Etter fem uker i streik erkjenner mange film- og fjernsynsforfattere at de er involvert i en økonomisk, politisk og kulturell kamp med det kapitalistiske status quo.

Ett av den seriøse forfatterens ansvar er å gå utover de umiddelbare tilsynelatenhetene, og finne de reelle motivene bak enkeltpersoners og gruppers offentlige motiver. Hva ville en slik forfatter gjort med rollebesetningen involvert i den nåværende konflikten?

* Alliance of Motion Picture and Television Producers (AMPTP), som representerer de store filmstudioene, fjernsynsnettverkene og strømmetjenestene, opprettholder for det meste en hovmodig, bøllete taushet etter å ha avvist kontraktsforslagene framsatt av forfatternes organisasjon Writers Guild of America (WGA). AMPTP lar deres enorme rikdom og selksapsmakt tale for seg. Bransjeledere stoler på nåværende tidspunkt på at WGA og de andre fagforeningene i løpet av uker og måneder får slitt ned de streikende som til slutt tvinger dem tilbake til arbeid, på AMPTPs vilkår.

* Lederskapet i Writers Guild hevder på sin side at konglomeratene «har tjent milliarder i profitt på forfatternes arbeid» og at selskapene «har brutt ned denne businessen», men etter å ha beskrevet krigstilstanden som eksisterer mellom gigantselskapene og forfatterne, følger Guild en fullstendig bankerott strategi. WGA har faktisk ingen strategi, eller ikke en som ville føre til at forfatterne skulle kunne gjør noen framskritt. Dette er useriøse personer, i møte med hensynsløse rovdyr.

Bortsett fra en foss av pressemeldinger, praktiserer WGA på den ene siden passivitet, treighet og fatalisme. Lauget appellerer til selskapene på grunnlag av at kontraktsforslaget er beskjedent, og for AMPTP lett overkommelig. For en selvtiltale! På den andre siden organiserer WGA pseudo-pepp-stevner, med deltakelse av forskjellige fagforeningsfunksjonærer (fra Teamsters, IATSE, AFL-CIO, osv.) og diverse figurer fra Det demokratiske partiet eller partiets umiddelbare omkrets.

* De forskjellige fagforeningsfunksjonærenes «støtte» kommer fra byråkratier med mange tiår med pro-konsern-forræderier på nakken. Teamsters, IATSE, osv., med deres velkjente dedikasjon til «demokrati», er apparater som arbeidere befinner seg som fanger av. Demagoger som Teamsters Lindsay Doughertys bruk av fire-bokstav-ord er i omvendt proporsjonalitet med hennes fagforenings vilje til å løfte en finger for forfatterne.

Den reelle karakteren av de andre fagforeningenes såkalte støtte, sammen med WGAs medvirkning, har de siste dagene blitt avslørt hva angår den tentative avtalen oppnådd mellom regissørenes laug, Directors Guild of America (DGA), og AMPTP.

For det første, de forskjellige fagforeningsbyråkratiene utstedte en «felles solidaritetserklæring» der de formante motpartens ledelse og DGA om å komme til et forlik før samtalene begynte med skuespillernes laug, Screen Actors Guild–American Federation of Television and Radio Artists (SAG-AFTRA). Hvorfor gjorde de det? Fordi ingenting skremte fagforeningens funksjonærer, medregnet de fra forfatternes WGA, mer enn utsiktene til en utvidet massestreik. Nå har regissørenes laug DGA, til alle fagforeningsbyråkratenes lettelse – og igjen, inkludert de fra forfatternes Writers Guild – forrædersk organisert en avtale som svekker både forfatterne og alle andre av bransjens arbeidere.

Med SAG-AFTRA-medlemmer som har stemt 98 prosent for en streik, vil fagforeningslederne nå konsentrere all deres innsats for å påtvinge disse arbeiderne en råtten avtale.

* Hva Det demokratiske partiet angår, med representanter som har vist seg på sporadiske streikemøter, er dette et parti for krig og for Wall Street. Slyngler som kongressrepresentant Adam Schiff, som i fjor stemte for å forby jernbanearbeidernes streik, får av WGA-ledelsen også en plattform. Schiff, som i årene 2021 og 2022 hadde Comcast og Walt Disney blandt hans topp 20 bidragsytere, er en av de ledende Demokratene beredt på å slåss til den siste ukrainer i den amerikanske imperialismens pådriver i retning av total krig med Russland.

