President- og parlamentsvalgene den 14. mai avholdes mot bakteppet av faren for en nukleær verdenskrig, intensivert av NATOs eskalerende krig mot Russland i Ukraina og den voksende framveksten av arbeiderklassen internasjonalt. Resultatet av valgene i Tyrkia, landet som er ei bru mellom Europa og Asia og kontrollerer sundet som fører inn til Svartehavet, er av internasjonal betydning.

NATO-alliansen, som Tyrkia er medlem av, truer menneskeheten med utslettelse i en nukleær tredje verdenskrig ved å eskalere krigen mot Russland i Ukraina, og akselereringen av forberedelser for krig mot Kina. Mens verdens regjeringer pøser billioner av dollar inn i militarisme og finansmarkedene, faller massenes levestandarder og kjøpekraft i en enestående hastighet, og motstanden i arbeiderklassen vokser internasjonalt.

Sosyalist Eşitlik Grubu (Socialist Equality Group, SEG), den tyrkiske seksjonen av Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale – International Committee of the Fourth International (ICFI) – motsetter seg imperialismen og det kapitalistiske politiske etablissementet, som ikke lover annet enn sosial katastrofe. Kampen mot imperialistkrig, den pågående Covid-19-pandemien, levekostnadene og sosial ulikhet og autoritære styreformer fordrer internasjonal revolusjonær mobilisering av arbeiderklassen mot kapitalisme, på grunnlag av et sosialistisk program og maktovertakelse.

SEGs perspektiv er basert på historiens lærdommer. Tyrkia blir trukket inn i malstrømmen skapt av den globale eskaleringen av imperialistkrig. NATO-krigen i Ukraina, noen hundre kilometer nord for Tyrkia, vil få vidtrekkende effekter på den politiske situasjonen i Tyrkia.

1900-tallets første globale konflikt brøyt ut på Balkan, da forskjellige stater sloss om arven etter Det osmanske riket. Balkankrigene i 1912 og 1913 ble etterfulgt av den første verdenskrig, utløst av attentatet på den østerrikske erkehertugen Franz Ferdinand. De geopolitiske konfliktene som knuste Det osmanske riket og førte til verdenskrigen som den moderne Republikken Tyrkia oppsto fra, kommer tilbake i dag i en enda mer eksplosiv form.

Dette første globale blodbadet ble brakt til en ende av Oktoberrevolusjonen i 1917, anført av Bolsjevikpartiet under ledelse av Vladimir Lenin og Leo Trotskij. Det er den internasjonale arbeiderklassens revolusjonære intervensjon som kan forhindre kapitalismens globale motsetninger – som to ganger på 1900-tallet kastet menneskeheten ut i verdenskrig – fra å føre til en tredje verdenskrig.

Jordskjelvkatastrofen i Tyrkia og Syria den 6. februar, som gjorde millioner av mennesker hjemløse og forårsaket titusenvis av dødsfall, har på tragisk vis vist at det kapitalistiske nasjon-stat-systemet er et hinder for en planlagt og rasjonell respons på presserende sosiale anliggender av en internasjonal målestokk. At regjeringen til president Recep Tayyip Erdoğan og hele det politiske etablissementet ikke hadde forberedt for det forventede jordskjelvet skyldes ene og aleine det faktum at politikken er bestemt på grunnlag av profitt og formueakkumulering. Der store og vesentlige naturhendelser som jordskjelv ikke erkjenner kunstige nasjonale grenser, domineres kapitalistregjeringers politikk av reint nasjonale hensyn.

Det samme objektive grunnlaget ligger til grunn for den katastrofale «profitt før liv»-responsen på Covid-19-pandemien. Mens pandemien som så langt har tatt livet av mer enn 20 millioner mennesker fortsetter å forårsake masseinfeksjon, svekkelser og død, trues verdens befolkning samtidig av klimaendringer og nye pandemier.

Kapitalistallianser og SEGs posisjon

SEG forklarer at det ikke er noe progressivt alternativ som representerer arbeiderklassen i president- og parlamentsvalgene, et veldig skarpt uttrykk for den nåværende politiske krisa, og gir ikke sin støtte til noen av kandidatene. Ingen av partiene som bestrider dette valget fremmer, selv i den mest begrensede form, arbeiderklassens interesser.

Som en ung politisk tendens er SEG enda ikke i stand til direkte å stille sine egne kandidater. Men med utgangspunkt i den internasjonale trotskistbevegelsens enorme historiske erfaring og dens kamp for å etablere arbeiderklassens politiske uavhengighet fra de borgerlige partiene og fra middelklassens partier, intervenerer SEG i disse valgene for å forklare de politiske anliggendene til de mest bevisste delene av arbeiderklassen og ungdommen – der den presenterer et internasjonalt sosialistisk program og forklarer hva de burde gjøre, ikke bare på valgdagen, men også deretter.

