Etterdønningene og konsekvensene av sammenbruddet av Silicon Valley Bank (SVB) trenger dypere inn i det amerikanske finanssystemet, og brer seg nå internasjonalt der den store sveitsiske globale banken Credit Suisse konfronteres med utsikter til kollaps.

Amerikanske finansmarkeder opplevde onsdag stor turbulens da det ble bekjengjort på den andre siden av Atlanteren at den sveitsiske sentralbanken vil besørge Credit Suisse med likviditet etter at en av bankens hovedinvestorer, Saudi National Bank, sa de ikke ville tilby mer finansbistand.

Den førende artikkelen i Wall Street Journal oppsummerte situasjonen, der den begynte: «Markedene for verdens sikreste og mest likvide finanseiendeler, statsobligasjoner utstedt av USA og andre rike land, kom onsdag under enormt press etter ei uke med bekymringer om globale bankers helsetilstand.»

Amerikanske finansmyndigheters og Biden-administrasjonens beslutning om å redde de velbeslåtte innskyterne uten forsikringsdekning hos SVB og den fallerte banken Signature Bank, med henvisning til «systemrisiko», og sentralbanken US Feds beslutning om å besørge økt likviditet stagget ei krise, i det minste midlertidig, bare for å skape ei ny.

Den siste ukas redningstiltak har kastet Feds pengepolitikk ut i kaos. Markedsforventningen er nå at i stedet for å fortsette å heve styringsrentene vil sentralbanken vente, eller sågar indikere en framtidig senking.

Volatiliteten var så sterk at handelen med ei rekke rentekontrakter i terminmarkedet midlertidig ble stanset. Avkastningsrenta, the yield, på den toårige amerikanske statsobligasjonen, som er mest følsom for renteforventninger, har falt fra forrige ukes 5 prosent ned til under 4 prosent. En bevegelse av denne størrelsen har ikke blitt sett siden børskrakket i oktober 1987.

En av årsakene til den voldsomme bevegelsen er at spekulanter som hadde inngått short-handler av obligasjoner i forventning at prisene ville falle etter hvert som avkastningsrentene steg (de to beveger seg i motsatte retninger) brått måtte dekke deres posisjoner da obligasjonsprisene begynte å stige etter hvert som rentene kom ned.

WSJ refererte kommentarer fra Matt Smith, investeringsdirektør i det London-baserte kapitalforvaltningsforetaket Ruffer, som bemerket at mens regjeringens trekk hadde fått slukket usikkerheten rundt uforsikrede SVB-innskytere, hadde de skapt usikkerhet andre steder.

«Det er en aforisme som sier at man aldri kan undertrykke volatilitet, man kan bare flytte den et annet sted», sa han.

Finansspekulanters og traderes trekk er bare det umiddelbare uttrykket for dypere prosesser – frykten for at den amerikanske økonomien beveger seg inn i resesjon, og at SVB-sammenbruddet bare er starten på en nedsmelting av finanssystemet.

Som en investeringsforvalter formulerte det: «Folk vil ikke bli tatt med den neste Silicon Valley Bank i fanget, eller den neste Credit Suisse.»

Den vokende usikkerheten har ført til en likviditetstilstramming i det amerikanske finansmarkedet, det globale finanssystemets grunnfjell. Likviditet refererer til hvor enkelt det kan sluttes handler uten å forårsake vesentlige forstyrrelser.

Én indeks, referert av WSJ, viste at volatiliteten i obligasjonsmarkedet hadde steget til det høyeste nivået på tre år, større enn den registrert under finanskrisa i mars 2020 da markedet frøys til ved starten av pandemien, og først ble vekt til live igjen med Feds innsprøyting av $ 4 billioner.

Sammenkoblingen mellom finansmarkedene og den bredere økonomien ble framhevet i en tweet fra Eric Rosengren, tidligere president for Boston Fed:

«Finanskriser skaper ødeleggelse av etterspørsel. Banker reduserer kreditt-tilgjengelighet. Forbrukere holder tilbake store kjøp. Selskaper utsetter utlegg» skrev han, der han oppfordret til at Fed setter rentehevingene på vent «inntil graden av ødeleggelse av etterspørsel kan evalueres».

Credit Suisses problemer, som har bygget seg opp over de seinere årene, etter tapet av titalls milliarder dollar fra bankens støtte til det fallerte fondet Archegos Capital og det kollapsede finansselskapet Greensill, har gjort den sveitiske banken til et veldig svakt ledd i det europeiske banksystemet, og en av de første til å rammes av SVB-etterdønningene.

