolusjonært parti.» Han oppsummerte lærdommene fra POUMs rolle som følgende:

Det er nødvendig å tenke ut revolusjonens problem helt til enden, til dens endelige konkrete konklusjoner. Det er nødvendig å tilpasse de politiske orienteringene til revolusjonens grunnleggende lover, det vil si, til bevegelsen av de stridende klassene og ikke til fordommene eller frykten til de overfladiske småborgerlige gruppene som kaller seg «Folke»-fronter og alle andre slags fronter. Den minste motstands vei er under en revolusjon veien til den største katastrofen. Det å frykte «isolering» fra borgerskapet er å pådra seg isoleringen fra massene. Tilpassing til arbeideraristokratiets konservative fordommer er svik mot arbeiderne og revolusjonen. En overdreven «forsiktighet» er den mest skjebnesvangre mangelen på forsiktighet. Dette er hovedlærdommen av ødeleggelsen av Spanias mest ærlige politiske organisasjon, det sentristiske partiet POUM. Partiene og gruppene tilhørende London Bureau ønsker åpenbart enten ikke å trekke de nødvendige konklusjonene fra historiens siste advarsel, eller de er ikke i stand til det. I så henseende dømmer de seg selv.^[21]

Lærdommene fra erfaringene med Folkefront-politikken i Frankrike var også sentrale i utviklingen av Den fjerde internasjonale. Trotskijs skrifter som «Whither France» [‹Hvor går Frankrike›] er essensielle fundamenter for vår bevegelse. De belyser framfor alt den avgjørende betydningen av den subjektive faktoren i en objektivt utviklende revolusjonær situasjon. Trotskij polemiserte skarpt mot stalinistenes holdning, som erstattet «teorien om revolusjonær handling med en fatalisme-religion», og berettiget deres orientering til borgerskapet med å hevde at situasjonen «ikke var revolusjonær». Trotskij skrev:

Kominterns diagnose er fullstendig falsk. Situasjonen er revolusjonær, så revolusjonær den kan bli, gitt arbeiderklassens partiers ikke-revolusjonære politikk. Mer nøyaktig, situasjonen er før-revolusjonær. For å bringe situasjonen til sin fulle modenhet må det skje en umiddelbar, standhaftig, vedvarende mobilisering av massene, under slagordet makterobring i sosialismens navn. Dette er den eneste måten den før-revolusjonære situasjonen vil bli endret til en revolusjonær en. På den annen side, dersom vi fortsetter å trå vannet,  da vil den før-revolusjonære situasjonen uunngåelig bli endret til en kontrarevolusjon, og vil føre til fascismens seier.^[22]

Trotskij understreket den politisk forberedelsens avgjørende rolle i revolusjonens utvikling, og forklarte hva den består av:

Det er i massenes revolusjonære samhold, i deres frigjøring fra servile håp om «demokratiske slaveeieres» nåde, generøsitet og lojalitet, i utdannelsen av revolusjonære kadrer som vet hvordan å trosse den offisielle opinionen, og som vet hvordan de overfor borgerskapet skal forevise en tiendedel av den uforsonligheten borgerskapet viser overfor sliterne.^[23]

Til stalinistenes påstand at «kapitalistsystemets endelige krise» enda ikke har begynt, svarte Trotskij:

Den revolusjonære arbeideren må, før alt annet, forstå at marxismen, den eneste vitenskapelige teorien om den proletariske revolusjonen, ikke har noe til felles med det fatalistiske håpet om den «endelige» krisa. Marxismen er i sin essens et sett med direktiver for revolusjonær handling. Marxismen overser ikke besluttsomhet og pågangsmot, men hjelper dem heller til å finne den rette veien.^[24]

Han fortsatte:

Det er ingen krise som kan være, av seg selv, dødelig for kapitalismen. Konjunktursyklusens pendlinger skaper bare en situasjon der det vil være enten lettere, eller mer vanskelig, for proletariatet å omvelte kapitalismen. Overgangen fra et borgerlig til et sosialistisk samfunn forutsetter levende menneskers aktivitet, der de er skaperne av deres egen historie. De skriver ikke historie ved en tilfeldighet, eller i henhold til deres lunefullhet, men under påvirkning av objektivt definerte årsaker. Deres egne handlinger – deres initiativ, dristighet, hengivenhet, og likeledes deres dumhet og feighet –  er imidlertid nødvendige ledd i den historiske utviklingens kjede.^[25]

Disse spørsmålene er av brennende aktualitet i dag. Under betingelser der arbeiderklassens revolusjonære kamper begynner å oppstå, insisterer dagens pseudo-venstre-organisasjoner nok en gang på at situasjonen «ikke er revolusjonær», og at arbeiderne derfor ikke trenger et revolusjonært sosialistisk perspektiv og lederskap, men heller må begrense deres handlinger til det eksisterende rammeverket av borgerlig kapitalistpolitikk.

