Manusforfatternes fagforening Writers Guild of America (WGA) ga mandag, på Labor Day – Arbeidets dag i USA – ut en video som presenterte statusmeldingen for den pågående streiken fra Chris Keyser, medleder av WGAs Forhandlingskomité. Ca. 11 000 WGA-medlemmer har vært i streik siden 2. mai. Titusenvis av skuespillere, medlemmer av film- og fjernsynsskuespillernes fagforening Screen Actors Guild–American Federation of Television and Radio Artists (SAG-AFTRA), har vært i streik siden 14. juli.

Keyser beskriver i løpet av den åtte-og-et-halvt-minutter-lange videoen den hensynsløse behandlingen manusforfattere har vært utsatt for av studioene og streamingtjenestene, bare for å erklære før han konkluderer: «Vi har aldri vært selskapenes fiender. Vi er ikke deres fiender nå. Vi er først og fremst deres kreative partnere.»

Keyser representerer en viss sosial type som dominerer WGA- og SAG-AFTRA-lederskapene, velstående, mange bransjekontakter, nært tilknyttet Det demokratiske partiet.

På et punkt i videoen lister Keyser opp noen av manusforfatternes ankepunkter: «Uthulingen av lønningene. Misbruk av manusforfattere. Unnlatelsen av å beskytte Appendiks A-manusforfattere [de involvert i spørrekonkurranser, komedieprogrammer, dokumentarer og nyhetsprogrammer] i overgangen til streaming. Demonteringen av prosessen manusforfatterne er involvert i på episodeprogrammer for fjernsyn. Trusselen fra KI [kunstig intelligens]. Nektingen av å besørge residuals [o. anm.: medvirkendes kompensering bl.a. basert på seertall fra streaming] for streaming når seertallene stiger. Hvert og ett av disse elementene er eksistensielle anliggender for noen eller alle av oss.»

Begrepet «eksistensielt» har blitt mye anvendt i denne streiken. Når manusforfattere og skuespillere bruker ordet, uttrykker det den genuine frykten for at de kanskje ikke kan fortsette i deres yrker, at de store underholdningsselskapene har gjort betingelsene økonomisk umulige for tusenvis av manusforfattere og skuespillere i film- og fjernsynsbransjen. De har gått streikevakter i flere måneder, og tatt på seg store oppofrelser, fordi mange har nådd det punkt at det ikke er noen vei tilbake. «Vi har ikke noe valg», er et utsagn mange skuespillere og manusforfattere gjentar. Den nåværende konflikten med arbeidsgiverne og dens utfall er liv-og-død-anliggender for utallige av de streikende.

Men utsagnet betyr ikke det samme for WGA- eller SAG-AFTRA-lederne. Det kan det ikke gjøre. Ellers ville det vært umulig for figurer som Keyser å beskrive truslene som «eksistensielle», for deretter å foreslå å være gode partnere med fullstendig hensynsløse, rovgriske giganter som Amazon, Disney, Netflix, Warner Bros. Discovery og resten av dem. Disse selskapenes direktører, med åpen støtte fra Wall Streets og den mer tilslørte varienten fra Det hvite hus, har dedikert seg til å «knekke» manusforfatterne, som en av dem så kaldt og nakent fortalte bransjebladet Deadline i juli, og å tvinge dem til å miste hjem og leiligheter, og drive dem til nød for egne profittinteresser.

Ifølge Hollywood Reporter er det faktisk det som nå finner sted. Publikasjonen rapporterte tirsdag at et «rekordantall Hollywood-arbeidere» står overfor utkastelser, og søker nå husleiebistand. Bob Beitcher fra Motion Picture & Television Fund fortalte Reporter at folk «er i ferd med å bli hjemløse, de blir kastet ut av deres leiligheter og de betaler ikke lenger på deres boliglån, så til slutt vil de miste deres hjem også. Vi snakker med folk som bor i bilene sine, i noen tilfeller er det hele familier.» Arbeiderne blir rammet både av streiken og av slutten på husleiebeskyttelsen, i deler av Los Angeles County, innført i forbindelse med Covid.

Streikens nederlag, WGAs og SAG-AFTRAs underkastelse til selskapenes vilkår, ville bety videreført og enda mer ruinerende nedgang i inntekter og arbeidsplasser for titusener i bransjen, og at de i store antall blir drevet ut av den.

WGA-funksjonærer som Keyser, en innflytelsesrik manusforfatter-produsent, omtaler krisa manusforfattere og skuespillere konfronterer, bare som del av bestrebelsene for å forråde og stenge ned streiken.

Så Keyser kan helt korrekt påpeke at «det er ingen vits i å gå tilbake til jobber som kanskje ikke er der om et år eller to. Ingen vits i å gå tilbake til jobber som ikke kan opprettholde en karriere. Ingen vits i å tillater AMPTP å pålegge et system som gjør vår helsetjeneste- og pensjonsplan bankerott på bekostning av enhver manusforfatter,» mens han samtidig forsikrer at WGA ikke «misakter selskapene for deres suksesser, eller benekter deres kamper. Vi må alle lykkes sammen,» og som referert ovenfor: «Vi har aldri vært selskapenes fiender.»

Selskapene for deres del erkjenner skuespillerne og manusforfatterne som deres svorne fiender. De har alle intensjoner om å «lykkes» på sistnevntes bekostning. Dette er hva de har gjort i flere tiår, med fagforeningenes samspill. Keyser var president for fagforeningsavdelingen WGA West fra 2011 til 2015. Hva gjorde han for å stoppe årelatingen?

