USAs president Joe Biden avsluttet nylig et firedagers besøk til Irland for 25-årsmarkeringen av Langfredagsavtalen. Avtalen, som angivelig var ment å avslutte og kontrollere «the Troubles», «problemene», mellom protestanter og katolikker, kodifiserte og videreførte faktisk regionens sekteriske splittelser, for bedre å kunne skille og utbytte arbeiderklassen.

Avtalen rakner nå under presset fra sekteriske og nasjonale politiske klikker, på ulike måter støttet av de britiske, europeiske, amerikanske og irske styringsklassene, et resultat som ble forutsett av World Socialist Web Site for 25 år siden [engelsk tekst]. Det ser ut som til og med Det hvite hus hadde svake forhåpninger [engelsk tekst] om Bidens bestrebelser for å «lappe sammen relasjonen mellom Storbritannia og EU», ettersom hans «tid i Nord-Irland ble holdt så kort som mulig» – bare 15 timer den 12. april, ifølge én beretning, hvorav mer enn halvparten ble tilbrakt i senga. Biden tilbraktet mesteparten av hans tid på den andre siden av den delte øyas grense, i Republikken Irland.

Der var det også lite arbeid å gjøre. Besøkets formål, foruten den pågående bestrebelsen for å dra dette tradisjonelt antiimperialistiske folket inn i NATO-krigsmaskina, som det ble allment erkjent i amerikanske medier, var å forberede opinionen på kunngjøringen at Biden vil gå for gjenvalg i 2024. Mer spesifikt var turen ment å børste støv av Bidens legitimering som en mann av folket, «Joe from Scranton», som sporer hans arbeiderklasserøtter i Pennsylvania tilbake til Irland – med andre ord, for å pushe en motfortelling til hans renomé som «senatoren fra Du Pont», en Delaware-karrierepolitiker som har tilbrakt et halvt århundre i Washington med å gå selskapenes ærend.

De amerikanske mediene kunne, som alltid, stoles på for å spille deres rolle. Pressekorpset fulgte presidenten på tur over den irske landsbygda og sang hyllester til hans «immigrantarv». New York Times tok føringen, der avisa publiserte flere tynt tilslørte kampanjeannonser. Den ene begynte med følgende patetisk sentimentale formuleringer:

President Biden klatret onsdag opp steintrappene til et eldgammelt slott i Irland, og stoppet opp for å se ut mot et jerngrått Irskehav, der hans tipp-tipp-tippoldefar på mors side i 1849 satte seil for Amerika ...

I en annen kunne man nesten høre orgelpipene bruse fra ås til ås:

Foran St. Muredach-katedralen, ved bredden av elva Moy i Ballina, byen der hans forfedres irske slektninger kom fra, trakk president Biden på hans familiehistorie for å dele et budskap om håp og optimisme med det irske folk, og til resten av verden – et budskap som kunne besørge næring til en siste presidentkampanje.

Og slik reiste president og pressekorps fra slott til katedral, og utstedte panegyriske plattheter om den «amerikanske drømmens» immigrantmobilitet, som Biden angivelig legemliggjør. Samtidig, hjemme i Amerika, forblir hundretusenvis av immigranter fengslet i konsentrasjonsleirer som Biden fører tilsyn med, en gulag med tvungen separasjon av foreldre fra deres barn. Times’ dekning fra Irland-besøket opprettholdt en diskret taushet om dette aspektet av «den amerikanske immigranterfaringen».

Times lot også pliktskyldigst den faktiske historien være i fred. Virkelig å studere den irske immigranterfaringen er å lære om kapitalismens sosiale og politiske undertrykking. Det er en historie som holder opp et speil til nåtiden, som Biden og amerikanske medier foretrekker ikke å kikke inn i.

