Bortgangen til irske singer-songwriter Sinéad O’Connor, bare 56-år-gammel, er et tragisk tap. Hun var genuint talentfull, og kombinerte en akutt musikalsk og sosial sensibilitet for å skape en del ekstremt rørende musikk av ekte emosjoner og lidenskap.

Den breit uttrykte sorgen over hennes bortgang har framhevet hennes sterke sider. Livet hennes var preget av smerte og lidelse, med ødeleggende konsekvenser for hennes mentale helse. Hun var urokkelig ærlig om hennes egen skjørhet og plager, men også om overgrep og urettferdighet uansett hvor hun så dem. Hun strebet etter å snu dette utad i en vidtrekkende musikalsk utforskning som omfavnet pop, jazz, reggae, gospel og folk. Det fungerte ikke alltid, men når det klaffet det var det vakkert.

«Artister kan være inspirerende», sa hun en gang, «så lenge vi er modige nok til å være oss selv, og ikke stikker av når vi mobbes». Denne mobbingen var reell, og O’Connor ble ofte trakassert og ekskludert. Musikkindustrien var aktivt fiendtlig innstilt til en slik uavhengighet, og hennes bemerkelsesverdige talent var ofte uten støtte.

Hun gjenkjente disse trykkene og kommenterte: «Den største misforståelsen ... om ‹Sinéad O’Connor› er at hun er ei amasone. Det er jeg ikke. Jeg er ei mykhjertet kvinne på fem-fot-4-tommer, som faktisk er veldig skjør.»

Selv om ingen dødsårsak enda er bekjentgjort har medfølende responser understreket traumet i hennes liv, og hvordan mange mennesker har identifisert seg med henne. Tim Burgess, sanger i Charlatans, tvitret: «Håper at hun har funnet fred», og komikeren Dara Ó Briain skrev: «Jeg håper hun forsto hvor mye kjærlighet det var for henne.»

Hennes oppvekst ble formet av overgrep. Sinéad, født i 1966, vokste opp i en velstående forstad til Dublin, det tredje barnet av fem. Da foreldrenes relasjon brøyt sammen, ble åtte-år-gamle Sinéad, mot hennes egne ønsker, værende hos hennes mor Marie, hvor hun ble utsatt for ekstreme og voldelige fysiske og emosjonelle overgrep.

Marie, som døde i ei bilulykke da Sinéad var 18, kunne tråkke og sparke hennes datter. Sinéad uttrykte dette i sanger som «Fire on Babylon» (1994), og beskyldte Marie for å ha tatt hennes familie vekk og «torturert mitt barn».

Hennes respons var å opptre på den omsorgsfull måten ingen hadde utøvd mot henne, som uttrykt i «This Is To Mother You». Hun følte dette som et kunstnerisk ansvar: «Vår jobb som artister er å være oss selv. Og ved å gjøre det, inspirere andre mennesker til å være seg selv.»

«Selv våre mødre og fedre kunne ikke fordra oss,» skrev hun, «fordi ingen brydde seg om barna i Irland». Dette var til dels på grunn av den katolske kirka skadelige rolle som Irlands statsreligion, som formet en kultur med vold og overgrep mot de unge. Det er ingen tilfeldighet at ei annen irsk sangerinne som døde tragisk ung, Dolores O’Riordan fra Cranberries, også ble utsatt for overgrep. [Lenke til engelsk nekrolog]

Marie viste fromt fram, som mange andre, et bilde av paven, et bilde Sinéad sa «representerte løgner, løgnere og overgrep». Etter Maries død tok Sinéad bildet med seg, og lovet å ødelegge det «når det rette øyeblikket er der».

«Kristendommen gjorde ikke annet enn å voldta Irlands folk, metaforisk og bokstavelig talt,» erklærte hun sint. Hun var fiendtlig innstilt til britisk imperialisme, og inneforstått med alle dens forbrytelser, i den eldste kolonien så vel som på hjemmebane. Blant de beste sangene på albumet I Do Not Want What I Haven't Got er «Black Boys on Mopeds», en sydende fordømmelse av thatcherismen og dens sosiale ulikhet håndhevet med politibrutalitet. O’Connor samarbeidet i minneverdige opptredener med Roger Waters på sangen «Mother» i 1990, og med Ian Brown på hans antikrig-singel «Illegal Attacks» (2007).

Hun støttet et forent Irland, men fordømte kirkas «katastrofale» rolle, «som tok over» etter uavhengigheten. «Famine» (1994) pekte til landets «høyeste statistikker over barnemishandling i EEC [European Economic Community]. Og vi sier at vi er et kristent land.»

