I dag, tirsdag 13.juni, møter en tidligere president for første gang i amerikansk historie i retten for å bli presentert tiltalen for brudd på føderal straffelov. Beslutningen om å tiltale Donald Trump gjenspeiler dyp splittelse innen styringsklassen, og framskynder ei krise som de kommende ukene og månedene vil skake det amerikanske politiske etablissementets fundamenter.

Det er ingen mangel på politiske og konstitusjonelle grunner for å straffeforfølge Trump. I hans fire år som president trampet han jernskodd over befolkningens mest grunnleggende demokratiske rettigheter. Han ledet 6. januar 2021 et forsøk på å omvelte Konstitusjonen og etablere et diktatur. Han lanserte et Hitler-aktig initiativ for å skille immigrantbarn fra deres foreldre. Han oppfordret fascistsupportere til å «stå beredt» under oppløpet til 2020-presidentvalget, for å intimidere velgerne. Han benådet krigsforbrytere, erklærte at «tortur virker» og truet med å sprenge iranske kulturlokaliseringer i strid med folkeretten og Nürnberg-prinsippene.

Rettsforfølgelsen av Donald Trump, anført av Det demokratiske partiet, adresserer imidlertid ingen av disse forbrytelsene. Mens Trump og hans viktigste medsammensvorne aldri har blitt straffet for deres angrep på befolkningens rettigheter, fokuserer justisdepartementets tiltale mot Trump utelukkende på hans overtredelser mot det nasjonale sikkerhetsapparatet.

Tiltalen er sentrert om Trumps oppbevaring av statshemmeligheter tilknyttet amerikansk imperialismes planer for krig. Blant dokumentene som tiltalen hevder Trump oppbevarte etter at han forlot embetet er det noen som beskriver USAs og landets fienders kjernefysiske evner, så vel som angrepsplaner mot forskjellige land, og beredskapsplaner for krig. Staten vokter slike dokumenter som «topphemmelige» fordi befolkningen ikke kan tillates å vite om dem.

For å beskytte sine hemmelige krigsplaner baserer Biden-administrasjonens tiltale seg nesten utelukkende på den lovfestede autoriteten i spionasjeloven, Espionage Act of 1917.

Ingenting progressivt kan komme fra å straffeforfølge Trump basert på spionasjeloven. Denne loven har i over et århundre fungert som det skarpeste juridiske redskapet i arsenalet for statlig reaksjon, anvendt med det formål å undertrykke motstand mot imperialistkrig.

Spionasjeloven, som var eksplisitt basert på Loven om fremmede og oppildning til oppstand, Alien and Sedition Act of 1798, oppsto i amerikansk imperialismes blodige ungdomstid, da den konfronterte utbruddet av den første verdenskrig og Den russiske revolusjonen.

President Woodrow Wilson forlangte for første gang at en slik lov måtte vedtas i hans State of the Union-tale 7. desember 1915, der USA formelt forble nøytralt relatert den imperialistiske malstrømmen landet var utsatt for å trekkes inn i.

Wilson fordømte dem «som har øst illojalitetens gift inn i selve arteriene i vårt nasjonale liv», og forlangte at Kongressen «vedtar slike lover på et tidligst mulig tidspunkt» for å «gjøre intet mindre enn å redde nasjonens ære og selvrespekt». Med henvisning til veksten av streiker og sosialismens økende popularitet, spesielt blant immigrantarbeidere, sa han: «Slike skapninger av lidenskap, illojalitet og anarki må knuses ut. … Vår makts hånd må umiddelbart lukke seg over dem.»

Wilsons tale satte tonen for debattene rundt de to viktigste og mest beslektede delene av kongresshandlingene i 1917: Krigserklæringen mot Tyskland, og vedtaket av Espionage Act.

I hans formelle tale til Kongressen der han ba om en krigserklæring, beskyldte Wilson tyske intriger for landets interne dissens: «Helt fra starten av den nåværende krigen har den fylt våre intetanende lokalsamfunn, og til og med våre regjeringskontorer med spioner, og overalt satt kriminelle intriger i gang mot vår nasjonale enhet for rådslagning, vår interne fred og den utenfor, våre industrier og vår handel.» Han forlangte igjen et raskt vedtak av et lovforslag for å sikre statens krigsplaner og knuse dissens. Et slikt lovforslag ble fremmet i begynnelsen av april, som 4. mai ble vedtatt i Representantenes hus med stemmeresultatet 261 mot 109, og det ble 14. mai vedtatt i Senatet med stemmeresultatet 80 mot 8, og ble deretter undertegnet til lov av Wilson den 15. juni.

