Tallrike pseudo-venstre-organisasjoner og selskapsmedier internasjonalt har publisert glorifiserende hyllester til den peruanske eks-radikalen Hugo Blanco siden hans død 25. juni, i en alder av 88 år.
Det stalinistiske Kommunistpartiet i Peru (Patria Roja) berømmet ham for hans «enkelhetens eksempel». Sosialistpartiet (tidligere Det forente mariateguist-partiet), som tilhører den borgerlige pseudo-venstre-koalisjonen Nuevo Peru, organiserte hans begravelsesritualer. Prensa Latina, den cubanske castroist-regjeringens publikasjon, refererte ham godkjennende for å si: «Jeg pleide å slåss for småbøndene og arbeiderne; i dag slåss jeg for menneskeheten.» Jacobin, magasinet tilknyttet Democratic Socialists of America (DSA), berømmet ham som «en av det 20. århundrets største sosialistforkjempere i Latin-Amerika».
International Workers League (IWL) var mest overstrømmende, der de publiserte ei biografisk skisse dager før hans død, som begynte med å referere IWLs grunnlegger og Blancos nærmeste samarbeidspartner i flere tiår: «Nahuel Moreno pleide å si at Hugo Blanco var den største trotskistmasselederen etter Trotskij. Det er like sant i dag.»
Nekrologene taler til deres forfatteres nasjonalistiske politiske kalkyler, som i dag er dedikerte til å besørge et «venstre»-dekke for styringselitens angrep på livs- og arbeidsvilkår og dens dreining til krig og diktatur.
Blanco droppet for flere tiår siden enhver form for tilknytning til trotskisme og sosialisme. Han omfavnet den postmodernistiske avvisningen av arbeiderklassens revolusjonære rolle, og forfektet i stedet breddebaserte sosiale bevegelser basert på de laveste fellesnevnerne for borgerlig miljøaktivsme, urfolksnasjonalisme og identitetspolitikk. Han glorifiserte Zapatista-opprøret i Chiapas, Mexico i 1994, og ble en supporter av Evo Morales, Hugo Chavez, Rafael Correa og andre borgerlige nasjonalistregjeringer.
Mye av pseudo-venstre-gruppenes sympati for Blanco i dag stammer fra det faktum at de selv har forkastet enhver genuin venstreorientert politikk, der deres «sosialisme» utelukkende er tomme fraser for å bedra arbeiderklassen.
Én spesielt avslørende nekrolog ble publisert av den argentinske pseudo-venstre-organisasjonen Partido Obrero (PO) [Arbeiderpartiet], som for tiden jobber med å få dannet en koalisjon med en seksjon av det regjerende peronistpartiet. Før den hevder at Blanco «alltid var en militant kjemper» og indikerer at PO «mange ganger samarbeidet i hans kamp», polemiserte nekrologen for at Hugo Blanco i 1980 ikke burde ha blitt frarådet fra å bygge Den venstrerevolusjonære alliansen (ARI), «en valgallianse som samlet 90 prosent av den peruanske venstresiden», som PO beskriver det.
ARI var sammensatt av flere castroistiske, maoistiske, stalinistiske og andre småborgerlige nasjonalistgrupper, og Blanco ble fotografert der han ledet flere ARI-stevner med bilder av Trotskij ved siden av Stalin og Mao. Blanco, som fikk flest stemmer nasjonalt (12 prosent) ved et valg i 1978 til en Grunnlovgivende forsamling, jobbet til og med utenfor ARI sammen med disse kreftene, for å avlede oppsvinget i arbeiderklassen som brøyt ut etter en generalstreik i 1977, som fikk ned militærdiktaturet til general Francisco Morales Bermúdez.
Blanco, som snart skulle bli parlamentariker og likvidere det pabloistiske Revolusjonære arbeideres parti (PRT) inn i det borgerlige Forente Mariategui-partiet, ga avkall på ARI basert på opportunistiske kalkyler. Partido Obrero promoterer nå imidlertid ARI-arven for å berettige dannelsen av en argentinsk versjon av Hellas’ Syriza, et gjennomgående pro-imperialistisk kapitalistparti, der Argentina i dag går inn i ei historisk økonomisk og politisk krise. PO har allerede oppfordret til å «reetablere» Den fjerde internasjonale [engelsk tekst] sammen med russiske stalinistiske supportere av Putin-regjeringen.