Hun fortsatte likevel å søke trøst i religion. Hun ble i 1999 ordinert i ei katolsk utbrytersekt, og for fem år siden konverterte hun til islam. Hun legemliggjorde Marx’ observasjon at «religiøs lidelse er på en og samme tid uttrykk for reell lidelse og en protest mot reell lidelse.»

To år etter at hun i 1979 flyttet inn med hennes far, ble hun tatt i butikktyveri og sendt, 14-år-gammel, til 18 måneders kriminalomsorg i et Magdalene Asyl, drevet av nonner. Ei nonne ga henne en gitar for å oppmuntre henne til å uttrykke seg.

Musikken ble sentral i hennes liv, og hun studerte videre ved Dublin College of Music. Hun tiltrakk seg bransjeoppmerksomhet og fikk i 1985 en kontrakt med plateselskapet Ensign Records. Hun motsatte seg direktørenes forsøk på å forme hennes sound og gjøre henne mer jentete: «Det de beskrev var faktisk deres elskerinner. Jeg påpekte det for dem, og det tok de ikke så veldig bra.»

Hun avviste deres foreslåtte produsent, og produserte selv sitt suksessfulle debutalbum The Lion and the Cobra (1987). Produksjonen brakte til forgrunnen hennes bemerkelsesverdige stemme, og satte malen for hennes beste arbeid. Hun kombinerte en høy grad av teknisk virtuositet (hun studerte seinere bel canto-sang) med en besluttsom vilje til å fortelle sannheten. Dette var uimotståelig, og singelen «Mandinka» oppnådde amerikansk suksess.

Det Grammy-vinnende oppfølgingsalbumet, I Do Not Want What I Haven’t Got (1990), markerte hennes kommersielle høydepunkt. Hennes innspilling av Princes «Nothing Compares 2 U» var en forbløffende framføring av nedtonet kraftfullhet, bistått av en slående video, mye av den et tett nærbilde. Tårene hennes under videoen – det å synge sangen minnet henne om Marie – forsterket hennes framførings rå ærlighet.

Hun var en stor tolker av andres sanger. Hennes versjon av «Nothing Compares 2 U» har velfortjent blitt definitiv, samtidig som hun brakte hennes fenomenale vokalkapasitet og musikalske fantasi til sanger av så forskjellige artister som Kurt Cobain, Beatles, ABBA og Ralph McTell. Hennes rørende skjørhet, musikalske styrke og emosjoner kunne puste nytt liv i en standard som «Danny Boy». Hun laget bemerkelsesverdige album med sanger fra sjangrene jazz og folk. Samarbeid med musikere så forskjellige som Terry Hall, Shane MacGowan, The Chieftains [engelsk nekrolog for Paddy Moloney] og Kris Kristofferson viser henne på hennes engasjerende musikalske beste.

Hennes nekting av å inngå kompromiss var urokkelig. Da hun i 1990 var nominert til fire Grammy-priser deltok hun ikke på seremonien, og skrev at prisene «erkjenner hovedsakelig den kommersielle siden av kunst» og «respekterer hovedsakelig materiell vinning». I 1991 boikottet hun seremonien i protest mot Gulfkrigen.

Hun tiltrakk seg også etablissementets arg for å nekte å spille «The Star-Spangled Banner» før et amerikansk show. En Republikaner-senator oppfordret til boikott, og Frank Sinatra sa truende til publikum: «For hennes del, vi bør aldri møtes».

Hun repliserte: «Jeg har en policy om å ikke ha noen nasjonalsanger avspilt før mine konserter, i noe land, inkludert mitt eget, fordi de ikke har noe med musikk å gjøre, generelt sett.»

Hun brydde seg mer om arrestasjonen av andre artister på deres egne konserter – 2 Live Crew hadde akkurat da blitt arrestert for påstått lyrisk uanstendighet – og «en urovekkende trend i retning av sensur av musikk og kunst her i landet».

Populær suksess ville ikke bringe henne til taushet om hun så en urettferdighet, mest spesielt om den katolske kirkas pedofili. O’Connor talte i februar 1992 i Dublin lidenskapelig på et stevne for abortrettigheter. Hun sang Bob Marleys «War» på Saturday Night Live i oktober 1992. På slutten la hun inn ordet «barnemishandling» før hun så rett inn i kamera og reiv i stykker Maries bilde av Johannes Paul II.

Produsenten Lorne Michaels beordret «Applaus»-skiltet slått av, og NBC utestengt henne fra showet på livstid. Den påfølgende ukas programvert Joe Pesci sa bryskt og bøllete: «Jeg ville ha gitt henne slik ei ørefik.»

