Beretninger om sanne tapstall for Ukrainas soldater – mange innrullert med makt – i USA-NATO-krigen mot Russland, begynner litt etter litt å filtrere gjennom amerikanske media.

Wall Street Journal publiserte tirsdag en artikkel som beskrev massive nivåer av kvestelser blant ukrainske tropper, som er uhyrlige.

Artikkelen hevdet at 50 000 eller flere ukrainere har fått utført amputasjoner av lemmer, med henvisning til data fra verdens største proteseprodusent, det tyske selskapet Ottobock. Som artikkelen forklarer vil dette sette nivået av amputasjoner i Ukraina-krigen på linje med nivå for de store stridende parter i den første verdenskrig.

Artikkelen rapporterer at «67 000 tyskere og 41 000 briter måtte amputere i løpet av første verdenskrig, da prosedyren ofte var den eneste tilgjengelige for å forhindre død.»

Antallet ukrainske tropper som har dødd i krigen er en av konfliktens mest bevoktede hemmeligheter. Tallet er kjent av ukrainske og amerikanske myndigheter, men ikke avslørt for offentligheten. Men ved å anvende de data Wall Street Journal publiserer er det mulig å trekke visse konklusjoner.

Under den første verdenskrigen døde 880 000 britiske soldater, eller 12,5 prosent av dem som tjenestegjorde. Dersom antallet amputasjoner blant ukrainske tropper har overskygget Storbritannias under den første verdenskrigen, da prosedyren var langt mer vanlig enn den er nå, betyr det at tallet for døde ukrainske soldater er i hundretusener.

Artikkelen inneholder et annen skremmende tall. Journal rapporterer at «fra 5% til 10% av alle utplasserte tropper ble drept, ifølge ukrainske militære estimater delt med ei gruppe amerikanske militærkirurger». Det tilføyes at «til sammenligning døde bare fra 1,3% til 2% av amerikanske tropper i kamp, som var utplasserte i nylige konflikter». Dødsraten for ukrainske tropper er med andre ord opp mot fem ganger høyere enn hva amerikanske soldater har lidd i nylige kriger.

Dette er konteksten der det amerikanske militæret og det politiske etablissementet utsteder deres vedvarende forlangender om at Ukraina skal fornye sin offensiv. New York Times, i form av nok en nedgravd ingress, i en artikkel med tittelen «Ukrainske tropper trent av Vesten snubler i kamphandlinger», forklarte torsdag en vesentlig motivasjonsfaktor for USAs insistering på at Ukraina gjennomfører bølge etter bølge av angrep mot godt forsvarte russiske stillinger.

Times skrev at «Amerikanerne oppfordret til ‹kombinert våpentaktikk – synkroniserte angrep med infanteri-, panser- og artilleristyrker.›» Artikkelen fortsatte: «Vestlige embetsfunksjonærer forfektet denne tilnærmingen som mer effektiv enn den kostbare strategien med å slite ned russiske styrker i en utmattelseskrig av artilleribeskytning, som truer å tømme Ukrainas ammunisjonsarsenal.»

Amerikanske embetsfunksjonærer har med andre ord, gitt ammunisjonsmangelen, oppfordret til gjentatte angrep på russiske skyttergraver, som har resultert i titusenvis av krigsofre. Det er åpenbart at de amerikanske generalene mener ukrainske liv, heller enn artillerigranater, kan forbrukes.

Amerikanske medias oppblåsing av den ukrainske motoffensiven og Kievs offensiver med «kombinerte våpen» har vist seg ikke å være annet enn selvbedragersk propaganda. Som nylige rapporter i amerikanske media avslører er virkeligheten den at amerikanske militære embetsfunksjonærer visste at disse angivelig sofistikerte militæroperasjonene, utført uten luftstøtte, ganske enkelt ville være frontalangrep i stil med den første verdenskrig, og resultere i første-verdenskrig-type blodbad.

Hvor totalt mislykket motoffensiven har vært kan utledes av endringen av toneleiet i amerikanske media: Fra triumferklæringer om at krigens tidevann er i ferd med å snu, over til desperate påstander om at kanskje er ikke alt tapt, tross alt.

Julian Borger skriver i Guardian der han innrømmer at «Håp om et raskt gjennombrudd viste seg å være overoptimistisk, i møte med forskanset forsvar». Han fortsetter: «Det første offeret for den ukrainske motoffensiven var ønsketenkning. Ethvert håp om at russiske tropper ville forlate deres skyttergraver og ta til flukt, har nå blitt etterlatt langt tilbake på slagmarka.»

Dette kommer fra ei avis som var en sentral forfekter av slik «ønsketenkning». Guardian publisert i mai en artikkel skrevet av Timothy Garton Ash, som kalte den kommende perioden en «make-or-break motoffensiv», og potensielt kunne bringe «en avgjørende ukrainsk seier».

Med ord som nå lyder som vrangforestillinger sammenlignet Ash offensiven med den seirende Normandie-invasjonen mot Nazi-Tyskland. «Avgjørende ukrainsk seier er nå den eneste sikre veien til en varig fred, et fritt Europa, og i siste instans et bedre Russland. Bare dette ville være den nye VE (Victory in Europe) Day.»

Han funderte: «Dersom den ukrainske hæren kan presse raskt sørover til Azov-havet, omringe et stort antall demoraliserte russiske styrker og kutte forsyningslinjene til Krim-halvøya, vil det kunne bli en slags ikke-lineær kollaps av den russiske militærmoralen på bakken, og av regimesamholdet i Moskva.»

Slike påstander rådet på tvers av alle amerikanske media. David Ignatius skrev opprømt i Washington Post: «Dette angrepet vil kunne snu tidevannet i kampene til Ukrainas fordel, akkurat som de alliertes angrep på strendene i Normandie endret den andre verdenskrigens forløp.»

Disse illusjonene har blitt knust. «Initielle ukrainske angrep kjørte seg fast i tett minelagte felt, som var overlappende», skriver Borger i Guardian. «Ukrainske panserstyrker klarte ikke å besørge den knyttneven som var nødvendig for å bryte gjennom linjene, til tross for alt fokuset på leveringen av Leoparder og andre vestlige stridsvogner under oppkjøringen til offensivens lansering 4. juni.»

For alt deres prat om å forsvare «selvbestemmelse» anser USA og NATO-maktene ukrainerne som så mye kanonfôr i deres konflikt med Russland. USA har forsøkt å svekke Russland i en blodig utmattelseskrig, med det siktemål, i USAs president Joe Bidens egne ord, å «gjøre rubelen til rusk» [‹ruble to rubble›]. Dette skulle oppnås gjennom ødeleggelsen av en hel generasjon ukrainske ungdommer, som får deres liv sløst vekk av hensyn til kong dollar.