Blanco er hovedsakelig kjent i Peru og internasjonalt for i årene 1959 til 1963 å ha organisert småbønders fagforeninger og å ha ledet urbefolkningssmåbønder i deres landbeslag av de semiføydale grunneiernes eiendommer i de nordlige dalene av Cusco-regionen i Peru. Bare to år tidligere hadde blitt aktiv i politikken da han midten av 20-årene var høyskolestudent i Argentina, og meldte seg inn i tendensen ledet av den argentinske opportunisten Nahuel Moreno.
Mens Moreno formelt tilhørte den trotskistiske Internationale komitéen av Den fjerde internasjonale, hadde han på midten av 1950-tallet gjort hans gruppe Palabra Obrera til et vedheng av bevegelsen ledet av den borgerlige nasjonalistgeneralen Juan Domingo Perón, som med hans regjering ble styrtet i september 1955.
Som det framgår av ei rekke brev, og av Hugo Blancos egen beretning i hans bok Tierra o Muerte [‹Land eller Død›] presset Moreno, og hans medarbeidere i det såkalte Latinamerikanske sekretariatet for ortodoks trotskisme (SLATO), konsekvent deres lille gruppe av tilhengere i Peru, deriblant Blanco, til å opprettholde en orientering til småbøndene som en «avantgarde» for den peruanske revolusjonen, og til å forberede en oppstand i vesentlig grad modellert etter geriljabevegelsen på Cuba, som kom til makten i 1959.
Innen 1961 hadde SLATO fokusert organisasjonens arbeid og ressurser på Cusco i Peru, og sendt tre erfarne argentinske medlemmer for å støtte Blancos organisering av småbøndene, så snart de hadde fått en masseoppslutning, og etter hvert som landbeslagene spredte seg.
Det ble ikke utført noe systematisk arbeid i den raskt voksende peruanske arbeiderklassen, og arbeidet i byene var begrenset til å bygge en «Revolusjonær front» eller FIR, som var orientert til de småborgerlige aktivistene som nylig hadde brutt med det borgerlige partiet APRA og det stalinistiske Kommunistpartiet, basert på castroistiske forestillinger. FIR var dedikert, som antydet av Blanco, til å forberede bankran for å bevæpne en bondeoppstand.
Diskusjoner innen SLATO var begrenset til spørsmål om taktikk og timing, om man skulle prioritere å bygge fagforeninger for småbønder, lansere FIR som et parti for småbønder eller foreta tekniske forberedelser til et bondeopprør ved å danne geriljagrupper eller militser. Morenos avvisning av marxismens grunnleggende prinsipper, og tilpasningen til castroismen og det stalinistiske byråkratiet i USSR («vennlige stater»), ble oppsummert i et brev til SLATO-medlemmene i Peru i mars 1963:
Alle triumferende revolusjoner i etterkrigstiden har vist at revolusjonære marxistpartier ikke er nødvendige for revolusjoners seire, men de har også utvetydig vist følgende: For det første, væpnet aksjon kan bare lanseres av partier og ledere av en stor makt anerkjent av deres lands massebevegelser, samtidig som de er totalt disiplinerte og sentraliserte. For det andre, væpnede aksjoner kan bare initieres med støtte fra visse sosiale klasser, eller det forvrengte uttrykket av disse sosiale klassene: vennlige stater.
Et andre bankran i april 1963 – i siste instans godkjent av Moreno – førte til de fleste FIR-militantenes arrestasjon og forfølgelsen av Blanco, som responderte med å forsøke å etablere ei geriljagruppe før han ble pågrepet i mai. En militærdomstols dødsdom ble bare omgjort takket være en internasjonal kampanje, og streiker og protester i Peru til hans forsvar.
