Midt i krigshysteriet og propagandaen som ledsager den NATO-støttede motoffensiven mot Russland, er det praktisk talt ingenting i de borgerlige vestlige mediene som skildrer tilnærmelsesvis nøyaktig landet enorme sosiale krise, ukrainske arbeideres og ungdommers bekymringer, krigens forferdelige tapstall og den ukrainske befolkningens voksende fornemmelse av utmattelse av den.

I løpet av litt mer enn ett år med krig har den ukrainske hæren lidd et estimert antall av 200 000 døde, eller mer. Tatt i betraktning gjennomsnittsraten av 4 sårede for 1 død, ville dette indikere at ytterligere 800 000 mennesker har blitt såret og kvestet. Dette vil bety at av førkrigsbefolkningen på i underkant av 39 millioner har 0,5 prosent omkommet i krigen, og 2,6 prosent har enten blitt drept eller såret. Dersom disse forholdstallene anvendes på USA med en befolkning på 332 millioner, vil de tilsvarende tallene være 1,66 million døde og 8,632 millioner mennesker enten drept eller såret. Ytterligere 8,5 millioner har flyktet fra landet, som etterlater en befolkning på bare 29 millioner, som ikke alle bor i territorier kontrollert av Zelenskyj-regjeringen.

Selv småbyer har hundrevis av menn og ungdommer som er krigens ofre. Selv om regjeringen nå har forbudt å fotografere fra kirkegårder fortsetter det å sirkulere bilder på sosiale medier av massegraver fra hele landet.

De aller fleste av de som dør er unge mennesker og arbeidere. Mens flere og flere prøver å unngå verneplikten, krever dét framfor alt økonomiske ressurser, som det store flertallet av befolkningen ikke har. Allerede før krigen var Ukraina det fattigste landet i Europa, sammen med Moldova.

World Socialist Web Site snakket nylig med flere ukrainske ungdommer om situasjonen i landet, og om stemningene i befolkningen.

Én av dem rapporterte til WSWS: «De som tidligere var arbeidsledige de forblir arbeidsledige. Folk frykter også å få seg en jobb, for da er risikoen ekstremt stor for at du blir tatt inn i hæren», da næringslivets ledere jobber tett med hæren.

«Militæret griper overalt tak i unnvikere. De venter på gatene, på parkeringsplasser i nærheten av kjøpesentre, de tar seg inn på treningssentre, inn i hjem, og så videre. De utleverer innkallingspapirer og griper folk – noen helt ned til 16-årsalder – og tar dem med seg til krigen.»

I henhold til krigsretten som ble innført i Ukraina ved begynnelsen av krigen har menn fra 18-årsalder og opp forbud mot å forlate landet.

Han forklarte,

Det er flere som ikke ønsker å tjene enn det er av dem som ønsker å tjene. Dusinvis av personer prøver å flykte ved å svømme over elva Dnietrs [for å krysse over til Moldova]. Noen av dem drukner. Det er også utbredt korrupsjon i hæren. De som ikke vil tjene, de kan kjøpe seg ut derfra ved å betale enorme summer.

Han fortsatte,

Men det er også noen som ønsker å tjene som frivillige i den ukrainske hæren. De dype splittelsene i samfunnet består. Det er fortsatt informanter i byene som besørger informasjon til den russiske hæren. Mange mennesker håper i all hemmelighet på den russiske hærens ankomst. Nylig ble det annonsert dannelsen av et frivillig korps av ukrainere i den russiske hæren. Dette korpset blir kalt «Den lille-russiske frigjøringshæren» etter Tsar-Russlands imperiale navn på Ukraina [Malo Russie - Lille-Russland]. Hvor slavisk høres ikke det ut!

Noen ganger tenker jeg på det som nå skjer langt unna meg, på frontlinja. Jeg har hatt disse tankene spesielt ofte siden jeg på Netflix så filmen «All Quiet on the Western Front» [‹Alt stille på Vestfronten›], som er basert på en roman av Erich Maria Remarque. Personlig føler jeg empati for begge sider.

Det er mange diskusjoner om denne krigen, mange snakker om hva som forårsaket den, og hvilken rolle Russland har i konflikten. Dersom jeg sammenligner denne krigen med krigen som ble utkjempet under den andre verdenskrig, på det sovjetiske Ukrainas territorium, da kommer jeg til den konklusjonen at den krigen faktisk var en «krig til forsvar av fedrelandet» fordi mine forfedre kjempet for å forsvare arbeidernes fedreland [Sovjetunionen], men i dag eksisterer ikke det lenger.