Styringsklassens rivaliserende fraksjoner utkjemper disse valgene i to hovedallianser: Folkealliansen, ledet av Erdoğans islamistiske Partiet for rettferdighet og utvikling (AKP) sammen med det fascistiske Partiet for en nasjonalistisk bevegelse (MHP), mot Nasjonalliansen, ledet av Kemal Kılıçdaroğlus kemalistiske Det republikanske folkets parti og Det gode parti, en splittelse fra MHP. Nasjonalliansen inkluderer også det islamistiske Lykkelighetspartiet som AKP oppsto fra, Framtidspartiet til tidligere AKP-statsminister og utenriksminister Ahmet Davutoğlu og DEVA-partiet til tidligere AKP-økonomiminister Ali Babacan.

Meningsmålinger, der de fleste viser Kılıçdaroğlu i ledelse, tyder på at presidentvalget kan gå til en andre valgrunde. To andre kandidater med mindre enn 10 prosent av oppslutningen stiller også. Muharrem İnce, CHPs kandidat i 2018-presidentvalget, stiller som presidentkandidat som en kritikk av tilstedeværelsen av Davutoğlu og Babacan i Nasjonalliansen. Ata-alliansens kandidat, ledet av Seierspartiet, prøver å utvikle en ytrehøyrebevegelse basert på et xenofobisk program.

Erdoğan stiller for en tredje periode i strid med konstitusjonen. Verken hans regjerende blokk eller de borgerlige opposisjonsalliansene tilbyr en vei videre for arbeiderklassen, som utgjør majoriteten av befolkningen i Tyrkia. Det disse reaksjonære borgerlige alliansene har til felles er deres lojalitet til imperialismen og deres fiendtlighet mot arbeiderne. Deres største frykt er arbeiderklassens massemobilisering, som står overfor en massiv økonomisk og sosial krise og faren for en ytterligere eskalering av NATOs krig mot Russland.

Det har blitt dannet flere valgallianser med støtte fra pseudo-venstre-grupper, for å stille opp bak Kılıçdaroğlu og få lagt lokk på massenes harme. Den fremste er Arbeider- og frihetsalliansen sammensatt av det kurdisk-nasjonalistiske Folkets demokratiske parti (HDP) og deres allierte, Tyrkias arbeiderparti (TİP). HDP fører sin egen valgkamp under navnet Det grønne venstrepartiet (YSP) på grunn av Erdoğan-regjeringens reaksjonære trussel om å forby HDP.

Det stalinistiske Tyrkias kommunistparti (TKP) og Venstrepartiet (tidligere Frihets- og Solidaritetspartiet, ÖDP) har også dannet alliansen Foreningen av sosialistiske krefter (SGB), som følger den samme høyreorienterte politikken. I likhet med Arbeider- og frihetsalliansen prøver de å fange arbeiderklassen innen rammeverket av den eksisterende politiske og sosiale orden.

SEG er uforsonlig i opposisjon mot de prinsippløse pseudo-venstre-tendensene som ikke tilslutter seg disse alliansene, men likevel arbeider for å støtte dem.

Én av dem er De revolusjonære arbeideres parti (DİP), den tyrkiske søsterorganisasjonen til Arbeideres revolusjonære parti (EEK) i Hellas. De har alliert seg med de russiske nystalinistiske tendensene som støtter det reaksjonære Putin-regimet mot NATOs imperialistaggresjon. Etter å ha støttet pro-NATO og pro-EU partiet HDP fram til valget i juni 2018, har DİP lovet å støtte den stalinistiske Kommunistbevegelsen i Tyrkia (TKH) i disse valgene. TKH fortsetter imidlertid partiets allianse innen SGB med TKP og Venstrepartiet, som støttet Kılıçdaroğlu i presidentvalget.

Det samme gjelder Sosialistiske arbeideres parti (SEP på tyrkisk), den tidligere tyrkiske seksjonen av Det internasjonale sosialistforbund, International Socialist League (ISL), som entusiastisk støtter NATOs krig mot Russland. Partiet stilte med sin egen uavhengige parlamentskandidat i Ankara, men oppfordret også til støtte for Arbeider- og frihetsalliansen, som stilte opp bak Kılıçdaroğlu, og gjorde det klart partiets opposisjon mot kapitalistetablissementet er av en gjennomgående hyklersk og uærlig karakter.

SEG avviser på det sterkeste påstanden at massene av arbeidere og ungdom må velge mellom de to høyreorienterte borgerlige alliansene og deres støttespillere. Valgene vil uansett utfall ikke løse noen av de grunnleggende problemene arbeiderklassen står overfor. Det er fordi ingen av disse problemene kan løses på et nasjonalt grunnlag, eller uten et frontalt sosialt angrep på finanskapitalens rikdommer.

Ingen av partiene som deltar i valgene er i stand til å løse disse fundamentale problemene. De er i imperialismens krigsleir, fullt lojale til NATO, de ignorerer pandemien og massedøden og overlater massene til ødeleggelse og død i møte med de forventede nye jordskjelvene. Deres svar på den stadig dypere økonomiske krisa, uansett deres taktiske forskjeller, vil være å påtvinge arbeiderklassen et stramt program for sosiale innstramminger på vegne av bankene og big business.

SEG avviser pessimismen promotert av pseudo-venstre for å berettige tilpasning til det nasjonale borgerskapet. Den globale kapitalismens motsetninger, som fører til imperialistkrig, sosial kontrarevolusjon og diktatur, besørger samtidig oppsvinget av arbeiderklassens globale bevegelse.