Ulikt de sosialdemokratiske og stalinistiske partiene på 1930-tallet, har de imidlertid ikke noen massebase i arbeiderklassen, og de kan ikke på noen måte kalles arbeiderorganisasjoner. Denne Folkefront-politikkens essensielle klasseinnholdet og politiske orientering er imidlertid den samme. Mens styringsklassen som helhet i tiltakende grad vender seg i retning fascisme og diktatur, erklærer pseudo-venstre-organisasjonene at arbeiderklassen må støtte borgerskapets angivelig mer «demokratiske» representanter. Dermed er de selv del av den høyreorienterte, kontrarevolusjonære konspirasjonen mot arbeiderklassen.

Bare ICFI baserer sin politikk på 1930-tallets lærdommer. I dag som den gang fordrer kampen mot fascisme og krig en uavhengig politisk mobilisering av arbeiderklassen, som må forenes internasjonalt på grunnlag av dens felles klasseinteresser, mot kapitalisme og dens politiske forsvarere, og for sosialisme. Spørsmålet om politisk lederskap er av avgjørende betydning, og det kan bare løses av et klart politisk oppgjør basert på 1930-tallets kontrarevolusjonære erfaringer, og da spesielt stalinismens karakter.

Del 3: Politisk genocid i Sovjetunionen og stalinismens kontrarevolusjonære rolle

Samtidig som byråkratiet kvalte arbeiderklassens revolusjonære kamper i Europa startet det en kampanje for massemord av revolusjonære innenfor og utenfor USSRs grenser. Den 19. august 1936 begynte den første av tre skuerettssaker i Moskva. I disse rettssakene ble Oktoberrevolusjonens mest prominente ledere, hvorav mange hadde vært opposisjonelle, beskyldt for «kontrarevolusjonære aktiviteter». Tvunget til å avgi falske tilståelser, ble de dratt offentlig gjennom gjørma før de ble henrettet. De viktigste tiltalte var Leo Trotskij og hans sønn og nære samarbeidspartner Lev Sedov. Trotskij reagerte på rettssakene ved å initiere den uavhengige Dewey-kommisjonen. Dette er hvordan Trotskij talte om Moskva-prosessene i januar 1937, i en kort tale der han kunngjorde opprettelsen av denne Kommisjonen.

Dewey-kommisjonen fant ham og alle de andre tiltalte i rettssakene «ikke skyldige».

Når vi snakker om terroren, bruker vi begrepet «politisk genocid». Dette er ikke bare et forsøk på å uttrykke moralsk forargelse. Begrepet har en veldig spesifikk politisk og historisk betydning. Det som skjedde i andre halvdel av 1930-tallet og gjennom begynnelsen av 1940-tallet var et systematisk, målrettet forsøk på fysisk å ødelegge bærerne av den marxistiske og sosialistiske kulturen som hadde dannet grunnlaget for utviklingen av den internasjonale arbeiderbevegelsen i en hel historisk periode. Som Trotskij forklarte, om denne massemordhandlingen:

Det styrende stratum kaster ut fra sin midte alle de som minner det om dets revolusjonære fortid, prinsippene sosialisme, frihet, likhet, brorskap og verdensrevolusjonens uløste oppgaver. Undertrykkelsenes bestialitet vitner om hatet som den privilegerte kasten bærer mot revolusjonistene.^[26]

Denne massemordkampanjen på sovjetiske revolusjonære ble supplert med den fysiske utslettelsen av store deler av Den kommunistiske internasjonale, inkludert det meste av medlemskapet i Det polske kommunistpartiet. Internasjonalt ble det supplert med attentater på revolusjonære i Spania.

Det ville være feil å si at terroren, som resulterte i drap på minst 1 million mennesker og arrestasjon og fengsling av mange flere, bare rammet sosialister og trotskister. Men det er et dokumentert, historisk faktum at forpliktede revolusjonære arbeidere og intellektuelle og framfor alt trotskister var terrorens hovedmål. De tusenvis av revolusjonærer som hadde signert Opposisjonens dokumenter på 1920-tallet ble systematisk sporet opp, arrestert og henrettet. Blant dem var hundrevis av trotskister hvis navn og arbeider stort sett er ukjente den dag i dag, men som aldri kapitulerte for stalinismen og fortsatte kampen for sosialisme helt til de dagene de ble henrettet. I mange tilfeller ble deres familier, inkludert deres mindreårige barn, også arrestert og myrdet.

På dette bildet kan man for eksempel se omslaget til ei av disse skytelistene. Dokumentet ble signert av flere medlemmer av Politbyrået, deriblant Stalin, Molotov, Kaganovitsj og Vorosjilov.

Dette bildet viser ei side fra ei slik skytelister. Denne hadde flere ledende Bolsjeviker og tidligere Opposisjonister oppført, inkludert Mikhail Boguslavskij.