Nyheten at Credit Suisse må ha sentralbankstøtte, en global bank med betydelige amerikanske operasjoner, fordyper samtidig krisa i USA.

Fellesuttalelsen fra den sveitsiske finanstilsynsetaten FINMA og Den sveitsiske nasjonalbanken sa det ikke var «noen indikasjoner på en direkte smitterisiko for sveitsiske institusjoner på grunn av den nåværende uroen i det amerikanske bankmarkedet».

Om det virkelig var tilfelle, hvorfor er det da, i det hele tatt kommet tilbud om økt likviditet?

Verdt å merke seg er at Den europeiske sentralbanken (ECB), ifølge en rapport i Financial Times, vurderte å utstede en uttalelse for å prøve å roe ned markedene, men så bestemte seg imot det, i frykt for at det bare ville tillegge panikk.

En finansanalytiker referert av FT sa: «Det synes nå uunngåelig at Den sveitsiske nasjonalbanken må intervenere og besørge ei livline», og bemerket at sentralbanken og regjeringen var «fullstendig klar over at skulle Credit Suisse fallere, eller engang bare føre til noen tap for innskuddshavere, ville det ødelegge Sveits’ renomé som et finanssenter.»

Credit Suisse var satt for en rystelse, på grunn av bankens tidligere tap som beløp seg til titalls milliarder dollar, og rapporten utstedt tirsdag om «materielle svakheter» i bankens kontroller for finansrapportering, som i forrige uke førte til en forsinkelse i publiseringen av dens årsrapport.

Så kom uttalelsen i Bloomberg TV-intervju fra sjefen for Saudi National Bank om at ingen flere midler ville bli gjort tilgjengelige, med henvisning til regulatoriske bekymringer om dens beholdning gikk over 10 prosent.

Bankens aksjekurs falt 30 prosent ved starten av onsdagens børshandel, før den endte dagen ned 24 prosent, som brakte den totale nedgangen i år til 39 prosent og for de to siste årene til 85 prosent.

Om Credit Suisse skulle kollapse, eller engang bare oppleve ytterligere store problemer, ville konsekvensene bli større enn de forårsaket av SVBs opphør.

Credit Suisse er Sveits’ nest største banken, etter UBS, og den er en stor aktør i internasjonale markeder, blant annet med betydelige operasjoner i USA, og den holder finanseiendeler for $ 580 milliarder, dobbelt så mye som den fallerte SVB. Den er klassifisert som en «systemisk viktig finansinstitusjon» i henhold til regler utarbeidet etter Lehman Brothers-kollapsen, som forplikter den til å holde høyere kapitalbeløp enn andre.

Det er spådommer om at den siste ukas hendelser, som starter med sammenbruddet av den kryptotilkoblede banken Silvergate, deretter utvidet seg til SVB og Signature, nominelt historiens andre og tredje største amerikanske bankkollapser, og nå utsiktene til ei redningspakke for Credit Suisse, er bare de første stadiene av ei bryggende krise.

BlackRock-sjefen Larry Fink forutså, i et brev til investorer etter SVB-kollapsen, ei «sakte rullende krise» i det amerikanske finanssystemet, og at det var «flere overtakelser og nedstenginger i vente».

Han sa SVB-sammenbruddet var et eksempel på «prisen vi betaler for tiår med easy money.»

Den reelle situasjonen er at Fink, sammen med resten av finansoligarkiet og deres ved-hengere, har hatt enorme fordeler av alt av «easy money» besørget av Fed, som har sendt deres formuer ut i stratosfæren.

Der finanskorthuset nå truer å krasje vil ikke prisen bli betalt av Fink og hans like. De vil bli reddet ut akkurat som de ble i 2008, og som Bidens handlinger har gjort klart, de vil bli igjen.

Det er arbeidere og deres familier som vil bli tvunget til å betale, i form av stadig dypere angrep på lønninger, skjerpede utbyttingsvilkår, ødeleggelser av arbeidsplasser så vel som gjennom kutt i sosiale utlegg, akkurat som det fant sted etter 2008, bare enda verre.

Styringsklassens respons på profittsystemets stadig dypere globale krise er å legge krisas byrde på arbeiderklassen, og den vil ikke la seg stoppe av noe for å oppnå den målsettingen.

Arbeiderklassen blir følgelig konfrontert med oppgaven å utvikle sin egen uavhengige politiske bevegelse i kampen for et sosialistisk program, som starter med å få slutt på det private eierskapet av bankene og finanssystemet, og få brakt dem inn i offentlig eie under demokratisk kontroll, som det første skrittet i konstruksjonen av et nytt økonomisk system for å imøtekomme menneskelige behov, ikke privat profitt.