De politiske spenningene er fortsatt på bristepunktet i landet Georgia, den lille nasjonen sør i Kaukasus, der regjeringen nylig ble tvunget til å trekke tilbake en lovproposisjon som ville ha pålagt organisasjoner og medier som mottar 20 prosent eller mer av deres finansiering fra utlandet å erklære seg som «utenlandske agenter».
Lovforslaget framprovoserte tidligere i mars flere dager med masseprotester i nasjonens hovedstad Tbilisi, der demonstranter som viftet med flaggene fra Ukraina og EU forlangte at lovgivningen måtte trekkes tilbake. De fordømte den georgiske statsministeren Irakli Garibashvilis administrasjon for å være pro-russisk og ville etterape Vladimir Putins regjeringen, som har innført lignende lover.
Garibashvili advarte tirsdag for at krigen i det nærliggende Ukraina er på randen til å bli en global brannstorm og reiste spørsmål om hans egen regjerings evne til å få «opprettholdt fred, stabilitet».
«Verden står i dag overfor trusselen om en tredje verdenskrig. Denne vurderingen er ikke overdreven, dette er ikke spekulasjoner. Vi er hver eneste dag vitne til ytterligere konfrontasjon, spenning og eskalering», sa Garibashvili. Hans «hovedbekymring», la han til, er å «redde landet».
Georgia, en liten nasjon med en befolkning på bare 10,8 millioner, lokalisert i den sørlige delen av regionen Kaukasus, har lenge vært gjenstand for imperialistinnblanding, og USA og EU ser landet i dag som av avgjørende betydning for å få destabilisert Russland. Moskva, som på 1990- og 2000-tallet førte brutale kriger for å gjenreise deres føderale kontroll over den russiske regionen Tsjetsjenia like nord for Georgia, er vel inneforstått med farene reist for Den russiske føderasjon av Washingtons og Brussels pågående bestrebelser for å bringe Tbilisi fast under deres dominans.
Den nåværende georgiske regjeringen, som opprettholder tette bånd med NATO og har EU-medlemskap som siktemål, har samtidig nektet fullstendig å bryte sine relasjoner med Russland etter sistnevntes invasjon av Ukraina. Den har heller ikke skrevet under på hele rekka av internasjonale sanksjoner som er pålagt deres gigant av en nabo i nord og øst.
Georgia fortsetter å tillate russere visumfri innreise til landet. Regjeringen i Tbilisi luftet nylig muligheten for å gjenoppta direkteflyvninger til store russiske byer. Forslaget framprovoserte skarpe fordømmelser fra Washington, som har klart nesten helt å få stengt Russlands vestlige grenser.
Samtidig som det er utbredt fiendtlighet mot loven om «utenlandske agenter» som Garibashvilis regjering forsøkte å innføre, og dens dypt antidemokratiske karakter, var demonstrasjonene som fant sted i Georgia ved begynnelsen av mars imidlertid ikke bare det spontane uttrykk for folkelig harme, men en politisk orkestrert utfordring anført av den pro-amerikanske, høyreorienterte Forente nasjonalbevegelsen (UNM), i opposisjon til Tbilisis noe mer modererte tilnærming til Russland.
UNM har oppfordret til nok en demonstrasjon mot regjeringen den 9. april. Valget av dato er klart planlagt for demonstrasjonens symbolske effekt, da det er 34-årsdagen for sovjetregjeringens bruk av makt for å knuse uavhengighetsdemonstrasjoner i Georgia. Enogtjue personer døde og dusinvis flere ble skadet den 9. april 1989.
Den mer åpenbart pro-vestlige fløyen av den georgiske styringseliten bestreber seg åpenbart for å anvende begivenhetens minnemarkering, datoen som nå aktes som en nasjonal fridag, for å oppildne antirussiske sentimenter.
Russlands utenriksminister Sergei Lavrov, som tirsdag holdt en pressekonferanse med hans motstykke fra Armenia, beskyldte Vesten for å forsøke å fremmedgjøre Russland fra landets naboer og for å oppildne til en ny «fargerevolusjon» i Georgia, ved hjelp av «ikke-statlige organisasjoner».
En russisk-alliert regjering i Georgia ble i den såkalte «Rose-revolusjonen» i 2003 kastet ut til fordel for en regjering ledet av Mikheil Saakashvili, som ikke kan beskrives som noe annet enn en amerikansk marionett. Han ble selv seinere drevet fra makten på grunnlag av korrupsjon, brutalitet og påleggingen av en politikk som førte til befolkningens utarming.