Denne lista er en oversikt over det totale antallet personer som ble dømt til døden eller fengsel basert på slike skytelister fra 7. september 1937 til 3. mai 1938. Den viser eksempelvis at den 3. januar 1938, ble i alt 2 771 personer «dømt» på denne måten. Av disse personene ble 2 548 beordret skutt, og 223 ble beordret fengslet.

Det var en meget målrettet forfølgelse av både aktive og tidligere Venstreopposisjonelle. Den hemmelige tjenesten utarbeidet detaljerte lister over underskrivere av Opposisjonens uttalelser på 1920-tallet, og indikerte deres navn, fødselsdager, arbeidsplasser og årene da de meldte seg inn i partiet. For å nevne bare én av de mest fremragende, men lite kjente individene som ble myrdet: Boris Eltsin var Opposisjonens generalsekretær i 1928 og 1929 og en av de mest fremragende størrelsene i den russiske arbeiderbevegelsens historie. Han meldte seg inn i bevegelsen i 1897, altså allerede før Det russiske sosialdemokratiske partiet ble grunnlagt (i 1898).

Han tok del i alle de tre russiske revolusjonene, og ikke bare han, men også alle hans tre barn ble Opposisjonens stridende. Måten han ble myrdet på er representativ for dem som aldri kapitulerte. Etter hans arrestasjonen ledet han en sultestreik i en leir, selv om han da var i 60-årene og ved svært dårlig helse, og han og andre streikeledere ble henrettet i november 1937. Hans sønn, Viktor Eltsin, var tidligere Trotskijs sekretær og også en ledende Opposisjonist. Han ble myrdet bare fire måneder seinere, sammen med hundre andre trotskister, også etter å ha ledet en sultestreik i en annen leir, i Vorkuta. Her må det understrekes at disse sultestreikene ikke var tegn på fortvilelse, men en handling av tross: Det var det eneste middel igjen for trotskistene i Sovjetunionen til å vise at de forble urokkelige motstandere av stalinismen og førte en kamp for arbeiderklassens sak.

Bildet under gir en fornemmelse av terrorens omfang og i hvilken grad den i det tidligere Sovjetunionen ikke ble virkelig gjennomarbeidet. Dette er terrorens mest prominente åsted for henrettelser, utenfor Moskva. En stor del av den sovjetiske regjeringen og Bolsjeviklederskapet ble henrettet og begravet her. Opparbeidingen og gravearbeidet ble først påbegynt lenge etter 1991 og ble først fullført i 2021, like før krigen begynte. Det er mange flere slike henrettelsesteder, også mange der det ikke er noen minnemerker, og hvor det ikke har vært noen gravearbeider – 85 år etter høydepunktet for terroren.

Massemordet av trotskister var internasjonalt i omfang. Flere av de viktigste lederne av trotskistbevegelsen i Europa, blant dem Erwin Wolf, Rudolf Klement og Trotskijs sønn, Lev Sedov, ble myrdet. Denne massemordkampanjen kulminerte med århundrets politiske forbrytelse: Attentatet på Leon Trotskij i Mexico i august 1940, begått av en stalinistisk agent.

Ettervirkningene av dette politiske genocidet ble følt gjennom hele 1900-tallet og merkes faktisk den dag i dag. I 1937, på høyden av terroren, oppsummerte Leon Trotskij stalinismens ødeleggende innvirkning på arbeiderklassens bevissthet. Han skrev: «Ingen, Hitler ikke unntatt, har tilført sosialismen slike dødelige slag som Stalin.» Trotskij forutså:

[H]istorien vil ikke tilgi en eneste dråpe blod som er utgytt som offer til denne nye Moloch av egenvilje og privilegier. … Revolusjonen vil låse opp alle de hemmelige arkivene, gjennomgå alle rettssakene, rehabilitere de baktalte, reise minnesmerker over ofrene for hensynsløs tilfeldighet og tildekke bødlenes navn med evig vanære. Stalin vil forlate åstedet lastet med alle forbrytelsene han har begått – ikke bare som revolusjonens graver, men som den mest dystre figuren i menneskehetens historie.^[27]

Trotskij inntok aldri, til tross for brutaliteten og den historiske omfanget av stalinismens forbrytelser, en subjektiv tilnærming til Joseph Stalins rolle som individ eller til det sovjetiske byråkratiet breiere sett. Stalins monstrøse rolle kunne bare forstås basert på interessene til de sosiale kreftene han representerte.

Bare to uker før begynnelsen av den første Moskva-rettssaken hadde Trotskij fullført manuskriptet til hans bok Revolution Betrayed [Den forrådte revolusjon] Dette verket viste seg å bli grunnleggende for Den fjerde internasjonales historiske og programmatiske orientering. I motsetning til demoraliserte middelklasseradikaleres impresjonistiske responser på stalinismens framvekst, utsatte Trotskij Sovjetunionens byråkratiske degenerering for en vitenskapelig, historisk-materialistisk analyse.

