Roger Waters besøkte onsdag og torsdag i forrige uke Berlin som del av hans turné This Is Not a Drill. Konsertene hans sørget for to spennende kvelder i den nesten utsolgte Mercedes-Benz Arena ved elva Sprees bredde. Mange tusen berlinere av alle generasjoner berømmet den nå snart 80-år-gamle Pink Floyd-medgründerens musikk, så vel som hans klare politiske uttalelser.

Borgerlige politikere og media kunne knapt skjule deres frustrasjon over dette, og reagerte med en intensivering av deres avskyelige hetskampanje. «Roger Waters bringer med seg antisemittisme», skrev avisa Berliner Zeitung (BZ); «Roger Waters mobber hans Berlin-kritikere», stod det i Berliner Morgenpost; magasinet Rolling Stone fordømte sågar forestillingen som en «skrekksymfoni» og Waters som en «musikkens Reichsbürger». I Tyskland er die Reichsbürger en høyreekstreme bevegelse som bestreber seg for å gjenopprette Det tyske riket som det eksisterte i 1871.

Byens lurvete politiske elite slo an en tilsvarende tone. Berlins kultursenator Joe Chialo (Den kristelig-demokratiske union, CDU) fordømte konserten «på det sterkeste», og beskyldte også Waters for antisemittisme. Chialos forgjenger, Klaus Lederer (Venstrepartiet, Die Linke), forklarte i et intervju med ukeavisa Die Zeit at hadde Waters «spilt i en arena eid av lokalmyndighetene», som i Frankfurt, da ville han ha forsøkt å «forhindre» konserten.

I München, der Waters søndag framførte nok en vellykket konsert i Olympiahallen, fortsatte svertekampanjen. På en liten demonstrasjon foran konserthallen beskrev Charlotte Knobloch, president for det jødisk-religiøse samfunnet i München og Øvre Bayern, Waters som en «antisemittisk brannstifter».

Süddeutsche Zeitung skrev at Waters «vakte oppmerksomhet med et antisemittisk innlegg på sosialmedier noen timer før hans allerede kontroversielle opptreden». Sangeren postet en melding der han beskrev Israel som et «tyrannisk, rasistisk regime».

Metoden anvendt av politikere og media for å slå ned på Waters er så skitten som det kan få blitt. Ved bruk av beskyldningen om antisemittisme skal enhver opposisjon mot den israelske regjeringens undertrykkende, antidemokratiske og ekstremt krigerske politikk, der høyreekstreme krefter angir tonen, bli brakt til taushet.

Beskyldningen om antisemittisme reises i tillegg av de samme partiene som åpent støtter fascistiske og nynazistiske krefter i Ukraina, og også styrker det ytre høyre i Tyskland selv. Det er bemerkelsesverdig at «antisemittismeresolusjonene» vedtatt de siste årene av den tyske Forbundsdagen (Bundestag), alle har blitt støttet av det fascistiske partiet Alternative für Deutschland (AfD) – et parti med ledere som bagatelliserer Holocaust og glorifiserer nazi-Tysklands Wehrmacht.

Waters har nektet å la seg intimidere av høyreorienterte media og den politiske mobben i Tyskland. I Frankfurt, der en koalisjon av alle etablissementspartiene forsøkte å forby Waters’ opptreden 28. mai i byens festivalhall, gikk han til rettsvesenet for å forsvare sin rett til ytringsfrihet og kunst.

Showet i Berlin begynte, til stor applaus, med følgende melding på videoskjermene installert over scenen: «In einer Angelegenheit von öffentlichem Interesse: Ein Gericht in Frankfurt hat entschieden, dass ich kein Antisemit bin. Ausgezeichnet. Nur um das klarzustellen: Ich verurteile den Antisemitismus vorbehaltlos» – ‹I et anliggende av offentlig interesse: En domstol i Frankfurt har besluttet at jeg ikke er en antisemitt. Utmerket. Bare for å gjøre det klart, jeg fordømmer antisemittisme betingelsesløst.›

Deretter fulgte den samme meldingen som blir presentert i begynnelsen av hvert show: «Om du er en av disse ‘Jeg elsker Pink Floyd, men kan ikke fordra Rogers politikk’-folka, da er det kanskje best for deg to fuck off to the bar right now.» Det var faktisk ingen som gikk til baren, og igjen ble beskjeden møtt igjen med sterk applaus!

De følgende to-og-en-halv-timene gjorde det klart hvorfor Etablissementet fordømmer Waters og så gjerne vil ha stoppet turnéen hans. Som WSWS kommenterte i en tidligere anmeldelse av turnéen, nesten hver sang tar opp «vår tids presserende anliggender: Imperialistkrig, fascisme, nasjonalismens gift, flyktningers tragiske situasjon, ofre for statsundertrykking, global fattigdom, sosial ulikhet, angrepet på demokratiske rettigheter, og faren for nukleær utslettelse».