Mens Lavrovs fordømmelser av vestlig innblanding ikke er drevet av den aller minste bekymring for vanlige menneskers rettigheter i Georgia, har USA faktisk slust hundrevis av millioner dollar til den lille Svartehavsnasjonens forskjellige «sivilsamfunnsorganisasjoner».
Det amerikanske byrået for internasjonal utvikling, United States Agency for International Aid (USAID), bare ett av dusinvis av statlige og ikke-statlige byråer som orkestrerer amerikansk politikk i utlandet, erklærer stolt på sin nettside: «USAID begynte å operere i Georgia i 1992. Det amerikanske folk har i 27 år sørget for mer enn $ 1,8 milliarder i bistand til Georgia gjennom USAID. Der vi bygger på dette vellykkede partnerskapet dedikerer den amerikanske regjeringen rundt $ 40 millioner årlig til 50 vidtrekkende programmer til støtte for Georgias demokrati, et fritt marked, og landets vestlige orientering.»
Det er klart at USAID ikke har overlevert båtlaster med penger til forskjellige «partnere» i Georgia, nå i nesten tretti år, bare av uselvisk storsinn.
I kjølvannet av den georgiske regjeringens tilbaketrekking av loven om «utenlandske agenter» den 10. mars, har EU og USA gått sammen om å skru opp presset på Tbilisi og samtidig bygge opp under deres relasjoner med landet. Den georgiske regjeringen, på sin side, er åpenbart i villrede med hva å gjøre der den kaver, for på den ene siden å blidgjøre de vestlige stormaktene og på den andre, prøve å unngå å bli knust av USA-NATOs pådriver for krig mot Russland.
Den britiske utenriksministeren James Cleverly holdt 17. mars en pressekonferanse med hans motstykke fra Georgia der han insisterte på at relasjonen mellom de to landene var av avgjørende betydning for sikkerhet, fasthet og standhaftighet. Han hevdet, med en åpenbar referanse til russisk innflytelse i Georgia, at Storbritannia søker å få styrket det georgiske demokratiet mot «dem som bestreber seg på å undergrave det».
Bare få dager seinere holdt Georgia møter med representanter fra Brussel om det sørkaukasiske landets pågående tilnærmelser for å bli tatt opp som medlem av EU, som det formelt initierte i fjor. EU utstedte nylig ei rekke vilkår som Georgia må oppfylle for å oppnå tilgang. Alle av dem, på det påståtte grunnlaget om å «få slutt på korrupsjon», «promotere demokrati» og «fjerningen av oligarkers innflytelse», innebærer å pålegge den ene eller andre høyreorientert økonomiske reformen, og å få brakt Georgias politiske og juridiske system mer fast under Brussels kontroll, eller å skyve ut russisk-allierte oligarker i Georgia, til fordel for dem som er europeisk-allierte.
Parallelt med disse forhandlingene pågår det diskusjoner om militære og sikkerhetsmessige tilknytninger mellom EU og Georgia, som er beliggende langs en del av Svartehavets østlige kyst.
Washington, som heiet på demonstrasjonene mot regjeringen i Georgia i begynnelsen av mars, spiller sitt «menneskerettighetskort» i bestrebelsene for å utøve press på Garibashvili-administrasjonen. Det amerikanske utenriksdepartementet ga 20. mars ut en rapport som identifiserer «alvorlige problemer» med Georgias rettsvesen, og landets tilnærming til pressefrihet.
Statsminister Garibashvili avfeide påstandene som «spekulasjoner og konklusjoner og rapporter basert på falsk, fabrikkert informasjon besørget av politisk engasjerte, partiske individer».
Andre politikere fra regjeringspartiet Georgisk drøm har de siste ukene reist utsikter til at forsøkes å felle den sittende regjeringen. Kakha Kaladze, borgermester i Tbilisi og en ledende skikkelse i partiorganisasjonen, beskyldte 17. mars Vano Merabishvili, den tidligere innenriksministeren fra Den forente nasjonalbevegelsen (UNM), og UNM-lederen Levan Khabeishvili, for å forsøke å arrangere «en konfrontasjon, en revolusjon, et kupp».
Partiet Folkets makt, som består av tidligere medlemmer av partiet Georgisk drøm, utstedte i forrige uke en uttalelse som også beskrev protestene i begynnelsen av mars som «i andre lands interesser», og at de hadde til hensikt å trekke Georgia «over på veien til krig».