Betingelsene av internasjonal isolasjon og økonomisk tilbakeståenhet som konfronterte arbeiderstaten etter 1917, hadde gitt opphav til et byråkrati som hadde tilranet seg politisk makt fra proletariatet og nøt store sosiale privilegier. Sosiologisk sett var dette byråkratiet en privilegert kastes posisjon, det tilhørte ikke en sosial klasse. I motsetning til borgerskapets sosioøkonomiske posisjon, var ikke byråkratiets privilegier forankret i eierskapet av produksjonsmidlene. De var snarere basert på byråkratiets politiske usurpering av arbeiderklassens makt i staten, som hadde kontroll over produksjonsmidlene, som resultat av Oktoberrevolusjonen,.

Der Trotskij avviste den forenklede og ahistoriske bruken av kategorier som «sosialisme» og «kapitalisme», forklarte han at Sovjetunionen var et «overgangssamfunn» der historien enda ikke hadde bestemt dets skjebne. Han skrev:

Oktoberrevolusjonen har blitt forrådt av det regjerende stratum, men er enda ikke omveltet. Den har en stor motstandskraft, sammenfallende med de etablerte eiendomsrelasjonene, med proletariatets levende kraft, dets beste elementers bevissthet, verdenskapitalismens krise og verdensrevolusjonens uunngåelighet.^[28]

Sovjetunionen forble en arbeiderstat, om enn en som gjennomgikk en seriøs byråkratisk degenerering. Innenfor denne arbeiderstaten, og i arbeiderbevegelsen mer breit, fungerte det stalinistiske byråkratiet som imperialismens kontrarevolusjonære agentur. Trotskij konkluderte at å omvelte byråkratiet i en politisk revolusjon var den eneste måten arbeiderklassen kunne forsvare Oktoberrevolusjonens erobringer under disse betingelsene, som del av en kamp for å utvide revolusjonen internasjonalt. Med mindre en slik politisk revolusjon finner sted, advarte han, er «et tilbakefall til kapitalismen fullt ut mulig».

Trotskij erkjente faktisk, et halvt århundre før det sovjetiske byråkratiet i 1985 skulle forflytte seg til å restaurere kapitalismen, at transformasjonen av byråkratiet til en ny besittende klasse, og dens ødeleggelse av sovjetstaten, var en av de mulige utviklingsveiene. Kapitalistisk restaurering var imidlertid ikke noen selvfølge. Trotskij skrev: «Spørsmålet vil i siste instans avgjøres i en kamp mellom levende sosiale krefter, både på den nasjonale arena og på verdensarenaen.»

Denne vitenskapelig baserte posisjonen har historisk sett skilt ICFI fra alle småborgerlige tendenser som hevder å være «sosialistiske» eller sågar «trotskistiske». Både pabloistene og statskapitalistene tilskrev det sovjetiske byråkratiet, om enn på forskjellige måter, en rolle det ikke hadde. Statskapitalistene proklamerte at byråkratiet var en ny styrende klasse. Pabloistene på sin side ville tilskrive byråkratiet en revolusjonær rolle, og hevdet det kunne bli presset til å «realisere» sosialisme i Sovjetunionen ved hjelp av «selvreform».

Til tross for at de kom til tilsynelatende motsatte konklusjoner var begge disse posisjonene i siste instans forankret i de sosiale interessene til småborgerlige sjikt som avviste Oktoberrevolusjonens perspektiv og avskrev arbeiderklassen som en revolusjonær kraft. De var også tilknyttet en nedtoning eller direkte fornektelse av stalinismens kontrarevolusjonære rolle, og en tildekking av dens verste forbrytelser.

Pabloistenes rolle som stalinismens og imperialismens historiske medskyldige ble ugjendrivelig demonstrert i deres voldelige motstand mot Den internasjonale komitéens etterforsking av attentatet på Leo Trotskij. Og ledere for dagens tilhengere av statskapitalisme i USA, Democratic Socialists of America, feirer åpent det stalinistiske attentatet på Trotskij.

Gjennom hele Den fjerde internasjonales historie har kampen mot nasjonal opportunisme og revisjonisme sentralt involvert en avsløring av stalinismens forbrytelser, og et forsvar for Trotskijs vitenskapelige analyse av det stalinistiske sviket av Oktober. På grunnlag av denne analysen var ICFI i stand til å forutse og utvikle en kamp mot det stalinistiske byråkratiets restaurering av kapitalismen i årene fra 1985 til 1991. Trotskistbevegelsens respons på stalinismens endelige sammenbrudd og ødeleggelse av arbeiderstaten var, i motsetning til reaksjonene fra et mylder av småborgerlige eks-venstrekrefter, ikke en fornektelse av sosialismens perspektiv.