* «Solidariteten» tilkjennegitt av De demokratiske sosialister i Amerika (DSA) og deres husorgan, magasinet Jacobin, er en like forgiftet kalk. De nærer illusjoner og selvtilfredshet, og forsikrer forfatterne om at deres skjebne er i de beste av alle tenkelige hender. Disse menneskene, som ikke har noe til felles med ekte «sosialisme», det vil si arbeiderklassens maktovertakelse og omorganisering av samfunnet, er tilknyttet fagforeningsbyråkratiene og Biden-administrasjonen med den øvre middelklassens navlestreng. De er også skrekkslagne av utsiktene til en massestreik i film- og fjernsynsbransjen som skulle unnslippe fagforeningsledernes kontroll.

En av de siste artiklene i Jacobin om forfatterstreiken («Forfatterstreiken påminner oss av Hollywood er et åsted for klassekamp») er en glødende hyllest til AFL-CIO, i en tid da masser av arbeidere med rette anser det sentrale fagforbundets tilknyttede selskaper som fiendtlige og fremmede for dem.

Jacobin hyller IATSEs dyder, for eksempel uten å bry seg om å nevne rollen fagforeningens funksjonærer, deriblant den beryktede Roy Brewster, spilte i knusingen av bestrebelsene for bransjedekkende fagorganisering i Hollywood etter den andre verdenskrig, og dens rolle som spydspissen i utrenskningene av venstreorienterte fra filmindustrien under svartelistingen på slutten av 1940-tallet og de tidlige 1950-årene. IATSE-ledelsen tvang i 2021 gjennom en kontrakt til tross for at medlemsflertallet stemte mot den.

Jacobin anvender ganske enkelt kloroform.

Dette er ikke imaginære figurer i et filmmanus, dette er de virkelige menneskene og de sosiale kreftene i arbeid, som forfatterne har å slåss imot.

Som vi påpekte ovenfor erkjenner mange forfattere at fienden er selskapsoligarkiet. Dette er ikke ganske enkelt bevist av deres tilstedeværelse på streikevakter, men også av deres egne kunstneriske bestrebelser:

• [Fjernsynserien] Succession portretterer knusende de ledende figurene i et stort mediekonglomerat som intrigeskapende sosiopater, beredt og villige til å inngå avtaler med fascistpolitikere. Deres stikkord: «Penger vinner. Skål for oss.»

• [I filmene] The Dropout, Dopesick og Madoff tilbyr forfattere ytterligere skarpe skildringer av kriminaliteten som gjennomsyrer den amerikanske styringseliten.

• [Filmen] Transatlantic skildrer jødiske og venstreorienterte kunstneres og intellektuelles skjebner i Frankrike, på flukt fra nazistene og Gestapo, assistert av amerikanske myndighetspersoner, i 1940.

En genuin vekst i sosial bevissthet, som reflekterer de molekylære prosessene som pågår blant masser av mennesker, finner sted blant forfattere, regissører og utøvere.

Hvordan kan dette utvikles, føres lenger? Den nåværende situasjonen er umulig. Trusselen om krig og fascisme, pandemien, den enorme økonomiske ulikheten, de økologiske katastrofene, masseskytingene. Det amerikanske samfunnet som helhet er faktisk truet av «full forråtnelse økonomisk, moralskt og intellektuelt». (Engels)

Ytrings- og forsamlingsfrihet er under systematiske angrep. Bøker og ideer blir i tiltakende grad forbudt. Hva blir det neste?

Det må finnes en vei ut av den nåværende krisa. Den pågående streiken har nok en gang avslørt at film- og fjernsynsforfatternes situasjon i all hovedsak er definert av den uforsonlige konflikten mellom dem selv og de massive konsernstrukturene og de andre sosiale formene, medregnet de offisielle fagforeningsbyråkratiene, som alle er fiendtlig innstilte til dem.

Vårt syn er at kunst og kultur bare kan forsvares og utvikles i den grad samfunnet omorganiseres fra topp til bunn, gjennom en sosialistisk transformasjon.

Som WSWS skrev [engelsk tekst] under streiken i 2007 og 2008: «Forfattere og andre filmkunstnere med integritet er tvunget til å rapportere ærlig om livet. Slikt arbeid er uunngåelig samfunnskritisk, med sympati for de utbyttede, fiendtlig innstilt til de rike og arrogante, og opprørt over urettferdighet. Det må alltid inneholde et element av protest. I siste instans er disse sentimentene og egenskapene uforenlige med bransjeledernes pådriver etter profitter og deres behov for å skjule de hardeste sosiale realitetene. Historikken for kampen mellom disse to imperativene, tidvis ute i det åpne, tidvis skjult, er Hollywoods historie.