Immigrasjon, migrasjon – kort sagt massebevegelsen av mennesker – har vært en integrert del av all moderne historie. Innerst inne er det en århundrelang historie om de landsbygdfattiges frarøvelse av deres levebrød, og deres konvertering til lønnsarbeid, et resultat som ble oppnådd gjennom kapitalistmarkedets penetrering, og de medfølgende sjokk som krig, hungersnød, depresjon, og sykdom. Det er en historie som strekker seg fra beslagleggelsen av fellesdisponerte landområder i 1600-tallets England og til Kinas 500-millioner-sterke migrasjon av småbønder fra gård til by i løpet av de siste tiårene – til sentralamerikanerne, karibierne og de andre som i dag er fengslet i USAs viltvoksende «immigrantforvaringssystem».

Irland har en spesiell plass i denne historien. Landet var blant de første som ble kolonisert (i den tidlige del av moderne historie) da England fra 1600-tallet og framover tok fatt på det kapitalistiske utviklingsforløpet – spesielt etter vedtaket i 1800 av Act of Union, loven som påla Irland en «frihandel» som ødela landets rurale produksjon og omposisjonerte øya til Englands landbruksperiferi, dominert av godseieres styre, såkalt landlordism. «Unionen besørget dødsstøtet for irsk industri,» observerte Marx seinere.

Så ble Irland, på 1840-tallet, blant de første nasjonene som led en moderne hungersnød – det vil si, en hungersnød som i vesentlig grad ble skapt av markedet og håndhevet av staten. Dette forårsaket verdens første massive, kriseprovoserte emigrasjon, der Nord-Amerika var det sentrale målet. Under potet-tørråten på 1840- og begynnelsen av 1850-tallet døde 1 million irer av sult og sykdom, av en befolkning på litt over 8 millioner, og ytterligere 2 millioner emigrerte.

Poteten, den ydmyke knollveksten som utløste Irlands sultkatastrofe, var selv av kritisk betydning for det primitive stadiet av kapitalistakkumuleringen. Poteten, en vekst fra Den nye verden, som var breit dyrket i Inkariket i Andesfjellene i Latin-Amerika, ble brakt til Europa av de spanske erobrerne. Godseiere kom til å forstå at knollen kunne fylle småbøndenes mager, og at større landområder på den måten kunne overføres til produksjon av landbruksprodukter for kontanter på det framvoksende globale kapitalistmarkedet. Småbøndene motsatte seg innledningsvis denne maten, mest velkjent i Russland, der det i 1834 fant sted opptøyer mot dens tvangsintroduksjon, og igjen på begynnelsen av 1840-tallet. Men småbrukere og leilendinger, som i Irland, begynte snart nok å dyrke knollveksten, som kunne brødfø familier samtidig som den frigjorde dyrkbart areal for markedsformål.

Inkaene dyrket tusenvis av potetvarianter. Men plantens genetiske mangfold ble i Europa begrenset, og enda mer i Irland, der noen få typer, spesielt den kalt «Irish lumper», dominerte. Mangelen på mangfold bidro til de tragiske konsekvensene da 1840-årene brakte phytophthera infestans til Irland, det vitenskapelige navnet på soppen som forårsaker sykdommen potet-tørråte, og så godt som utslettet hele avlingen, og truet sult og hungersnød for Irlands småbønder, leilendinger og arbeidere. Poteter råtnet både i lagrene og i bakken.

Asenath Nicholson, en reisende fra Vermont som besøkte Irland i disse årene, rapporterte vitnesbyrd hun hadde hørt fra irske arbeidere om potetens «forbannelse». De hadde fortalt henne at «godseieren ser at vi kan leve og jobbe hardt på [poteter], han maler oss ned med våre lønninger, for så å forakte oss fordi vi er uvitende og fillete.» Nicholson fanget inn dette sentimentet i verseform:

‘Let darkness and the shadow

of death stain that day when

first the potatoe was planted

in this green isle of the sea

― «Shades of Ireland» (1850)

La mørke og dødens skygge

henge over den dagen da

poteten først ble satt

på denne grønne øya i havet

Som alle andre gangers hungersnød, som har etterfulgt den som var i Irland, var det ikke bare en naturkatastrofe. Det var faktisk rikelig med mat der. Det var rett og slett at de fattige irene ikke hadde råd til den. Blant dem som sultet eller døde av sult-forårsaket sykdom, var det store flertallet «bøndene med de minste jordlappene og arbeiderne som manglet kjøpekraft til å skaffe seg alternative matforsyninger til de rådende prisene», som en historiker sa det.