Den srilankiske arbeiderklassen og de fattige på landsbygda mobiliserer igjen mot det nye statsoverhodet, da det borgerlige styret og de fundamentale problemene forblir intakte etter fjorårets folkelige masseoppstand som tvang presidenten til å flykte fra landet.

Streiker og protester tiltar i land over hele Europa. Arbeiderklassens kamp mot president Emmanuel Macrons pensjonskutt i Frankrike, og den kapitaliststatens nakne vold de konfronterer, reiser nødvendigheten for å omvelte Macron og overføre makt til arbeiderklassen.

Arbeiderklassen i USA, imperialistsystemets hjerte, blir stadig mer radikalisert. Det mest bevisste politiske uttrykket for dette har vært Will Lehmans valgkamp, der han stilte som kandidat for Den internasjonale arbeideralliansen av grunnplankomitéer (IWA-RFC), i valg til president for bilarbeiderfagforeningen United Auto Workers (UAW), og oppnådde nesten 5 000 stemmer på en sosialistisk plattform som oppfordret til «overføring av makt til grunnplanet».

Etter måneder med masseprotester som har rystet det iranske regimet, oppsto de mest massive protestene i Israels historie mot statsminister Netanyahus forsøk på å gjennomføre et juridisk kupp. Forutsetningene modnes for den politiske foreningen av jødiske, arabiske, iranske og andre arbeidere på tvers av hele Midtøsten.

Store klassekamper står også på agendaen i Tyrkia, hvor det har vært ei uforlignelig bølge av spontanstreiker det siste året, uansett utfallet av valgene. Veien videre er å bevæpne arbeiderklassens framvoksende bevegelse i opposisjon til fagforeningsbyråkratiet med et trotskistisk program og de historiens lærdommer som er nedfelt i ICFIs mange-tiår-lange kamp mot stalinisme, pabloisme og borgerlig nasjonalisme.

NATOs krig mot Russland og styringseliten i Tyrkia

Den pågående konflikten med Russland i Ukraina, nord for Svartehavet, er en USA-ledet NATO-maktenes imperialistkrig som raskt kan oppsluke Tyrkia, Europa og resten av verden.

Erdoğan-regjeringens forsøk på å mekle mellom det NATO-støttede Ukraina og Russland skyldes i siste instans det tyrkiske borgerskapets nære økonomiske, militære og politiske bånd med både NATO og Russland. Opptrappingen av krigen begrenser imidlertid Ankaras evne til å kunne manøvrere mellom NATO og Russland, og tvinger fram et åpent valg av side.

Det tyrkiske borgerlige politiske etablissementets énstemmige godkjenning i parlamentet av Finlands NATO-medlemskap, i seg selv en seriøs eskalering av krigen mot Russland, var en ubestridelig erklæring om dets pro-imperialisme og reaksjonære karakter.

Dette var en slående bekreftelse på Leo Trotskijs Teori om permanent revolusjon, medlederen med Vladimir Lenin for Oktoberrevolusjonen i 1917, og Den fjerde internasjonales grunnlegger. Som Trotskij forklarte for nesten 90 år siden,

Når det gjelder land med en forsinket borgerlig utvikling, spesielt landene som er kolonier og semi-kolonier, betyr teorien om den permanente revolusjon at den fullstendige og genuine løsningen av deres oppgaver for å oppnå demokrati og nasjonal frigjøring bare er tenkelig gjennom proletariatets diktatur som den underkuede nasjonens lederskap, framfor alt av dens masser av småbønder.

Borgerskapet er sågar, på hundreårsmarkeringen for grunnleggelsen av Den tyrkiske republikk, enda mer ute av stand enn for et århundre siden til å oppfylle sine oppgaver med å sikre uavhengighet fra imperialismen, eller å få etablert et demokratisk regime.

Krigen NATO provoserte fram i Ukraina i fjor, med samlet støtte fra Tyrkias borgerskap, var et produkt av den amerikanske imperialismens nesten uavbrutte imperialistaggresjon siden den stalinistiske oppløsingen av Sovjetunionen i 1991, og NATOs uopphørlige utvidelse østover.

I denne imperialistaggresjonen har utallige land, fra Irak til Jugoslavia, fra Afghanistan til Syria, blitt ødelagt, millioner av mennesker har blitt drept og titalls millioner blitt gjort til flyktninger. Tusentalls mennesker har druknet i Middelhavet fordi EU har implementert sin «Festning Europa»-politikk for å forhindre flyktninger fra å nå fram til kontinentet.

Det tyrkiske og kurdiske borgerskapets medvirkning til disse krigene, og deres bestrebelser for å klore til seg smuler fra imperialistplyndringen har hatt ødeleggende konsekvenser. Erdoğan spilte en betydelig rolle i regimeskiftekrigen orkestrert av CIA i 2011 for å omvelte Syrias president Bashar al-Assad, som førte til mer enn 500 000 dødsofre.