Gjenforeningskongressen mellom Socialist Workers Party (SWP) i USA og pabloistene fant sted den påfølgende måneden, i juni 1963. Pabloistenes avvik fra trotskismen hadde bare blitt dypere i tiåret siden SWP i 1953 hadde ledet kampen mot pabloismen, som førte til etableringen av Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI). Pablos oppfordring om å likvidere trotskistkadre inn i stalinismens partier og andre kontrarevolusjonære og nasjonalistiske krefter fant konkrete og enda mer reaksjonære uttrykk i gjenforeningsdokumenter som konkluderte med at «et sløvet instrument» som Castros gerilja var tilstrekkelig til å etablere en arbeiderstat og sosialisme. Moreno og ei rekke latinamerikanske grupper fulgte SWP inn i det nye Forente sekretariatet, United Secretariat (US).
Socialist Labour League i Storbritannia førte en prinsippfast kamp mot pabloismen og SWPs svik, og opprettholdt den trotskistiske verdensbevegelsens kontinuitet under ledelse av ICFI.
Blanco forsvarer i boka Tierra o Muerte, utgitt i 1972, hans politiske handlinger i Cusco, hans promotering av den indianske urbefolkningsnasjonalismen og hans bruk av geriljakrigføring som taktikk. Den eneste «lærdommen» han trekker er at det skulle vært bygget et politisk parti basert på småbondestanden, for å unngå «vår bondebevegelses isolasjon».
De peruanske morenoistenes politikk i løpet av årene 1958 til 1963 kan oppsummeres som en variant av nasjonalistisk opportunisme, som tok form av småbonderadikalisme. Dette var ikke noe forskjellig i fundamentale aspekter fra russisk narodisme, som baserte seg på terrortaktikker, landbeslag og «småbønders selvstyre». Det var nettopp i opposisjon til den russiske narodismen at den russiske marxistbevegelsen ble bygget på 1880-tallet.
Moreno og Blancos insistering på at betingelsene i de tilbakestående landene krevde byggingen av et parti basert på småbondestanden som en erstatning for arbeiderklassen ble tatt opp av Trotskij i hans analyse av det stalinistiske byråkratiets svik mot Den kinesiske revolusjonen i 1927. Denne kampen er fortsatt en grunnleggende ressurs i utdanningen av trotskistkadre i Latin-Amerika.
Det relativt nyetablerte Kommunistpartiet i Kina ble beordret av det stalinistiske byråkratiet i Moskva til å gå inn i og underordne seg det borgerlige partiet Kuomintang, som gikk hen til å slakte ned kommunistene. Forut for dette var oppfordret Stalin til å etablere «arbeider-bondepartier som Kuomintang» over hele Asia. Trotskij skrev:
Marxismen har alltid lært, og bolsjevismen har også akseptert og lært, at bondestanden og proletariatet er to forskjellige klasser, at det er feilaktig på noen som helst måte å likestille deres interesser i kapitalistsamfunnet, og at en bonde bare kan bli med i kommunistpartiet, fra eiendomssynspunktet, om han tar til seg proletariatets synspunkter… De organisasjonene som i kapitalistland kaller seg bondepartier er i realiteten én av de borgerlige partienes varianter. Enhver bonde som ikke har inntatt den proletariske posisjonen og forlatt sin eierpsykologi, vil uunngåelig følge borgerskapet når det kommer til fundamentale politiske anliggender.
Mens deres handlinger kan ha framskyndet oppløsingen av de brutalt undertrykkende storgodsene i det nordlige hjørnet av regionen Cuzco, undergravde politikken ført av Moreno, Blanco og SLATO kampen for sosialistisk revolusjon.
Helheten av disse tendensenes perspektiver var basert på en gjennomgående avvisning av ABC-en i Trotskijs Teori om permanent revolusjon, som ikke tar utgangspunkt i de nasjonale betingelsene i et gitt land, men derimot deres kontekst innen verdensøkonomien og de politiske verdensrelasjonene. Trotskij insisterte på at den borgerlige revolusjonens ufullførte oppgaver, og spesielt jordspørsmålet, i land med en forsinket kapitalistisk utvikling bare kunne løses ved arbeiderklassens uavhengige revolusjonære kamp, der den leder massene av undertrykte bønder bak seg. Der den oppnår makt, vil arbeiderklassen bli tvunget til å gjennomføre tiltak av sosialistisk karakter. Forøvrig, den sosiale revolusjonen i et gitt undertrykt land kunne bare overleve gjennom utvidelsen av revolusjonen til de framskredne kapitalistlandene, og i siste instans, over hele verden.
