Onsdag 7. juni gikk 900 000 franskmenn på gatene for å demontrere mot Emmanuel Macrons pensjonsreform, på deres 14. aksjonsdag. Det var den første aksjonsdagen siden 1. mai, etter seks uker der fagforeningene ikke organiserte én eneste mobilisering mot reformen, selv om den avvises av tre fjerdedeler av det franske folket, og et overveldende flertall av landets arbeidere.
Antallet demontranter falt sammenlignet med 1. mai-mobiliseringen med mer enn 2 millioner, eller de til og med mer enn 3 millioner som tok til gatene da Macron i mars innførte hans reform uten en avstemming i Nasjonalforsamlingen. Dette reflekterer imidlertid ikke noen endring i arbeidernes oppfatning av den illegitime reformen. Fagforeningsbyråkratiene, og deres politiske allierte, motsetter seg imidlertid en kamp for å få ned Macron, og folkemassene føler i tiltakende grad at disse mobiliseringene, i deres nåværende form, er på vei mot et nederlag.
Le Parti de l’égalité socialiste (PES), Frankrikes Socialist Equality Party, har insistert på betydnigen av å trekke de essensielle lærdommene av denne kampen, den største mobiliseringen av Frankrikes arbeiderklasse siden generalsteiken i mai 1968. Kampen mot pensjonsnedskjæringene er en politisk kamp mot kapitaliststaten, og for å føre den fram må arbeiderne slåss for å få ned Macron. Det fordrer organiseringen av grunnplanet, i aksjonskomitéer for å føre kampen uavhengig av fagforeningsbyråkratiene, som alle er samspillere med Macron og politistaten.
Fagforeningsledelsene og pseudo-venstre gjør imidletid på deres side alt hva de kan for å kvele kampen, og for å tillate at ikke bare Macrons illegitime lov forblir på plass, men også at det franske borgerskapet skal få anvende de frigjorte finansmidlene til å eskalere NATO-krigen mot Russland. Laurent Berger, byråkratsjef for fagforbundet Confédération française démocratique du travail (CFDT), insisterter på at CFDT har til hensikt å avslutte kampen.
«Kampen om pensjonene er over, enten vi liker det eller ikke,» sa Berger på BFM-TV. «Dette er den siste demonstrasjonen mot pensjonsreformen i dette formatet [med demonstrasjoner], vi kommer ikke til å fortelle noen flere historier ... Men det er fortsatt sinne og harme.»
Sophie Binet, byråkratlederen for det sentrale fagforbundet Confédération générale du travail (CGT), proklamerte hennes fagforeningsenhet med Berger, samtidig som hun hevdet å støtte mulige påfølgende protester. «I seks måneder har [koalisjonen av] felles-fagforeninger holdt stand, og den vil holde stand,» hevdet hun, før hun la til: «Det som er sikkert er at dette vil fortsette.»
Partiet Det ukuelige Frankrike, La France insumise (LFI), støtter fagforeningskampanjen for å få kvelt kampen. «Kampen vil fortsette», sa LFI-partileder Jean-Luc Mélenchon, og la til: «Vi vet ikke i hvilken form.» Mélenchon gjorde det faktisk klart at LFI ikke «vil fortsette» kampen ved å mobilisere arbeidere, men derimot ved å samarbeide tettere med fagforeningsbyråkratiene.
«Denne kampen vil finne sin fortsettelse, på en eller annen måte. … Spillet er ikke slutt,» sa Mélenchon. «Jeg foretrekker en breiere anlagt organisering, der fagforeningene er enige om å samarbeide med de politiske organisasjonene.»
Hele erfaringen millioner av arbeidere og unge mennesker har gjort seg av kampene mot Macron viser imidlertid at det er ei klassekløft som skiller fagforeningslederskapene og pseudo-venstre-partiene fra massene av arbeidere og unge mennesker som er mobilisert mot Macron. Mens massene av arbeidere og unge fortsatt avviser pensjonskuttene og regjeringen, vil styringskretsene få stoppet bevegelsen mot Macron.
WSWS-journalister intervjuet under protesten i Paris Jérôme Fichet, en CGT-delegat fra motorprodusenten Safran i regionen Le Havre, som mintes regionens arbeideres kamper ved raffinerier og industrisoner mot pensjonskuttene.
Han sa: «Vi blokkerte industrisonen, vi forårsaket helt mye skade på Le Havres økonomi. Nå kommer vi hit for å knytte kontakter i Paris, for å røre litt opp. Vi opplever at det trengs. Alle må komme sammen, og bli motivert til å bli sterkere. Regjeringen splitter bare folk, vi må ikke gå inn i det spillet. Vi må vise arbeidernes styrke og si nei, alle vet at det er langt mer enn bare 50, 60, 70 prosent av de fast ansatte, og til og med de ikke-fast ansatte, som er imot denne reformen.»
Han la til: «Legitimiteten er ikke hos regjeringen, den er hos folket. De smører oss opp litt under valgene, og så sier de: ‹Hold kjeft, selv om dere er 3 millioner på gatene, så er det vi som bestemmer.› Men nei, det er ikke sånn det fungerer.»