Keyser er typisk for det sosiale sjiktet som leder underholdningsindustriens fagforeninger.

Keyser hyllet arbeidskraften i løpet av hans nylige melding. Han hevdet: «Det er der ting står på Labor Day, 2023, som er en feiring av verdigheten og verdien til de som arbeider. En erkjennelse av at dette landet ble bygget av folk som bringer med seg en lønnsslipp hjem.»

Men Keysers ambisjoner og karriereforløp førte ham til å arbeide for en notorisk streikebryter. Han er «utdannet ved Harvard College og Harvard Law School» ifølge hans offisielle WGA-biografi, og han «begynte sin karriere som politisk taleforfatter. Han var hovedtaleforfatter for [Arizona-] guvernør Bruce Babbitts presidentvalgkamp i 1988.»

Babbitt spilt en beryktet rolle som guvernør, bare få år tidligere, i den bitre streiken til 3 000 kobbergruvearbeidere ansatt av Phelps Dodge Corporation i småbyene Ajo, Morenci, Douglas og Clifton i Arizona, som startet i juni 1983 og holdt ut i tre år. Streiken ble faktisk endelig brutt ned i 1986, det første året Keyser tilsynelatende skrev en tale for Babbitt, eller som det er noen offentlig dokumentasjon for. Har han noen gang blitt bedt om å redegjøre for dette?

Som WSWS nylig forklarte, der det ble introdusert et intervju med Jorge O’Leary, de facto-lederen for Phelps Dodge-streiken: «I tre lange år sloss de streikende, organiserte i 13 lokale fagforeninger, mot et nådeløst gruveselskap og dets innleide bøller, politiet, Nasjonalgarden, Reagan-administrasjonen, delstatens Demokrat-guvernør, den føderale meklingsetaten National Labour Relations Board, føderale domstolsforbud, og det føderale fagforbundet AFL-CIO, som isolerte streiken for å sikre dens nederlag.»

WSWS-intervjueren, Eric London, spurte O’Leary om Det demokratiske partiets rolle i streiken. London sa: «Dette var da fagforeningsknuseren Ronald Reagan var president, men på det tidspunktet hadde Arizona en guvernør fra Det demokratiske partiet, Bruce Babbitt, ikke sant? Hva var det streikerne kalte ham?»

O’Leary svarte,

Scabbitt! Etternavnet hans var Babbitt, men vi kalte ham Scabbitt [o. anm.: scab er den hånende betegnelsen for en streikebryter]. Guvernøren sa at vi måtte følge loven, og det var en forordning, der dommeren sa det ikke kunne være mer enn ti personer på streikevakt om gangen, så de tok side med en gang. Du har ikke ei streikevakt dersom du slipper scabs gjennom, på den måten taper du streiken. Vi holdt streikevaktene våre inntil denne dommeren kom med forordningen, og da forflyttet vi streikevaktene til Clifton, for der å stoppe streiebryterne fra å komme til gruva. …

De sendte soldater, stridsvogner, store lastebiler, helikoptre og fly. Det var revolusjon – de var skremmende. Der vi gikk streikevakt kom nasjonalgarden og politiet og jaget vekk alle, og banket opp arbeiderne, det var veldig trist å se det.

En annen kommentator beskrev «en kilometerlang konvoi av pansrede stridsvogner, kjøretøy og Huey-helikoptre, fullt utstyrt med væpnede soldater og SWAT-team». Alt dette ble «utløst av Arizona-guvernør Bruce Babbitt for å stoppe Phelps Dodge-kobberstreiken».

Dette er Keysers stamtavle. Hans involvering i den offisielle politikken til Det demokratiske partiet har fortsatt. En annen biografi observerer at Keyser seinere «var partner og medgründer av det politiske medieselskapet First Tuesday Media, som laget politiske annonser og innhold for Demokrater og progressive formål, og innkasserte ei rekke Pollie Awards (politisk reklames ekvivalent til fjernsynets Emmys) for deres innsatser.» Washington Post rapporterte i 2008 at ei gruppe produsenter, Keyser blant dem, og noen politiske figurer hadde lansert First Tuesday Media med «det siktemål å spille en vesentlig rolle i 2008-valget». Laura Nichols var «gruppas ansikt», en mangeårig medhjelper for kongressrepresentant Richard Gephardt fra Det demokratiske partiet. First Tuesday Media skapte reklamefilmer for Barack Obama, blant andre.

Denne biografien aleine påpeker nødvendigheten av grunnplankomitéer, frie fra det streikebrytende, krigshissende Demokratiske partiets tentakler, og den korrupte kretsen i partiets sfære.

Enhver strategi basert på å identifisere felles interesser mellom konglomeratene, representanter for Det demokratiske partiet og Det hvite hus, på den ene siden, og skuespillerne og manusforfatterne på den andre, vil føre til svik og nederlag. Selskapene er ikke skremt av Keyser og WGA- og SAG-AFTRA-lederne, de kjenner dem godt. Det de er skremt av muligheten for en massemobilisering av arbeiderne i underholdningsbransjen, at de stenger den ned, der de slåss med nebb og klør for massive lønnsøkninger og heving av residual-betalinger, åpningen av bransjens regnskapsbøker og forbud mot anvendelsen av kunstig intelligens (KI) som har konsekvenser for manusforfatternes eller skuespillernes jobber. For dét må kampen tas ut av fagforeningsapparatenes hender og det må organiseres og settes i gang demokratisk kontrollerte, genuint uavhengige grunnplankomitéer.