Her er bare noen av de mest minneverdige øyeblikkene av Berlin-showet. En av kveldens siste sanger var «Two Suns in the Sunset» fra Pink Floyds 1983-album «The Final Cut». Sangen advarer om de ødeleggende konsekvensene av en atomkrig. Sangens videoanimasjon er sjokkerende og rørende. Den viser en mann på vei hjem til hans familie som helt uvitende blir innhentet av det nukleære inferno.

Waters advarte i hans kunngjøring av sangen at Dommedagsklokka nå er på 90 sekunder før midnatt. Og at én ting er sikkert: «Neste år er det mindre enn 90 sekunder. For i år er det farligere enn det var i fjor.» Han la til: «Stopp disse rasshølene fra å ødelegge verden, det er det de for øyeblikket gjør, fordi de for øyeblikket ikke følger med.»

Waters lot det ikke være noen tvil om hvem som er de sentrale krigshisserne. For en annen antikrig-sang «The Bravery of Being Out of Range» fra hans soloalbum «Amused to Death» (1992), ble portrettene av alle amerikanske presidenter siden Ronald Reagan vist – hver av dem med slagordet «War Criminal», og ei liste over deres krigsforbrytelser. Waters knuste George W. Bush for hans løgner «om masseødeleggelsesvåpen», og Barack Obama og Donald Trump for deres «dronedrap». Med henvisning til den sittende amerikanske presidenten Biden meldte han: «Just getting started ....» – ‹bare i begynnelsen ....›

Et annet høydepunkt fra Waters’ solokarriere er sangen «The Powers That Be» fra 1987-albumet «Radio K.A.O.S.» Sangen er en skoldende tiltale av «De rådende makter» og deres nåværende og tidligere forbrytelser. Til lyden av hylende sirener og skudd vises tungt bevæpnede angripende politienheter, eller grupper av fascistkjeltringer på videoskjermene, sammen med et utvalg av deres ofre. Disse inkluderer Sophie Scholl og Anne Frank, som ble myrdet av nazistene; migranter som ble drept av «Festning Europa»; og ofre for det israelske okkupasjonsregimet i Palestina, og av politivolden i USA. Sangen avsluttes med tekststrofa: «Wow! Hvorfor er de så brutale? Fordi de vil knuse vår motstand og fortsette å styre verden.»

Hele showet er en oppfordring til å konfrontere «De rådende makter». Waters bruker både udødelige Pink Floyd-klassikere som «Another Brick in the Wall», «Comfortably Numb» eller «In the Flesh» (en sang mot antisemittisme og fascisme), så vel som hans nylige soloutgivelser.

«Déjà Vu» fra Waters siste album, «Is This the Life We Really Want?» (2017) og «Run like Hell» («The Wall», fra 1979) danner en enhet, og basert på den beryktede «Collateral Murder»-videoen adresserer de amerikanske krigsforbrytelsene i Irak. Videoen, lekket av Chelsea Manning og publisert av WikiLeaks, viser amerikanske soldater som vilkårlig skyter på ubevæpnede sivile og journalister, fra et amerikansk Apache-helikopter, i den irakiske hovedstaden Bagdad. Presentasjonen kulminerer i oppfordringen: «Løslat Julian Assange! Lås inn morderne!» Publikum responderte med tordnende applaus.

Det var et gjentagende karaktertrekk i showet at publikum responderte med applaus, spesielt til Waters’ klare politiske uttalelser, som ofte ble vist på videoskjermene i store bokstaver. «Fuck all Empires», «Fuck Drones», «Fuck bombing people in their homes», «Fuck the Occupation» og «Human Rights». Den samme sterke reaksjonen ble de militante oppfordringene til motstand til del, i sangene «Sheep» («Animals» – 1977): «Resist War», «Resist Fascism», «Resist Militarism», «Resist Capitalism».

En annen av showets styrker var at det klare politiske fokuset aldri gikk på bekostning av storartet musikk. Tvert imot, form og innhold dannet en gjensidig nærende enhet. Waters og hele hans band spilte på det høyeste musikalske nivå. Det vi allerede skrev om Waters’ opptreden i Detroit ble også bekreftet i Berlin:

Waters beviser i praksis ved hver en forestilling under denne turnéen sannheten i Leo Trotskijs påstand at ‹en protest mot virkeligheten … utgjør alltid en del av et virkelig kreativt stykke arbeid› og at enhver ny tendens i kunsten – og en slik bilde-installasjon-konsert må være å betrakte som en ‹ny tendens› – ‹har begynt med opprør.›

This Is Not a Drill har et revolusjonært element. Turnéen oppmuntrer millioner over hele verden til å tenke mer kritisk, konfrontere kapitalistelitene og deres system, og til å slåss for ei bedre framtid uten undertrykking, sosial ulikhet og krig.