I et brev til pressen, som diskuterte hennes handlinger, pekte hun igjen på britisk kolonialismes historie i Irland og den katolske kirkas videreføring av den, som på ingen måte var unik: «Min historie er historien om utallige millioner av barn som fikk deres familier og nasjoner revet fra hverandre for penger, i Jesu Kristi navn.»

Uker seinere ble hun buet og pepet ut så kraftig under en Bob Dylan-hyllestkonsert at hun ikke en gang fikk begynt hennes planlagte sang. I stedet framførte hun igjen «War» i en sint, trossende a cappella. Kris Kristofferson ble sendt ut for å eskortere henne av scenen, men forsvarte henne og sa til henne: «Ikke la de jævlene male deg ned.» Hun svarte ham: «Jeg er ikke nede.»

Kristofferson sa: «Hennes navn har blitt synonymt med mot og integritet,» og skrev «Sister Sinéad» som hyllest: «She’s never been partial to schakles or chains. She’s too old for breaking and too young to tame» [‹Hun har aldri vært for lenker eller kjettinger. Hun er for gammel til å knekkes og for ung til å temmes.›]

«Jeg ville ikke bli ei popstjerne, jeg ville bli en protestsanger,» sa hun. Hun følte at hendelsen fikk henne «tilbake på rett spor» etter hennes kommersielle suksess, og var tilbake for å følge hennes egne musikalske instinkter.

Hendelsen hadde imidlertid en forferdelig personlig konsekvens. Av musikkbransjen ble hun hengt ut til tørk. Den markerte ikke bare slutten på hennes kommersielle suksess – hun hadde aldri en ny amerikansk hit – men også til det hun kalte «åpen sesong for å behandle meg som ei gal tispe».

Skjørheten og dens røtter ble stadig tydeligere, som også hennes kunstneriske streben. I et brev til Irish Times i 1993 ba hun folk om å «slutte å skade» henne. «Om jeg bare fikk drevet tilbake mine foreldes stemmer», skrev hun, «og fikk samlet meg en fornemmelse av selvtillit, da ville jeg VIRKELIG bli i stand til å synge ...»

Hun vant støtte til tross for heksejakta, og jobbet med ledende artister som Peter Gabriel og Roger Daltrey, og filmskaperne Jim Sheridan og Neil Jordan.

Presset av å bli behandlet som gal forsterket hennes skjørhet. I 2003 avslørte hun at hun hadde fått diagnosen bipolar lidelse, seinere endret til posttraumatisk stresslidelse (PTSD). Hun hadde fysiske smerter på grunn av konsekvenser av fibromyalgi. Etter en hysterektomi i 2015, la hun ut på Facebook at hun vurderte selvmord, og fikk medisinsk hjelp.

Under intervjuer for hennes 2021-memoarer Rememberings kunngjorde hun at hun pensjonerte seg fra bransjen etter at en BBC-intervjuer gjentok en beskrivelse av henne som «den gale dama på pop-loftet». Hun trakk hennes beslutning dager seinere, men utmattelsen var åpenbar.

Hennes musikalske streben fortsatte, selv under slike forferdelige betingelser. I 2021 ga hun ut en singel av Mahalia Jacksons gospelsang «Trouble of the World». Stemmen var lavere med alderen, men rørende følelsesladet. Det var den eneste utgivelsen fra et planlagt album som ble midlertidig utsatt etter kunngjøringen om pensjonering, og deretter fullstendig kansellert etter sønnen Shanes selvmord i fjor.

Dette var nok et knusende slag. Kort før hennes død meldte O’Connor en tweet om å «leve som en ikke-død nattskapning» siden Shanes død. Hennes liv var preget av tragedie, men hun søkte alltid å forsøke å respondere med alt det kunstneriske tilgjengelig for henne.

Hun var aldri tilfreds med å hvile på hennes laurbær. Da hun kansellerte hennes pensjonisttilværelse, hadde hun på en tweet meldt: «Jeg løy da jeg sa jeg er forbi min topp.»

Hun etterlater seg en musikalsk arv som er verdig utforskning, og en fornemmelse av dyp beklagelse over hvor mye mer hun kunne ha oppnådd, om hun hadde blitt støttet i stedet for å bli utsatt for musikkindustriens trakassering. Hun skrev: «Thank You for Hearing Me ... Thank you for loving me ... Thank you for tearing me apart ... Thank you for breaking my heart.» [Takk for å ha hørt meg ... Takk for å ha elsket meg ... Takk for å ha rev meg fra hverandre ... Takk for å ha knust mitt hjerte.›]