Mens de fattige sultet, fortsatte Irland å eksportere store mengder mat, det beste av den fant veien til Englands aristokraters og kapitalisters matbord. Dokumentasjon for eksport over Irske-sjøen i 1847 viser over 3 millioner liter smør, og 9 992 kalveskrotter. Noen historikere, som har gått inn i dokumentasjon fra havnene, mener at mateksporten fra Irlands havner faktisk økte under hungersnøden. Men i stedet for å returnere maten til landsbygda og distribuere den der, ble det britiske militæret utplassert på havnene for å beskytte varehusene der mot de sultende.

I likhet med dagens immigranter som flykter fra Mellom-Amerika til El Norte, eller de som flykter fra Afrika over Middelhavet til Europa, ble irene klandret for krisa som ble påført dem.

Sir Charles Trevelyan, som hadde tilsyn med den britiske regjeringens respons på hungersnøden, mente problemet oppsto av «folkets karakter» og bekymret seg for at bistand ville gjøre dem «vanedannet avhengige av regjeringen». Avisa Times of London anså potet-tørråten som «en velsignelse». Den ville bidra til at de irske bøndene lærte seg «stødighet, regelmessighet og utholdenhet». Den britiske statsministeren Peel mistenkte «overdrivelse og unøyaktighet» i rapportene om massedød fra naboøya.

Prins George, hertugen av Cambridge, var på hans side overhodet ikke bekymret. Han ga de irske bøndene det gode råd at «råtne poteter og tang, eller til og med gress, riktig blandet, har besørget en veldig sunn og næringsrik mat». Tross alt, sa han i 1846: «Irer kunne leve av hva som helst.»

Prins George, som selv ikke var kjent for å stå over så mange måltider, tok imidlertid feil. Det var trolig 8,5 millioner irer før hungersnøden. Befolkningen, fortsatt bare 7 millioner, kom seg aldri på fote. Hundretusener emigrerte til USA ombord på «kisteskip», ofte stinne av tyfus, den gang betegnet «skipsfeber». I likhet med sentralamerikanerne som blir jaget ned og arrestert ved den amerikanske grensa i dag, var også 1840-tallets irer flyktninger.

Statsminister Peel anvendte i 1846 hungersnøden som en motivasjon for å oppheve lovverket Corn Laws, som hadde beskyttet Storbritannias godsherrer mot utenlandsk konkurranse, og kunstig hevet brødprisene. Dette tiltaket, en innrømmelse besørget arbeiderklassens Chartist-massebevegelse, var imidlertid ingen kortsiktig lettelse for irene. Og resultatet på lengre sikt var å sikre at Irlands kornproduksjon «nå ble fratatt det engelske markedet, som landet med Act of Union ble fratatt sitt eget», og utarmet øya ytterligere.

Den store irske emigrasjonen, denne eksodus av «emigranter og eksilanter» som historikeren Kerby Miller kaller den, begynte før hungersnøden, først med protestantiske emmigranter fra Ulster – seinere på amerikansk engelsk kalt «Scots Irish» – og fortsatte i flere tiår etter. Mellom hungersnøden og Den store depresjonen krevde emigrasjonen «over halvparten av hver oppvoksende generasjon», skriver Patricia Lysagt. Blant dem var, tydeligvis, noen av Bidens forfedre, som slo seg ned i Scranton.

