To droner eksploderte onsdag i forrige uke over Kreml i Moskva, den offisielle residensen til Den russiske føderasjonens president. Russlands utenriksdepartement kalte eksplosjonene den ukrainske regjeringens forsøk på å begå et attentat mot Russlands president Vladimir Putin. «Vi anser disse handlingene som en planlagt terroristhandling og et forsøk på presidentens liv,» sa Moskva.
Det ukrainske angrepet på Kreml og det forsøkte attentatet på Putin var en kriminelt hensynsløs provokasjon, som ikke tjente noe annet formål enn å skulle provosere fram gjengjeldelse fra Russland, som så kunne anvendes til å berettige massiv eskalering av NATOs involvering i krigen.
Angrepet på Kreml fant betydningsfullt sted like etter at Zelenskyj hadde forlatt Ukraina for NATO-territorium, der han ankom Finland bare timer før eksplosjonene, i det som uten tvil var et forsøk på å skjerme ham fra gjengjeldelse i lik mynt fra Moskvas side.
Angrepet fant sted kort forut for den mye omtalte ukrainske offensiven, som Kiev-regimet mener er avgjørende for selve krigsinnsatsens levedyktighet.
Lekkede Pentagon-dokumenter indikerer at Ukraina er i en langt dårligere militær posisjon enn det offentligheten har blitt ledet til å tro, som betyr at offensivens suksess er høyst usannsynlig, og til og med kan ende i katastrofe uten NATO-styrkers direkte intervensjon.
Responsen fra USA, eksemplifisert av uttalelser fra utenriksminister Antony Blinken og pressesekretær Karine Jean-Pierre, impliserer USA direkte i angrepet, og vitner som sådan om et svimlende nivå av hensynsløshet på den amerikanske statens høyeste nivå.
Blinken ble kort tid etter angrepene bedt av Washington Post-spaltisten David Ignatius om å kommentere «nyhetene i løpet av natta fra Kreml, som beskylder Ukraina for å ha forsøkt å utøve et attentat mot president Vladimir Putin med et droneangrep. … Hva er USAs holdning til slike angrep fra Ukraina på lederskap under denne krigen?»
I steden for å distansere USA fra ethvert ansvar sanksjonerte Blinken eksplisitt slike angreps legitimitet, og erklærte: «Vi overlater til Ukraina å bestemme hvordan landet velger å forsvare seg.»
Ignatius spurte ham igjen: «Dersom Ukraina på egen hånd bestemte seg for å angripe inne på russisk territorium, ville ikke USA kritisere dem?» Til dette gjentok Blinken nok en gang: «Dette er beslutninger det er opp til Ukraina å treffe, om hvordan landet skal forsvare seg, hvordan det skal få sitt territorium tilbake, hvordan det skal gjenopprette sin territoriale integritet og sin suverenitet.»
Seinere på dagen, under en orientering i Det hvite hus, ble pressesekretær Jean-Pierre stilt en variant av det samme spørsmålet: «Anser administrasjonen Putin, som øverste kommanderende for de russiske troppene som har ført denne krigen mot Ukraina, som et lovlig militært mål?»
Hun nektet å fordømme det potensielle attentatet på Putin, og erklærte: «Jeg vil ganske enkelt ikke spekulere.»
Disse uttalelsene gjør det klart at USAs mål i konflikten er regimeendring, med Putin plassert i den samme kategorien som tidligere statsledere Washington har styrtet og myrdet: Muammar Gaddafi og Saddam Hussein, som begge ble drept av amerikanske proxy-styrker, og Slobodan Milošević, som døde mens han var varetektsfengslet.
Det har lenge vært erkjent at drapet av en politisk leder er et casus belli. George W. Bush, som berettiget invasjonen av Irak i 2003, refererte til den falske påstanden at Saddam Hussein tidligere hadde planlagt hans fars attentat. Den endelige utløserbegivenheten for den første verdenskrig var attentatet på erkehertug Franz Ferdinand av Østerrike.
Selv om eksplosjonene i Moskva ikke lyktes i å drepe Putin, var det et angrep på Kreml, der den russiske regjeringen har sitt sete. USA oppga terrorangrepene den 11. september 2001 mot World Trade Center og Pentagon som sin primære årsak til å invadere Afghanistan, og som en vesentlig årsak til å invadere Irak. Kiev visste meget vel i planleggingen av angrepet på Kreml at det ville forsterke presset internt i Russland for å eskalere krigen.
I kjølvannet av Blinkens uttalelse var det forsøk fra både Washington og Kiev på å ro tilbake deres åpne involvering i operasjonen. «Vi angrep ikke Putin,» sa Zelenskyj. Men denne påstanden ble motbevist av den ukrainske posttjenestens kunngjøring bare timer etter angrepet om at den ville utstede et frimerke som viser Kreml i brann.
Amerikanske embetsrepresentanter sa til New York Times, Washington Post og andre aviser at USA ikke hadde forhåndskunnskap om angrepene. James Nixey, fra den britiske pro-imperialisme-tankesmia Chatham House, erklærte at angrepet var et «falskt flagg» fra Kremls side.
Disse bestrebelsene for å benekte ansvar mangler enhver troverdighet og har blitt motsagt av åpen hovering fra amerikanske embetsrepresentanter.
Oberst Alexander Vindman, en ledende figur under oppkjøringen til krigen, hyllet angrepet og erklærte at det «demonstrerer hvor sårbart Russland egentlig er». Han fortsatte: «Det viktigste med droneangrep på Kreml er Putins nakne forlegenhet. Han står fram som forferdelig svak.»
Ukrainske og amerikanske embetsrepresentanters benektelser følger mønsteret som ble satt av angrepet den 8. oktober 2022 på Kertsj-brua, der både Washington og Kiev benektet involvering. Amerikanske medier avslørte seinere at angrepet ble utført av ukrainske spesialstyrker.
Det hvite hus’ respons på bombingen gjør det klart at de besørger den ukrainske regjeringen det som utgjør en blankosjekk for å eskalere krigen. Dette betyr at verden faktisk holdes som gissel for uansett hvilke kriminelle handlinger Zelenskyj-regjeringen måtte begå.
Som krigen har utviklet seg viser det seg at alt hva Biden-administrasjonen tidligere erklærte den ikke ville gjøre i krigen, har den gått hen til å gjøre. USA er innstilt på å bryte enhver barriere for eskalering av konflikten, som et virkemiddel for å nå sine militære mål.
Amerikanske embetsrepresentanters uttalelser som legitimerer et potensielt attentat på Putin avslører hvilken grad av hensynsløshet, desperasjon og avhengslet stupiditet som nå råder i Washington og andre NATO-hovedsteder. Krigen utvides ikke bare i intensitet, men også i geografisk omfang, og truer med å metastasere fra Øst-Europa til Stillehavet.
Denne krigen må stoppes. Det er påtrengende nødvendig å få bygget en internasjonal massebevegelse mot krigen, som er orientert mot arbeiderklassens voksende kamper, og er bevæpnet med et program for sosialisme.