USAs president Joe Biden ankom mandag Ukrainas hovedstad Kiev hvor han lovet USAs forpliktelse til krigen med Russland «så lenge som det tar». Besøket av «the commander in chief» til fronten manifesterer konflikten ikke bare som en amerikansk krig, men som Biden-administrasjonens definerende og overordnede fokus.

Bidens besøk, bare få dager før ettårsmakeringen for krigen og dagen før president Vladimir Putins årlige tale til Russlands føderasjonsforsamling, landets sentrale lovgivende organ, som kringkastes til nasjonen, er ment å formidle budskapet: USA er fullt med.

Bidens besøk til denne aktive krigssonen var, som kommunikasjonsdirektør Kate Bedingfield i Det hvite hus formulerte det, «risikabelt» og «enestående», men «dette var en risiko Joe Biden ville ta.»

Selv om Bidens besøk kan ha vært «risikabelt» var det slett ikke enestående. USAs president Franklin Roosevelt samlet i juli 1944 alle hans ledende Stillehav-kommandører i Pearl Harbor på Hawaii, for å diskutere den endelige erobringen av Japan. Innen 13 måneder skulle USA slippe to atombomber over Hiroshima og Nagasaki, og drepe så mange som en kvart million mennesker.

President Lyndon B. Johnson besøkte på slutten av 1966 Sør-Vietnam, og innledet med det en stor eskalering av USAs engasjement i Vietnamkrigen. Gjennom det neste året skulle mer enn 11 000 amerikanske tjenestemedlemmer miste livet, opp fra 6 000 det foregående året.

Biden bestreber seg med hans besøk til Kiev å gjøre irreversibel USA-NATOs forpliktelse til opptrappingen av krigen.

Det er voksende motstand mot krig innen befolkningen, samtidig som Bidens vedvarende påkallelser av «enhet» innen NATO taler til dype bekymringer om hvor langt USAs NATO-allierte er villige til å gå i retning av direkte krig med Russland.

Financial Times-spaltisten Gideon Rachman skrev i en kommentar publisert mandag: «Det kommer i mange kriger til det punkt hvor de krigførende partene lurer på hva de har rotet seg inn i.» Han uttalte at Russland nådde det stadiet i september, men nå går på offensiven. «Med denne ukas første årsmarkering for Russlands invasjon er det den vestlige alliansen som støtter Ukraina som fører vanskelige debatter om politiske orienteringer.»

Bidens besøk i Kiev sammenfaller med vesentlige tilbakeslag for USAs proxy-styrker i Ukraina, som har blitt bevæpnet og utstyrt til en pris på over $ 100 milliarder. Rachman bemerker: «Den ukrainske økonomien befinner seg i dype problemer, og er avhengig av vestlig bistand. Av den grunn hevder innflytelsesrike vestlige analytikere at tiden ikke er på Ukrainas side – og dersom Kiev skal kunne vinne, da må de gjøre det raskt.»

Under de offentlige erklæringene om optimisme på sist helgs sikkerhetskonferanse i München var offisielle NATO-representanters forsiktige advarsler om at situasjonen de ukrainske væpnede styrkene konfronterer er dyster. «Vi er i en presserende krigsmodus», sa Josep Borrell, Den europeiske unions øverste diplomat. «Denne mangelen på ammunisjon må raskt løses; det er et spørsmål om uker», ellers står Ukraina overfor utsikter til militært nederlag.

Disse uttalelsene vitner om en økende erkjennelse av at Ukrainas hær lider enorme tap, og at den uten akutte forsterkninger står overfor utsikter til kollaps.

Krig har sin egen logikk, som på et visst punkt blir en viktig faktor i selve eskaleringen. USA og NATO-maktene egget for ett år siden til den reaksjonære russiske invasjonen av Ukraina, som har blitt fulgt opp av tilgjengeliggjøring av stadig større mengder militært utstyr og pengemidler til krigsarenaen.

Enhver retrett på nåværende tidspunkt ville innebære et knusende nederlag for NATO og en kollaps av amerikansk innflytelse i Europa. Hele NATOs troverdighet, og ikke minst amerikansk imperialismes, står på spill. Dette gjør for amerikansk imperialismes del krig inntil fullstendig seier til et eksistensielt anliggende.