I USA kom irene inn på bunnen av industrihaugen. Det brøyt ut blodige antikatolikk-opptøyer, særlig i Philadelphia i 1844, som først ble stoppet av utplasseringen av 1 000 tropper fra delsstatens militser. Nykommerne ble også gjenstand for den første store politiske antiimmigrantbevegelsen. Dette var Det amerikanske partiet, eller «Know-Nothing»-partiet, som tilslørte datidens brennende arbeidslivsspørsmål – slaveriet – bak sløret av antiimmigrant-politikk, på samme måte som dagens politikere, Demokratene så vel som Republikanerne, bruker antiimmigrant-politikk for å undertrykke den mest grunnleggende virkeligheten arbeidere står overfor i dag – at arbeiderklassen er en internasjonal klasse, at arbeidskraften ikke kjenner noen grenser.

Abraham Lincoln nektet å støtte Det amerikanske partiet. På høydepunktet av populariteten av det som ble kalt nativism, skrev han i 1855 til Joshua Speed:

Som nasjon begynte vi med å erklære at «alle mennesker er skapt like». Nå leser vi praktisk talt at «alle mennesker er skapt like, bortsett fra negere». Når Know-Nothings får kontroll vil det stå å lese at alle mennesker er skapt like bortsett fra negere, og utlendinger og katolikker. Når det kommer til dette, ville jeg foretrekke å emigrere til et land der de ikke gir seg ut for å elske frihet – til Russland, for eksempel, der despotisme serveres ufortynnet og uten hykleriets basale legering.

Lincoln svømte mot en sterk strøm. Befolkningen i de nordlige delstatene var sterkt sammensatt av bønder med små gårder og eiere av små butikker. For disse menneskene fra de midlere sjiktene hadde uavhengighet en bokstavelig betydning: de hadde ingen masters, et ord som kom til å bli erstattet av ny-logismen «boss», avledet fra nederlandsk. Dette bidrar til å forklare både hatet som beboere i de nordlige delstatene så på slaveri med, og det vanlige synet om at lønnsarbeid – da fortsatt en relativt marginalt faktor i økonomien – var bare en midlertidig status. Som Lincoln sa det i en tale han holdt i 1859 i Milwaukee:

Den påholdne, pengelense nybegynneren i verden, arbeider ei stund for ei lønn, sparer så sammen for å kjøpe seg noe verktøy eller land, til seg selv; og jobber så for sin egen regning ei stund til, og ansetter til slutt en ny nybegynner til å assistere ham... Dersom noen fortsetter gjennom livet i den innleide arbeiderens tilstand, er det ikke systemets feil, men enten på grunn av en avhengig karakter som foretrekker det, eller på grunn av manglende sparsommelighet, dårskap eller enestående uhell.

Med en slik tenkning var det et villedende skritt videre – som Lincoln imidlertid ikke tok – fra å klandre individet for å forbli lønnsarbeider, til å klandre hele gruppa, irene, for deres fattigdom.

I USAs antebellum-verden, perioden etter Borgerkrigen, syntes Lincolns tankegang plausibel – han legemliggjorde den faktisk selv, der han steg opp fra nybyggerfattigdom til presidentembetet, med bare noen få års formell skolegang og utdanning. Men allerede på 1850-tallet betydde amerikansk kapitalismes utvikling at det ville bli noen få som ville eie mye, og mange som ikke ville eie noe i det hele tatt. Irene ankom USA som regel uten noen rikdom, og i motsetning til den samtidige masseinnvandringen fra Tyskland, også uten salgbare yrkesferdigheter, bortsett fra deres kapasitet til hardt manuelt arbeid. Flertallet av irene fant veien til de hardeste og lavest betalte typer arbeid: Lasting og lossing på havnene, kanalgraving, legging av jernbanespor og arbeid i kullgruvene.