Vi fortsatte: «Forfatterne har kanskje ikke bevisst bestrebet seg for å omvelte underholdningsindustriens eksisterende oppsett, men deres insistering på anstendige arbeidsbetingelser og kontroll over skjebnen til deres egen kreative innsats, har av direktørene alltid blitt oppfattet som truende og farlig. Tross alt, det som står på spill er enormt mektige media, som når ut til massepublikum.»

Det fordres nå en ny retning i forfatterstreiken, sammen med nye organisasjoner, som representerer grunnplanet i bransjen og de politisk-kulturelle behovene til breie lag av befolkningen.

Enhet er nødvendig, og hver eneste arbeider graviterer instinktivt i den retningen. Samhold i rekkene når de som står i front fører de bak seg inn i ei felle, som de organisk ikke er i stand til å unngå, er imidlertid ikke sunt. På det tidspunktet må det heves røster av dissidens og opposisjon.

WGAs lederskap og forhandlingskomité er dominert av velbeslåtte, politisk «innflytelsesrike» elementer, med utallige forbindelser til ledelsen og Hollywood-etablissementet. I mange tilfeller har de selv erfaring som semi-ledelse. De møtes og omgås med studioenes offisielle representanter og advokater, der de deltar i uoffisielle forhandlinger på et systematisk grunnlag.

Det er ikke nok at forfatterne pliktoppfyllende bemanner streikevakter og håper på det beste. Det «beste» tilfaller bare til dem som hjelper seg selv.

Underholdningskonsernene tapte i 2022 mer enn en halv billion dollar i markedsverdi, i deres kaotiske, hensynsløse bestrebelser med streaming, en prosess som skriker etter bransjens rasjonelle, sosialistiske planlegging. Vi har ingen medfølelse for deres tap, dette er selskaper som til sammen har milliarder, kanskje billioner, i banken. De er imidlertid ute etter blod. Det å kutte kostnader er på dagsordenen, og forfatterne er de første til å utsettes for overfallet. Kunstig intelligens (KI), som har et så stort potensial, vil bli brukt til å utradere arbeidsplasser og ytterligere «robotisere» skrivingen av film- og fjernsynsmanus.

Forfatternes laug, the Guild, har ingen strategi for å mobilisere styrken til arbeiderne i bransjen og utover, som vil fordre at de omgikk SAG-AFTRA- og DGA-hierarkiene, og de har heller ikke noe ønske om å se streiken gå i den retningen. Det ville få båten ut av balanse, og ville skjære på tvers av alle de koselige forbindelsene med bransjens big shots, de andre fagforeningshierarkiene og Det demokratiske partiet.

Til slutt, en elendig avtale med AMPTP ville selv for de forskjellige «militante» i WGA-forhandlingskomiteene, ganske enkelt bare være en ulempe, en hump på veien, mens det for de mindre etablerte forfatterne ville være en katastrofe.

Vi oppfordrer innstendig forfattere til å vurdere disse anliggendene seriøst. WSWS har en bevist historikk for å ha rett i disse sakene.

Den internasjonale arbeideralliansen av grunnplankomitéer – International Workers Alliance of Rank-and-File Committees (IWA-RFC) – ble grunnlagt i 2021 for å imøtekomme et brennende behov, utviklingen av arbeiderklassens globale motoffensiv som respons på tiår med sosial kontrarevolusjon, imperialistkrig, spredning av koronaviruspandemien og den tiltakende faren for fascisme og diktatur.

Forfatternes sanne allierte er de streikende arbeiderne fra Clarios og Constellium i Midtvesten, havnearbeiderne på vestkysten, Oakland-lærerne, de beleirede legene i Queens, arbeidere i helsevesenet, bilproduksjonen og hos UPS, og millioner flere. Det er der forfatterne burde se etter genuin støtte og solidaritet.

Dersom forfatterne på begge kyster dannet seg deres grunnplankomitéer ville de kunne formulere krav for å beskytte alle forfattere mot inflasjonen og garantere deres jobber og arbeidsvilkår, ikke basert på hva selskapene hevder de har råd til, men på hva forfattere og andre arbeidere trenger. Slike komitéer ville også uunngåelig begynne å ta tak i de store politiske, sosiale og kulturelle anliggendene som film- og fjernsynskunstnere står overfor, og hvordan konsernenes skrustikkeliknende grep kan knuses.