Jérôme pekte på politiundertrykkingen av streikevaktene, og på regjeringens og innenriksminister Gérald Darmanins fascistiske karakter, som er en sympatisør for Action Française, og sa: «Vi må omgruppere oss, og få regjeringen til å innse at vi ikke er enige i dette totalitære regimet. … Da Action Française demonstrerte sa de: ‘Darmanin kom tilbake, vi trenger deg.’ De har fascistsympatier.»
Spurt om Macrons militærutlegg med penger hentet inn fra pensjonene, og om NATO-støtten til nynazimilitser i Ukraina, sa Fichet: «Med internett hører vi mye om utviklingen, og jeg sier ikke at det ikke er bra. Men vi er fikserte på dette. Vi snakker om kunstig intelligens, men hvor er vår egen intelligens, som ser på historien og ikke gjør de samme feilene som før? For alt det som skjedde i 1939 og 1940, det skjer her. De åpner veien igjen for det ytre høyre.»
WSWS intervjuet også to videregåendeelever, Judith og Lisa, som kom for si sitt mot pensjonskuttene og om Macron.
Judith uttrykte hennes manglende tillit til fagforeningsbyråkratienes politikk, om å forhandle med Macron: «Macron lytter bare ikke, han gjør som han vil. Flertallet av franskmenn er imot ham, men han vil ikke høre på noe som helst. Så de kan alltids prøve å forhandle, det vil bare bli en fasade. Deretter kan han så si: ‹Ja, vi prøvde å forhandle, og sånn er det.› Men jeg mener det ikke vil endre noe.»
Om loven Loi de programmation militaire, som forordner pliktig militærtjeneste, la Lisa til: «Framfor alt vil vi ikke at pengene som skulle gått til våre foreldre, etter at de har jobbet hele deres arbeidsliv, skal bli satt inn i krigen. Det er virkelig urettferdig. Vi på grunnplanet er ikke del av denne krigen. Vi vil ikke at alle disse pengene skal reinvesteres i krigen.»
Antoine, som også er videreskoleelev, ved Lycée Rodin i Paris, og medlem av partiet Ukuelige Franrikes (LFI) ungdomsorganisajon, snakket også med WSWS-journalistene.
Der han understreket hans motstand mot pensjonsreformen gjentok Antoine LFIs kritikk av PES’ og WSWS’ opposisjon mot økningen av det franske militærbudsjettet, og til NATO-krigen i Ukraina. Han sa: «For pensjonene ville ikke jeg ha hentet pengene fra hæren, men fra skatteunndragelsene. Den militære programmeringsloven, Loi de programmation militaire, er veldig viktig for Frankrikes internasjonale posisjon. I likhet med pensjonsreformen, den er også veldig viktig.»
Han forklarte LFIs argumenter for å forsvare Macrons utenrikspolitikk: «Det jeg vil se er at det skal være stemmen til det uavhengige Frankrike, ikke Frankrikes stemme gjemt bak USA. Dersom Emmanuel Macron øker hærens budsjett for å få en sterk og uavhengig hær, da er det greit. Men om det bare er for å levere kasser med ammunisjon til Kiev for at de kan slåss mot russerne, da er det ikke det.»
Antoine innrømmet imidlertid også at hans kamerater ikke vet hvordan å forsvare arbeidere og demokratiske rettigheter mot Macron og politistaten. Han sa: «Vi vet ikke hva vi skal gjøre for å ha noe demokratisk, for han kommer ikke til å gi etter. Dette er et reelt problem. ... Etter gigantiske og rekordstore demonstrasjoner, tre-og-en-halv millioner mennesker i gatene, blokkerte videregående skoler, enorme prosesjoner, enorme demonstrasjoner, han trakk seg ikke tilbake, og det er svært problematisk for demokratiet.»
For å utvikle en bevegelse mot pensjonsreformen og politistaten ledet av Macron er det faktisk sett nødvendig å bryte med det nasjonalistiske og reaksjonære perspektivet om å styrke fransk imperialisme, om den er «uavhengig» av Washington eller ikke. NATO-krigen mot Russland på utsiden og klassekrigen mot arbeiderne på innsiden, det er to sider av samme sak. For å slåss mot den ene må man også motarbeide den andre, og ikke minst mot pseudo-venstres politiske krefter som kveler kampene mot dem begge.
Kampen for å forsvare arbeideres demokratiske og sosiale rettigheter fordrer nå, som Parti de l’égalité socialiste (PES) insisterer, dannelsen av grunnplankomitéer for å organisere arbeidernes kamp mot kapitalistregjeringene over hele Europa, som alle av dem fører en politikk for innstramminger og krig. Kampen mot pensjonsreformen i Frankrike fordrer byggingen av av Den internasjonale arbeideralliansen av grunnplankomitéer – International Workers Alliance of Rank-and-File Committees (IWA-RFC) – og en internasjonal antikrigbevegelse av arbeiderklassen.