Perspective

Tusenvis av flyktninger dør samtidig med fascistisk europeisk antimigrantkampanje

Den europeiske arbeiderklassen må motsette seg den ondsinnede antimigrantkampanjen som raser i alle kontinentets land.

Migranter fra Eritrea, Libya og Sudan trengt sammen i lastrommet ombord i en trebåt på Middelhavet, rundt 50 km nord for Libya, lørdag 17. juni 2023. [Foto: AP Photo / Joan Mateu Parra] [AP Photo/Joan Mateu Parra]

Språk historisk assosiert med fascisthøyre har blitt gjengs i Europas parlamenter og medier, som framstiller desperate mennesker som søker arbeid og sikkerhet som en invasjon som for enhver pris må avvises.

Fascistiske individer og organisasjoner som Italias Mussolini-beundrende Giorgia Meloni, Frankrikes Marine Le Pen, Spanias frankistparti Vox og Tysklands høyreradikale parti AfD, ønskes velkommen inn i den borgerlige politikkens hovedstrøm. Der setter de tonen for nivåer av xenofobi ikke sett i Europa på mange tiår.

Den polske regjeringen kunngjorde denne uka et stygt provoserende referendum som respons på EUs nye fordelingsmekanisme for migranter, med spørsmålet: «Støtter du tilgangen av tusenvis av illegale immigranter fra Midtøsten og Afrika?»

Den britiske regjeringen demoniserer ikke bare migranter – som blir gjetet inn på Legionella-infiserte fengselsbåter – men til og med advokatene som representerer dem.

De tradisjonelle høyrepartiene får overalt selskap for deres antimigrantpolitikk av sosialdemokratiske og pseudo-venstre-regjeringer, eller de kan stole på deres støtte i opposisjon.

Europeiske regjeringer er arkitektene for en antimigrantinfrastruktur uten sidestykke noe sted på planeten: Et system av tungt politibevoktede murer, gjerder og barberbladståltrådsperringer, interneringsleirer og avtaler med brutale militser og regimer i kontinentets periferi, som kombinert skaper en «Festning Europa».

Det militære begrepet er relevant. Den europeiske styringsklassen er i krig med massen av menneskeheten, som er frarøvet de mest grunnleggende livsvilkår av imperialistvold og kapitalismens ulikheter.

Blant det betydelig økte antallet mennesker som i 2015 og 2016 begynte å søke asyl i Europa, var de største nasjonale gruppene fra Syria, Irak og Afghanistan, på flukt fra imperialistkriger og stedfortrederkriger som har ødelagt deres samfunn. Andre flykter fra tærende fattigdom, undertrykkende regjeringer, voldelige interne konflikter og ødeleggelser forårsaket av klimaendringer.

Til dette marerittscenarioet har det siden blitt tillagt stigende matvarepriser drevet fram av NATO-Russland-krigen i Ukraina, som selv er kilden til fire millioner ukrainske flyktninger, og nye gjeldskriser og massive sosiale nedskjæringer forverret av pandemien og globale renteøkninger.

Etter hvert som antallet mennesker som drister seg ut på reisa til Europa igjen vokser, konfronterer de et multi-milliarder-euro-apparat på tvers av en utstrakt geografisk front, som strekker seg fra vestkysten av Marokko til Tyrkia, Europas grenser til det sørlige Sahara.

Det nylige kuppet i Niger og trusselen om en regional krig har framhevet den første forsvarslinja i Sahel-regionen i Afrika – det EUs høye representant for Sahel, Ángel Losada, kalte Europas «framskutte grense». Der og i Sudan – to inngangsporter til Sahara – finansierer europeiske penger kynisk benevnt «humanitær bistand» grensekontroller som har tvunget migranter til å velge farligere ruter, bevoktet av styrker med dokumentert historikk for brudd på menneskerettighetene.

FN har tidligere antydet at antallet døde flyktninger i Sahara sannsynligvis vil være minst det dobbelte av hva det er i Middelhavet, som for tiden står på 27 845 siden 2014, ifølge det innrømmet konservative estimatet til FN-organet International Organization for Migrations (IOM).

Enda mer penger gis til Tyrkia og Nord-Afrika for å stoppe overfarten til Europa. En avtale på € 6 milliarder ble i 2016 inngått mellom EU og den tyrkiske regjeringen for økt grensesikkerhet og en generell deportering av asylsøkere fra Europa til Tyrkia.

Finansieringsavtaler med Libya og Tunisia ser lovløse militser ansatt som grensevakter. NGO-er som forsøker å redde skip i nød, blir skutt på av kystvakter. Tilfangetatte migranter blir slått og utsatt for elektrostøt, ranet såframt det er noe igjen å stjele, ført tilbake til land og innesperret i et skyggefullt nettverk av interneringsleirer der tortur, utpressing, tvangsarbeid og slaveri er utbredt. Mange blir deportert sørover og etterlatt strandet i ørkenen.