Samtidig kollapset i 2015 Erdoğans NATO-støttede «fredsprosess» med det kurdisk-nasjonalistiske Kurdistans arbeiderparti (PKK) da amerikansk imperialisme gjorde Folkets forsvarsenheter (YPG) til deres viktigste proxy-styrke i Syria. Frykten for at framveksten av en USA-støttet kurdisk stat i Syria kunne utløse et lignende resultat i Tyrkia alarmerte og forskrekket Ankara og førte til fornyet konflikt. I dette forehavendet fikk Erdoğan-regjeringen, som var besatt av å knuse PKK-YPG og HDP med vold, i stor grad CHPs støtte.

De tilspissende spenningene mellom Ankara og Tyrkias imperialistallierte brøyt voldsomt ut i det mislykkede NATO-støttede kuppet mot Erdoğan i 2016. Etter å ha overlevd kuppforsøket på grunn av de spontane masseprotester mot det, fortsatte Erdoğan å bestrebe seg for en avtale med hans NATO-allierte. Dette avslører det tyrkiske borgerskapets posisjon, som er dypt tilknyttet imperialismen og framfor alt frykter trusselen fra arbeiderklassen.

Men der Erdoğans Folkeallianse går inn for manøvrering mellom de USA-ledede NATO-maktene på den ene siden, og Russland og Kina på den andre, lover Kılıçdaroğlus Nasjonallianse bedre å tjene NATO-imperialismen. Under sitt besøk til USA i oktober i fjor, erklærte Kılıçdaroğlu, langt mer eksplisitt enn Erdoğan: «Vi mener vi bør ta Ukrainas side i Russland-Ukraina-krigen.»

USAs president Biden og hans europeiske allierte, som enten åpent eller tilslørt har erklært deres støtte til Kılıçdaroğlu mot Erdoğan, anser Kılıçdaroğlu som en mer pålitelig alliert. Kılıçdaroğlu har faktisk gjort sitt beste for å berolige imperialistmaktene i så måte. CHP, som støttet Finlands NATO-medlemskap, lover at dersom partiet kommer til makten vil Sveriges medlemskap raskt bli godkjent av parlamentet.

Det er ingen grunn til å tro at Kılıçdaroğlu, om han skulle bli valgt, ikke ville stå overfor alle de samme konfliktene med NATO som det tyrkiske borgerskapet har konfrontert under Erdoğan, og ende i en konfrontasjon med de kurdiske nasjonalistene og med Tyrkias imperialistallierte. Hans valgkamp har imidlertid gjort det klart at hans valgallianse er fast bestemt på å forbedre relasjonene til imperialismen.

Sammenbruddet av demokratiske styreformer

Kılıçdaroğlu hevdet i fjor at NATO er «garantisten for demokrati i det 21. århundre». I virkelighetens verden har de USA-ledede NATO-maktene gjennom det 20. og 21. århundre vært i episenteret for antidemokratiske operasjoner mot folkevalgte regjeringer over hele verden, deriblant 2014-kuppet i Ukraina og 2016-kuppforsøket i Tyrkia.

Sammenbruddet av demokratiske styreformer har funnet sitt mest slående uttrykk i de ledende NATO-stormaktene USA og Frankrike. President Macron bestreber seg for pålegge pensjonskutt som tre fjerdedeler av det franske folket motsetter seg gjennom voldsapparatet til kapitaliststaten, kontrollert av finansoligarkiet. I USA, der Trump 6. januar 2021 forsøkte et statskupp for å omvelte valgresultatet, uttalte president Biden at han slett ikke er sikker på om demokrati vil eksistere i det neste tiåret.

Tyrkias skjøre «demokrati» er ikke immunt mot disse breiere prosessene. Landet opplevde et kuppforsøk for bare syv år siden, som Erdoğan responderte på med å framskynde forflytningen i retning av et autoritært presidentregime. Skulle fraksjoner i Tyrkias borgerskap intervenere for å prøve å tukle med eller stjele valget, må arbeidere og ungdommen motsette seg det massivt og resolutt.

Styringsklassens tiltakende pådriver overalt i retning av diktatoriske styreformer er imidlertid forankret i kapitalistsystemets internasjonale krise og kan ikke elimineres ved et regjeringsskifte. Der han forklarte framveksten av diktatoriske regimer i Europa, skrev Trotskij i 1929:

I en analogi med elektroteknikken vil demokrati kunne defineres som et system av sikringer og sikkerhetsbrytere for beskyttelse mot spenningsnivåer og strømstyrker overbelastet av den nasjonale eller sosiale kampen. … Under innvirkningen av klassemotsetninger og internasjonale motsetninger på et for høyt ladet spenningsnivå, brenner enten demokratiets sikringer av, eller sikkerhetsbryterne slår ut eller de eksploderer. Det er i all hovedsak hva diktaturets kortslutning representerer.

Erdoğan-regjeringen har, i likhet med dens kolleger over hele verden, under Covid-19-pandemien ført tilsyn med en massiv overføring av rikdom fra arbeiderklassen over til finansoligarkiet. Det overveldende flertallet av den arbeidende befolkningen lever i fattigdom, og strever med å stå imot nedgangen i deres reallønninger samtidig som den reelle årlige inflasjonen er på over 100 prosent. Denne sosiale kontrarevolusjonen, reflektert i at den tyrkiske banksektoren i 2022 økte sine nettoprofitter med over 350 prosent, støttes av alle styringselitenes fraksjoner.