Tvert imot. ICFI responderte på 1991 ved å utvikle, i samarbeid med den sovjetiske historikeren Vadim Rogovin, en forent kampanje for å avdekke og forsvare den historiske sannheten om Venstreopposisjonens kamp mot stalinismen og helheten av trotskistbevegelsens historie. Initieringen av denne kampanjen var en strategisk beslutning: Vi erkjente at kampen for historisk sannhet måtte bli fundamentet for gjenopplivingen av marxistisk bevissthet og en sosialistisk kultur i arbeiderklassen og opplæring av nye generasjoner revolusjonære. Verkene produsert av ICFI som resultat av denne orienteringen inkluderer mange bind så vel som hundrevis, om ikke tusenvis, av artikler på World Socialist Web Site.

Arbeidet som har blitt utført av ICFI i denne forbindelse, og som fortsatt pågår, understreker framfor alt det ekstraordinære framsynet og den historiske betydningen Trotskijs kamp for Den fjerde internasjonale representerer. Som David North bemerket i hans tale fra august 1987, «Trotskisme versus Stalinisme», da Trotskij grunnla Den fjerde internasjonale midt under det stalinistiske byråkratiets massemordkampanje, «lyktes Trotskij med å sikre marxismens historiske kontinuitet, der han testamenterte til arbeiderklassens framtidige generasjoner et verdensparti som legemliggjorde den internasjonale arbeiderbevegelsens store teoretiske arv og enorme praktiske erfaring.»^[29]

Del 4: Grunnleggelsen av Den fjerde internasjonale og kampen mot imperialistkrig

David North uttaler i Leon Trotsky and the Development of Marxism at grunnleggelsen av Den fjerde internasjonale i september 1938 «representerte kulmineringen av Leo Trotskijs liv som en marxist og proletarisk revolusjonær».^[30]

Det var også Trotskijs egen vurdering. Han noterte den 25. mars 1935 i sin dagbok:

Kollapsen av de to Internasjonalene har skapt et problem ingen av lederne av disse to Internasjonaler i det hele tatt er rustet til å løse. Omskiftingene i min personlige skjebne har konfrontert meg med dette problemet, og har bevæpnet meg med viktig erfaring for å håndtere det. Det er nå ingen unntatt meg til å utføre oppdraget med å bevæpne en ny generasjon med den revolusjonære metoden, over hodene på lederne av Den andre og Den tredje internasjonale.^[31]

Kanskje det mest kritiske elementet i den «revolusjonære metoden» er at marxismen må bringes til arbeiderklassen og at revolusjonært lederskap ikke er et produkt av en ubevisst, spontan prosess. Den første setningen i programmet som ble vedtatt på Den fjerde internasjonales grunnleggelseskonferanse i Paris i 1938, med tittelen Kapitalismens dødskamp og Den fjerde internasjonales oppgaver, oppsummerer dette spørsmålet i all sin betydning og dybde: «Den verdenspolitiske situasjonen som helhet er hovedsakelig preget av ei historisk krise for proletariatets lederskap.»^[32]

David North kommenterer dette i Leon Trotsky and the Struggle for Socialism in the Twenty-First Century:

Med disse ordene oppsummerte Trotskij situasjonen ikke bare slik den eksisterte i 1938, men også det sentrale politiske problemet i moderne historie. De objektive forutsetningene – dvs. den internasjonale utviklingen av produktivkreftene og eksistensen av den revolusjonære klassen var til stede – for å erstatte kapitalismen med sosialisme. Men revolusjon var ikke bare det automatiske resultatet av objektive økonomiske betingelser. Den krevde arbeiderklassens politisk bevisste inngripen i den historiske prosessen, basert på et sosialistisk program og bevæpnet med en klart utarbeidet strategisk plan. Arbeiderklassens revolusjonære politikk kunne ikke være mindre bevisst enn den kontrarevolusjonære politikken til kapitalistklassen den forsøkte å omvelte. Heri lå den historiske betydningen av det revolusjonære partiet.^[33]

Grunnleggelsen av Den fjerde internasjonale var basert på vitenskapelige og prinsipielle betraktninger. Den var forankret i og ga uttrykk for en historisk nødvendighet. I åpningsseksjonen av Overgangsprogrammet uttaler Trotskij at de objektive forutsetningene for en sosialistisk revolusjon «generelt allerede har oppnådd det høyeste modningsnivå som kan oppnås under kapitalismen».