To andre ungdommer snakket også om en voksende følelse av utmattelse med krigen. Én tenåring sa: «Holdningen til krigen er i endring. Patriotene og nasjonalistene har allerede dødd ved fronten. De som er igjen er moderat anlagte, og er lei av krigen.»

En 22-åring uttalte: «Det er en viss utmattelse i samfunnet, som du kan observere i forhold til krigen, men det er forbudt engang å tenke i den retningen.»

I tillegg til krigens uhyrlige menneskelige kostnad rammes ukrainske arbeidere og ungdommer også av ekstremt høye priser under betingelser der Zelenskyj-regjeringen fortsetter å pålegge lønnskutt og sosiale innstramminger. World Map fra World Food Program rapporterte at per 12. juni hadde mer enn 8,7 millioner personer – dvs. nesten én av tre ukrainere som fortsatt bor i landet – «ikke-tilstrekkelig matforbruk», og 7 millioner «anvender matbasert mestring på nivå av krise eller over nivået krise.»

22-åringen sa:

Den sosiale situasjonen er katastrofal, prisene stiger, skattene øker, men lønningene endres ikke. Mange mennesker blir tvunget til å kutte ned på hva de spiser. Eldre i pensjonsalderen blir tvunget til å selge verdisakene sine i pantelånsbutikker, som brer seg over hele byen.

Det er praktisk talt umulig for unge mennesker å finne en jobb der de ikke utsettes for menneskefiendtlig opptreden fra arbeidsgiverens side, på toppen av forferdelige arbeidsvilkår.

En annen ungdom sa:

Hvis vi snakker om de sosiale stemningene, de pendler mellom en kritikk av Zelenskyj-regimet og støtte for det. Mange er misfornøyde med de stigende prisene på boliger og grunntjenester. Folk reagerer negativt og aktivt på stigningen i prisene, men denne protesten strekker seg ikke utover diskusjoner blant nære venner og med naboer. Man kan ikke si på det nåværende tidspunkt at det er voksende misnøye med Zelenskyj-regimet i de brede massene. Det er fortsatt sjåvinisme overfor russerne. Mange forventer at krigen snart vil kunne ende med en seier til Ukraina.

Ungdommen rapporterte at det er en utbredt kritisk holdning til Zelenskyj-regjeringens promotering av fascistkreftene som står i tradisjonen av nazikollaboratøren Stepan Bandera og hans Organisasjon av ukrainske nasjonalister (OUN). Disse diskusjonene er imidlertid preget av både mangel på historisk klarhet om Oktoberrevolusjonens historie, rollen spilt av stalinismen og fascistene selv, så vel som frykt for ettervirkninger i tilfelle en offentlig protest.

22-åringen sa til WSWS: «Det er i samfunnet en fordømmelse av promoteringen av fascistfigurer, men det er verdt å bemerke at denne fordømmelsen bare finner sted bak kulissene, for å unngå problemer.»

Han la til,

Det er noen som med nostalgi minnes Sovjetunionens prestasjoner hva angår sosiale rettigheter, som nå er de rikes privilegium. Dette fenomenet er ikke utbredt, fordi årene med rabiat antikommunistisk hysteri har skapt en forståelse i samfunnet for hva vi kan og ikke kan snakke om. Det er også verdt å merke seg at den yngre generasjonen har vært utsatt for en total hjernevasking hva informasjon angår. Regjeringen påtvinger ungdommen en falsk forståelse av essensen av sosialisme og kommunisme og av Oktoberrevolusjonen. Ved å så og dyrke en falsk forståelse av sosialisme og kommunisme har de amerikanske nikkedukkene ved makten ytterligere styrket det elitistiske systemet for kapitalistutbytting.

Han indikerte at det generelle sentimentet er angst og frykt for framtiden. «Alle forventer at enten blir hjemmet deres truffet av ei bombe i nær fremtid, eller at det vil bli en ytterligere forverring av de sosiale betingelsene som flertallet av befolkningen står overfor. Personlig, vel, jeg har bare en vag fornemmelse av hvordan det kunne finnes en vei som fører framover. Det synes å være flere potensielle framtidige hendelsesforløp, men ingen av dem lover godt for de arbeidende massene.»

En ung supporter av Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI) i Ukraina sa: «Jeg mener at det ukrainske spørsmålet ikke kan løses innenfor Ukrainas egne grenser: Det ukrainske spørsmålet kan bare løses på verdensarenaen. Jeg ser ingen løsning på det ukrainske spørsmålet i en seier verken for Russland eller USA, men bare i enheten av arbeiderklassen i Russland, Ukraina, og hele verden.»