Debattene og de påfølgende vedtakene av Espionage Act sammenfalt i tid med de raskt utviklende revolusjonære endringene som fant sted i Russland.

De russiske arbeidernes og småbøndenes revolusjonære oppstand tvang i februar fram sammenbruddet av Romanov-dynastiet, og det ble opprettet en borgerlig provisorisk regjering som inntok autokratiets plass. I april, samtidig med at lovproposisjonen for Espionage Act ble framsatt i Huset, vendte Lenin tilbake til Russland. Ved midten av april eksploderte antikrig-sentimentet blant russiske arbeidere da et hemmelig brev som lovet Russlands fortsatte støtte til krigen, skrevet til de allierte av den provisoriske regjeringens utenriksminister Pavel Miliukov, ble lekket til offentligheten.

Washington fulgte denne utviklingen med den mest intense bekymring og oppmerksomhet, og vedtok Espionage Act for å beskytte staten mot trusselen om revolusjon, og for å eliminere hindringer for å føre imperialistkrig.

Siden den ble nedfelt til lov har spionasjeloven tjent som det lovfestede fundamentet for det massive nasjonale sikkerhetsapparatet, som begge partier har konstruert i løpet av det siste århundre. Tidligere senator Daniel Patrick Moynihan skrev i hans bok Secrecy [‹Hemmelighold›] at «den moderne tidsalder begynte» med lovens vedtak. Han fortsatte:

Tre nye institusjoner hadde kommet inn i det amerikanske liv: Konspirasjon, lojalitet, hemmelighold. Hver og én av dem hadde forhistorier, men nå var det en reell forskjell. Hver var nå blitt institusjonell; byråkratier ble opprettet for å ivareta hver og en av dem. Med tiden skulle det bli et føderalt etterforskningsbyrå, Federal Bureau of Investigations, for å holde styr på konspirasjon hjemme, et sentralt etterretningsagentur, Central Intelligence Agency, for å holde oversikt i utlandet, en spionasjelov og lojalitetsråd for å utrydde illojalitet eller undergraving. Og alt dette ville bli opprettholdt, og den nasjonale sikkerheten ville bli sikret, gjennom forseggjorte regimer for hemmelighold.

Espionage Act har i løpet av det 20. århundre blitt anvendt av Republikanernes og Demokratenes administrasjoner for å utføre noen av deres mest grusomme forbrytelser.

Blant Wilson-administrasjonens første målskiver var Eugene V. Debs, den revolusjonære lederen av Sosialistpartiet, Socialist Party. Debs ble arrestert og dømt for brudd på spionasjeloven etter å ha holdt en antiimperialisttale i Canton, Ohio, der han angrep krigen og kapitalistklassen. «Hver eneste én av disse aristokratiske konspiratørene og vordende morderne hevder å være en erkepatriot,» erklærte Debs. «Hver og én av dem insisterer på at krigen føres for å gjøre verden trygg for demokrati. Hvilken humbug! Hvilken råte! Hvilken falsk forstillelse!» Debs stilte som presidentkandidat i 1920 fra hans fengselcelle, og vant nesten én million stemmer.

Andre ble også fengslet for å ha uttalt seg mot den første verdenskrigen, deriblant Emma Goldman, Kate Richards O’Hare, Charles Schenk og Jacob Abrams. Tusenvis av immigranter ble arrestert og deportert for deres politiske synspunkter, i en serie raid som Wilsons justisminister, A. Mitchell Palmer, delvis rettferdiggjorde under spionasjeloven.

Under den andre verdenskrigen, etter at Franklin Delano Roosevelts justisminister Francis Biddle hadde dømt 18 medlemmer av Socialist Workers Party under loven Smith Act, for å ha motsatt seg krigen, brukte Biddle spionasjeloven for å forhindre SWP fra å distribuere partiets publikasjon, The Militant, gjennom postvesenet.