Menneskehetens produktivkrefter stagnerer. Nye oppfinnelser og forbedringer klarer allerede ikke lenger å heve nivået på materiell rikdom. Konjunkturelle kriser under betingelsene av hele kapitalistsystemets sosiale krise påfører massene stadig mer belastende berøvelser og lidelser. Stigende arbeidsledighet forsterker på sin side statens finanskrise og undergraver de ustabile pengesystemene. Demokratiske regimer, så vel som fascistiske, vakler videre fra en konkurs til den neste. … Borgerskapet er selvfølgelig klar over den dødelige faren for dets dominans en ny krig representerer. Men denne klassen er nå umåtelig mye mindre i stand til å avverge krig enn den var i opptakten til 1914.^[34]

Alt snakk med betydningen at historiske forutsetninger enda ikke har «modnet» for sosialisme er resultatet av uvitenhet eller bevisst bedrag. De objektive forutsetningene for den proletariske revolusjonen har ikke bare «modnet»; de har begynt å bli noe overmodne. Uten en sosialistisk revolusjon, og for den del i den neste historiske perioden, trues hele menneskehetens kultur av en katastrofe. Det er nå proletariatets tur, dvs. hovedsakelig til dets revolusjonære fortropp. Menneskehetens historiske krise er redusert til det revolusjonære lederskapets krise.^[35]

Med dette polemiserte Trotskij også mot sentristiske tendenser som, ved hjelp av alle slags subjektive argumenter, avviste grunnleggelsen av Den fjerde internasjonale. Mens sentristene bekjente seg til å være enige i Trotskijs analyse av stalinismen og hans politiske perspektiv, anså de grunnleggelsen av Den fjerde internasjonale å være enten prematur eller nytteløst, eller begge deler. Et av deres hovedargumenter var at trotskistbevegelsen var for liten og for isolert til å «proklamere» en ny Internasjonal. Et nytt parti kunne bare oppstå fra «store begivenheter».

Trotskij svarte:

Den fjerde internasjonale har allerede oppstått ut av store begivenheter: De største nederlagene for proletariatet i historien. Årsaken til disse nederlagene er å finne i det gamle lederskapets degenererte og perfide karakter. Klassekampen tolererer ikke et avbrudd. Den tredje internasjonale, der den etterfølger Den andre, er død for formålet revolusjon. Lenge leve Den fjerde internasjonale!

Men har tiden enda kommet for å forkynne dens skapelse? ... skeptikerne har ikke stilnet. Den fjerde internasjonale, svarer vi, har ikke noe behov for å bli «proklamert». Den eksisterer og den kjemper. Er den svak? Ja, dens rekker er ikke mange, fordi den fortsatt er ung. De er foreløpig hovedsakelig kadrer. Men disse kadrene er løfter for framtiden. Utenfor disse kadrene eksisterer det ikke en eneste revolusjonær strømning på denne planeten som virkelig fortjener navnet. Om vår Internasjonale fortsatt er svak i antall, er den sterk i doktrine, program, tradisjon, i dens uforlignelige temperering av dens kadrer. De som ikke oppfatter dette i dag, la dem i mellomtiden stå til side. I morgen vil det bli mer åpenbart.^[36]

Som Socialist Equality Party (USA) uttaler i sine historiske fundamenter, skulle det 20. århundres historie «bevise riktigheten av vurderingen at Den fjerde internasjonale var det eneste virkelig revolusjonære lederskapet».^[37] Den avgjørende oppgaven for vår epoke er å overvinne gapet mellom den objektive situasjonens modenhet, og arbeiderklassens og dens fortropps politiske modenhet.

For å nå dette strategiske målet utviklet Overgangsprogrammet ei rekke økonomiske og politiske krav: En glidende lønnsskala, nasjonaliseringen av industri, bankene og landbruket, bevæpning av proletariatet, dannelsen av en arbeidernes og bøndenes regjering. Disse overgangskravene var ment å bygge ei bro mellom arbeiderklassens bevissthet og den ultimate revolusjonære oppgaven de konfronterte – proletariatets erobring av makten.

Kravene hadde ett sentralt mål: Utviklingen av arbeiderklassens revolusjonære bevissthet. De var overhodet ikke ment som en begrunnelse for opportunistiske manøvrer eller tilpasningen til arbeidernes eksisterende bevissthet. «Programmet må uttrykke arbeiderklassens objektive oppgaver heller enn arbeidernes tilbakeståenhet,» understreket Trotskij. «Det må gjenspeile samfunnet slik det er, og ikke arbeiderklassens tilbakeståenhet. Det er et instrument for å overvinne og utslette tilbakeståenhet.»^[38]

Det er et historisk faktum at bare trotskistbevegelsen forsto den andre verdenskrigen karakter og kjempet for å bevæpne arbeiderklassen med en klar forståelse av situasjonen, og det nødvendige programmet for å kontre borgerskapets krigskart med kartet over klassens kamp for den proletariske verdensrevolusjonen. Dette var ikke et spørsmål om å fremme noen få radikale slagord. Det krevde snarere et konstant forsvar av marxismen, og på dette grunnlaget, utviklingen av et revolusjonært lederskap og kader.