Kılıçdaroğlu har gjort det klart at han planlegger å danne en regjering for å tjene internasjonal og tyrkisk finanskapitals interesser, uansett hans demagogiske retorikk mot de store selskapene nært tilknyttet Erdoğan. Kılıçdaroğlus «løsning» på den stadig dypere økonomiske krisa er å forsterke forbindelsene til finanskretsene i New York og London, der de hovedskyldige for de skyhøye levekostnadene og for utarmingen av den tyrkiske og internasjonale arbeiderklassen befinner seg. Til det formålet har han rekruttert Ali Babacan, Erdoğans tidligere øverste økonomiske embetsfunksjonær. Kılıçdaroğlus program for å følge opp de amerikanske og europeiske sentralbankene i deres hevinger av styringsrenta for å dempe inflasjonen betyr økonomisk stagnasjon, omfattende permitteringer og innstramminger.

Nasjonalliansens valgløfter om å forbedre sosiale betingelser, gjenopprette demokratiske rettigheter og vende tilbake til et parlamentarisk system er verdiløse. Kapitalismens globale krise og framveksten av klassekampen, som er pådrivere for utviklingen av Erdogans høyreorienterte autoritære regime, vil intensiveres over hele verden, hva valgresultatet enn måtte bli. Arbeiderklassen vil uansett stå overfor et showdown, en konfrontasjon, med den nye borgerlige regjeringen.

Kurdisk nasjonalismes pro-imperialisme-rolle

Sosyalist Eşitlik Grubu (SEG) er kompromissløst i opposisjon til statsrepresjonen av det kurdiske folket og dets politikere. Det kurdiske folkets grunnleggende demokratiske rettigheter må anerkjennes, og alle politiske fanger må løslates. Vårt prinsippfaste forsvar av demokratiske rettigheter innebærer imidlertid ikke på noen måte vår støtte til borgerlig-nasjonalistiske bevegelser. Kurdisk nasjonalismes historikk for pro-imperialisme er et slående eksempel på nasjonalismens fallitt og manglende progressive innhold.

Opptrappingen av NATOs krig mot Russland har nok en gang avslørt at påstanden om at HDP må støttes for å være mot krig og for fred, er ei politisk felle og et bedrageri. Partiet avsto å stemme i parlamentet nettopp fordi det ikke var imot Finlands medlemskap i NATO. Der det gjentok NATO-maktenes retorikk, erklærte det at «Finlands sikkerhetsbekymringer er legitime».

Denne holdningen til HDP, med partiets bedragerske «antiimperialisme» retorikk, er i tråd med kurdisk nasjonalismes dokumenterte historikk og dens orientering til imperialismen. Partiet ønsket i 2003 den amerikanske invasjonen av Irak velkommen, og hyllet YPGs allianse med USA i Syria som «Rojava-revolusjonen». HDP, representert i NATOs parlamentariske forsamling, har sterke bånd til Tysklands sosialdemokrater og De grønne, som har spilt en sentral rolle i NATOs krig mot Russland.

HDP opprettholdt politisk samarbeid med Erdoğan-regjeringen fram til 2015, under påskudd av «fredsprosessen» støttet av USA og EU. Det vendte seg deretter gradvis i retning av CHP etter at denne prosessen brøyt sammen, midt i et eskalerende tilslag fra Erdoğan-regjeringen, som i vesentlig grad ble støttet av CHP. HDP hevdet på den tiden at en avtale med Erdoğan ville bringe «fred og demokrati». I dag sprer partiet de samme illusjonene om den CHP-ledede Nasjonalliansen.

SEG avviser på det sterkeste disse påstandene som et bedrag, som bare vil føre til nye katastrofer for arbeiderklassen og det kurdiske folk. Det å løse det kurdiske spørsmålet og få stoppet blodbadet i Midtøsten krever at arbeiderklassen mobiliserer og tar makten på grunnlag av et internasjonalt sosialistisk program mot imperialisme og dens borgerlige stedfortredere.

Den eneste veien videre er at arbeiderne forener seg med deres brødre og søstre av alle nasjonaliteter i Midtøsten og i imperialistlandene i kampen mot krig og undertrykking, og for å bygge sosialisme over hele Midtøsten og i verden forøvrig.

Pseudo-venstres fallitt

Sosyalist Eşitlik Grubu (SEG) motsetter seg både Erdoğan-regimet og et mulig Kılıçdaroğlu-presidentskap, fra den internasjonale arbeiderklassens ståsted. SEG avviser som ei åpenbar løgn påstanden fra pseudo-venstre-kreftene, medregnet TİP, Arbeiderpartiet (EMEP), TKP, Venstrepartiet og de forskjellige pabloist/morenoist-tendensene, om at et Kılıçdaroğlu-presidentskap vil forbedre de sosiale og demokratiske vilkårene. Med deres bestrebelser for å kanalisere den voksende sosiale opposisjonen inn bak Nasjonalliansen avslører disse kreftene igjen deres karakter av pro-imperialisme og arbeiderfientlighet.