Noen Demokrater i de nordlige delstatene, som erkjente det som i dag ville bli kalt et «kileanliggende», sto fram for å presentere seg som forsvarerne av irene og den katolske kirka. Det demokratiske partiet hadde i realiteten lite å tilby immigrantene annet enn to-parti-systemets negative logikk. Irenes antagonister, som korstog-protestantene og de framvoksende industrikapitalistene, tenderte til å befinne seg i «det andre» partiet: blant Whigs, Know-Nothings og deretter Republikanerne. Dette, sammen med beskyttelsesformer fra «bymaskiner» som Tammany Hall i New York, var nok til å trekke mange irer inn i Det demokratiske partiet.

Paradokset var at Det demokratiske partiet var dominert av sørstatenes slavocracy. Det kunne ikke foreligge noe interessefelleskap mellom fattige irske arbeidere og disse aristokratene, med deres talsmenn som fordømte nordstatenes arbeidere som «greasy mechanics and mudsills» [‘klinete mekanikere og folk av laveste rang’], og som mer enn noen annen del av det amerikanske samfunnet lignet Irlands godseiere og aristokrater. For å innvie dette inter-regionale ekteskapet, promoterte Det demokratiske partiets nordlige fløy – både politikerne og pressen – ond antisvart rasisme. Den økonomiske undertrykkingen av irene, kombinert med Demokratenes promotering av rasistisk politikk, forberedte klimaet for de beryktede innrulleringsopptøyene i New York City under Borgerkrigen, og en eksplosjon i juli 1863 som målrettet alt som var assosiert med frigjorte svarte og avskaffelsesbevegelsen, the abolishion movement.

Opptøyene var episodiske, da mange andre irske immigranter var imot slaveriet og sloss for Unionen i Borgerkrigen. Men immigrantenes antebellum-erfaring med amerikansk politikk forespeilte et anliggende som skulle spille seg ut i det lengre tidsperspektiv – arbeiderklassens underordning til det kapitalistiske Demokratiske partiet, en historie som Biden, i hans appeller i Irland til hans immigrant- og «arbeiderklasserøtter», skulle videreføre.

Det amerikanske to-parti-systemet har aldri vært i stand til å tilfredsstille arbeiderklassens behov og nødvendigheter. Dette ble, som Karl Marx hadde forutsagt, demonstrert på dramatisk måte ikke lenge etter Borgerkrigen.

Krigen ga opphav til et nytt samfunn, både i nord og sør. Industriens raske utvikling skjerpet klasseskillene, som med den irske masseinnvandringen på 1840-tallet bare hadde begynt å komme i relieff. Kull var katalysatoren for det hele. Etterspørselen nådde nye høyder, og økte både eiernes formuer og kullgruvearbeidernes rekker. Det var grunnen til at Scranton, der Bidens forfedre slo seg ned, tiltrakk seg så mange irske immigranter. Scranton, grunnlagt i 1856, da antrasittkullindustrien allerede var noen-tiår-gammel, ble regionens største by og hjemstavn for den tidlige amerikanske jernindustrien.

Et dusin år etter attentatet mot Lincoln besørget kullregionen en arena for noen av klassekampens mest voldelige episoder, blant annet de traumatiske begivenhetene i 1877. Det året ble 20 irske arbeidere hengt i antrasittregionen, satt opp av kullbossene som medlemmer av et hemmelig forbund kalt Molly Maguires. Ti ble henrettet på en enkelt dag, Den svarte torsdagen, 21. juni 1877. To dager seinere ble flere irske arbeidere skutt ned i Scranton, som var midt i en generalstreik, som del av det enorme arbeideropprøret assosiert med Den store jernbanestreiken.

Om Biden eller skribentene for New York Times skulle vite noe om denne historien er det ikke til å undres over at de legger den til side, til fordel for semi-mystisk snakk om «håp» og «utholdenhet». De faktorene som forårsaker immigrasjon i dag er ikke så veldig annerledes enn de som førte til den irske immigrasjonen på 1800-tallet – krig, hungersnød, sykdom og forfølgelse, alt født av kapitalismen. Da som nå anvender politikere antiimmigrant-politikk for å skjule samfunnets fundamentale problemer, som nå, langt mer enn til og med på 1840-tallet, er av global karakter.