David North besørger i hans essay «Trotskijs siste år» en kraftfull oversikt over Trotskijs og Den fjerde internasjonales intense arbeid i det umiddelbare kjølvannet av grunnleggelsen. Spesielt viktig var Trotskijs berømte «siste kamp» mot minoritetsfraksjonen i USAs Socialist Workers Party (SWP) ledet av James Burnham, Max Shachtman og Martin Abern. De reagerte på signeringen av Hitler-Stalin-pakten i august 1939 med å oppheve karakteriseringen av Sovjetunionen som en degenerert arbeiderstat.

Dette var ikke ganske enkelt et semantisk spørsmål om hvilke ord som skulle brukes for å karakterisere Sovjetstaten. Som David North skriver: «Denne tvisten forutså mange av de vanskeligste spørsmålene om revolusjonær strategi, program og perspektiv som skulle oppstå under og i kjølvannet av den andre verdenskrig».^[39] Det som sto på spill var de mest fundamentale spørsmålene om perspektiv og metode: Evalueringen av epoken som en epoke for sosialistisk revolusjon, arbeiderklassens rolle som en revolusjonær kraft i stand til å bygge et sosialistisk samfunn, Oktoberrevolusjonens og det sovjetiske byråkratiets karakter, så vel som den marxistiske metoden. Var byråkratiet en parasittisk kaste, der dets dominerende og reaksjonære rolle var et resultat av Sovjetunionens tilbakeståenhet og isolering og arbeiderklassens internasjonale nederlag, eller var det en ny utbytterklasse som marxismen ikke hadde forutsett framveksten av?

Posisjonene til Burnham, Shachtman og Abern avviste i all hovedsak Oktoberrevolusjonen og hele det sosialistiske prosjektet. De reflekterte og forventet et skarpt skifte til høyre for et helt sjikt av middelklasseprofessorer og intellektuelle, som med deres hovedkonklusjon at arbeiderklassens nederlag var at arbeiderklassen og marxismen hadde feilet – ikke at lederskapet hadde forrådt.

Trotskij behandlet nettopp dette anliggendet i hans aller siste artikkel, Klassen, partiet og lederskapet, der han karakteriserte dem som forsøkte å avlaste Den spanske revolusjonens nederlag over på de arbeidende massene.

Denne impotente filosofien, som bestreber seg for å forene nederlag som et nødvendig ledd i kjeden av kosmisk utvikling, er fullstendig ute av stand til å reise spørsmålet og nekter å reise spørsmålet om slike konkrete faktorer som programmer, partier, personligheter som var dem som organiserte nederlaget. Denne filosofien av fatalisme og nedverdigelse står diamentralt i motsetning til marxismen som teorien for revolusjonær handling.^[40]

Under betingelser av krig og stalinismens svik forflyttet disse «impotente filosofene» kraftig over til høyre og ble et nytt og uforskammet grunnlag for støtte for kapitalisme og imperialisme. I tilfellet Burnham og Shachtman var denne utviklingen spesielt åpenbar. Mens førstnevnte ble en forfekter for forebyggende atomkrig mot Sovjetunionen og en sentral nykonservativ ideolog, ble sistnevnte en politisk rådgiver for det antikommunistiske AFL-CIO-byråkratiet og støttet kriminelle imperialistoperasjoner og kriger, som den CIA-orkestrerte invasjonen i Grisebukta på Cuba og USAs bombing av Nord-Vietnam.

North bemerker i hans essay – til Burnhams og Shachtmans store overraskelse – at Trotskij introduserte spørsmålet om dialektisk logikk inn i diskusjonen. Burnham, professor i filosofi på New York University, avviste direkte den dialektiske metoden. Shachtman erklærte at han ikke brydde seg om filosofiske spørsmål, og ikke var spesielt interessert i å vurdere relasjonen mellom dialektisk materialisme og revolusjonær politikk. Men Trotskij insisterte på betydningen for revolusjonær handling av dialektikken som metode for å analysere og forstå objektiv virkelighet. North utdyper dette viktige punktet ytterligere:

Utviklingen av et vitenskapelig perspektiv, nødvendig for arbeiderklassens politiske orientering, krevde et analysenivå av en kompleks, motstridende og derfor raskt skiftende sosioøkonomisk og politisk situasjon, som ikke kunne erverves på grunnlag av formell logikk, utvannet med pragmatisk impresjonisme. Fraværet av vitenskapelig metode, til tross for alle hans pretensjoner om filosofisk ekspertise, kom grovt til uttrykk i måten Burnhams analyse av sovjetisk samfunn og politikk var blottet for historisk innhold, og i vesentlig grad var basert på impresjonistiske beskrivelser av fenomener som var synlige på samfunnets overflate. Burnhams pragmatiske sunn-fornuft-tilnærming til komplekse sosioøkonomiske og politiske prosesser var teoretisk verdiløs. Han kontrasterte den eksisterende Sovjetunionen med det han mente, i ideelle termer, en ekte arbeiderstat burde være. Han søkte ikke å forklare den historiske prosessen og konflikten mellom sosiale og politiske krefter, av nasjonal og internasjonal skala, som ligger til grunn for degenereringen.^[41]

På grunnlag av forsvaret av denne historiske, filosofiske og politiske metoden, dvs. marxismen, var Trotskij og Den fjerde internasjonale i stand til å analysere den andre verdenskrigens karakter og utvikle perspektivet for sosialistisk verdensrevolusjon.