Bidens besøk i Kiev blåser også i lufta enhver gjenværende påstand om at USA og NATO ikke er direkte parter i konflikten med Russland. Men er dette en NATO-krig, da krever den NATO-tropper.

Forut for Bidens besøk var det en koordinert holdningsendring fra offisielle amerikanske og ukrainske embetsrepresentanter, og i amerikanske medier, til offentlig å utvide omfanget av USAs engasjement og introduseringen av konseptet «støvler på bakken».

Victoria Nuland, USAs viseutenriksminister for politiske affærer, støttet fredag for første gang åpent ukrainske angrep inne på Krim-halvøya. «Dette er legitime mål», sa Nuland. «Ukraina angriper dem. Det støtter vi.»

Alexander Vindman, tidligere embetsrepresentant for det nasjonale sikkerhetsrådet, erklærte sist helg i et intervju med Associated Press at alle begrensninger for amerikansk intervensjon i Ukraina nå blir opphevet. «Jeg føler meg stadig mer sikker på at [Det hvite hus] vil besørge alt og hva som helst det er ukrainerne trenger», sa han. «Det vil bare være et spørsmål om tid.»

Amerikanske media begynte i løpet av helgen å lufte utsiktene for utplassering av bakketropper til Ukraina. Washington Post oppfordret lørdag NATO til å utplassere «en overbevisende oppstilling av militære muskler på bakken». Chuck Todd, programvert for «Meet the Press», Amerikas ledende politiske talkshow, spurte: «Vil USA og landets allierte være i stand til å beseire Putin uten å sette noen av USAs eller NATOs støvler på bakken?»

Ukrainas offisielle embetsrepresentanter er i mellomtiden iferd med å bli enda mer eksplisitte hva angår artikulering av deres Washinton-betaleres målsettinger. Oleksiy Danilov, leder av Ukrainas sikkerhetsråd, sa søndag til avisa Sun: «Våre stridsvogner vil være på Den røde plass [i den russiske hovedstaden Moskva] og det vil være rettferdighet.»

New York Times publiserte mandag, dagen for Bidens ankomst til Kiev, en ytringskronikk som tok til orde for ødeleggelsen av Russland som en nasjon-stat, og erklærte: «Russland vil ikke bli et demokrati før landet faller fra hverandre.»

Utvidelsen av de amerikanske krigsmålene konfronterer imidlertid den realiteten at Russlands offisielt uttalte politikk er å bruke atomvåpen for å forsvare deres territorium, inkludert Krim.

Som respons på denne realiteten gjør offisielle amerikanske embetsrepresentanter det klart at de fullt ut aksepterer utsiktene til atomkrig. Som Eliot Cohen, fra den Washington-baserte tankesmia Senter for strategiske og internasjonale studier (CSIS), nylig uttalte i et intervju, ville det at amerikanske embetsrepresentanter aksepterer å legge bånd på seg av trusselen om russisk kjernefysisk gjengjeldelse bety at «vi har avskrekket oss selv».

Cohen sa USA trenger en «en reell forsvarsindustriell mobilisering». Denne måtte ledsages av «en samordnet innsats for å forklare det amerikanske folk hvorfor denne krigen er virkelig sentral for våre interesser.»

Hvordan, helt nøyaktig, skal styringsklassen «forklare» det amerikanske folk at det er i «våre interesser» å risikere atomkrig over Ukraina? Det er verdt å ha i minne Zbigniew Brzezinskis uttalelser, der han i årene før terrorangrepene den 11. september skrev at «forfølgelsen av makt [dvs. amerikansk globalt hegemoni] ikke er et mål som påkaller folkelig lidenskap, bortsett fra under betingelser av en plutselig trussel eller utfordring av offentlighetens fornemmelse av velvære innenriks.»

Publikum har ikke blitt fortalt en brøkdel av hva Biden, etter ei 20-timer-lang togreise, diskuterte der han var i Kiev, verken med Washingtons proxy-styrker eller med det personell fra CIA og det amerikanske militæret som allerede er på bakken i Ukraina.

Bidens besøk gjør det klart at USA er forpliktet til en massiv eskalering av krigen, med uoverskuelige konsekvenser for befolkningene i Ukraina, Russland og hele verden forøvrig.