I stedet for å slåss for arbeiderklassens uavhengige politiske mobilisering og dens internasjonale forening, spilte Moreno, Blanco og den pabloistiske tendensen de var del av en nøkkelrolle i å så politisk forvirring blant arbeidere og radikalisert ungdom over hele Peru og Latin-Amerika. De la til rette for veksten av suicidale castroistiske geriljagrupper og borgerlige nasjonalistiske bevegelsers innflytelse, som i siste instans tjente til ytterligere å underkaste peruanske arbeidere og bønder imperialismen.
Enn videre, deres politiske orienteringer overleverte det nasjonale borgerskapet den politiske innflytelsen over bondestanden mot arbeiderklassen. Dette kulminerte i landbruksreformen i 1969 under general Juan Velasco Alvarados militærdiktatur, som mot kompensasjon oppløste alle hacienda-godsene, og forøvrig tvang reformene godsene som bønder allerede hadde beslaglagt til å betale ut deres tidligere eiere. Blanco, som ble løslatt av Velasco, motsatte seg å bli en poster boy for landreformen og dens innrømmelser til godseierne, som førte til Blancos utvisning og eksilering. Morenoistene hadde imidlertid allerede bidratt til å blokkere det eneste alternativet: Arbeiderklassens uavhengige kamp mot borgerskapet. Denne situasjonen ble utnyttet av de stalinistiske og maoistiske fraksjonene av Kommunistpartiet, som raskt økte deres innflytelse i las sierras, Andesfjellene, og som åpent støttet Velasco.
Gjennomgående sosial ulikhet og tragisk elendighet preger fortsatt de rurale sierras, regionene i Andesfjellene. Disse regionene er i dag under tilsyn av et kommersielt borgerskap av bondeurbefolkningen sammen med gruveselskapene. De har de høyeste fattigdomsratene i alle geografiske områder av Peru, med 86 prosent som lever under eller på den offisielle grensa til fattigdom. I mellomtiden har den pågående politiske frarøvelsen av landsbygdas og de urbane massenes rettigheter blitt bekreftet av de gjentatte militærdiktaturene og kuppene der fraksjoner av styringseliten konkurrerer om å tjene imperialismen og dens gruve- og agroindustrielle transnasjonale selskapers interesser.
Alle pseudo-venstre- og stalinistkrefter som i dag hyller Blanco, sammen med fagforeningsbyråkratiene de kontrollerer, er fiendtlig innstilte til å mobilisere hoveddelene av arbeiderklassen mot det fascistiske regimet til Dina Boluarte, som har brukt dødelig makt for å knuse omfattende protester mot styrtingen av den valgte presidenten Pedro Castillos og hans arrestasjon i desember i fjor.
I en tid der 80 prosent av peruanerne bor i byer, insisterer i stedet alle nominelle «venstre»-krefter på å gi initiativet over til las sierras’ urbefolkningers «Overtakelser av Lima», som har ført til flere marsjer på hovedstaden. I dag er disse urbefolkningkreftene politisk kontrollert av de lokale borgerlige fraksjonene, som var Castillo-administrasjonens hovedbase, og bestreber seg bare for å trekke større innrømmelser ut fra sentralmyndighetene og de transnasjonale gruveoperasjonene.
Det har aldri vært mer presserende viktig å trekke lærdommen av svikene begått mot arbeiderklassen av morenoismen og andre varianter av pabloisme i Peru og internasjonalt. Framfor alt betyr dette å bygge seksjoner av Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI) i Peru og på tvers av Latin-Amerika, for å lede arbeideres uavhengige og internasjonale mobilisering for sosialistisk revolusjon, og bak den lede alle andre undertrykte lag av befolkningen.