Den fjerde internasjonales manifest om imperialistkrig, vedtatt av Den fjerde internasjonales nødskonferanse, avholdt fra 19. til 26. mai 1940, forklarte den andre verdenskrigens imperialistiske karakter, og uttalte: «Den avledet ubønnhørlig sine opprinnelser fra motsetningene i internasjonale kapitalistinteresser. I motsetning til de offisielle fablene designet for å dope ned folket, hovedårsaken til krig, som for alle andre sosiale onder – arbeidsledighet, høye levekostnader, fascisme, koloniundertrykking – er det private eierskapet til produksjonsmidlene, sammen med den borgerlige staten som hviler på dette fundamentet.»

Men så lenge de sentrale produktivkreftene i samfunnet ble holdt av isolerte kapitalistklikker, «og så lenge nasjonalstaten forblir et smidig verktøy i disse klikkenes hender, må nødvendigvis kampen om markeder, om råvarekildene, for dominans av verden, uunngåelig anta en mer og mer destruktiv karakter. Statsmakten og dominansen over økonomien kan bare rives ut av hendene på disse umettelige imperialistklikkene av den revolusjonære arbeiderklassen.»^[42]

David North forklarer i hans essay at Trotskij forsøkte å orientere Den fjerde internasjonale om et lengre perspektiv, og forberede kaderen for et helt nytt stadium i kapitalistsystemets krise og for verdensrevolusjonen. «Den kapitalistiske verden ser ingen vei ut, med mindre en langvarig dødssmerte kan vurderes å være det. Det er nødvendig å forberede seg på lange år, om ikke tiår, med krig, opprør, korte pauser med våpenhvile, nye kriger og nye opprør», understreket Den fjerde internasjonales manifest.

I en seksjon, med tittelen «Problemet med lederskap», understreket uttalelsen:

Et ungt revolusjonært parti må basere seg på dette perspektivet. Historien vil besørge det nok anledninger og muligheter til å teste seg selv, akkumulere erfaring og til å kunne modnes. Jo raskere fortroppens rekker smelter sammen, jo mer vil epoken med blodige konvulsjoner bli forkortet, jo færre ødeleggelser vil vår planet lide. Men det store historiske problemet vil i alle fall ikke løses før et revolusjonært parti står i spissen for proletariatet. Spørsmålet om tempo og tidsintervaller er av enorm betydning; men det endrer verken det generelle historiske perspektivet eller retningen for vår politikk. Konklusjonen er enkel: Det er nødvendig å fortsette arbeidet med å skolere og organisere den proletariske fortroppen, med tidoblet energi. Nettopp i dette ligger Den fjerde internasjonales oppgave.^[43]

Hele ICFIs historikk, som vi på denne sommerskolen vil gjennomgå, er bevis for at trotskistbevegelsen har levd opp til denne oppgaven. Nå, under betingelser av en raskt utviklende ny periode med krig og revolusjon, som vi definerte som den femte fasen i trotskistbevegelsens historie, må dette arbeidet med å «skolere og organisere den proletariske fortroppen» nok en gang intensiveres. Som kamerat North uttalte i hans «Innledende bemerkninger til et samlet SEP-møte i juni 2023»:

Vi er besluttsomme på at i den utviklende perioden med massekamper i arbeiderklassen vil vårt parti være i stand til å besørge arbeiderklassen en revolusjonær respons og et revolusjonært program. Men for at det skal finne sted, må vår kader være kjent med de historiske erfaringene, kampen om fundamentale spørsmål om perspektiv og program. Med andre ord, kaderen må forstå hva som skiller vår bevegelse fra enhver annen politisk tendens, hvorfor bare vår bevegelse, og ingen annen bevegelse, representerer den historiske kontinuiteten i kampen for marxisme. Denne kontinuiteten er, tror jeg, eksemplifisert i tittelen på den siste boka som som snart kommer ut, Leon Trotsky and the Struggle for Socialism in the Twenty-First Century [Leo Trotskij og kampen for sosialisme i det tjueførste århundre]. Vår spesielle oppfatning av trotskisme er at all historisk erfaring har fastslått at den sosialismens framtidige utvikling som en masserevolusjonær bevegelse vil bli basert på den politiske arven etter Leo Trotskij, som denne arven har blitt utviklet gjennom arbeidet til Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale over de 60 siste årene. … Alt av marxistbevegelsens historiske erfaringer viser at dette er det uunnværlige grunnlaget for ekte revolusjonært arbeid.^[44]