TİP, som i 2018-valget fikk parlamentsrepresentasjon på HDPs valglister, spiller i dag en kritisk viktig rolle i å forlede massene som er på søk etter et venstreorientert alternativ til Erdoğan-regimet og kapitalismen utenfor den høyreorienterte Nasjonalliansen ned ei blindgate. TİP, som ble grunnlagt i 2017 etter en splittelse i 2014 innen det stalinistiske TKP, har det siste året vokst raskt med støtte fra pro-borgerlige opposisjonsmedier.

TİPs reelle karakter ble tydeligst demonstrert i partiets nekting av å motsette seg Finlands NATO-medlemskap i parlamentsavstemmingen. Dette var en veldig bevisst beslutning, som var resultat av å vende seg til pro-imperialisme HDP og Nasjonalliansen, og ikke til arbeiderklassen, hvor det er en overveldende opposisjon til NATO.

TİP-lederen Erkan Baş erklærte at dersom Erdoğan taper valget vil «styret til arbeidernes fiender» ta slutt. Den økonomiske krisa og styringsklassens sosiale angrep vil i virkeligheten bli forstreket uansett hvilken av kandidatene som vinner. Den globale kapitalistkrisa som ryster Tyrkia vil ikke ta slutt dersom Kılıçdaroğlu, en annen høyreorientert, borgerlig pro-NATO politiker, erstatter Erdoğan som president, eller om Erdoğan taper hans parlamentariske flertall. Det å stoppe krisa fordrer at arbeiderklassen tar makten over i egne hender gjennom en sosialistisk revolusjon i Tyrkia og internasjonalt.

CHPs antiarbeiderkarakter er åpenbar i de politiske orienteringene i de lokaladministrasjonene partiet styrer. Da utbruddet av Covid-19-pandemien rammet støttet både CHP og partiets støttespillere i fagforbundet DİSK regjeringens politiske «profitt før liv»-retningslinje fra første stund. Mens CHP dikterte denne politiske orienteringen i de kommunene partiet styrte overvåket DİSK arbeidere som jobbet under utrygge betingelser. CHP responderte på arbeidere som streiket i kommunene i Istanbul ved å beskylde dem for å «betjene regjeringen» og arbeidet for å bryte opp streikene.

Et av de mest skitne uttrykkene for pseudo-venstre-organisasjonenes støtte til Nasjonalliansen er deres øredøvende taushet om Kılıçdaroğlus xenofobiske program. Millioner av flyktninger på flukt fra krigene i Afghanistan og Syria, der Ankara var medskyldig, lever i Tyrkia uten de mest grunnleggende rettigheter. Kılıçdaroğlu har lenge forsøkt å avlede voksende sosial opposisjon mot dem over i en reaksjonær retning. Han har i to år lovet å «repatriere», det vil si å deportere dem, i samarbeid med EU.

Sosyalist Eşitlik Grubu (SEG) avviser kategorisk den xenofobiske politikken til Nasjonalliansen og pseudo-venstre-kreftene bak den. SEG oppfordrer i stedet arbeidere til å forsvare flyktninger. Flyktninger, ofre for imperialistkrig, burde overalt ha rett til å bosette seg og arbeide i det land de selv måtte velge, med like rettigheter, inkludert statsborgerskap.

Pseudo-venstre-kreftenes tilpasning til Nasjonalliansen gjenspeiler det faktum at de representerer velstående sjikt av middelklassen på jakt etter en bedre posisjon under kapitalismen. Deres internasjonale alliertes historikk ved makten lokalt eller nasjonalt, som Syriza i Hellas, Venstrepartiet (Die Linke) i Tyskland og Podemos i Spania, er en advarsel til arbeidere og ungdom.

I Spania er Podemos, i koalisjonsregjering med big business’ Sosialistpartiet (PSOE), en ivrig tilhenger av NATOs krig mot Russland, og knuser arbeiderstreiker med statens voldsapparat. Venstrepartiet støtter den tyske imperialismens tilbakevending og innfører hard innstramningspolitikk i de delstatene der partiet regjerer.

Syriza, som kom til makten i 2015, påla det greske folket EUs og de store bankenes harde spareprogram. Partiet opprettet brutale interneringsleirer for flyktninger i Hellas som del av EUs skitne avtale med Erdoğan-regjeringen. Syriza-leder og tidligere statsminister Alexis Tsipras utviklet militære og politiske bånd med sionistregimet i Israel og det blodige Al-Sisi-diktaturet i Egypt.

Syriza, som sikter på å komme tilbake til makten i det greske valget 21. mai, tar til orde for ei politisk linje med hard hånd på vegne av Hellas, som har fransk støtte, i konflikten med Tyrkia over olje og gassforekomster i det østlige Middelhavet og ved øyene i Egeerhavet. Kılıçdaroğlu, som pseudo-venstre har samlet seg bak, har også erklært hans støtte til en aggressiv politikk mot Hellas, i tråd med det tyrkiske borgerskapets reaksjonære interesser. Han lovet i 2017: «Jeg vil komme og ta alle disse øyene.»