I årene etter den andre verdenskrigen fungerte spionasjeloven som den pseudo-juridiske ryggraden for antikommunistheksejaktene på 1950-tallet, inkludert det mest beryktede drapet av Ethel og Julius Rosenberg 19. juni 1953, på oppblåste anklager om at de konspirerte for å bedrive atomspionasje for Sovjetunionen. Regjeringen bestemte seg for å anklage ekteparet Rosenberg i henhold til Espionage Act i stedet for Atomic Secrets Act, fordi førstnevnte hadde dødsstraff, hvilket sistnevnte ikke hadde.

Nixon-administrasjonen anklaget i 1971 Daniel Ellsberg for brudd på Espionage Act etter at den tidligere RAND-ansatte overleverte New York Times og Washington Post dokumentsamlingen Pentagon Papers, som detaljerte amerikansk imperialismes krigsplaner og forbrytelser i Sørøst-Asia.

Selv om presidentadministrasjoner på 1900-tallet var nølende med å anvende spionasjeloven for ofte, ble enhver tilbakeholdenhet droppet av Barack Obama, som så hans justisdepartement tiltale flere personer under spionasjeloven enn alle tidligere presidenter til sammen.

Obama-administrasjonens rettsforfølgelser fokuserte utelukkende på å stoppe lekkasjer av militære dokumenter til pressen. De som ble tiltalt av Obama inkluderte Jeffrey Alexander Sterling, en tidligere CIA-offiser som avslørte for New York Times-journalisten James Risen detaljer om skjult CIA-spionering mot Iran; Thomas Drake, en tidligere embetsfunksjonær fra signaletterretningsagenturet National Security Agency (NSA) som forsøkte å varsle til Baltimore Sun om NSAs spionering; Chelsea Manning, som leverte informasjon om amerikanske krigsforbrytelser i Irak og Afghanistan til WikiLeaks; John Kiriakou, som lekket informasjon om illegal tortur av internerte; Edward Snowden, som leverte journalister en mengde dokumenter som viser at NSA var involvert i massiv illegal overvåking av verdens befolkning; og Daniel Hale, som lekket interne militærdokumenter om Pentagons droneattentatprogram.

Beslutningen om å rettsforfølge Trump under Espionage Act kommer samtidig som Biden-administrasjonen fortsetter å slåss for å få utlevert WikiLeaks-utgiveren Julian Assange fra Belmarsh-fengselet i London hvor han har vært innelåst i ei celle i fire år. Før han ble innesperret i Belmarsh Prison ble Assange tvunget til å søke tilflukt i Ecuadors ambassade i London, hvor han effektivt sett var varetektsfengslet i syv år. Assanges «forbrytelse» er at han publiserte bevismateriale for massive krigsforbrytelser utført av amerikansk imperialisme og dens allierte. Han risikerer en potensiell fengselsstraff på 170 år i henhold til Espionage Act.

Trump er ikke et offer for staten. Han er den tidligere øverstkommanderende for det amerikanske militæret, og en fascistisk konspiratør. Men rettsforfølgelsen av Donald Trump under Espionage Act kan ikke gi noe progressivt resultat. Det er nettopp derfor Det demokratiske partiet har valgt Espionage Act som sitt juridiske redskap for å forsøke å fjerne Trump fra den politiske arenaen, og det er i tråd med partiets strategi for å motarbeide Trump på grunnlag av høyreorienterte utenrikspolitiske hensyn, helt siden han tiltrådte presidentembetet i 2017.

Trump er Republikanernes ledende presidentkandidat, og utsiktene til at han skal kommer tilbake til embetet er veldig reell og ytterst farlig. Men styringsklassen vet at krigen USA og NATO eskalerer mot Russland vil utløse dyp motstand, og de forbereder deres mekanismer for å undertrykke og forby antikrig-sentimenter og knuse streiker som truer produksjonen. Espionage Act vil uten tvil bli anvendt for dette formålet.

For å generere støtte til sin krig appellerer styringsklassen til et ekstremt reaksjonært sjikt av den øvre middelklassen. Arbeiderklassens metode for å motarbeide Trump er helt forskjellig fra metoden med sexskandaler og antiRussland-hysteri. Enorme sosiale kamper er på horisonten når arbeidere konfronterer de sosiale og økonomiske kostnadene av den eskalerende krigen. Bevæpnet med et sosialistisk politisk perspektiv uavhengig av både Demokratene og Republikanerne, har arbeiderklassen makt til å stoppe både fascistdiktatur og imperialistkrig.