Skip med kurs for Europa forsøker stadig farligere kryssinger for å unngå denne skjebnen, og gjør Middelhavet og strekninger av den nordafrikanske kystlinja til kirkegårder. Europas grensestyrke Frontex spiller sin rolle, og skyver illegalt migrantskip ut av EU-farvann, mens søreuropeiske stater vedtar lover for å forhindre humanitære organisasjoner og true deres ansatte med rettslige anklager.

På det europeiske fastlandet styrker hvert eneste land deres grenser mot naboene, og skaper en spissrotgang av piggtråd, stålgjerder og voldelige grensepatruljer. Der migranter lykkes i å krysse ei grense blir de ofte gjetet videre til den neste, der de underveis passerer gjennom ei rekke provisoriske leirer.

EU samstemte i Luxembourg i juni for en ny migrasjonsplan for å forsterke denne politikken, som sørger for raske deporteringer, også til land de avviste asylsøkerne har den svakeste forbindelse til – inkludert stater de reiste gjennom på deres vei til Europa. Storbritannias bestrebelser for å deportere avviste asylsøkere til Rwanda følger den samme politikken.

Ingen forbrytelse er for stor. Over 600 migranter som i juni seilte mot Europa i et fiskefartøy druknet som følge av den greske kystvaktas handlinger. Selv om greske myndigheter forsøkte å dekke over det har undersøkelser vist at de på en utrygg måte hadde forsøkt å taue båten ut av deres nasjonale farvann, som førte til at fartøyet kantret.

Denne historien og andre tilsvarende bryter knapt overflata i den offisielle nyhetsrapporteringen. Og når massedrukninger finner sted besørger det bare ytterligere næring fra media og det politisk etablissement for det xenofobiske kravet: «Stopp båtene!»

Disse drapene er bare den synlige toppen av et isfjell av menneskelig lidelse.

Bare en brøkdel av verdens 108 millioner og flere tvangsfordrevne mennesker kommer noen gang i nærheten av Europa, eller et hvilket som helst rikt land. Hele 70 prosent kommer aldri lenger enn til en nabostat. De fleste lever under forferdelige betingelser i slumområder og flyktningleirer over hele Afrika og Asia.

Samtidig med denne sosiale katastrofen river europeiske politikere opp deres juridiske forpliktelser til menneskerettighetslover og konvensjoner, dom ble vedtatt etter den andre verdenskrig og i skyggen av Holocaust, som så mye papirskrot.

Europas hensynsløse krig mot migranter er spydspissen for borgerskapets høyreorientert angrep rettet mot hele arbeiderklassen. Den voldelige frarøvelsen av masser av mennesker deres mest grunnleggende demokratiske og sosiale rettigheter blir normalisert og vil bli mer utbredt etter hvert som Ukraina-krigen og økonomiske kriser blir dypere. Argumentet at et samfunn fullt av millionærer og milliardærer på en eller annen måte «ikke har råd» til å ta inn nok en migrantarbeider anvendes for å kutte sosiale tjenester og angivelig som støtte for innfødte arbeidere.

Demoniseringen av migranter brukes til å avlede den sosiale harmen mot disse betingelsene vekk fra dens legitime superrike målskiver og over på fattige syndebukker fra andre land, og til å piske opp splittelser for å bryte opp den internasjonale arbeiderklassens solidaritet, og til å motvirke stigningen av antall streiker og protester på tvers av hele kontinent. Dette besørger det ideologiske drivstoffet for høyreorienterte organisasjoner som oppnår betydelige vinninger i parlamenter over hele Europa fordi den utbredt forargelse over behandlingen av asylsøkere ikke finner noe politisk uttrykk innen det sosialdemokratiske apparatet og i fagforeningsbyråkratiet.

Forsvaret av migranter er et fundamentalt ansvar for arbeiderklassen i de framskredne kapitalistlandene. Deres egen framtid avhenger av det. Arbeidere i Europa må forfekte alles rett til å bo der de vil, fri fra undertrykking og må kunne nyte tilgang til alle livets nødvendigheter, som arbeid, hjem, utdanning og tilgang til helsetjenester. Dette er den eneste måten å kunne motsette seg Europas styringselites pådriver for å påtvinge alle brutale innstramminger og autoritære styreformer.

En slik kamp er uatskillelig fra kampen mot imperialistkrig, som vil fortsette å knuse samfunn og rykke millioner opp med røttene, inntil den endelig er avsluttet av den sosialistiske organiseringen av verdens ressurser.

Dette betyr en kamp mot kapitalisme, som med sin oppdeling av en global økonomi i antagonistiske nasjon-stater og det private eierskapet av de essensielle produksjonsmidlene, er rotårsaken til kriger og økonomisk utbytting og undertrykking. Et sosialt system der hundre-milliarder-dollar-formuer hopes opp av noen få individer i den ene enden, og ved den andre mer enn 100 millioner mennesker blir tvunget til å forlate deres hjem med ingenting, har for lengst mistet sin rett til å eksistere.

«Festning Europa» må rives ned som del av et globalt oppgjør med kapitalismen, og erstattes av De forente sosialistiske stater av Europa.

Loading