Sosyalist Eşitlik Grubu arbeider for å etablere arbeiderklassens politiske uavhengighet ved å demonstrere den kløfta som politisk og klassemessig skiller kampen for trotskisme i arbeiderklassen fra pseudo-venstre-gruppenes småborgerlige nasjonalistiske politikk. Bare gjennom denne kampen for tydelig å skille den internasjonale arbeiderklassens interesser fra borgerskapets, kan arbeiderklassen forberedes på kampen om politisk makt.

Hva tar SEG til orde for?

• Mobilisere den tyrkiske og internasjonale arbeiderklassen mot NATO-imperialismen og faren for kjernefysisk verdenskrig.

Sosyalist Eşitlik Grubu støtter kampanjen ført av ICFIs ungdomsbevegelse, International Youth and Students for Social Equality (IYSSE), for å bygge en global bevegelse av arbeidere og ungdommen mot krigen. SEG opponerer mot Putins reaksjonære invasjon av Ukraina, men den opponerer også uforsonlig mot pseudo-venstre-krefter som anvender den som en unnskyldning for å støtte USA-NATO-imperialistkrig.

Krigen i Ukraina, som truer menneskeheten med en nukleær konflikt, har ingenting å gjøre med «nasjonalt forsvar». Denne krigen, en ødeleggende konsekvens av den stalinistiske oppløsingen av Sovjetunionen i 1991, er en videreføring og fortsettelse av 30 år med USA-ledede imperialistkriger – fra Balkan til Midtøsten, fra Nord-Afrika til Sentral-Asia. I siste instans er det ingen nasjonal løsning på krigen, som oppstår fra den globale kapitalismens motsetninger. Den eneste progressive løsningen ligger i den internasjonale arbeiderklassens revolusjonære intervensjon.

I Tyrkia, som rundt om i verden, er det overveldende flertallet av den arbeidende befolkningen imot krigen i Ukraina. En meningsmåling utført i fjor fant at 80 prosent av befolkningen i Tyrkia var imot krigen. Dette er det sosiale grunnlaget som en antikrigbevegelse i Tyrkia og internasjonalt må baseres på. Denne bevegelsen kan bare bygges på grunnlag av et internasjonalt sosialistisk program, uavhengig av og i opposisjon mot hele det politiske pro-imperialisme etablissementet.

SEG tar også til orde for tilbaketrekking av alle imperialistmakter fra Midtøsten, så vel som tilbaketrekkingen av Tyrkias tropper i utlandet, medregnet fra Syria og Irak.

• En politisk orientering for Zero-Covid

Covid-19-pandemien fortsetter, uansett hvilke uvitenskapelige påstander regjering måtte bringe til torgs. SEG tar til orde for en politisk orientering for Zero-Covid som, der den var implementert, viste seg å ha stor suksess med å stoppe spredningen av viruset og redde liv. Men denne politiske orienteringen kan bare eliminere Covid-19 på en global skala, og den fordrer at arbeidere mobiliseres og danner deres egne sikkerhetskomitéer på grunnplanet, på arbeidsplasser og skoler.

SEG støtter ICFIs Globale arbeideres gransking av Covid-19-pandemien. SEG slåss for å utdanne arbeiderklassen om nødvendigheten av en politisk orientering for Zero-Covid og oppfordrer arbeidere og forskere til å delta i denne gransking.

• Bygge aksjonskomitéer, organiser arbeidere uavhengig av fagforeningsbyråkratiene for å bekjempe innstramninger og undertrykkelse

ICFI er den eneste politiske tendensen som arbeider for å bygge opp og knytte sammen internasjonale kamporganisasjoner på arbeidsplassene, uavhengige av og i opposisjon mot de korrupte, pro-selskap-fagforeningene. Drivstoffet for en slik bevegelse er å finne i arbeidernes harme over sosiale vilkår skapt av tiår med innstramminger og politi-stat-undertrykking under påfølgende regjeringer av alle sjatteringer.

Tyrkia rangerer lavest blant landene i Europa når det gjelder lønnsnivåer. Selv om den offisielle månedlige fattigdomsgrensa for en familie på fire overstiger 33 000 lira (NOK 17 810) strever en betydelig del av den arbeidende befolkningen å overleve på ei minstelønn på rundt 8 500 lire (NOK 4 587). Med matinflasjonen på 70 prosent er mange familier langt unna et sunt og ernæringsrikt kosthold. Den sosiale ulikheten øker. Andelen av nasjonalinntekten som går til de 20 prosent best stilte av befolkningen hadde innen 2022 steget til 48 prosent (det høyeste nivået på 16 år). Fagforeningene har i flere tiår samarbeidet, åpenlyst eller skjult, med regjeringen for å eliminere sosiale rettigheter og presse ned lønningene.

Kampen for å gjenvinne grunnleggende sosiale rettigheter, få en slutt på Covid-19-dødsfall og oppnonere mot imperialistkrig kan ikke overlates til de nasjonale fagforeningsbyråkratiene i korporatistiske overenskomster med staten. Enhver seriøs arbeidslivskamp mot transnasjonale selskaper fordrer at arbeidere organiserer seg uavhengig av fagforeningene og på tvers av landegrensene. For det formålet fremmer SEG ICFIs oppfordring om å bygge Den internasjonale arbeideralliansen av grunnplankomitéer – International Workers Alliance of Rank-and-File Committees (IWA-RFC).

• For ekspropriering av finansaristokratiet for å imøtekomme presserende nødvendige sosiale behov

Finansaristokratiet har blitt beriket med billioner av dollar gjennom de store sentralbankenes trykking av offentlige penger. Disse finansmidlene ble overlevert finansspekulanter og besørget inflasjon og økte statsgjelda massivt, men blåste opp aksjemarkedene. Studier viser at økningen av selskapsprofitter er en av de sentrale pådriverne for inflasjon.

Et parasittisk aristokrati, som skaffet seg profitter på deres slett erhvervede kapital ved under pandemien å holde arbeidere i arbeid under utrygge betingelser til en kostnad av millioner av liv, plyndrer samfunnet. Det sto også bak utallige menneskers fordømmelse til døden i bygninger som det var velkjent var utrygge da jordskjelvet rammet grenseregionen Tyrkia og Syria. SEG tar til orde for umiddelbar besørging av anstendige og trygge boligbetingelser for de hundrevis av millioner av mennesker som bor i Marmara-regionen, og i andre områder der store jordskjelv og lignende «naturkatastrofer» er å forvente, i Tyrkia og internasjonalt.

Offentlige midler underslått av private hender må beslaglegges og anvendes til å betjene befolkningens presserende nødvendige sosiale behov. Dette fordrer overføringen av statsmakt over i arbeiderklassens hender, over hele Europa og videre forbi.

Med slike forslag, bygget på den internasjonale arbeiderklassens styrke, kampen for dens politiske uavhengighet og nødvendigheten av dens kamp om makten, identifiserer SEG som en marxistisk-internasjonalistisk tendens orientert til arbeiderklassen – det vil si en trotskistorganisasjon – og de skiller SEG fundamentalt fra alle andre politiske tendenser i Tyrkia.

Bygg Sosyalist Eşitlik Partisi!

Valgene vil ikke løse noen av de sosiale og demokratiske problemer som arbeiderklassen og ungdommen står overfor. Det avgjørende problemet i Tyrkia og globalt er spørsmålet om historisk perspektiv og politisk lederskap. Dette betyr å bygge ICFI og verdenspartiets seksjoner, Socialist Equality Parties, som arbeiderklassens revolusjonære fortropp.

Mot pseudo-venstre-krefter som forsøker å drive arbeidere og ungdommer over til det nasjonale borgerskapet, slåss ICFI og SEG for å forberede arbeiderklassen på den objektivt revolusjonære krisa som utvikler seg over hele verden. Konflikten som i økende grad setter arbeidere overalt opp mot kapitaliststaten kan ikke løses ved å «reformere» statsmakten, men ved å overføre den til arbeiderklassen gjennom sosialistisk revolusjon. Det teoretiske og politiske grunnlaget for denne kampen, som krever byggingen av et trotskistparti før utbruddet av revolusjonære massekamper, er Trotskijs Teori om permanent revolusjon, som den også var det i Oktoberrevolusjonen i 1917, ledet av Bolsjevikpartiet.

SEG baserer seg på ICFIs historiske kamper, det eneste politiske partiet som representerer den marxistiske trotskistbevegelsens kontinuitet. Som vi uttalte i fjor i vår resolusjon om å melde seg inn i ICFI, og å grunnlegge SEP: «Denne kontinuiteten går tilbake til grunnleggelsen av Venstreopposisjonen under ledelse av Leo Trotskij i 1923 for å forsvare strategien og programmet til den sosialistiske verdensrevolusjonen mot nasjonalistisk stalinistisk degenerering. Det var denne strategien og dette programmet som lå til grunn for Oktoberrevolusjonen i 1917 ledet av Bolsjevikpartiet i Russland, under ledelse av Vladimir Lenin og Leo Trotskij.»

Tyrkia har en viktig plass i trotskistbevegelsens historie, som i år feirer hundreårsjubiléum. Ikke bare skrev Trotskij flere av hans viktigste verk i Istanbul, dit han ble forvist som en uforsonlig motstander av det stalinistiske byråkratiet, det var også fra Prinkipo han i 1933 oppfordret til grunnleggingen av Den fjerde internasjonale.

Den internasjonale komitéen, som siden 1953 har ledet Den fjerde internasjonale, som i 1938 ble grunnlagt under Trotskijs ledelse, har forsvart trotskismen mot stalinisme, sosialdemokrati, pabloisme og alle former for småborgerlig nasjonalisme. Den internasjonale komitéen er i dag den eneste organisasjonen som slåss for å løse spørsmålet om den internasjonale arbeiderklassens revolusjonære lederskap.

I kampen for å bygge Socialist Equality Parties i Tyrkia og over hele Midtøsten, arbeider SEG i nært politisk samarbeid med sine ICFI-søsterpartier i Europa og rundt om i verden, og slåss for å mobilisere arbeiderklassen mot imperialistkrig og for en sosialistisk verdensrevolusjon.

SEG oppfordrer alle de som er enige i denne uttalelsen og søker et genuint sosialistisk alternativ i kampen mot imperialistkrig, sosial kontrarevolusjon og politistaten om å tilslutte seg kampen for å bygge ICFI og Sosyalist Eşitlik Partisi.